Andre operaopplevelse – Ein Maskenball

Oppført i Deutsche Oper, et nytt bekjentskap for oss. Vi har tidligere besøkt Staatsoper Unter den Linden, og Berlinfilharmonien, men aldri denne. Bygd for om lag hundre år siden, som en kontrast til den pompøse Staatsoper, bombet i filler under krigen, bygd opp igjen i meget nøktern stil i 1961. Den første premieren fant sted i september samme år, få uker etter at muren ble reist. Fram til den falt igjen, var det Vest-Berlins eneste operahus. Lite plysj og lysekroner, men utmerket akustikk og bra seter.

Og for en forestilling! For en opera! Fantastisk kor, fantastiske solister – vi svevde hjem. Dette er jo absolutt ikke Verdis mest spilte opera, merkelige greier.

Hele ensemblet var fantastisk, det er nesten urettferdig å framheve noen spesielt, men jeg gjør det likevel. Jeg var aller mest imponert over Judit Kutasi, som sang heksa/spåkvinnen.

maskeballet

Et lite glimt av interiøret. Det henger en maske på sceneteppet – skulle jo bare mangle.

Historien er også interessant. Den handler om Gustav III av Sverige, som ganske riktig ble drept under et maskeball. Mordet (i likhet med andre framstående svensker…) er ikke oppklart. Men det er ingen tvil om at han hadde fiender. Han hadde ruinert statsfinansene på krig mot russerne, og ville ikke desto mindre gå til krig mot franskmennene. Så det spørs om ikke det var mer politikk enn kjærlighet som var bakgrunnen, men Verdi og librettisten Antonio Somma har laget en dramatisk historie.

Amerikanerne laget sin egen, og la handlingen til Boston – mange var skeptiske til denne operaen, det passet seg jo slett ikke å myrde konger, og enda mindre lage underholdning ut av det. I våre dager går det fint, så den amerikanske versjonen har vel mer eller mindre gått i glemmeboka.

I morgen skal vi opp i purkotten og planlegger tidenes korteste besøk i Praha, for så å reise videre til Wien. Så i morgen blir det mange timer på toget.

Første operaopplevelse – Den flyvende Hollænder

Var veldig spent på dette, ikke hørt noe av Wagners musikk før, med unntak av rene bruddstykker. Denne oppsetningen valgte å gjøre det som Wagner ønsket, uten pause. To og en halv time. Det går.

Operahuset i København er svært vakkert, særlig en slik nydelig sensommerkveld som dette. Adkomsten er litt krøkkete – via havnebussen. Men nå var det jo bare koselig med en liten båttur over havnebassenget – i januar på vei til Mascarade, var det en sur fornøyelse.

Vi valgte å innta litt kveldsmat før forestillingen i operahusets restaurant i toppetasjen – hvor vi fikk plass til tross for at vi ikke hadde bestilt bord. Fem små asjetter med nydelig tilberedt mat, og særdeles hyggelig betjening. Ikke mer mat enn at man ikke sovnet under forestillingen heller.

Vi benket oss på losjeplass, og både satt godt og så godt.

Fremragende sangprestasjoner, fremragende orkester – imponerende scenografi. Men jeg satt likevel igjen med følelsen av – huh? Hva skulle det forestille? Verken musikken eller teksten sa meg noe særlig, mye effektmakeri her etter mine begreper. Så jeg er ikke mindre skeptisk til fire og en halv time med Wagner i Wien om litt. Men den tid den sorg, blir det for ille kan jeg jo gå.

Uansett var det en veldig fin kveld – og vi spaserte hjem (det er et stykke), fruen i kortermet kjole. Skulle tro det var tropenatt i juli. Termometeret på Kongens Nytorv viste ganske riktig 21 grader.

Minneverdig Oslotur

Berntola

 

Som nevnt i forrige blogginnlegg – årets julegave fra meg til mannfolket var billetter til Tryllefløyten på Den Norske Opera  Dette er en opera jeg har et helt spesielt forhold til, og ikke minst skulle vår gode venn Bernt Ola debutere som Papageno. Det var det et par andre som hadde fått med seg også, gitt. Det har vel aldri noen gang vært så mange hedmarkinger i operaen 😀 Dette kan jo tyde på at Bernt Ola er en trivelig fyr som mange unner det aller beste og er veldig stolte av. Og han hoppa etter Antonsen uten å nøle, og til stor begeistring fra publikum.

Jeg har blogga om denne operaen så mange ganger før, at jeg skal ikke gjenta verken egne eller andres fortolkninger av innholdet – men nøye meg med å konstatere at dette var en stor opplevelse. De hadde nok tøyd strikken et godt stykke i forhold til den originale librettoen, lagt på litt Space-musikk og flyttet tersetten til Sarastro, Pamina og Tamino til før den første prøven, den skal jo egentlig synges før den siste  – men alt sånt kan tilgis så lenge musikken respekteres. Og det gjorde den absolutt her. Dette var en storslått musikalsk opplevelse.

Og som en kommentator på operaens hjemmeside skrev – de hadde jo fått historien til å henge på greip. Det vil si – gitt den en ganske nåtidig fortolkning, og brukt samme grep som Ingmar Bergman og gjort Sarastro og Nattens Dronning til fraskilte og kranglende foreldre til Pamina.  Så kan man ende med at Papageno maner alle til fornuft, eller i alle fall til å gi hverandre en klem – det blir litt i overkant i våre dager å styrte noen ned i den evige natt? Eller som Papagena sa – kjærlighet er bra – hat og hevn er dårlig. Selv Monostatos, den ekle vorterompa,  fikk seg dame i denne versjonen , og så levde de lykkelig alle sine dager?

Dette var imponerende på alle måter. Jeg drister meg til å tro at Mozart ville likt denne. Det er kjent at Mozart ergret seg over folk som lo av alt i denne operaen, samtidig som han var svært glad i å tulle og tøyse litt selv – og snek seg inn og forvirret Schikaneder (den første Papageno) med å spille noe helt annet på klokkespillet enn det som stod i notene. Her lo vi av ganske mye, og oppdateringen fikk oss kanskje til og med til å le litt av oss selv? Men særlig Pamina formidlet den alvorlige siden av dramaet på en helt troverdig måte. All ære til henne, og hvordan hun klarte å stolpre rundt på de skoa og fortsatt synge vidunderlig er uforståelig for meg. Gode sko er i alle fall første bud for en skarve amatørkorsanger…

Det var Pamina og Papageno som bar denne forestillingen – og det er vel sånn det skal være? De har i alle fall absolutt mest å gjøre i denne operaen. Det forundrer meg ikke et øyeblikk at Mari Eriksmoen har hatt det operaen kaller en kometkarriere siden sin debut i 2010. FOR en stemme! Og for et skuespillertalent og for en fortolkning! At Bernt Ola har mye å fare med, visste jeg fra før – og her fikk han vist det fram. Lykke til! Heldig den operascene som kniper ham. Dette var vel debutrollen som var som skapt for ham – han har et komisk talent av de sjeldne, men jeg tviler ikke på at han kan gjøre en riktig ondsinnet Scarpia også når den tid kommer….

Sarastro var denne gang sunget av samme sanger som Ringsakeroperaen hadde engasjert (Jens Erik Aasbø) . Ganske forskjellige fortolkninger? Jeg må si at jeg likte gårsdagens absolutt best, selv om han i denne versjonen var gjort temmelig tannløs. Han synger flott, men er kanskje litt ung til bass å være? De får gjerne mer pondus med årene. Se opp for denne karen om ti år? Jeg synes likevel Aasbø gjorde det bedre enn han svensken som synger på TV-versjonen, men det er nå helt egen synsing.

Alt i alt håper jeg Den Norske Opera gir flere anledning til å se denne oppsetningen. Den egner seg ikke minst veldig godt for folk som ikke ellers går i operaen – og for barn. Dette er et skikkelig eventyr – og her er dette vektlagt i stor grad. Det var en del barn til stede i går, og de så ut til å kose seg 🙂

Tryllefløyten – på NRK og i Operaen

De av dere som ikke har sikret dere billetter til Den Norske Operas utsolgte framføring av Tryllefløyten, kan nå trøste seg med at den ligger ute på NRK2 i seks måneder framover. 

Jeg er så heldig at jeg HAR billett, julegave til meg selv og mannfolket fra meg, billetter til 14. januar, da vår venn Bernt Ola Volungholen debuterer som Papageno. Men gleder kan man ta på forskudd, det er i alle fall bedre enn å ta sorgene på forskudd. Så jeg koste meg med denne på TV i går. De som har lest bloggen min før, vet at dette er min favorittopera, som jeg har blogga om mange ganger før – så jeg var jo kjempenysgjerrig også, har lest stort sett gode kritikker av denne oppsetningen.

Noe av det mest interessante med denne operaen er jo nettopp alle fortolkningsmulighetene. Regissøren har denne gangen for det meste vektlagt det komiske, men uten å overdrive, slik det dessverre ble gjort i Ringsakeroperaen sist. Aktørene er gjort til eventyrfigurer/romvesener med fantastiske kostymer – bortsett fra Tamino, som er romfarer og ser ut som et ordentlig menneske, og Papageno, som nærmest ser ut som en gorilla. Dette er vel helt i tråd med originalen, som også helt klart er et eventyr som speiler kampen mellom forskjellige krefter i tilværelsen, Tamino er mennesket, og Papageno den litt mer primitive utgaven. 

Noen friheter har man tatt seg, særlig tekstlig, og på mange måter tonet ned “prøvelsene” og lagt ting nærmere opp til vår tids tanker om mangt og mye. Blant annet har man gjort som Ingmar Bergman og gjort Nattens Dronning og Sarastro til Paminas fraskilte foreldre. Og Papageno sier mot slutten – til stor latter fra salen – dere trenger ikke elske hverandre, eller bo sammen – men dere må jo SNAKKE sammen, for barnas skyld.

Å gi Atle Antonsen rollen som Papageno var muligens et dristig grep. Men det har utvilsomt trukket en del folk i operaen som ikke ville gått dit ellers? Og det funker bra. Han skal jo først og fremst være morsom, og det klarer han. Selv i mine øyne (som ikke er noen blodfan av Antonsen). Han synger akseptabelt også. Ellers hadde det neppe fungert. Man kan jo høre – særlig i duettene med Pamina (som synger aldeles vidunderlig) – at det er en grunn til at folk går på skolen i mange år for å bli operasangere, men det er ikke plagsomt eller ødeleggende på noe vis. 

Det eneste som egentlig ergret meg var at de hadde fjernet klokkespillet, og i stedet gitt Papageno et par maraccas. Hallo? Hvorfor? Han ser selvsagt komisk ut der han står og rister på dem, men det hadde han klart like godt med en spilledåse. Og klokkespillet ER jo der. Vi hører det jo. Det har jo et musikalsk poeng. 

Nå gleder jeg meg om mulig enda mer til å oppleve dette på scenen! Fra kongetribunen!

Til Praha igjen

for niende gang, og for tredje gang bare i år. Juleturen med Kjersti er blitt en tradisjon, fjerde gang vi gjør dette. I år er Åsne også med, enda koseligere. Vi ankom noe trøtte i trynet alle sammen, måtte tidlig opp for å rekke flyet, og ingen hadde kommet seg i seng i gudelig tid kvelden før. Flyet var deretter forsinket pga dårlig vær i Bergen, så Åsne og jeg ankom Praha en time etter skjema. Kjersti var tilsvarende forsinket med sitt bergensfly, så vi tilbrakte en kjedelig time på flyplassen, men alle kom trygt fram.
Deretter var det taxi til hotellet, og lunsj på Lokal. Vi hadde ikke større ambisjoner enn å flate ut på hotellet om ettermiddagen, men oppdaget jo plutselig – eller heldigvis – at operabillettene vi hadde bestilt var til første kvelden og ikke neste. Så etter endt siesta var det bare å trekke i finstasen og rusle over broen til Narodni Divadlo – hvor vi så Rusalka, som Kjersti og jeg også gjorde i fjor. Stadig like flott musikk, og Åsne tok heller ikke skrekken. I morgen skal vi se Flaggermusen på Statni Opera.
Fredagen var den første store shoppingdagen. Vi la i vei til fots, så Åsne skulle få se Karlsbroen og gamlebyen. På Rådhusplassen var det juletre, liv og røre og jazz.
Etter å ha anbragt jentene på Palladium, dro jeg til optikeren for å hente brillene mine. Er så langt strålende fornøyd. Har fått nye, progressive briller samt et par designsolbriller til under halvparten av hva mine forrige briller kostet meg hjemme – jeg har mao spart inn mer enn hele reisen og oppholdet.
Noen julegaver fikk vi kjøpt – flere må kjøpes på mandag – og en staselig lunsj ble spist på samme restaurant som Peter og jeg var i oktober. Husker ikke hva den heter, men den ligger i Municipal house og er staselig. Flott Art Nouveau-interiør, nydelig mat og eksellent service.

image

image

image

image

image

image

image

image

Musikalsk tilbakeblikk – eller litt fram og tilbake?

Jeg pleide å si til dirigenten i Ringsaker kantori at jeg håpet å få synge Messias en gang til før jeg dør. Det fikk jeg. Jeg sang den første gang i Pro Cathedral i Dublin  ( Culwick Choral Society mangler denne i listen over de første hundre år…men jeg tror det var før jul i 1979).

Og nå skal jeg sannelig gjøre det enda en gang, med Hamar Domkor før jul i år. Det gleder jeg meg veldig til.

Men sannelig kom det flere åpenbaringer. Neste år skal vi synge Johannespasjonen.

Den sang jeg også for første gang i Dublin i 1980. Vi fikk som vanlig en nokså sur kritikk i The Irish Times…

review

Jeg trøstet meg med at min irske kjæreste sa noe sånt som (da jeg deppa litt over dette): ah, he is always like that. If the Berlin Philharmonic came to visit, he would write that they were just barely adequate.

Jaja, hva vet jeg. Jeg gleder meg til et nytt forsøk. Forhåpentlig er musikkanmelderne i HA ikke like blåsure – og divisjonen en litt annen 😀

Den siste koralen sitter som spikret den dag i dag (både tekst og altstemme) :

O Lord, when my last end is come

bid angels bear my spirit home

to Abrahams bosom going.

My flesh, laid in that quiet tomb,

shall sleep until the day of doom,

no pain, nor sorrow knowing.

Then waking from that dark abode

mine eyes shall see thee face to face

in boundless joy, o son of God

-my saviour and my throne of Grace

O Jesus Christ

give ear to me, give ear to me

who give unending praise to thee.

Og dette er etter hukommelsen, banna bein. (eventuelle feil skyldes at dette er 35 år siden) Men nå må jeg vel lære det på tysk…

Jeg ser faktisk hensikten med å framføre dette på et språk folk forstår (eller gi publikum hele teksten skriftlig – med oversettelse til norsk). Dette er musikkdramatikk så det holder.

 

Ellevte feriedag – Brno, Bratislava, Wien, Bratislava

Som jeg skrev – Brno rakk vi heller ikke denne gangen å se så mye av som vi kanskje hadde tenkt. Men en natt er for lite på et sted dersom man har mye sightseeing på planen. Vi var slitne da vi ankom Hotel Cyro, og orket ikke stort annet enn å gå ut og spise på en ganske folkelig pub med veldig god mat, – og ellers flate ut. Hotel Cyro kan anbefales. Gangavstand fra jernbanestasjonen og gode senger. Rolig beliggenhet også. Vi fikk et rom i femte etasje oppunder skråtaket, og heisen gikk bare til fjerde. Be om et rom lenger ned, så slipper du å slepe kofferten en etasje. Frokosten var helt grei og vertinnen hyggelig.

Vi rakk en rusletur i den meget sjarmerende byen før vi satte kursen for Bratislava.

image

image

image

image

De unge damene på bildet under bedriver ingen fruktbarhetsdyrkelse – de venter på at klokka skal bli elleve. Dette er nemlig en klokke (tro det eller ei), og hver dag klokka elleve, faller det en glasskule ned gjennom urverket, og denne er populær å slå kloa i for turister og suvenirjegere. Dette er til minne om en krigersk svenske som var i ferd med å innta byen på sekstenhundretallet en gang. Han sa til sin kommandant at hvis jeg ikke har erobret byen innen klokka tolv, så kan det være det samme. En av byens kirker hadde et ur som gikk feil – det slo til høgstdags allerede klokka elleve, og svensk som han var, pakka krigeren sammen og dro hjem. Folk i Brno trakk et lettelsens sukk og har nå reist dette minnesmerket som enhver kan tenke seg hva kalles på folkemunne.

image

image

image

image

image

Så satte vi oss på toget og hadde planer om  spise lunsj på toget på veien til Bratislava, men den gang ei. Speisewagen kaputt…

Så vi var rimelig sultne da vi ankom Bratislava, tok i døra til restauranten i praktfulle Hotell Marrol idet den stengte klokka tre – og måtte gå til naboen.  Det gjorde ikke noe, maten var nydelig. Jeg var så sulten at jeg helt glemte å ta bilder før jeg kom til kaffen…

image

Deretter var det bare å hive seg på toget til Wien, hvor vi hadde bestilt turens siste operaforestilling. Dette er praktfulle Staatsoper, dessverre et nokså grautete bilde, men det eneste jeg tok.

 

 

image

Ingen av oss hadde vært i Staatsoper før, ingen av oss hadde hørt Rossinis opera La Cenerentola. Ingen av oss hadde en gang tenkt over at på norsk kaller vi denne operaen for Askepott :-). En komedie i to akter, hvor heltinnen for en gangs skyld er alt. Og FOR en stemme. Russisk sangerinne, Margarita Gritskova. Født i St. Petersburg, for tiden ansatt ved Staatsoper Wien. Resten av ensemblet var også kjempedyktige, og filharmonikerne spilte vidunderlig – alt i alt toppen på kransekaken av operaforestillinger vi har fått med oss på turen, akkurat som seg hør og bør 🙂

 

image

Vi var litt bekymret for om vi kom til å sulte ihjel, da vi ikke regnet med å være tilbake på hotellet før ved midnatt. Så jeg sendte en epost til resepsjonen med en forsiktig bønn om at kanskje de kunne sende opp noe mat og en flaske sekt til rommet før room service stengte klokka tolv. Og fikk et prompte og hyggelig svar om at det skulle de naturligvis ordne. Så vi sultet ikke ihjel. Vi rakk til og med et tidligere tog enn vi hadde regnet med, da det var litt forsinket. Vi var meget glade for det, for det stopper på hovedstasjonen, det seneste toget stopper på Petrzalka som er på helt andre kanten av byen. Det er bare å finne en taxi, selvsagt, men mer heft.

 

image

 

Norwegian har lagt ned ruten sin til Bratislava. Det er dumt. Bratislava er en fantastisk trivelig by, og mer sentral plassering i Europa skal du lete lenge etter. Da vi var her i april/mai 2013 besøkte vi fire land på en uke uten at det føltes det aller minste stressende. Og vi bodde da som nå på fantastiske Marrol’s. Reis hit, bo her. Du kan fly til Wien – flyplassen deres ligger nesten like nær som Bratislava-flyplassen. Og det er MYE billiger og mye triveligere å bo her enn i Wien.

Niende feriedag – Praha

fantastisk sommerdag i en nydelig by. 32 grader på det varmeste – en smule i overkant, i alle fall for min feriekoffert. Men man får ikke klage. Det hjalp med et par nyinnkjøpte t-skjorter.

Vi bor på Hotel Roma, som absolutt kan anbefales. Store og fine rom, god service, kjøleskap på rommet og gangdistanse til det meste. Trikkestopp utenfor døra, utmerket frokost og rimelig pris. I alle fall for oss oljesjeiker – men uansett betydelig rimeligere enn hotellene som ligger 100 m nærmere Karlsbroen som du ser på bildet. Og tro meg, etter noen runder med tsjekkisk mat og øl, har du bare godt av å gå 100 meter ekstra.

Vi startet dagen med noe jeg ikke har fått med meg ennå til tross for at dette var mitt syvende besøk i Praha, nemlig Kafka-museet. Jeg leste “Metamorfose” under mitt første besøk i Praha, men det er så langt det eneste jeg har lest av denne mannen. Museet var veldig fint, vi lærte masse. Og skulpturen utenfor er vel ett av Prahas mer kjente landemerker…

Det øverste bildet er tatt fra baren nedenfor museet, hvor man kan se folk kose seg på elva i det fine sommerværet. 

Vi spiste deretter lunsj på Pod Vezi. Det har jeg gjort mange ganger før, og de skuffet ikke denne gangen heller. Dette er utrolig nok en restaurant rett i turistfelleområdet – med rimelige priser, god service og god mat. Ligger rett ved brotårnet på Mala Strana-siden av Karlsbroen. Anbefales på det varmeste. 

Dette er desserten. Gulrotkake. Den var veldig god, og jeg liker ikke gulrotkake engang. 

Deretter var vi rimelig klare for en siesta i varmen. Så ettermiddagen ble ikke brukt til noe fornuftig. Men vi hadde planlagt tre retters middag på Bellevue forut for aftenens forestilling på Nàrodní divadlo – La traviata.

Maten på Bellevue er gedigen – men etter tsjekkisk standard nokså dyr. Vi valgte to retter med husets vinanbefalinger, og spiste gåseleverpostei (til mannfolket), braiserte kamskjell (til meg) til forrett og havabbor og rådyrfilet med gåseleverpostei til hovedretter.


Maten her er jo de rene kunstverk, og du får informasjon om både mat og vin av kunnskapsrik betjening. Vi fikk også en liten ravioli i safransaus som ekstra godbit.

Sånn i forbifarten…

Jeg ble helt svimmel av å se på disse kara – jeg ser ingen sikring, gjør du? Og det er enda en etasje over bakken enn det jeg har fått med på bildet. 

La Traviata var en gedigen opplevelse. Orkesteret var kanskje ikke på høyde med det vi hørte i Semperoper, men jeg hadde langt mer sans for oppsetningen, som her var helt tradisjonell – ingen krumspring eller regissørfakter av noe slag – med noen ytterst få og svært vellykte unntak. 

Og Violetta bar hele forestillingen. Hva som gjør at ikke denne sopranen er internasjonalt kjent begriper ikke jeg – men jeg er nå bare en skarve amatør. Bedre tror jeg ikke det kan gjøres. Jeg hadde gåsehud i nakken og tårer i øynene. Bravo!

Sjette og sjuende feriedag – Dresden

Dresden er et av de stedene som gjør et så overveldende inntrykk, og er så myteomspunnet, at det er vanskelig å vite hvilken ende man skal begynne å blogge i. En svært gammel kulturby, sentrum for musikk og kunst i hundrevis av år, obligatorisk stoppested på overklassens dannelsesreiser på atten- og nittenhundretallet. I mer moderne tid mer kjent for bombingen under annen verdenskrig, før byen forsvant bak jernteppet fram til murens fall og gjenforeningen på slutten av forrige årtusen.

Særlig bombingen i februar 1945 er omdiskutert og brukt i politisk propaganda fra alle hold. Den er fordømt som ren terrorbombing og hevn, “krigen var jo slutt likevel”. Den var jo ikke det. Vi vet nå at krigen sluttet i mai samme år, men det er ikke sikkert den hadde tatt slutt så fort dersom de allierte hadde satt seg med hendene i fanget og ventet på at Hitler skulle gi opp. Hensikten med bomberaidet var å hjelpe russernes framrykking ved å ødelegge infrastruktur og industri, for å hindre tyskerne i å sende forsterkninger til østfronten. Om de britiske soldatene som bombet selve sentrum 13. februar – eller deres ledere – også tenkte på hevn for terrorbombingen av britiske byer noen år før, vet ikke jeg. Det er ikke utenkelig. Det er i alle fall ingen tvil om at det førte til tap av mange sivile liv på en særdeles grusom måte, og tap av mange historiske bygninger i en by som var regnet blant verdens vakreste. Hevn er uansett ikke bra, two wrongs does not make one right. Engelsk Wikipedia har en god og balansert artikkel om saken.

Byen har reist – og reiser seg fortsatt fra asken. Semperoper ble gjenoppbygd under kommunistene, og ble gjenåpnet 13. februar 1985, på dagen førti år etter at den ble bombet sønder og sammen. Kun det ytre skallet stod igjen. Vi fikk en interessant guidet tur gjennom operaen før vi skulle på symfonikonsert på vår 6. feriedag. Igjen på tysk, men denne guiden snakket tydelig og ikke fortere enn at jeg fikk med meg 90 prosent av det han sa. Blant annet at Semperoper allerede var gjenoppbygd en gang. Den brant ned i 1869. Da var arkitekten, Gottfried Semper, drevet i eksil fordi han hadde deltatt i oppstanden i 1849. Sønnen ble satt til å gjøre jobben, og dronningen (dette var dronningens teater), ansatte en egen kureer som red i skytteltrafikk mellom far i Sveits og sønn i Dresden. Takket være dette eksilet, eksisterer det 3000 brev, med nitid beskrivelse av gjenoppbyggingen. Og de befant seg i Sveits. En uvurderlig kilde for gjenoppbyggingen som ble gjort etter annen verdenskrig. En annen interessant ting er at i dette usannsynlig vakre huset er det lite som er det det ser ut som. Klok av skade, ble eikeveggene som omkranset eikedørene med innfelte glasspartier erstattet med gips – malt slik at det ser til forveksling ut som eik. Selve dørene er fortsatt eik. Marmorsøylene i vestibylene er blanke og skinnende, perfekte i fargen. Men ikke av marmor. De er også utført i gips, med forskjellige intrikate teknikker for innlegg av steinpartikler og overflatebehandling, slik at det ser ut som grønn marmor. Dette var ikke for å spare penger, som guiden fortalte. Det gikk med så mange arbeidstimer av kvalifiserte kunsthåndverkere, at det ville være billigere å bestille ekte marmor. Men da ville jo ikke søylene bli like og perfekte. Her ser vi guiden vår, og til høyre noen av de grønne “marmorsøylene”. Neste bilde en detalj av en teatermaske på en stolpe.

Vi hørte årets første symfonikonsert med Dresden Staatskapelle. En fantastisk pianokonsert av Beethoven, deretter en Brucknersymfoni som jeg ikke skjønte bæret av – men orkesteret spilte flott. Og jeg er i alle fall veldig fornøyd med å ha karra til meg de to siste billettene til denne helt utsolgte konserten. Jeg kjøpte dem i april(!), og ble høylig forbauset da jeg gikk inn på nettsiden og så det var to hele billetter igjen. Jeg trykte på “kjøp” fortere enn svint, og da jeg var ferdig stod det ganske riktig “ausverkauft” på nettsiden. Fine plasser på 6. rad i parkett også. Deretter spiste vi nok en gang på Sophienkeller, de har god mat, ligger lagelig til og er en særpreget restaurant med hyggelig personale.

Neste dag var vi på orgelandakt i Frauenkirche. Denne ble også ødelagt under bombeangrepet. 300 mennesker hadde gjemt seg i krypten, kirken hadde ord på seg for å være umulig å ødelegge. Den ble nemlig også angrepet under sjuårskrigen. Jeg har glemt av hvem, men da han så kanonkulene prelle av på den runde kuppelen, sa han til sin kommandant: La det feite hodet stå – og kirken forble uskadd. Det samme skjedde under bombingen – bombene traff den runde kuppelen og endret kurs. Selve bombingen ødela ikke kirken, men den forårsaket en ildstorm i sentrum av byen, som gjorde at alle vinduene sprakk, temperaturen inne i kirken steg til 1000 grader, og sandstein – som kirken er bygd av – tåler opptil 600, før den blir porøs og smuldrer opp. Kirken sank i grus 15. februar 1945, to dager etter bombingen. Hvordan det gikk med stakkarne som gjemte seg i krypten orker jeg nesten ikke tenke på.

Kommunistene syntes nok det var viktigere å bygge opp igjen sitt prestisjetunge operahus og opprettholde sitt verdensberømte Staatskapelle enn å bygge opp igjen en kirke. (selv om Kreutzkirche ble gjenoppbygd på femtitallet). Frauenkirche lot de ligge, som et krigsminnesmerke og et symbol på vestmaktenes – og særlig britenes – grusomhet.
Tukten var streng i de dager. Mannfolket forteller meg at en gang Berlinfilharmonien og Staatskapelle Dresden begge var på turne i New York, ville berlinerne invitere sine kolleger og landsmenn på en hyggelig sammenkomst. Dette ble høflig avslått som noe som ikke kunne la seg gjøre.

Etter at Semperoper ble gjenoppbygd, oppstod et økende press for å også gjenoppbygge Frauenkriche. Foretagendet skjøt fart etter murens fall, og en lokal gruppe entusiaster ledet av trompeteren Ludwig Güttler samlet bred, internasjonal støtte. Den gjenoppbygde kirken stod ferdig i all sin prakt og ble innviet i 2005. Jeg kan huske at jeg leste en nokså nedlatende avisartikkel den gangen. Det gikk ut på at alle årene med kommunisme hadde vel fått folk til å slutte å gå i kirken og endelig innse at religion er opium for folket. Så man kunne spørre seg om vitsen ved å bruke så mye penger på å bygge opp igjen en kirke. Men den kunne vel alltids brukes til konserter.

Jeg tror ikke det er noen fare. Det var fullt hus på orgelandakt i går. Det var en meget sterk opplevelse. Først ringte fredsklokken, som de har døpt den største kirkeklokken, og all prat forstummet. Orgelmusikk, skriftlesning, bønn om fred og forsoning en salme, og mer orgelmusikk. Det gjorde inntrykk. Særlig i disse flyktningetider, og særlig etter at vi fra vinduene i Semperoper dagen før så et demonstrasjonstog av nynazister passere. Med slagord mot innvandrere og flyktninger. Noen av dem med det vi trodde var norske flagg (selv om de så litt gusjne ut) Men en tysker vi pratet med forklarte at dette var flagget til en eller annen tysk, usæl rasistorganisasjon. Jeg fikk ikke med meg hva den het – men kan de uten videre misbruke nasjonalflagget vårt på denne måten? Erna – du må protestere.

Men nå mister jeg tråden. Etter andakten fikk vi en kort innføring i kirkens historie og symbolikken i kirkerommet. Særdeles interessant – få med deg dette om du reiser til Dresden. Kirken har syv innganger – her kan du komme fra øst og fra vest, fra syd og fra nord – alle dørene er like. På alteret står et naglekors. Dette er fra Coventry Cathedral. Den ble ødelagt av tyske bomber i 1940. Denne er ikke gjenoppbygd – der har man valgt å bygge en moderne katedral i tilknytning til ruinene, som er beholdt som et minne. Noen av naglene i taket ble brukt til å danne et symbolsk kors, som siden er spredd rundt til ca 200 “forsoningssteder” over hele verden – deriblant Dresden og ruinkirken i Berlin. Ved den ene utgangen står også det korset som i sin tid stod øverst på spiret i den gamle kirken. Det ble funnet i ruinene da man startet en arkeologisk utgravning av disse i 1993. Det var forvridd og svidd – men ikke ødelagt. Det forgylte korset som kroner spiret i dag – en tro kopi av det gamle – er en gave fra det britiske folk til innvielsen. 80 % av skulpturene og materialet til alterpartiet ble også funnet i ruinene i såpass god stand at de kunne restaureres.

Veldig dårlig bilde. Det sentrale motiv er Jesus i Getsemane, disiplene som sover i bakgrunnen og Judas og yppersteprestene som toger inn enda lenger bak.

og her er Luther på sin sokkel foran kirken.

Etter andakten ruslet vi en tur over til den andre siden av elven. Her møtte vi et selsomt syn.

Denne rytterstatuen (av Ferdinand August, som konverterte til katolisismen for å bli konge i Polen, noe som ikke var så populært):

vokter over en plass som kunne minne om den flotte plassen i Bratislava, hvor operaen ligger øverst – men her så det sånn ut:

Verneverdig kommunistisk arkitektur? I alle fall en del av byens historie og et ganske talende bilde.

Ellers er det jo store deler av byen som ser ut som dette:

Vi fikk kjøpt nye sko på den lille rundturen – mannfolket trengte sko, jeg fant et par perfekte Gabor-sko til 49 EUR, hallo, sånt kan man ikke gå fra uansett om man trenger sko eller ei…

Og spiste lunsj Am Thur

I anledning kantarellsesongen kunne man få stekte kantareller med eggerøre, med kalkunfilet eller med schnitzel. Det var godt.

Vi rakk en siesta før det nok en gang var tid for å benke seg i Semperoper. Denne gangen oppe på en hylle, og vi overvar Figaros bryllup. Mine forventninger var skyhøye, det er aldri lurt. I starten syntes jeg orkesteret overdøvet sangerne til de grader, men det kom seg etter hvert. Kan hende det hadde noe å gjøre med vår plassering rett over orkestergraven, kan tenke meg at lydbildet blir annerledes i parkett. Men det ble som sagt bedre etterhvert – flotte, og svært jevne sangprestasjoner av et ganske ungt ensemble.

Scenografien hadde jeg mindre sans for. Hva som var tanken bak denne produksjonen forstår jeg ikke helt. Sangerne var utkledd dels som karnevalsfigurer, dels i tilnærmet tidsriktige kostymer og til slutt i pysjamas. Figaros bryllup kan framstilles som en ren forviklingskomedie, eller man kan forsøke å betone det som var budskapet i sin tid – en harselas med adel og privilegier som var såvidt risikabel at boken den er tuftet på ble forbudt. Eller man kan gjøre noe som ingen begriper – som her.

Nå har vi en rolig morgen før vi tar toget til Praha. Vi diskuterte om vi skulle ta en avstikker til Wittenberg og hilse på Luther og Melanchton, men det får bli neste gang. Det viste seg å bli logistisk komplisert. Så Praha – here we come.

Femte feriedag – Leipzig

Det viste seg å ikke være fullt så lett som vi trodde å komme av gårde i purkotten. Til å begynne med – frokostserveringen begynte ikke før klokka sju på en søndag – vi hadde satset på å spise senest halv sju. Gå uten mat er ikke noe som frister, særlig ikke i ferien, så vi bestemte oss for å satse på et senere tog. Frokost på man ha. Frokostsalen på California var fin, og frokosten god. Det var bare oss og et par høylytte trøndere (som dempet seg raskt når de skjønte at vi forstod trøndersk) som var oppe så tidlig uansett. Jeg tok et bilde av den fine frokostsalen, men har litt trøbbel med fotoopplastingen her vi er nå.

Vi tok en taxi til Hauptbahnhof. Det gikk radig tidlig en søndag, men det var likevel kø på taxiholdeplassen. Sjåføren var temmelig ironisk over det faktum at denne holdeplassen har tre plasser. Kommer det fler, må man vente i kø. “Berlin ist ja so klein!” Tør ikke tenke på hvordan det hadde vært å ankomme og ha det travelt. Deretter venta vi på toget til Leipzig.

Det var særdeles komfortabelt og nokså ensomt på første klasse. Jeg vurderte å bruke 9 EUR på å reservere sete (vi opplevde en del overfylte tog i fjor…). Det er jeg fornøyd med at jeg ikke kastet bort penger på 😀

Vi kom fram til Leipzig og fant Nikolaikirche

Hvor vi fikk med oss siste del av gudstjenesten og fikk se orgelet. Neppe det Bach spilte på, men lell

Leipzig er en sjarmerende by. Vi tusla rundt og glodde på fasader med rare dyrehoder, nye og gamle bygninger.

Men til slutt var det tid for litt limonade.

Deretter hadde jeg det geniale forslaget at vi kunne dra på en sånn hop on, hop off busstur – noe vi har gjort i mange byer og hatt stor glede av. Da er det enkelt å få med seg de viktigste severdighetene, man får en god del informasjon og kan velge selv hva man vil bruke tid på. Men denne gangen ble vi grundig tatt ved nesen. Vi forventet en del musikalske severdigheter, og fikk ingen. Men det merkeligste av alt var at det var en levende guide (det er jo egentlig bra), men han snakket utelukkende tysk, og i mitraljøsefart. Det sier seg selv at det var begrenset hva vi fikk med oss. Men det verste var jo egentlig at hver gang han kom til det som var markert på kartet som en stopp, så sa guiden erdetnoensomskalavhernei?dettenktejegnokvikjørervidere. Vi hadde jo absolutt tenkt å gå av i “Musikviertel” og muligens ikke komme tilbake, for dette fikk vi lite ut av – men det rakk vi jo aldri, bussen stoppet ikke. Den ene gangen vi faktisk stoppet og ble jagd ut av bussen var ved dette minnesmerket (for gudene må vite hva)

Hermed advart. Dra ikke på denne turen med mindre du behersker tysk som en innfødt og ikke er det minste tunghørt.

Deretter spiste vi en utmerket, om enn noe sen lunsj, før vi gikk i Bachs fotspor. VI besøkte Thomaskirche og Bachmuseet. Sistnevnte kan anbefales på det aller sterkeste. Veldig interessant, pedagogisk lagt opp og absolutt verd et besøk.

Bachs familietre var samlet på veggen:

Her er begynnelsen:

Og videre:

Man kan høre musikk av de enkelte personer i treet ettersom hvem av dem som er opplyst.

Det er jo to ting som er verd å merke seg. For det første er det ingen kvinner her. Var vel ikke annet å vente på den tiden. For det andre. I de første to registrerte slektsledd er kara bakere, møllere og teppemakere. Plutselig er alle musikere. Mon tro hvor de musikalske genene kom fra?

Jeg tenker mitt.

Deretter satte vi oss igjen på toget, og var igjen ganske alene på første klasse som bare hadde en halv vogn på dette ganske fulle toget. Vi ankom Dresden i kveldingen, sjekket inn på Ibis budget Dresden city, spiste middag i Sophienkeller:

og ruslet en tur for å gjøre oss kjent.
semperoper

Ibis er nettopp som navnet sier “budget”. Det koster ganske lite, vi valgte det først og fremst fordi det er veldig sentralt, og det får generelt gode omtaler på tripadvisor. Det er helt greit, men ikke mer. Ikke særlig gode senger, men stille og rolig. Ingen luksus noe sted, men helt grei frokost. Gratis internett (men treig, jeg har investert i ekstra båndbredde for å blogge og se valgsendiger i kveld). Men beliggenheten er uovertruffen. Må likevel si at jeg ser fram til hotellene vi har bestilt i Praha og Bratislava – som jeg kjenner godt fra før.