På vei til Azorene

Åsne og jeg har bevilget oss en liten vinterferie, og denne gangen går turen til Azorene. Vi møttes på Gardermoen og spiste på Upper Crust som vi pleier, deretter møtte Åsne Mr. Bone som ga assosiasjoner til nylig bestått anatomieksamen.

image

Vi fløy med TAP, en ny erfaring for oss. Helt greit, ikke fullere enn at vi hadde en treseter for oss selv, og vi fikk mat og drikke. Innflygingen over Lisboa var spektakulær – akkurat i solnedgangen og vi fløy en lav sving over hustakene. Må hit en gang også, mens jeg har helsa…

Så satt vi en evighet og glodde på denne skranken her. Egentlig trodde vi at vi hadde dårlig tid, men for det første er det jo en time tidligere i Portugal enn i Norge, dernest hadde flyet tekniske problemer. Til slutt fikk vi beskjed om at avgang var forventet klokka ni..

image

Så vi gikk og spiste noe flyplassmat…

image

Da klokka ble ni, hadde flyselskapet satt inn et annet fly. Forsåvidt betryggende – bedre enn om de hadde fiksa det andre i en fart med gaffatape eller noe… Det var dessuten et DIGERT fly, antagelig ett som vanligvis brukes til transatlantiske ruter, så det var svært god plass og komfort her og.
Da vi endelig kom fram var det bekmørkt, så foreløpig har vi ikke sett noe av øya. Men hotellet er kjempefint, med badekåper på badet, god service og gode senger.

image

image

Ute høljer det ned, men vi håper det gir seg etterhvert. Det er i alle fall en god unnskyldning for å ta livet med ro etter en slitsom reisedag, og google litt og legge planer for hva vi skal gjøre når det slutter å regne.
Og jeg har paraply og regnjakke, så det skal nok gå bra.

Til Praha igjen

for niende gang, og for tredje gang bare i år. Juleturen med Kjersti er blitt en tradisjon, fjerde gang vi gjør dette. I år er Åsne også med, enda koseligere. Vi ankom noe trøtte i trynet alle sammen, måtte tidlig opp for å rekke flyet, og ingen hadde kommet seg i seng i gudelig tid kvelden før. Flyet var deretter forsinket pga dårlig vær i Bergen, så Åsne og jeg ankom Praha en time etter skjema. Kjersti var tilsvarende forsinket med sitt bergensfly, så vi tilbrakte en kjedelig time på flyplassen, men alle kom trygt fram.
Deretter var det taxi til hotellet, og lunsj på Lokal. Vi hadde ikke større ambisjoner enn å flate ut på hotellet om ettermiddagen, men oppdaget jo plutselig – eller heldigvis – at operabillettene vi hadde bestilt var til første kvelden og ikke neste. Så etter endt siesta var det bare å trekke i finstasen og rusle over broen til Narodni Divadlo – hvor vi så Rusalka, som Kjersti og jeg også gjorde i fjor. Stadig like flott musikk, og Åsne tok heller ikke skrekken. I morgen skal vi se Flaggermusen på Statni Opera.
Fredagen var den første store shoppingdagen. Vi la i vei til fots, så Åsne skulle få se Karlsbroen og gamlebyen. På Rådhusplassen var det juletre, liv og røre og jazz.
Etter å ha anbragt jentene på Palladium, dro jeg til optikeren for å hente brillene mine. Er så langt strålende fornøyd. Har fått nye, progressive briller samt et par designsolbriller til under halvparten av hva mine forrige briller kostet meg hjemme – jeg har mao spart inn mer enn hele reisen og oppholdet.
Noen julegaver fikk vi kjøpt – flere må kjøpes på mandag – og en staselig lunsj ble spist på samme restaurant som Peter og jeg var i oktober. Husker ikke hva den heter, men den ligger i Municipal house og er staselig. Flott Art Nouveau-interiør, nydelig mat og eksellent service.

image

image

image

image

image

image

image

image

Fjortende og femtende feriedag – hjemvei via München og Hamburg

Da vi planla turen, var det ganske intens jobbing med dette en stund – da vi var kommet til Bratislava, ga jeg på en måte opp, var lut lei av googlinga, og sa til mannfolket: Vi tar det en annen gang. Om ikke annet kan vi jo fly hjem med Norwegian.

Det kunne vi ikke – ruten var nedlagt. Vi hadde også drøyd det såpass lenge at de få alternative flyene som gikk fra nærliggende flyplasser var dyre og upraktiske. Dermed ble det en tur til München, og ny togtur München-Hamburg neste dag. Vi brukte mest mulig av formiddagen i München, det ble sent før vi kom til Hamburg – som vi følgelig ikke har sett noe av. Vi satte oss direkte fra toget over på S-bahn (som interrailbilletten også gjelder på) til flyplassen – vi hadde booket nok et Ibis-hotell rett ved flyplassen, for i dag flyr vi hjem fra Hamburg.

Togturen gjennom det meste av Tyskland på langs var komfortabel og interessant – mye vakkert landskap å se, god plass og god oppvartning på første klasse. Men hvorfor de stadig går rundt og deler ut små poser med gummybears begriper jeg ikke… sponsor?

Ibis-hotellkjeden har tre typer hoteller – “budget”, “style” og bare Ibis. Dette er sistnevnte. Vi har et godt inntrykk av kjeden, selv om “budget”-varianten kan virke litt vel nødtørftig. Neste gang vi drar til Dresden bor vi ikke der.

For vi har allerede begynt å fable om neste års tur – dette ga mersmak, men nå gleder jeg meg til å sove i egen seng i kveld, og ikke minst til å se igjen Idefix og Tuselatten.

Tusen takk til alle som har lest og kommentert underveis!

Trettende feriedag – transportetappe til Munchen

Vi startet dagen med Hotel Marrols nydelige frokost, før vi ble kjørt til stasjonen av en usedvanlig pratsom taxisjåfør. Han påstod at han ikke snakket engelsk (men flytende ungarsk og russisk), men til tross for dette klarte han å informere oss om sin livshistorie og Slovakias historie i et nøtteskall på den korte turen. Litt av en fyr. Han fortalte oss at han er 65 år gammel, titter fortsatt på damene (men skjønner ikke hvorfor), har en ungarsk bestemor, men er likevel lutheraner, måtte pugge russisk en time hver dag på skolen takket være 48 år med kommuniststyre. Presidenten er fortsatt en gammel kommunist (i det vi passerte presidentpalasset)  – same guy, new jacket. Yesterday red, today blue – eh?

Vi var i alle fall skjønt enige om at Bratislava er en fantastisk by. Vakker og trygg. No skinheads, no bombs, no terrorists – just me (stryker seg over sin blanke skalle…)

Vi tok City Shuttle til Wien og der startet problemene. Stadig opplysninger på nett og elektroniske tavler om at alle tog fra Salzburg og videre til Tyskland var innstilt etter oppfordring fra tysk politi. Kjempekø utenfor billettkontoret, politi og håndskrevne plakater på flere språk.

I tillegg til politiet var det flere folk med gule refleksvester merket informasjon fra jernbanen – så en hyggelig ung dame henviste oss til eget kontor for folk på første klasse (sjelden opplevd et så markant klasseskille… men vi var tross alt glade for å kunne få informasjon uten å stå to timer i kø). Ingen plassreservasjon å oppdrive, vi ble anbefalt å likevel forsøke å hoppe på toget til Salzburg, gå av i Linz og bytte til tog i retning Passau.

Vi gikk på i restaurantvognen – (med en plan om å sette oss der, siden reservasjon ikke var å få), men den var stappfull. Det stod folk alle steder. Men en liten rekognoseringstur avslørte at det var plasser på første klasse, så vi fikk sitte. I Passau møtte vi også politi, flyktningemottak og lange køer.

Men vi kom oss til Munchen, med noen tanker om hvor heldige vi er som har papirene i orden og penger nok til om nødvendig å ha kjøpt oss en flybillett fra Linz til Munchen.

Her er oktoberfesten i full gang – da vi kom fram (noe forsinket), lempet vi bagasjen inn på hotellet (stort fint rom, men litt sjøsyke farger, burgunder og syregrønn er gjennomgangstemaet) og gikk og spiste bayersk mat. Gatene er fulle av folk med lederhosen og dirndl, den gjennomsnittlige promille virket temmelig høy, men stemningen god. Tripadvisor fant et sted i nærheten med lokal mat – vi fikk et kjempefat med stekt and, stekt pattegris og et annet stykke svinekjøtt, dandert med to typer knødel og en riktig aromatisk rødkål. Lokalet var støyende, men hyggelig.  Og vi ble jo VELDIG mette.

Hotellet er dyrt og har sære farger

wpid-20150921_193805.jpg

Tolvte feriedag – Bratislava

Å komme til Hotel Marrol er noe av det beste som fins. Du blir tatt i mot i resepsjonen som en etterlengtet gjest, servert kaffe, vin eller hva du ønsker, mens du får informasjon om hotellet og byen. En stram kar bærer bagasjen opp til ditt meget velutstyrte rom. God seng, lekkert bad, fri minibar – til og med badekåpe og tøfler. Dette er helt klart mitt yndlingshotell 🙂

Morgenkjerring…
image

Vet ikke helt hva som foregikk i Bratislava i dag, men det var speidere, nonner og prester hvor man snudde seg, og stands og boder på alle plasser. Tror det var noe slags katolsk familiedag?

Kirkesøkningen i St Martin var i alle fall formidabel – kun ståplass til oss og ganske mange andre.

 

image

 

image

 

Bratislava har eget museum for barnekunst 🙂

image

 

Hotellet har en nydelig takterrasse. Kaldt vann ligger på is, bare å hente.

image

Bratislava by night. Dette er UFO-restauranten på SND-broen. Vi snakket om å gå og spise her, mange skryter av hvor fantastisk det er å sitte her og se kvelden falle på over Bratislava. Maten anføres som god, men svinedyr. Det ble til at vi gikk et annet sted, det blåste en del i kveld, og det merkes visst der oppe. Dumt å bli sjøsyk over et eksklusivt måltid? Noe skal man ha til gode.

image

image

Gamle-operaen i Bratislava både over og under. Gedigent hus, men tekstemaskinen deres snakker bare slovakisk, så gå ikke hit med mindre du kjenner operaen godt eller har med eget partitur. Den nye (og også fantastisk flotte) operaen deres har ingen slike problemer.

 

image

Bilde tatt fra plassen foran operaen i andre retningen – St.Martin-katedralens spir i bakgrunnen, og bak der skimtes byborgen såvidt.

image

Bratislava er en fantastisk by. Håper det ikke var mitt siste besøk her.

Ellevte feriedag – Brno, Bratislava, Wien, Bratislava

Som jeg skrev – Brno rakk vi heller ikke denne gangen å se så mye av som vi kanskje hadde tenkt. Men en natt er for lite på et sted dersom man har mye sightseeing på planen. Vi var slitne da vi ankom Hotel Cyro, og orket ikke stort annet enn å gå ut og spise på en ganske folkelig pub med veldig god mat, – og ellers flate ut. Hotel Cyro kan anbefales. Gangavstand fra jernbanestasjonen og gode senger. Rolig beliggenhet også. Vi fikk et rom i femte etasje oppunder skråtaket, og heisen gikk bare til fjerde. Be om et rom lenger ned, så slipper du å slepe kofferten en etasje. Frokosten var helt grei og vertinnen hyggelig.

Vi rakk en rusletur i den meget sjarmerende byen før vi satte kursen for Bratislava.

image

image

image

image

De unge damene på bildet under bedriver ingen fruktbarhetsdyrkelse – de venter på at klokka skal bli elleve. Dette er nemlig en klokke (tro det eller ei), og hver dag klokka elleve, faller det en glasskule ned gjennom urverket, og denne er populær å slå kloa i for turister og suvenirjegere. Dette er til minne om en krigersk svenske som var i ferd med å innta byen på sekstenhundretallet en gang. Han sa til sin kommandant at hvis jeg ikke har erobret byen innen klokka tolv, så kan det være det samme. En av byens kirker hadde et ur som gikk feil – det slo til høgstdags allerede klokka elleve, og svensk som han var, pakka krigeren sammen og dro hjem. Folk i Brno trakk et lettelsens sukk og har nå reist dette minnesmerket som enhver kan tenke seg hva kalles på folkemunne.

image

image

image

image

image

Så satte vi oss på toget og hadde planer om  spise lunsj på toget på veien til Bratislava, men den gang ei. Speisewagen kaputt…

Så vi var rimelig sultne da vi ankom Bratislava, tok i døra til restauranten i praktfulle Hotell Marrol idet den stengte klokka tre – og måtte gå til naboen.  Det gjorde ikke noe, maten var nydelig. Jeg var så sulten at jeg helt glemte å ta bilder før jeg kom til kaffen…

image

Deretter var det bare å hive seg på toget til Wien, hvor vi hadde bestilt turens siste operaforestilling. Dette er praktfulle Staatsoper, dessverre et nokså grautete bilde, men det eneste jeg tok.

 

 

image

Ingen av oss hadde vært i Staatsoper før, ingen av oss hadde hørt Rossinis opera La Cenerentola. Ingen av oss hadde en gang tenkt over at på norsk kaller vi denne operaen for Askepott :-). En komedie i to akter, hvor heltinnen for en gangs skyld er alt. Og FOR en stemme. Russisk sangerinne, Margarita Gritskova. Født i St. Petersburg, for tiden ansatt ved Staatsoper Wien. Resten av ensemblet var også kjempedyktige, og filharmonikerne spilte vidunderlig – alt i alt toppen på kransekaken av operaforestillinger vi har fått med oss på turen, akkurat som seg hør og bør 🙂

 

image

Vi var litt bekymret for om vi kom til å sulte ihjel, da vi ikke regnet med å være tilbake på hotellet før ved midnatt. Så jeg sendte en epost til resepsjonen med en forsiktig bønn om at kanskje de kunne sende opp noe mat og en flaske sekt til rommet før room service stengte klokka tolv. Og fikk et prompte og hyggelig svar om at det skulle de naturligvis ordne. Så vi sultet ikke ihjel. Vi rakk til og med et tidligere tog enn vi hadde regnet med, da det var litt forsinket. Vi var meget glade for det, for det stopper på hovedstasjonen, det seneste toget stopper på Petrzalka som er på helt andre kanten av byen. Det er bare å finne en taxi, selvsagt, men mer heft.

 

image

 

Norwegian har lagt ned ruten sin til Bratislava. Det er dumt. Bratislava er en fantastisk trivelig by, og mer sentral plassering i Europa skal du lete lenge etter. Da vi var her i april/mai 2013 besøkte vi fire land på en uke uten at det føltes det aller minste stressende. Og vi bodde da som nå på fantastiske Marrol’s. Reis hit, bo her. Du kan fly til Wien – flyplassen deres ligger nesten like nær som Bratislava-flyplassen. Og det er MYE billiger og mye triveligere å bo her enn i Wien.

Tiende feriedag – Brno

Dette blir nok feriens korteste bloggpost, vi kan bare konstatere at Brno også denne gangen blir forfordelt. Eneste vi har gjort er å rusle en tur i byen og konstatere at den er sjarmerende og verd et lengre besøk. Vi var litt slitne og la oss tidlig.
Gode senger på hotel Cyro. Selv om vi har fått et ørlite rom oppunder skråtaket – og måtte slepe kofferten den siste etasjen. Gangavstand fra jernbanen,men likevel rolig. I dag har vi plassbillett på toget til Bratislava.

Niende feriedag – Praha

fantastisk sommerdag i en nydelig by. 32 grader på det varmeste – en smule i overkant, i alle fall for min feriekoffert. Men man får ikke klage. Det hjalp med et par nyinnkjøpte t-skjorter.

Vi bor på Hotel Roma, som absolutt kan anbefales. Store og fine rom, god service, kjøleskap på rommet og gangdistanse til det meste. Trikkestopp utenfor døra, utmerket frokost og rimelig pris. I alle fall for oss oljesjeiker – men uansett betydelig rimeligere enn hotellene som ligger 100 m nærmere Karlsbroen som du ser på bildet. Og tro meg, etter noen runder med tsjekkisk mat og øl, har du bare godt av å gå 100 meter ekstra.

Vi startet dagen med noe jeg ikke har fått med meg ennå til tross for at dette var mitt syvende besøk i Praha, nemlig Kafka-museet. Jeg leste “Metamorfose” under mitt første besøk i Praha, men det er så langt det eneste jeg har lest av denne mannen. Museet var veldig fint, vi lærte masse. Og skulpturen utenfor er vel ett av Prahas mer kjente landemerker…

Det øverste bildet er tatt fra baren nedenfor museet, hvor man kan se folk kose seg på elva i det fine sommerværet. 

Vi spiste deretter lunsj på Pod Vezi. Det har jeg gjort mange ganger før, og de skuffet ikke denne gangen heller. Dette er utrolig nok en restaurant rett i turistfelleområdet – med rimelige priser, god service og god mat. Ligger rett ved brotårnet på Mala Strana-siden av Karlsbroen. Anbefales på det varmeste. 

Dette er desserten. Gulrotkake. Den var veldig god, og jeg liker ikke gulrotkake engang. 

Deretter var vi rimelig klare for en siesta i varmen. Så ettermiddagen ble ikke brukt til noe fornuftig. Men vi hadde planlagt tre retters middag på Bellevue forut for aftenens forestilling på Nàrodní divadlo – La traviata.

Maten på Bellevue er gedigen – men etter tsjekkisk standard nokså dyr. Vi valgte to retter med husets vinanbefalinger, og spiste gåseleverpostei (til mannfolket), braiserte kamskjell (til meg) til forrett og havabbor og rådyrfilet med gåseleverpostei til hovedretter.


Maten her er jo de rene kunstverk, og du får informasjon om både mat og vin av kunnskapsrik betjening. Vi fikk også en liten ravioli i safransaus som ekstra godbit.

Sånn i forbifarten…

Jeg ble helt svimmel av å se på disse kara – jeg ser ingen sikring, gjør du? Og det er enda en etasje over bakken enn det jeg har fått med på bildet. 

La Traviata var en gedigen opplevelse. Orkesteret var kanskje ikke på høyde med det vi hørte i Semperoper, men jeg hadde langt mer sans for oppsetningen, som her var helt tradisjonell – ingen krumspring eller regissørfakter av noe slag – med noen ytterst få og svært vellykte unntak. 

Og Violetta bar hele forestillingen. Hva som gjør at ikke denne sopranen er internasjonalt kjent begriper ikke jeg – men jeg er nå bare en skarve amatør. Bedre tror jeg ikke det kan gjøres. Jeg hadde gåsehud i nakken og tårer i øynene. Bravo!

Åttende feriedag – til Praha

Ikke veldig mye å blogge om, egentlig. Pakket, tuslet ned til Hauptbahnhof og fant toget til Praha. Adskillig mer folk (og mindre komfort) på første klasse her enn på tidligere tog, men helt greit. Vakre landskap suste forbi, dette er en fin måte å reise på, adskillig mindre stressende enn å fly – og jernbanestasjonen ligger som regel midt i byen, til forskjell fra flyplasser. 

I Praha er det knallvarmt, og vi gikk ut feil utgang på stasjonen, kom ikke på taxiholdeplassen, men midt i krysset på Wilsonova utenfor Operaen, og bilene suste forbi. Heldigvis klarte vi å praie en drosje etter forholdsvis kort tid, og kom oss velberget til Hotell Roma med en hyggelig sjåfør som ikke prøvde å snyte oss i det hele tatt. Det er ellers en anerkjent turistfare i Praha. 

Her ligger vi i fine senger

Jeg har sovet godt, mannfolket blir litt støl. Forrige seng var motsatt. Rart med egen seng, i alle fall når man er kommet over den grønne ungdom. Vi har ellers lata oss, shoppa litt og gått rundt og glodd. Stort mer trenger man egentlig ikke gjøre i Praha, så vakker som denne byen er – men i kveld skal vi i oeraen, og det gleder vi oss til. 

Sjette og sjuende feriedag – Dresden

Dresden er et av de stedene som gjør et så overveldende inntrykk, og er så myteomspunnet, at det er vanskelig å vite hvilken ende man skal begynne å blogge i. En svært gammel kulturby, sentrum for musikk og kunst i hundrevis av år, obligatorisk stoppested på overklassens dannelsesreiser på atten- og nittenhundretallet. I mer moderne tid mer kjent for bombingen under annen verdenskrig, før byen forsvant bak jernteppet fram til murens fall og gjenforeningen på slutten av forrige årtusen.

Særlig bombingen i februar 1945 er omdiskutert og brukt i politisk propaganda fra alle hold. Den er fordømt som ren terrorbombing og hevn, “krigen var jo slutt likevel”. Den var jo ikke det. Vi vet nå at krigen sluttet i mai samme år, men det er ikke sikkert den hadde tatt slutt så fort dersom de allierte hadde satt seg med hendene i fanget og ventet på at Hitler skulle gi opp. Hensikten med bomberaidet var å hjelpe russernes framrykking ved å ødelegge infrastruktur og industri, for å hindre tyskerne i å sende forsterkninger til østfronten. Om de britiske soldatene som bombet selve sentrum 13. februar – eller deres ledere – også tenkte på hevn for terrorbombingen av britiske byer noen år før, vet ikke jeg. Det er ikke utenkelig. Det er i alle fall ingen tvil om at det førte til tap av mange sivile liv på en særdeles grusom måte, og tap av mange historiske bygninger i en by som var regnet blant verdens vakreste. Hevn er uansett ikke bra, two wrongs does not make one right. Engelsk Wikipedia har en god og balansert artikkel om saken.

Byen har reist – og reiser seg fortsatt fra asken. Semperoper ble gjenoppbygd under kommunistene, og ble gjenåpnet 13. februar 1985, på dagen førti år etter at den ble bombet sønder og sammen. Kun det ytre skallet stod igjen. Vi fikk en interessant guidet tur gjennom operaen før vi skulle på symfonikonsert på vår 6. feriedag. Igjen på tysk, men denne guiden snakket tydelig og ikke fortere enn at jeg fikk med meg 90 prosent av det han sa. Blant annet at Semperoper allerede var gjenoppbygd en gang. Den brant ned i 1869. Da var arkitekten, Gottfried Semper, drevet i eksil fordi han hadde deltatt i oppstanden i 1849. Sønnen ble satt til å gjøre jobben, og dronningen (dette var dronningens teater), ansatte en egen kureer som red i skytteltrafikk mellom far i Sveits og sønn i Dresden. Takket være dette eksilet, eksisterer det 3000 brev, med nitid beskrivelse av gjenoppbyggingen. Og de befant seg i Sveits. En uvurderlig kilde for gjenoppbyggingen som ble gjort etter annen verdenskrig. En annen interessant ting er at i dette usannsynlig vakre huset er det lite som er det det ser ut som. Klok av skade, ble eikeveggene som omkranset eikedørene med innfelte glasspartier erstattet med gips – malt slik at det ser til forveksling ut som eik. Selve dørene er fortsatt eik. Marmorsøylene i vestibylene er blanke og skinnende, perfekte i fargen. Men ikke av marmor. De er også utført i gips, med forskjellige intrikate teknikker for innlegg av steinpartikler og overflatebehandling, slik at det ser ut som grønn marmor. Dette var ikke for å spare penger, som guiden fortalte. Det gikk med så mange arbeidstimer av kvalifiserte kunsthåndverkere, at det ville være billigere å bestille ekte marmor. Men da ville jo ikke søylene bli like og perfekte. Her ser vi guiden vår, og til høyre noen av de grønne “marmorsøylene”. Neste bilde en detalj av en teatermaske på en stolpe.

Vi hørte årets første symfonikonsert med Dresden Staatskapelle. En fantastisk pianokonsert av Beethoven, deretter en Brucknersymfoni som jeg ikke skjønte bæret av – men orkesteret spilte flott. Og jeg er i alle fall veldig fornøyd med å ha karra til meg de to siste billettene til denne helt utsolgte konserten. Jeg kjøpte dem i april(!), og ble høylig forbauset da jeg gikk inn på nettsiden og så det var to hele billetter igjen. Jeg trykte på “kjøp” fortere enn svint, og da jeg var ferdig stod det ganske riktig “ausverkauft” på nettsiden. Fine plasser på 6. rad i parkett også. Deretter spiste vi nok en gang på Sophienkeller, de har god mat, ligger lagelig til og er en særpreget restaurant med hyggelig personale.

Neste dag var vi på orgelandakt i Frauenkirche. Denne ble også ødelagt under bombeangrepet. 300 mennesker hadde gjemt seg i krypten, kirken hadde ord på seg for å være umulig å ødelegge. Den ble nemlig også angrepet under sjuårskrigen. Jeg har glemt av hvem, men da han så kanonkulene prelle av på den runde kuppelen, sa han til sin kommandant: La det feite hodet stå – og kirken forble uskadd. Det samme skjedde under bombingen – bombene traff den runde kuppelen og endret kurs. Selve bombingen ødela ikke kirken, men den forårsaket en ildstorm i sentrum av byen, som gjorde at alle vinduene sprakk, temperaturen inne i kirken steg til 1000 grader, og sandstein – som kirken er bygd av – tåler opptil 600, før den blir porøs og smuldrer opp. Kirken sank i grus 15. februar 1945, to dager etter bombingen. Hvordan det gikk med stakkarne som gjemte seg i krypten orker jeg nesten ikke tenke på.

Kommunistene syntes nok det var viktigere å bygge opp igjen sitt prestisjetunge operahus og opprettholde sitt verdensberømte Staatskapelle enn å bygge opp igjen en kirke. (selv om Kreutzkirche ble gjenoppbygd på femtitallet). Frauenkirche lot de ligge, som et krigsminnesmerke og et symbol på vestmaktenes – og særlig britenes – grusomhet.
Tukten var streng i de dager. Mannfolket forteller meg at en gang Berlinfilharmonien og Staatskapelle Dresden begge var på turne i New York, ville berlinerne invitere sine kolleger og landsmenn på en hyggelig sammenkomst. Dette ble høflig avslått som noe som ikke kunne la seg gjøre.

Etter at Semperoper ble gjenoppbygd, oppstod et økende press for å også gjenoppbygge Frauenkriche. Foretagendet skjøt fart etter murens fall, og en lokal gruppe entusiaster ledet av trompeteren Ludwig Güttler samlet bred, internasjonal støtte. Den gjenoppbygde kirken stod ferdig i all sin prakt og ble innviet i 2005. Jeg kan huske at jeg leste en nokså nedlatende avisartikkel den gangen. Det gikk ut på at alle årene med kommunisme hadde vel fått folk til å slutte å gå i kirken og endelig innse at religion er opium for folket. Så man kunne spørre seg om vitsen ved å bruke så mye penger på å bygge opp igjen en kirke. Men den kunne vel alltids brukes til konserter.

Jeg tror ikke det er noen fare. Det var fullt hus på orgelandakt i går. Det var en meget sterk opplevelse. Først ringte fredsklokken, som de har døpt den største kirkeklokken, og all prat forstummet. Orgelmusikk, skriftlesning, bønn om fred og forsoning en salme, og mer orgelmusikk. Det gjorde inntrykk. Særlig i disse flyktningetider, og særlig etter at vi fra vinduene i Semperoper dagen før så et demonstrasjonstog av nynazister passere. Med slagord mot innvandrere og flyktninger. Noen av dem med det vi trodde var norske flagg (selv om de så litt gusjne ut) Men en tysker vi pratet med forklarte at dette var flagget til en eller annen tysk, usæl rasistorganisasjon. Jeg fikk ikke med meg hva den het – men kan de uten videre misbruke nasjonalflagget vårt på denne måten? Erna – du må protestere.

Men nå mister jeg tråden. Etter andakten fikk vi en kort innføring i kirkens historie og symbolikken i kirkerommet. Særdeles interessant – få med deg dette om du reiser til Dresden. Kirken har syv innganger – her kan du komme fra øst og fra vest, fra syd og fra nord – alle dørene er like. På alteret står et naglekors. Dette er fra Coventry Cathedral. Den ble ødelagt av tyske bomber i 1940. Denne er ikke gjenoppbygd – der har man valgt å bygge en moderne katedral i tilknytning til ruinene, som er beholdt som et minne. Noen av naglene i taket ble brukt til å danne et symbolsk kors, som siden er spredd rundt til ca 200 “forsoningssteder” over hele verden – deriblant Dresden og ruinkirken i Berlin. Ved den ene utgangen står også det korset som i sin tid stod øverst på spiret i den gamle kirken. Det ble funnet i ruinene da man startet en arkeologisk utgravning av disse i 1993. Det var forvridd og svidd – men ikke ødelagt. Det forgylte korset som kroner spiret i dag – en tro kopi av det gamle – er en gave fra det britiske folk til innvielsen. 80 % av skulpturene og materialet til alterpartiet ble også funnet i ruinene i såpass god stand at de kunne restaureres.

Veldig dårlig bilde. Det sentrale motiv er Jesus i Getsemane, disiplene som sover i bakgrunnen og Judas og yppersteprestene som toger inn enda lenger bak.

og her er Luther på sin sokkel foran kirken.

Etter andakten ruslet vi en tur over til den andre siden av elven. Her møtte vi et selsomt syn.

Denne rytterstatuen (av Ferdinand August, som konverterte til katolisismen for å bli konge i Polen, noe som ikke var så populært):

vokter over en plass som kunne minne om den flotte plassen i Bratislava, hvor operaen ligger øverst – men her så det sånn ut:

Verneverdig kommunistisk arkitektur? I alle fall en del av byens historie og et ganske talende bilde.

Ellers er det jo store deler av byen som ser ut som dette:

Vi fikk kjøpt nye sko på den lille rundturen – mannfolket trengte sko, jeg fant et par perfekte Gabor-sko til 49 EUR, hallo, sånt kan man ikke gå fra uansett om man trenger sko eller ei…

Og spiste lunsj Am Thur

I anledning kantarellsesongen kunne man få stekte kantareller med eggerøre, med kalkunfilet eller med schnitzel. Det var godt.

Vi rakk en siesta før det nok en gang var tid for å benke seg i Semperoper. Denne gangen oppe på en hylle, og vi overvar Figaros bryllup. Mine forventninger var skyhøye, det er aldri lurt. I starten syntes jeg orkesteret overdøvet sangerne til de grader, men det kom seg etter hvert. Kan hende det hadde noe å gjøre med vår plassering rett over orkestergraven, kan tenke meg at lydbildet blir annerledes i parkett. Men det ble som sagt bedre etterhvert – flotte, og svært jevne sangprestasjoner av et ganske ungt ensemble.

Scenografien hadde jeg mindre sans for. Hva som var tanken bak denne produksjonen forstår jeg ikke helt. Sangerne var utkledd dels som karnevalsfigurer, dels i tilnærmet tidsriktige kostymer og til slutt i pysjamas. Figaros bryllup kan framstilles som en ren forviklingskomedie, eller man kan forsøke å betone det som var budskapet i sin tid – en harselas med adel og privilegier som var såvidt risikabel at boken den er tuftet på ble forbudt. Eller man kan gjøre noe som ingen begriper – som her.

Nå har vi en rolig morgen før vi tar toget til Praha. Vi diskuterte om vi skulle ta en avstikker til Wittenberg og hilse på Luther og Melanchton, men det får bli neste gang. Det viste seg å bli logistisk komplisert. Så Praha – here we come.