Hittil har jeg skrytt mye og uhemmet av Michael Pollan’s: Second Nature.
Nå leser jeg «Gardens, an Essay on the Human Condition» av Robert Pogue Harrison.
Dette har jeg jo allerede skrevet om, men jeg kan ikke dy meg for å gjøre det en gang til. Og kanskje gjør jeg det enda mer, når jeg endelig har kommet gjennom hele boka. For det går tregt. Dette er en bok som rommer så mange tanker og nye refleksjoner i nesten hver eneste setning, at det tar minst et par dager å komme gjenom hvert kapittel. Pollan skriver nok langt mer lettlest, men også han med nye perspektiver og vinklinger på hagen som ga meg mang en aha-opplevelse.
Ingen av dem er oversatt til norsk, dessverre. Pollan er oversatt til svensk: En andra natur, men Harrison har jeg bare klart å finne på engelsk.
Dette er altså ingen hagebok i betydningen hvordan dyrke ditt og datt- det er en bok som handler om hagen og dens betydning i menneskers åndelige og fysiske liv.
Det høres kanskje vidløftig ut. Boka er ikke egentlig tung å lese språklig sett – det er dybden i teksten som gjør at man bruker tid og ettertanke på denne.
Abefales, anbefales!

PS
Og da ser jeg at jeg har glemt å skrive noe om ytringsfrihet i dag. Men jeg har da i det minste anbefalt en sjeldent god ytring.

.. man får trøste seg med frøene i vinduskarmen og en god bok:
Gardens: An Essay on the Human Condition

Det er en bok som må leses langsomt og med omtanke. Foreløpig har jeg kommet til kapitlet om Eva, hvor forfatteren siterer dette diktet av Pablo Neruda:
(riktignok i en litt annen og etter min mening bedre oversettelse)

Ode to a Woman Gardening

by Pablo Neruda, translated by Jodey Bateman

Yes, I knew that your hands were
a budding sprout, a lily
of silver:
you had something to do
with the soil,
with the flowering of the earth,
but
when
I saw you digging, digging,
pushing pebbles apart
and guiding roots
I knew at once,
my farming woman,
that
not only
your hands
but your heart
were of earth,
that there
you were
making
your things,
touching
moist
doorways
through which
the
seeds
circulate.

So in this way
from one plant
to the other
recently
planted one,
with your face
spotted
with a kiss
from the clay,
you went
and came back
flowering,
you went
and from your hand
the stem
of the astromeria
raised its solitary elegance,
the jasmine
adorned
the mist on your brow
with stars of dew and fragrance.

Everything
grew from you
penetrating
into the earth
and becoming
green light,
foliage and power
you communicated
your seeds to it,
my beloved,
red gardening woman:
your hand
on familiar terms
with the earth
and the bright growing
was instantaneous.
Love, thus also
your hand
of water,
your heart of earth,
gave
fertility
and strength to my songs
you touch
my chest
while I sleep
and trees blossom
from my dreaming.
I wake up, open my eyes,
and you have
inside me
stars in the shadows
which will rise and shine
in my song.

That’s how it is, gardening woman:
our love
is
earthly:
your mouth is a plant of light, a corolla,
my heart works among the roots.

Originalen kan leses her, for de av dere som er så heldige å forstå spansk.