Karamellkoking


Etter mislykket forsøk på karamellkoking i går, har jeg i dag gått til innkjøp av et termometer. Dropstermometer fantes ikke lokalt, men på Nille hadde de et digitalt steketermometer til 40 kr. Det måler opptil 125 grader, og siden karamellen skal være 118, slo jeg til. Nå er den kokt, og nå er jeg spent.
Jeg brukte denne oppskriften.

Med håp om vår…

http://www.youtube.com/watch?v=OshRvrVBaWE

Spring Carol er vel nettopp noe vi gjerne hører nå midtvinters. Ellers er det jo greit med desember – det er januar og februar som er forferdelige.
Her i heimen er det matlaging og husvask og rydding som har foregått i dag…
Har lagd samme ostekaka som sist, regner med biskopen tåler et gjensyn med denne etter to år 🙂 – de andre gjestene er ikke de samme. Struller er stekt, og mye husvask gjort i dag med god hjelp av flinke døtre. Den yngste har dårlig samvittighet – hun har ikke vasket det minste, kun pleid sine kunsteriske talenter i dag. Hun skal være med på en lokal kunstutstilling før jul, og stresser med å få ferdig bilder til i morgen. Dessuten skal hun synge en liten solo på morgendagens Ni lesninger, og har vært ute og øvd med sin far. Jeg har lovet henne at det alltids er noe rot og møkk igjen til henne også.

Advent igjen.

Om det blir noen musikalsk kalender i år gjenstår å se, men jeg føler i alle fall for å starte med et musikalsk innslag. Denne synger King’s Colleges kor hvert år og overføres i BBC. Ringsaker kantori har også tatt opp tradisjonen, og vi begynner på samme måte, med denne vakre julesangen – som alltid innleder denne gudstjenesten. Vi synger den tredje søndag i advent.


Once in royal Davids city,
Stood a lowly cattle shed,
Where a mother laid her Baby,
In a manger for His bed:
Mary was that mother mild,
Jesus Christ, her little Child.


He came down to earth from heaven,
Who is God and Lord of all,
And His shelter was a stable,
And His cradle was a stall:
With the poor, and mean, and lowly,
Lived on earth our Saviour holy.

For He is our childhood’s pattern;
Day by day, like us, He grew;
He was little, weak, and helpless,
Tears and smiles, like us He knew;
And He cares when we are sad,
And he shares when we are glad.

And our eyes at last shall see Him,
Through His own redeeming love;
For that Child so dear and gentle,
Is our Lord in heaven above:
And He leads His children on,
To the place where He is gone.

Første juledag

Dette er en stor dag her i heimen. Min mor pleide alltid å invitere hele slekta på førstedags”frokost” – og siden vi har overtatt huset (med stor nok stue til alle sammen – mao familiens festlokale), var det jo bare å følge opp tradisjonen. Antall gjester har gått litt i rykk og napp, men generelt vist en økende tendens. Men i år gjorde gjestelisten et byks. I fjor var det 32 personer her – selv om jeg var mer på sykehuset hos mannfolket enn hjemme og var vertinne. I år var det 42 inviterte, 40 personer dukket opp.Vi var litt bekymret for at alle skulle få noe å sitte på, og lånte stoler. Men vi hadde ikke trengt å bekymre oss. Blant gjestene var det en god del barn, og de satt jo naturligvis ikke stille et øyeblikk. Her er det 11 meter korridor, og mye plass å løpe på. Det var rikelig med godstoler til de som var gamle nok til å trenge sånt.
Klok av skade, lagde jeg ikke mer mat i år enn i fjor. Og i år syntes det faktisk litt på fatene at folk hadde forsynt seg. Vi har ikke uoverkommelige mengder julemat igjen å spise opp – men jeg har utvilsomt kjøpt altfor mye ribbe. Selv om det var mange som spiste kald ribbe i dag og.
Menyen er stort sett den samme hvert år. Ribbe, surkål, potet og innmatpølse – rester fra gårsdagens middag, samt litt ekstra innmatpølse – den er svært populær.
Takk til min kjære bror Trond som skrelte uhorvelige mengder med poteter :-). Andre kjøttbiter: Mannfolket fikk et ferdig dandert spekefat i gave fra kirkelig fellesråd – det kom godt med. Sylte – ferdigkjøpt i år. Gravet oksefilet. Gravet den 18. det er tradisjon. Serveres med sennepssaus eller rømme og tyttebær (det siste er best). Sennepsglasert skinke i tynne skiver. Hjemmelaget kyllingleverpostei etter oppskrift fra Alt Godt (en ubetinget suksess, blir nok innlemmet i det faste programmet) Fiskemater: Tunfisksalat (min mors glansnummer, og mange kommer nok mest for denne…), sild (som må legges den 19.for å være klar til smaking lillejulaften), gravet og røkt laks (det gikk tomt i år…),
Tilbehør: Waldorfsalat, surkål, lefse, rugbrød med valnøtter, loff, kjeks
Desserter: Multekrem, riskrem, karamellpudding, ostekake, ostefat. Ostekaken blir som regel spist opp, karamellpuddingen også, selv om jeg lager to. Men i år er det en halv pudding igjen… Og alle småkaker som fins, og kransekaker som vi som regel får fra min generøse svigerinne som bombarderer huset med egg, kaker, mandelpoteter og blomster i førjulstida.

Det høres kanskje mye ut med 40 gjester, men det går forbausende greit, takket være at forberedelsene fordeles på flere dager, og jeg har jo etterhvert 4 store døtre som gjør en formidabel innsats. I fjor halte de jo i land siste runde helt selv – jeg var bare innom selskapet sånn helt på slutten, etter at mannfolket var vel installert på sykehuset og jeg ikke hadde noe mer der å gjøre, han trengte først og fremst hvile og ro. I år har han heldigvis holdt seg på beina og kan hjelpe til med oppvasken.
For den er naturligvis diger.

Tjueandre luke

Julestria tetner til…
Det samme har vasken nede gjort. Formedelst at “noen” har en forkjærlighet for romantisk dusj med stearinlys plassert på vasken. Veldig kjekt når det renner ned i avløpet og lager propp i vannlåsen. Gikk løs med rørtang, kniv og eder og forbannelser i dag, og fikk den opp. Grrrr.
Nåja … har laget julemus etter stjålet ide i dag – de ble morsomme.
Og en julesang må det jo bli i dag og. På generalprøven i går var det flere som kom bort og fortalte at de hadde hørt Cantarelle synge denne på radioen:

Medisterkaker


medisterkaker uten melk

Nytt forsøk. Forsøkte en annen oppskrift for noen dager siden, den ble ikke godkjent av medisterspiserne. Men disse ble visst bra… Så fint – da kan Jonas også spise dem 🙂

Sloss litt med kjøttkvernen underveis, men det gikk bedre enn sist – bannet nokså mye mindre. Så jeg får vel dreisen på det etterhvert.

Oppskriften- så jeg har den til et annet år:

7-800 g magert kjøtt (jeg brukte skinkebiff og noe oksekjøtt)
2-300 g spekk
1 ss salt
2 1/2 ss potetmel
1/2 l melk (jeg brukte soyamelk og vann – og noe mindre enn dette)
1 ts pepper
1/4 ts nellik eller muskat.

Kjøttet males 2-3 ganger med salt og potetmel (og løk…)
Spekket males for seg, 1-2 ganger.
Spe deigen og krydre, ha i spekket til slutt, ikke rør for mye.

Jeg doblet oppskriften, og hadde i en løk i tillegg, samt 1 ts allehånde, 1 ts malt nellik, litt revet ingefær.
Godkjent av medisterjuryen 😀

Ellers har dagen ikke gått etter planen. Mannfolket var på rakfisklag i går, klarte å ramle på holka og slå på seg en solid hjernerystelse. Så jeg måtte jo sitte oppe i natt og passe på at han ikke gikk i koma (røsket av ham dynen hver halvtime, og regnet med at når han protesterte, stod det til liv. Det er vel ikke akkurat den typen overvåkning de bruker på intensiven, men, men – hva kan man vente av service på svarte natta fra en trøtt kone)
Han ligger rett ut i dag også, og er svimmel og kvalm.
Blir nok ingen kino på meg, nei 🙁

Dette blir helgen..

.. for de store juleforberedelser her i heimen. Nå har jeg gravet en oksefilet og laget røre til strull. Den skal få stå og svelle litt før jeg begynner stekingen. Det kommer til å ta sin tid, har laget firedobbel porsjon. Baker ikke mange forskjellige sorter, så det får heller bli litt mer av hver. Strull er godt.
I år bruker jeg oppskrift etter Henriette Schønberg Erken i kokeboka “Tradisjonsmat fra Hedmarken”.
Har dessuten ambisjoner om å gjøre et nytt forsøk på melkefrie medisterkaker – de forrige ble gode, men litt mystiske i konsistensen.
Og dessuten å legge sild. Som før bemerket, må silda legges den 19. dersom den skal være takandes på lillejulaften. Og det skal den jo. Det gravede kjøttet må jo ligge en dag eller to til. Så må det kokes saltlake til sylta – det burde vært gjort i går, men det ble det sannelig ikke. Man kan ikke rekke alt heller. Den får heller ligge en dag ekstra i andre enden.
Julevasken har jeg planer om å sette bort til avkommet, all den stund de nå har fått juleferie. Jeg, derimot, jobber både mandag og tirsdag, og det blir nok ikke rent lite å gjøre antar jeg.
Ellers får jeg ikke klage over overdreven jobbing denne jula. Ikke en eneste vakt. Kun kontordag mandag 29. – og det blir nok mest konfekt- og mandarinspising tenker jeg. Bank-i-bordet. Ingen har vel lyst til å være nødt til å gå til doktoren med noe akutt midt i romjula…
Juledager på legevakta kan jo derimot ofte være en blandet fornøyelse, i alle fall utover i romjula når festinga begynner å dra seg til. Men det slipper jeg i år 😀

PS
Notat til neste års bruk: Denne oppskriften på strull er mye bedre enn den jeg har brukt før. De blir tynnere og lettere – mye mer kniplingsaktige, og det skal de jo være. Den gamle Henriette visste nok hva hun gjorde. Men hun kalte dem Kajas krumkaker. Navnet strull dukket ikke opp før på tredvetallet. Selv om min far (som er født i 1930) påstår hardnakket at det heter skrull. Vi “krangler” om det hver jul… Kanskje like godt å kalle dem krumkaker.
De har en tendens til å bli veldig fort brune i mitt elektriske jern. Noen brente kaker er jo bare fint for sangstemmen (vakre barn har jeg jo nok av allerede), men det skulle jo helst bli noen lekre til fatet i jula også. Men jeg tror ikke jeg gidder å plukke fram mormors gamle krumkakejern i støpejern – selv om det sikkert hadde gjort susen. Får heller vurdere å slutte å blogge mens jeg steker kaker =))

Potetlefse…

Det blir ikke jul på Hedmarken uten potetlefse. Hva skulle vi vel ellers ha til sylta eller rakfisken?
Man kan selvfølgelig kjøpe dem, men dette er et tradisjonshåndtverk som det er umaken verd å ta vare på. Jeg er så heldig at naboen kan det, og har gitt meg et lite kurs.
Dessverre gjør jeg det jo altfor sjelden til å bli noen skikkelig kløpper, men det er jo gøy da.

Poteter kokes, og skrelles mens de fortsatt er varme. Første året jeg skulle til pers med dette, fikk mannfolket i oppgave å kjøpe potetene. Han kjøpte mandelpoteter – fint skal det være. De viste seg å ha utmerkede bakeegenskaper, så jeg har fortsatt å bruke dette.
Poteter kjøres i kjøttkvernen, og det blandes i litt salt, byggmel og rugmel ved hjelp av kjøkkenmaskinen. Kjøle ned.

Så kommer det vanskelige.

Kjevling. Bakes ut med hvetemel. Kna en knyttnevestor deigklump og form til et sprekkfritt emne. Kjevles med rille- eller rutekjevle, gjerne påtredd en nylonstrømpe – det gjør at det ikke fester seg så lett, og det trengs mindre mel til bakingen.
Leiven skal kjevles så tynn at du nesten ser gjennom den, men ikke så tynn at den revner når du flytter den. Og det vanskeligste av alt: like tynn over det hele.


Stekes på varm takke, og legges deretter til kjøling i klede. Bakstefløyene har min snille far spikket. De er uunnværlige. Lefsen må snus ofte mens den steker. I følge naboen sier gamle bakstekjerringer at lefsa skal være mer i luften enn på takka. Nåja. Jeg tror dessuten at min takke (billig variant fra Europris) kanskje ikke blir riktig varm nok. Men den får nå klare seg – inntil jeg begynner å gjøre dette mer enn en gang i året =))

Den første leiven ble litt frynsete i kantene, kan man trygt si. Men det kom seg etterhvert. Og de skal jo skjæres opp uansett…
Fjortisen hjalp meg med stekingen – det er jo også en av fordelene med denne type bakst. Man bør være to, en til å kjevle og en til å steke – og juletradisjonen kan bringes videre til neste generasjon.

Julemysteriet…

.. er tittelen på en bok av Jostein Gaarder som jeg har lest for mine døtre som adventskalender mange ganger opp gjennom årene.
Jentene ble svært glade i den, og vi investerte etter hvert i den flotteste utgaven med vakre illustrasjoner.
Ritualer er viktige.
Jeg leste et interessant nyhetsoppslag i dag:
Og jeg innser at jeg vet altfor lite om muslimsk tro. Teksten om Abrahams offervilje er et setralt sted også i våre Nine Lessons and Carols som står for døren neste helg.
Steining av Satan høres ut som et meningsfylt rituale. Lurer på om det er lov for kristne å dra til Mekka og hive 21 steiner på satan? Må sjekke det…

Ritualer er en bra ting. Våre sekulariserte, vestlige samfunn begynner å miste kontakten med en del av disse. Kanskje vi mister kontakten med de store mysterier også – og det er nesten enda verre.
De fleste av oss får fortsatt tårer i øynene når 17.mai-sanger og julesanger synges av barn.
Hvorfor gjør vi det? Det er fordi det rører ved noe helt fundamentalt – men det blir litt feil å skulle forvente at barna skal bestyre dette – gjør det ikke? De kan sikkert synge sangene, men hvor mange flere generasjoner vil de gidde, hvis de ikke lærer av foreldre og lærere hvorfor de gjør det – og at det er en mening bak det hele som betyr noe – også for de voksne?

Kristendommen sliter under byrden av mange generasjoner med autoritære ledere og prester som tror de kan diktere ikke bare hva folk skal tro – men også hvordan de skal oppføre seg.
De fleste av disse har gått i sin grav for mange år siden. Går du i kirken i dag, er det nok større sjanse for at du treffer en prest som er villig til å undre seg sammen med deg – men de lider dessverre under et dårlig image fra gamle tider, og fortsatt er det slik at de rabiate konservative får størst plass i media, og skaper dermed et bilde av at hele kirken er slik.

Jeg er så heldig å bo i en menighet der kirken ble bygget nokså kort tid etter at Norge ble kristnet. Ringsaker kirke bærer med seg mange generasjoners håp, tro og lengsler – og det er åpenbart så snart man trer inn i rommet.
I tillegg er jeg betrodd oppgaven med å lese folk teksten fra tid til annen. Det er ikke dårlig… Det hjelper på min egen bibellesning og kulturforståelse, og det later til at dette er noe jeg har et visst talent for. Det er i alle fall ikke ofte jeg har fått såpass mye ros for noe: Du leser så bra – jeg skjønte at du snakket til MEG og lignenede er ting jeg har fått høre etter gudstjenester – og det setter jeg pris på.

Først og fremst selve kirkebygningen gir meg kanskje en viss ballast til å slippe å være enig med dem som tror man må forkaste alt i den kulturen man stammer fra – fordi det er mange negative sider ved denne – slik som for eksempel Virrvarr skriver om. Jeg finner ikke igjen posten – for hun har ikke engang brydd seg med å arkivere den under “mystisk” – hun mener åpenbart at Gud hører inn under en annen kategori i virrvarruniverset…
Synd, for det var godt skrevet – let selv hvis dere tror dere kan finne det i bloggen hennes…
Men uansett. Er det ikke lurt å først begynne å lete i sitt eget univers? Alle religioner undrer seg over de samme tingene. Er det ikke mer sannsynlig at man vil finne et akseptabelt svar i sin egen kulturkrets enn i en helt fremmed?
Det er i alle fall fornuftig å stille seg selv disse spørsmålene…

Men spørsmålene i seg selv spiller kanskje mindre rolle for folk i en moderne tid? For en tid siden la jeg ut et bloggermeme om hage – og ett av spørsmålene var om folk ser en metafysisk dimensjon i hagen. De fleste svarte nei.
Jeg syns jo dette var litt trist, jeg da – for jeg ser dette på svært mange plan.
I hagen ser jeg livets sirkel fra fødsel til død, og ny spiring. I hagen har jeg mange planter som også er tillagt symbolsk betydning på mange områder – og dette synes jeg er særdeles interessant.
Mange av de åndsmennesker jeg beundrer har også vært ihuga hagefolk – Sigrid Undset er vel den mest nærliggende å nevne.

Og for å komme tilbake til utgangspunktet:
For ikke lenge siden leste jeg Annie Hawes: A handful of Honey
Denne er ikke oversatt til norsk. Men damen skriver svært godt. Anbefales for en “light” introduksjon til islamske holdninger. For de som vil gå mer i dybden når det gjelder skjæringspunkter mellom kristendom og islam kan anbefales: “From the Holy Mountain” – hva heter denne på norsk igjen Anita????

Undring ligger i bunnen av alle religiøse oppfatninger. La ingen skråsikre misjonærer innbille deg noe annet.