Jeg har det fint i Haugesund. Leiligheten er gedigen – på linje med den vi hadde i Tallinn under pandemien. Ikke like kjempediger stue, men mye bedre kjøkken. Jeg har så langt klart å komme meg til jobb på diverse sykehjem. Takk til GPS og lite trafikk på vegene – ferietid. Bare trivelige folk jeg har møtt, og arbeidsoppgavene er ikke avskrekkende. Var litt bekymret fordi jeg hadde fått beskjed om at denne jobben også innbefattet en KAD-avdeling, noe jeg har lite erfaring med – men det viste seg å ikke være tilfelle. Det er kun snakk om demensavdelinger og vanlige sykehjemsavdelinger med variert klientell. Datasystemet har vært kranglete, men det er jo ingen sensasjon – men etter litt styr og stress, først og fremst for de ansvarlige sykepleierne, ser det nå ut til å funke. Jeg har fått tilgang til det jeg trenger for å kunne gjøre det jeg skal.
Det regna da jeg dro på jobb i dag, men da jeg var ferdig, klarna det opp – så jeg har gått Kyststien – eller Kvalerunden – både fordi folk sier det er en fin tur, og i håp om å opprettholde litt vandreform så jeg ikke får en ny runde med vondter når jeg igjen starter på pilegrimstur. Kvalerunden er 5.1 km, men jeg gikk nok 2-3 til fordi jeg tok en bytur mens jeg var i farta. Uten sekk, da, og det er jo ikke i nærheten av en pilegrimsetappe, men jeg hadde jo ikke hele dagen heller.
Turen gikk forbi Haraldshaugen – hvor det står et stort, nasjonalt minnesmerke over Harald Hårfagre. Snorre ble i sin tid vist denne plassen som stedet han er gravlagt. Historikerne er i tvil om dette stemmer, men det er nå et gedigent monument. Rett ved siden av står et steinkors – reist i tidlig kristentid. Ett av de eldste som er bevart utenfor Storbritannia. Det knakk en gang på attenhundretallet – og ble reparert – som man tydelig kan se i dag. Men gammalt er det.
Har tatt på meg sommerjobb for første gang siden studietida. 2 uker som sykehjemslege i Haugesund. Aldri vært i Haugesund, så det skal bli spennende. Nå er jeg her, etter to dager på veien. Orka ikke kjøre hele strekningen i en smell, særlig ikke i denne varmen.. Kjørte først til Fossli Hotell, som jeg ikke ante hadde en spektakulær beliggenhet rett ovenfor Vøringsfossen. Det var en fin tur, og et staselig hotell. Ganske så retro, litt slitt, men god mat og kudos til dem for å holde på stilen.
I dag kjørte jeg resten av veien. Det var til dels litt skummelt – bratt og svingete, smale veier og mye veiarbeid, så det tok sin tid. Mye gærne turister med digre bobiler på veien. Men jeg kom da fram, selv om jeg tror GPSen hadde et lite heteslag på slutten. Men får ta det som et sightseeing i omegnen. Leiligheten er gedigen, DIGER, svært godt utstyrt og ligger sentralt og med utsikt til havna. Så her skal jeg nok overleve 2 uker. Bredbåndet funker dårlig da, så det blir nok dyr mobilregning på meg. Skal høre med husverten etterhvert om det er noe å gjøre med dette. I morgen må jeg faktisk stå opp og komme meg på jobb. En stund siden sist.
Dette har vært en langsom dag. Jeg bestemte meg for å bli en natt til på kirketeigen camping på Kvam både fordi det var ting jeg hadde lyst til å se på her og fordi jeg følte meg sliten. Det til tross for at jeg ikke hadde gått mer enn 11 km og heller ikke hadde sekken å bære på. Men det var veldig varmt, og en person på min alder som har trent så lite som jeg har kan umulig klage over ikke å klare å holde tritt med veltrente folk som er halvparten så gamle. Dette er heller ikke noe kappløp, noe av poenget er Tvert imot kontemplasjon, naturopplevelser og ettertanke. Det er ingen mat å få på denne campingplassen så jeg startet dagen med å rusle til Ødegården bakeri og konditori. Det viste seg å være en utrolig sjarmerende plass med svært godt bakverk. Kaffe og hjemmebakt baguette med ost og skinke smakte riktig godt. Jeg kikket på fredsparken som ligger tvers over for kirken og gikk deretter for å se på kirken etter avtale med kirketjeneren. Jeg sendte ham en SMS Kvelden før for å spørre om det var greit å komme og se på kirken som vanligvis ikke er åpen for publikum. Han beklaget svært at han ikke hadde svart på meldingen før denne morgenen det skyldes at hesten hans døde dagen før. Det var jo trist å høre selv om hesten var gammel. For meg gjorde det ingenting Jeg hadde jo ikke tenkt å se på kirken før denne dagen uansett. Kirken er ikke veldig gammel den ble bygd i 1952, men er bygd ganske lik den gamle som sto på samme sted og var bygd I 1776. Den ble skutt i brann i april 1940 under De harde kampene her i Gudbrandsdalen, så det blir lite igjen av den visstnok skal det fortsatt eksistere en kirkeklokke etter denne kirken. Før 1776 gikk dørene i kirken i en gamle stavkirke som sto på Vik gård litt lenger Sør. Ute på kirkegården er det et minnesmerke og gravsted over de britiske soldatene som falt i kampene i aprildagene 1940. Tyskerne som falt ble ganske raskt fjernet og er etter sigende brakt til Oslo. Så stod krigsminnesamlingen for tur. Her kan man se en rekke gjenstander og dokumenter hovedsakelig fra krigshandlingene i aprildagene 1940. Dette var krigens første større sammenstøt mellom stormaktene som kjempet. Det er også en mindre samling med dokumentasjon om skottetoget i 1612. Jeg lærte en del om bakgrunnen for dette, tidligere har jeg bare hørt om PrillarGuri og ikke skjønt hva skottene gjorde her på den tida. Nå vet jeg litt mer om det. Deretter hadde jeg en fredelig hvil på rommet, før jeg igjen ruslet ned til Sinclair for å spise. Klok av skade forsøkte å finne noe som ikke kom igjen gigantisk porsjon og gikk for kylling i pitabrød. Det var aldeles nydelig varm kylling friske nysgården grønnsaker nydelig dressing, og pitabrødet smakte så godt at jeg trodde de hadde bakt det på stedet. Det hadde de ikke sa Servitøren men vi kjøper kvalitet. Det merkes. De burde sannelig markedsføre dette stedet mer mot pilegrimer. De har jo overnatting også er det bare kirketeigen camping hvor man kan overnatte her.
Dette har vært en ganske bra dag. I hus i Ringebu Jeg er sliten men ikke utslitt. Det regnet fra morgenen i dag men sluttet slik værmeldingen hadde sagt sånn cirka i nitiden så da la jeg ut på vandring. Glomstad er et særdeles sjarmerende Gjestehus hyggelig vertskap og god mat Kan absolutt anbefales. Også Denne dagen var stien ganske så kupert og det var glatte steiner og sleipe røtter og en del gjørme i stien over et hogstområde var det ganske forferdelig å gå. Ble ganske våt også ikke fordi det regnet Men fordi alle vegetasjon rundt omkring var søkkvåt. Jeg har jukset litt i dag, min personlige pilgrims service kom og henta meg ved sør-Fåvang grendehus og kjørte meg de kilometerne som var vandring på asfalt og trafikkert vei. Det tror jeg var bra for gnagsårene. Også denne dagen gikk det opp og ned i bratte åssider men Mange steder var ei av veien også veldig god å gå. Merkingen var bra og det var satt opp mange informasjonstavler om ting å få med seg underveis. Da Jeg nærmet meg Ringebu stavkirke passerte jeg en høyde med interessante installasjoner Der ligger det et hode på Skakke om den Stakkars kvinnen som het Sigrid og ble halshogd på dette stedet for fødsel i dølgsmål på 1700-tallet slik mange gjorde hun ble også angivelig gravlagt ved denne svære knausen. Her finner vi også klokkeporten hvor det henger to klokker til minne om sagnet om søsterklokkene som senere har blitt til en bok. Her finnes også utsiktspunkter og ruiner av en gammel bygdeborg. Tradisjonelt har man trodd at bygdeborgene har vært et tilflukt sted for urolige tider. Vi har mange av dem i Ringsaker også. I det senere Har man mer gått bort fra denne teorien og det virker da heller ikke særlig sannsynlig. Hvis befolkningen var truet av fiender at de ville trenge seg sammen og gjemme seg en liten bygdeborg, mens de lot alt de Eide og alle husdyrene sine være hjemme og klare seg selv å være fritt tilgjengelig for fienden det høres ikke rimelig ut det er vel mer trolig at de tente vardene sendt ut leidangen og budstikkene og forsvarte seg så godt de kunne. En nyere teori er at disse bygdeborgene var til beskyttelse for frakt av jernmalm og det høres mer sannsynlig ut de som fraktet den viktige og kostbare jernmalmen kunne selvfølgelig trenge godt beskyttede og sikre steder og overnatte for ikke å bli ranet på veien. Nedstigningen til Ringebu stavkirke var bratt men nå er været blitt skikkelig fint Det var bare hyggelig å gå ned der. God pause i solskinnet utenfor stavkirken før jeg gikk inn og tittet på den hoppet over utstillingen i prestegården men kikket litt på Hagen. Deretter ned til Ringebu og til mitt nattlosji i et riktig så sjarmerende lite pensjonat. Har vært på Annis spisested og spist mat som vanlig alt for mye mer enn det jeg klarer å spise Jeg synes alltid det er Skam å sende ut så mye god mat. Skulle ønske du var Flere enn McDonald’s som tilbyr folk porsjoner i flere størrelser. Nå er det på tide å prøve å legge noen planer for morgendagens vandring Egentlig hadde jeg tenkt å sove ute i dag men det er varslet faretruende vindkast og min hengekøye er jo omtrent som et seil. Man kan risikere å blåse bort eller få en trampoline i hodet og det tar jeg ikke sjansen på.
Da var dagen endelig kommet hvor pilegrimsferden endelig startet. Standsmessig avskjedslag for meg på Skibladner brygga i Moelv. Både sognepresten, ordføreren og min mann samt Solveig var der for å vinke til meg. Solveig slo seg med og ble med Skibladner til Lillehammer hvor vi koste oss om bord med et glass musserende vin. Og hadde det riktig så flott i sola. I Lillehammer var det litt vanskelig å finne frem. Det virker som pilegrimsmerkene er plassert nærmest fullstendig tilfeldig og ikke nødvendigvis der hvor det er veikryss og du skjønner om du skal gå til høyre eller venstre. Så hadde jeg ikke vært såpass lokalkjent at jeg visste at jeg skulle finne gamle veien, så hadde jeg sikkert rotet meg bort. Gamle veien i retning Fåberg var en idyllisk vei og gikk gjennom fine boligområder i Lillehammer og etter hvert utover mer landlige strøk. Når jeg nærmet meg Fåberg, så var pilegrimsleden lagt om på grunn av veibygging, så leden gikk jo egentlig utenom Fåbergsentrum, men jeg gikk nå ned der likevel for jeg hadde blitt lovet rast og mat av min snille fetter Per Helge og hans kone Randi. De har et riktig så idyllisk hus hvor pilegrimsleden tidligere gikk rett forbi, men nå er den flyttet opp langs veien. Han var så snill at han tilbød seg å kjøre meg til Kaldor, men jeg synes jo det var litt for smedelig å på en måte gi opp første dagen, så jeg takket nei til det, men jeg angret jo hardt på det senere, for turen fra Fåberg til Øyer, den var mild sagt kjedelig. Den gikk på asfalt langs E6 for det meste. Og jeg så ikke et eneste pilegrimsmerke før jeg var nesten i Øyer, og da skjønte jeg sånn at jeg har gått litt feil, selv om du ser ut på pilegrimskartet. Så om leden faktisk går på gangveien langs E6 for det meste. Så de som sier at denne leden er godt merket kan ta seg en bolle. Siste biten av dagsetappen var 4,5 kilometer med seig, seig, seig oppoverbakke. Så det var mildt sagt frustrerende da jeg endelig kom frem, men nå sitter jeg nå her og har fått dusje og føler meg ikke så aller verst. Så da får vi se hva morgendagen bringer. Takk for meg.
Nå er det bare noen dager igjen til jeg legger ut på min første pilegrimstur. De fleste forberedelser er i havn. Sekken er stort sett pakket. I dag har jeg for første gang prøvd å sette opp hengekøyen, og det gikk faktisk rimelig greit. Kattene var dessverre litt for interesserte den, så jeg tok ikke sjansen på å la den henge ute. Jeg vil ikke at det skal gå hull på verken liggeunderlaget, eller at selve hengekøyen skal bli ødelagt før jeg i det hele tatt drar. Dette er også en test på hvorvidt det går greit å blogge på mobilen med tale til tekst gjenkjenning. Jeg kommer jo ikke til å dra på noe annen elektronikk enn mobilen og muligens Kindle på denne turen, siden jeg må bære alt jeg skal ha med meg. Hengekøyen var god å ligge i, det lille jeg fikk prøvd. Så dette skal bli spennende. Jeg har også bestilt min aller første overnatting som blir relativt standsmessig og innendørs. Jeg tenker at etter første dagsmarsj, så kan det være greit, men dette skal bli veldig spennende. Vi snakkes.
Dette innlegget er skrevet med AI-assistert tale-til-tekst. Det ble en del orddelingsfeil og andre rariteter, så jeg har korrigert en del på PC-skjermen. Det kommer jeg ikke til å klare underveis, så jeg håper fansen er forberedt på skrivefeil. Hehe.
Mange sier at det er ingen som har det så travelt som pensjonister. Begynner å skjønne hvorfor. Denne sommeren går det slag i slag. Har vært på kniplekurs – Bedfordshire – det var koselig og lærerikt. Follo folkehøyskole var et nydelig sted med god mat, heldig de som tilbringer et år der. Er blitt operert for stær – foreløpig på det ene øyet, det andre står for tur førstkommende tirsdag, men foreløpig ser det strålende ut, jeg har lagt vekk brillene. Ser nå utmerket uten briller, og har kjøpt lesebriller for de mest mikroskopiske og dårlig kontrasterte bruksanvisninger og desslike. Nå ser jeg disse også…
Planlegger ellers pilegrimstur, som tidligere blogget, og har kjøpt inn en hel masse avsindig dyrt turutstyr, noe jeg har råd til takket være at ting ordnet seg med salg av praksisen. https://www.h-a.no/den-pensjonerte-fastlegens-oppgjor-kommunen-forte-oss-bak-lyset/s/5-139-1750477 Jeg hadde jo håpet å kunne trappe gradvis ned, og en aldeles utmerket kollega kjøpte seg inn for å dele listen med meg de siste årene. Hun sluttet etter en stund, dessverre. Jeg har forståelse for at over tusen fullstendig ukjente pasienter med til dels lange og kompliserte sykehistorier kan føles overveldende – det er noe annet for meg som har kjent svært mange av dem i flere tiår. Kommunen beroliget oss begge med at vi ville få full kompensasjon for praksisen, uansett om man klarte å tilsette en ny fastlege. Da det endelig skjedde, fikk vi beskjed om at vi måtte skjønne at dette tilbudet var ulovlig, og derfor ugyldig. Det måtte VI skjønne? Vi er ikke jurister – i motsetning til en hel haug kommuneadvokater. Forutsetningen for et fungerende demokrati er at du kan stole på offentlige myndigheter – at de ikke aktivt forsøker å lure deg. De påstod nå at det var ulovlig for dem å gi oss noen penger. Likevel endte de med å gjøre det – de dekket mellomlegget mellom det arvtakeren som til slutt kjøpte praksisen var villig til å betale og det vi i utgangspunktet hadde avtalt. Jeg ble sur, og hadde ikke noe i mot å fortelle dette til pressen.
Men vi fikk penger. Så nå har jeg tenkt meg på pilegrimstur. Har gått en prøvetur – må kanskje gå en til, og ikke minst prøvekjøre (prøvesove?) min nye AMOK hengekøye. Vi får se om jeg kommer så langt som til Nidaros – jeg har tatt på meg en sommerjobb for første gang siden studietida, og skal være sykehjemslege i Haugesund et par uker. Det blir jo spennende, har aldri vært der. Kan jo eventuelt gå noen flere etapper når jeg er ferdig med det. I august har jeg så langt bare en plan. Jeg vil jo trenge nye briller etter hvert, og de to siste gangene jeg har kjøpt briller, har jeg gjort det i Praha. Og spart så mye at jeg har hatt gratis ferie i en definitiv yndlingsby. Så jeg har leid en leilighet i Smichov-området (en definitiv favoritt) i slutte av august. Så to gamle damer skal på tur igjen.
Men først skal vi døpe vårt syvende barnebarn – lille Oline – i helga. Det blir stas.
Her feirer de to nasjonaldager. De feirer 18. november, da republikken Latvia ble opprettet etter hundrevis av år med okkupasjon av alle tenkelige naboer, inkludert svenskene. Vi vet jo hvordan det er. Da de fleste stormakter var noe redusert etter første verdenskrig fikk Latvia sin selvstendighet. Det varte ikke veldig lenge – da krigen kom, ble de vekselvis okkupert av tyskerne og sovjeterne og ble betraktet som fiender av begge parter. Mens vest-Europa jublet i mai 1945, ble Latvia igjen okkupert. I går feiret de 35-årsjubileum for gjenopprettelsen av et fritt Latvia.
Dårlig vær, men et blomsterhav ved frihetsmonumentet, masse folk, korpsmusikk og festivitas. Vi ble litt kalde og våte, så søkte ly i en nærliggende restaurant, spiste sein lunsj, og hadde deretter en lat ettermiddag i leiligheten.
I dag var været bedre (de to bildene av monumentet med blomsterhavet er tatt i dag), men ganske sur og kald vind, så vi slo fra oss tanken på båttur. Vi kom oss endelig til domkirken som fortsatt er praktfull, kikka rundt og hørte orgelkonserten kl 12 – samme organist som sist vi var her 🙂
hit gikk vannet ved flommen i 1709
Det er ellers veldig mye flott arkitektur her i Riga. Veldig lite stusslige kommunistblokker som man kan se andre steder i Øst-Europa. Uvisst av hvilken grunn. Baltikum var såvisst enda mer undertrykt enn andre land i østblokken, som vel var undertrykt, men ikke okkupert. Vi besøkte okkupasjonsmuseet i dag. Det var en meget sterk opplevelse. Hva folk i dette landet har gjennomgått er nesten utrolig – og frykten for naboen i dagens politiske klima er nok dessverre høyst reell.
I går hadde vi ingen store planer, rusla rundt og glodde til det var tid for å gjøre seg klar til å gå i operaen. Et rekesmørbrød og noen canapeer før forestillingen ble dagens middag, men man kan ikke spise syv retter hver dag.
alle bilder er klikkbare for større versjon
Idyllisk tur hjem. Vi så en aldeles strålende oppsetning av La Traviata. Særlig Violetta var best, men ingen av de andre gjorde skam på seg heller. Flott kor og flotte kostymer. Ganske minimalistisk scenografi Skjønte ikke hvorfor Violetta hadde en gigantisk gardintrapp på bakrommet der hun til slutt lå og døde. Hvordan noen kan synge halsbrekkende arier i det de er i ferd med å dø av tuberkulose virker litt lite troverdig på meg, men det kan jo skyldes 1. jeg er en kynisk dokter eller 2. hun hadde kanskje ikke lungetuberkulose, selv om det var det vanligste. Hun hosta jo ikke heller…
I dag purka vi også ganske lenge, så innen vi kom oss ut av leiligheten var det sånn bortimot lunsjtid. Det ligger en restaurant med omtale i Michelin-guiden rett over gata her, så vi gikk dit. Meget stor restaurant i nydelig park, men det var jo ikke en sjel der da vi kom. Det kom noen til etter hvert, men det var flere ansatte enn gjester der. Forhåpentlig er det ikke sånn hele tida, for maten var framifrå og servicen ypperlig.
Eksteriøret. Amuse-bouche. Det lå småstein oppi der, antagelig tørris i bunnen, for det rant kald røyk over kanten. Gulrotbrød med ål. Jeg liker ikke ål, så gav den til mannfolket. Til høyre stekt torsk med blomkålpure, grillet og syltet blomkål og nydelig saus. Mannfolket bestilte biff og pommes frites. De hadde nok ikke sett en frysedisk, så jeg knabba noen. Det var kjempegodt.
Deretter hadde vi litt tilløp til panikk for kattepasseren – mossa (95) hadde meldt at den ene pusen hadde vært borte i 2 dager. Vi fikk ikke tak i mossa heller, så vi ringte svoger som dro for å sjekke at det stod til liv. Pusen hadde vært inne og lagt fra seg noen døde byttedyr, men foretrekker åpenbart utelivet for tida. Den andre er mer sedat og trives i sofakroken og på fanget. Hver sin lyst, sa vintapperen, han drakk mens de andre sloss.
Deretter rusla vi litt mer, og oppdaget hvor sentralt vi egentlig bor. I en tverrgate til hovedgata. Der så vi SAS-hotellet, hvor guiden på bussturen sa at det var verd å få med seg utsikten fra baren i 26. etasje. Så det har vi gjort.
Vi besøkte også den ortodokse kirken som du kan se de gylne kuplene på rett nedenfor SAS-hotellet. Den var staselig. Mye gull og glitter – men neonlys over alteret? Hallo?
Vi har vurdert KGB-museet, men vet ikke om jeg orker. Den siste som ble henrettet der var i 1987. Jeg er jo så gammel at jeg husker disse begivenhetene svært godt. Murens fall og Sovjetkollapsen er den største verdenspolitiske begivenheten som har skjedd i min tid. Vi fulgte jo spent med på de første spede protester i Polen og dannelsen av Solidaritet. Jeg forventet – antagelig i likhet med de fleste andre – at det kun var et spørsmål om tid før Sovjetiske tanks rullet over grensa. Det hadde vi jo sett før, både i Ungarn og Tsjekkoslovakia. Men det skjedde utrolig nok ikke. Så kom Gorbatsjov til makten i 1985. Han virka jo faktisk som en fornuftig fyr – til forskjell fra de voksdukkene vi var vant til å se på Kreml-muren når det var paradedag. I Polen brøt det ut en stor streik i 1988, heller ikke da kom det noen tanks, og de første frie valg ble holdt i 1989, og Lech Walesa som hadde stått i spissen for fagforeningen ble valgt til president.
Jeg har vært mange ganger i Tsjekkia. Der sier de at det tok ni år i Polen, ni måneder i Ungarn – der det kulminerte med at grensa til Østerrike ble åpnet etter at ambassaden ble overfylt av folk som ville emigrere – og ni uker i Tsjekkoslovakia. Der brøt det ut massedemonstrasjoner og streik både i Praha og Bratislava i november – i desember var friheten et faktum. Tsjekkerne kaller dette fløyelsrevolusjonen, slovakerne «the gentle revolution». En fredelig revolusjon og fredelig skilsmisse etter hvert.
Og hvor tok det ni dager? Må ha vært i Øst-Tyskland, hvor de åpnet grensene ved en feiltagelse, og deretter var det ingen vei tilbake.
I Baltikum hadde de sin «Singing revolution»
Kor- og sangtradisjoner har alltid stått sterkt her, og gjør det fortsatt. Fem Patriotiske sanger av Alo Mattisen ble svært populære, og det hele kulminerte med to millioner mennesker som stod arm i arm fra Tallinn til Vilnius og sang. Husker jeg så det på nyhetene – med store og tårefylte øyne.
Vi var her på tampen av koronapandemien, og syntes det var en fin by. Så nå er vi her igjen, med seks dager til rådighet.
Turen i går var ikke så mye å blogge om. Tog til Gardermoen, grei flytur til Riga, det er ganske kort. Vi tok bussen til sentrum og gikk til leiligheten, som er fin. Rusla i nabolaget og spiste lite minneverdig mat på et bråkete sted. Men vi ble da mette.
I dag har vi vært forfulgt av lykketreff. Begge hadde sovet ganske dårlig, gamle folk i uvante senger. Det tar litt tid. Jeg sov ganske godt på morgenkvisten, så det var ikke særlig liv i noen av oss før sånn i ellevetida. Da gikk vi ut og fant en frokostrestaurant heller enn å lage noe selv. Det var også ganske bråkete og lite minneverdig, men derfra gikk det bare oppover. Været er fint. Litt kjølig men sola skinner. Vi har en fin leilighet på loftet ved siden av en nydelig park. Vi rusla i retning gamlebyen som er rett ved.
Kom over tilbud om sightseeingbuss som gikk om 10 minutter, og fikk en fin rundtur i Riga med kommentarer på norsk – de hadde alle skandinaviske språk. En god måte å få en viss oversikt over stedet man besøker – som regel. Vi var uheldige i Leipzig, men har ellers syntes slike turer er verd pengene som en introduksjon. Et av stedene som ble kommentert under turen var sentralmarkedet. Det holder til i noen store haller som ble brukt som hangarer for luftskip i tiden rundt første verdenskrig. Nå selges det fisk og grønnsaker og egentlig alt mulig inni og rundt der. Et fascinerende sted.
Deretter rusla vi litt mer, satt på Alchymist Bar og bestemte oss for å sjekke om det var mulig å få noe mat på restaurant FOREST som ligger like ved der vi bor. Vi hadde sjekka menyen og hadde begge lyst på steinsoppravioli med trøffelsaus. Vi fikk bord selv om vi ikke hadde bestilt, og mannfolket klarte å overtale meg til å gå for deres syv retters meny med vin. Jøje meg.
Det var mye og veldig god mat. Selv jeg som vanligvis ikke klarer mye mat klarte meg fint gjennom dette. Ikke noe så overveldende ut på fatet, og det tok jo sin tid. Kjempegodt. Vi trilla hjem og hadde tungt for alle trappene opp til femte etasje. Nå later vi oss. I morgen skal vi i operaen, så får vi se hva det ellers blir til.
