Interrail i koronaens tid – fra Tartu til Riga, med noen forviklinger

Tog på Baltikum er en kilde til hodepine. Hvert land har sitt togselskap som i liten grad kommuniserer med de andre. Rask og grei service fra billettkontoret i Estland, i mindre grad fra Latvia. Vi koste oss på første klasse med strømuttak og wifi fra Tartu til Valga, men der begynte trøbbelet.

Valga er en grenseby, grensen mellom Estland og Latvia går midt i den litt slitne byen. Selv om jernbanestasjonen var imponerende (mer om den siden). Det var ikke noe betjent billettkontor, men en diger skjerm på veggen viste ankomst og avgang på stasjonen (trodde vi). Kun estiske tog. Vi trakk derfor den konklusjon at Latvierne må ha sin egen jernbanestasjon på andre siden av byen, jeg sjekket google maps og fant ut at det var et par kilometer dit. VI fant derfor en taxi, med en sjåfør som ikke forstod et ord engelsk, men oppfattet “Riga”, og kjørte oss til buss-stasjonen. Nå var gode råd dyre, men folk er hjelpsomme. På bussholdeplassen fant mannfolket en snill dame som mente at stasjonen på Latvia-siden lå flere kilometer unna, og det fantes ikke taxi i denne delen av byen. Hva gjør man da? Vi hadde heldigvis god tid til toget skulle gå, og hadde i utgangspunktet planlagt to timers lunsjpause. Men det ble det jo ikke noe av. Vi rusla litt rådville rundt, inntil jeg gikk inn på et nærliggende shoppingsenter for å forsøke å finne noen som snakket engelsk eller til nød tysk, og kunne oppklare hvor toget egentlig gikk fra, og hvordan vi skulle komme oss dit. Jeg satset på apoteket, tenkte at der må det da jobbe folk med en viss utdannelse. Den første damen jeg henvendte meg til rista bare på hodet, men gikk og fant en kollega som snakket godt engelsk og var utrolig hjelpsom. Hun mente toget gikk fra den stasjonen vi kom fra, men var usikker, og gikk på bakrommet for å sjekke. Hun både ringte folk og googla kunne jeg se gjennom dørsprekken. Hun mente også at hun selv hadde tatt toget til Riga fra den stasjonen, men det var lenge siden.

Mens hun holdt på med det, fikk jeg den geniale ide at det var vel egentlig bare å sende en epost til togselskapet for å spørre hvor toget gikk fra. Som tenkt så gjort. I mellomtiden ringte mannfolket og hadde funnet en pen og hyggelig dame som også mente at vi burde holdt oss på den stasjonen vi kom til, og tilbød seg å kjøre oss tilbake. Jeg syntes jo ikke jeg kunne bare styrte ut fra apoteket når folk hadde lagt seg så i selen for å hjelpe meg, men til slutt var det enstemmig vedtatt, både av apotekdamen, togselskapet og den hyggelige damen som kjørte oss, at toget faktisk gikk fra den stasjonen vi i utgangspunktet hadde ankommet.

Vi fant jo ut da vi kom tilbake, at den digre skjermen tilhørte det estiske togselskapet. På en helt analog tavle under var det et knøttlite oppslag med latviske togtider 😀

Vi hadde fortsatt god tid, og kjøpte oss lit mat på den nokså nødtørftig utseende jernbanekafeen – men det var forbausende godt! Og vi fikk god tid til å studere stasjonen. Det er tydelig at det har gått tilbake med baltisk jernbane. Den må jo ha vært betydelig – når man bygger et slikt slott av en stasjon. Innvendig var selve ventehallen fin og oppusset, ved siden av var det et gigantisk og nokså forfallent rom, men innenfor der igjen var det et rom hvor man åpenbart var i ferd med å lage en form for utstilling eller museum. Et av bildene på veggen forestilte stasjonen pyntet til trengsel i påvente av svenskekongens ankomst. Mulig de ventet på ham nå også, de hadde en bukett med (litt falmede) svenske flagg, og en hel lesestoffkiosk med svenske overskrifter. Rett før vi skulle til å dra, kom det også en masse karer bærende på det som så ut som filmopptaksutstyr. Kan levende tenke meg Agatha Christie eller noe i den stilen filmet i disse omgivelsene….

Toget til Riga var også mildt sagt nødtørftig. Harde seter, ikke noe strømuttak, alle annonseringer var kun på Latvisk og ingen av personalet forstod noe annet heller. Men vi kom da fram, og jeg forstår nå hvorfor alle kantarellene som selges i Norge kommer fra Latvia. Her var det mye soppskog! Halvparten av landets befolkning bor i Riga, så skauen breier seg i det meste av resten av landet.

Vi hadde håpet å rekke operaen i RIga. De spilte i dag Madame Butterfly for kun vaksinerte. Men vi visste at toget kom fram ca kvart på seks, og operaen begynte klokka sju, så vi våget ikke kjøpe billetter på forhånd. Taxi til hotellet gikk greit, men så var det ikke så greit lenger. Døra til hotellet var låst, og ingen beskjed om hvordan komme seg inn eller få tak i noen som kunne låse opp. Heldigvis kom det noen ut, så vi gikk inn når de åpnet døra. Resepsjonen var tom. Men det lå en konvolutt med mitt navn på på disken. Ta heisen opp, og gå opp en etasje. Det var en usannsynlig bratt og usannsynlig smal hønstige av en trapp, det føltes verken trygt eller behagelig, jeg fatter ikke at det er lov å leie ut noe slikt. Men vi hadde ikke tid til å ergre oss over det, mannfolket fikk på seg slipset, og vi dura ned igjen for om mulig å rekke operaen. Men hvordan skal vi komme oss inn igjen? Vi kan jo ikke stole på at det kommer andre ut hver gang vi trenger å komme inn. Romnøkkelen passet ikke i ytterdøra. Vi spurte andre gjester som kom hvordan de kom seg inn – de hadde fått kode på epost. Det hadde ikke vi. Etter ca 10 forgjeves forsøk p å få tak i verten på telefon, svarte han endelig, og vi fikk også tilsendt koden. Jeg kjeftet litt om trappa opp til rommet også, men det tror jeg ikke han fikk med seg. Folk forstår i det hele tatt adskillig mindre engelsk her enn i Estland.

Vi løp til operaen, mannfolket stilte seg i koronakø, og jeg styrtet til billettkontoret. Hurra! 2 billetter på første balkong, og vi rakk det.

Nok en fantastisk musikalsk opplevelse. også denne med en tragisk slutt. Særlig Butterfly og Suzuki var helt fantastiske. Vi fikk litt mat i pausen også, noe middag rakk vi jo ikke. Men operamat er små greier, så vi var jo spente på om vi kom til å sulte ihjel, men Riga er en stor by, det finnes steder som serverer mat til langt på natt. Så vi fikk en matbit på vei hjem, og nå er vi slitne. Operahuset var tettpakket av folk, men som sagt, kun for vaksinerte. Likevel ble alle oppfordret til å holde avstand i pausene, det virket jo ganske ulogisk 😀 Men det er bra de tar smittevernet på alvor, vi slipper ikke inn noe sted uten å vise koronapass.

Ellers tenker vi å gi opp Baltikum, vi er lei av det dårlige jernbanenettet, Så etter noen dager i Riga, tenker vi å sette oss på en buss og dra rett til Polen, i håp om å få en bedre togopplevelse. VI kommer tilbake hit når de har fått skikk på jernbanen sin.

Interrail i koronaens tid – Tartu

Tog er ikke bare enkelt i Baltikum, eller koronatiden har vi skjønt. Og det er ikke bare Norge som har krøkkete togtider som ikke korresponderer med forbindelser videre, Toget fra Tallinn til Valga ankommer et kvarters tid for seint til å rekke forbindelsen videre til Riga, med mindre man vil ta toget i sekstida på morgenen og vente to timer i Valga. Hva gjør man da? Tar bussen? Ikke f.

Tartu er også en fin by, med et av Europas eldste universitet, en sjarmerende gamleby, visstnok et imponerende vitenskaps/opplevelsessenter (som vi ikke rekker å besøke), og flere vakre kirker.

Så vi tok toget fra Tallinn til Tartu i gudelig tid i dag, surra litt med å finne riktig tog, og klarte heller ikke nå å få oss en plassbillett, men vi kom fram til Tartu ved lunsjtider. Innkvartert på Tartu Hotel. Ikke spesielt sjarmerende, men stille og godt, god service og fint rom.

Så rusla vi i byen. Aldri sett så mange gigantiske kjøpesentre samlet på ett sted noen gang! Og dette skal være en studentby? Trodde studenter hadde dårlig råd. Noen spennende moderne bygg var det også, men vi holder nå en knapp på gamlebyen. Der var det vakkert og sjarmerende, bygartneren må ha både artistisk sans og romslig budsjett.

Vi besøkte St Johns Church, som var en ganske særpreget kirke i teglstein, berømt for sine terrakottafigurer oppunder taket. De har orgelaksjon her også, og mannfolket gav et passende bidrag i ren solidaritet.

Stoffbutikken vi passerte hadde også noen mildt sagt fantastiske kreasjoner i papir (!) i vinduene men jeg motstod fristelsen til å gå inn og handle, slepekapasiteten begrenser seg selv på interrail

Til slutt hadde vi slitne bein og dumpet inn på “Pompei” (Estlenderne må være besatt av italiensk mat…) for å ta en aperitiff og fundere på hva vi ville ha til middag. Jeg fikk et aldeles nydelig glass kjølig chardonnay, og duften i lokalet var bare utrolig, Så vi ble sittende. Servitøren fortalte oss at de lager alt av ost og brød på stedet, så vi gikk for surdeigsbrød med mozzarella til forrett. Mannfolket bestilte entrecote med kantareller og grønnsaker, jeg var lettsindig nok til å bestille blekksprut med pappardelle. Blekksprut er ofte en nedtur, men ikke her. Det var kjempegodt! Mør blekksprut, fint kokt pasta, vidunderlig saus og sprø grønnsaker. Mannfolket var ikke like fornøyd med biffen, selv om både grønnsaker og saus var framifrå. Biffen var litt seig og hadde trevler og fettslintrer, hadde nok gjort seg med sous-vide, eller langsommere tilberedning med annen metode. Men alt i alt – beste maten vi har fått i Estland.

I morgen krysser vi grensen til Latvia. Det medfører en del om og men, problemer med bestilling av plassbilletter og det ene med det andre, Men vi møter mange hjelpsomme folk, de aller fleste snakker et utmerket engelsk, og koronatiltakene tas på alvor. I Sverige ble vi ikke avkrevd koronabevis en eneste gang, og det var lite tiltak å spore. Her er det mer sånn:

Alle bruker munnbind i butikker og museer, du slipper ikke inn noe sted uten koronasertifikat. Unntaket var operaen, der var det trengsel, men koronasertifikat måtte til. Latvia krever i tillegg et svært skjema som vi må fylle ut før vi slipper inn. Vi får se på det i morgen. Nå slapper vi av. Det er en time seinere her enn hjemme. Takk til alle som leser og følger med! Skriv gjerne en kommentar her – på facebook forsvinner de jo i dragsuget. En av de beste tingene med å blogge er jo å finne igjen notatene seinere og gjenopplive minnene og ta fram erfaringer til neste tur,

Interrail i koronaens tid – Tallinn, dag 3

Bloggen ble avsluttet tidlig i går, men det skjedde ikke så mye mer i går kveld enn at vi gikk en tur i byen og fikk se en folkedansoppvisning på en av de store plassene. Det var jo ganske morsomt. Så spiste vi middag på et lite minneverdig og fryktelig bråkete sted – her var jeg ikke enig med alle de som skriver på Trioadvisor at maten var god og stedet trivelig.

I dag hadde vi store planer. Først hadde vi tenkt oss til fangehullene til KGB. Først fant vi det ikke, vi så jo etter noe som lignet et fengsel. En tur rundt kvartalet, så fikk vi også se Olavskirken, som visstnok har byens høyeste kirketårn, men den var dessverre stengt. Men da vi nærmet oss fangehullet fra andre retningen, skjønte vi hvor det var. Det lå i kjelleren på et ganske elegant bolighus, som det opprinnelig var bygd som og nå er restaurert til. Forferdelig plass. Cellene var ille nok, Roger testet ut både isolatet (ca halvannen kvadratmeter) og en “Straffecelle”, mer som et skap, ikke mulig å sette seg ned. Ikke mulig å lukke døra heller, med Roger inni der. Men de som satt her på vann og brød, var nok heller på den magre siden. Huff, for en plass.

Deretter var det lunsj på et av torgene, hvor dagens ølbilde er tatt mens vi ventet på maten. Den var helt grei, ikke noe å blogge om. Etter dagens siesta på rommet, hadde vi tenkt å besøke ordensmuseet, som også ligger rett nedenfor her og får skryt for mye interessant historie – men der var det stengt. Så vi forlenget siestaen, før vi ruslet ned til operaen – et fantastisk spektakulært bygg, og overvar aftenens forestilling: Spelemannen på taket. Vi var spent på om den ville være tekstet, det var den heldigvis, den ble naturligvis framført på estisk.

En sterk historie, og en fantastisk framføring, all ære til solister, kor, orkester og scenograf. Det var en rar opplevelse å sitte i en tettpakket konsertsal igjen, men ingen slapp inn uten koronasertifikat. Og ingen hostet.

Siste kveld i Tallinn, i morgen tar vi toget til Tartu.

KGB-museet

Interrail i koronaens tid – Tallinn, dag 2

Vi har sovet som Jeppe i baronens seng i vår gedigne leilighet. Det er stille og godt, minimal trafikk. Mannfolket våknet av klokkeklang og musikk, og lurte på om de har for vane å spille nasjonalsangen før de åpner parlamentet her. Har ikke klart å finne det ut.

Vi hadde en rolig morgen, vi er tross alt på ferie, men tusla ut etterhvert, og da var det en demonstrasjon utenfor parlamentet, en del folk med plakater. Ikke veldig mange, ikke noe bråk, og ikke noe politi å se. Den eneste plakaten jeg forstod var “Who is public enemy”

Muligens en protest mot koronatiltak? De later til å ta saken ganske alvorlig her, og det synes jeg er bra. Fikk tilsnakk for ikke å bruke munnbind i kirken i går, har blitt avkrevd koronasertifikat flere steder. Så nå har jeg pakken med munnbind i veska for påkommende tilfeller.

Vi gjorde det enkelt for oss selv, og startet med et besøk på borgmuseet. Kiek in de Kök, som jeg ellers ville trodd var nederlandsk for “ta en titt på kjøkkenet” (unnskyld til mine nederlandske kolleger), men det er det altså ikke. Det er en interessant museumsutstilling i det som er igjen av de gamle borgruinene. Det er ganske mye, og Estland har en lang historie med okkupasjon av de fleste naboer, stakkars folk. De hadde en kort periode med uavhengighet i mellomkrigstiden, og har nå vært selvstendige siden 1991, men har ellers stort sett vært okkupert av andre. Antagelig ikke bare til undertrykkelse og besvær, hanseatertiden bygde nok opp velstand her, og svenskene grunnla universitetet i Tartu (som vi tenker å besøke), ett av Europas eldste universitet.

Alle bilder jeg poster er klikkbare for større versjon hvis du vil se nærmere på noe.

Vi hadde tenkt å spise lunsj på museets kafeteria, som har en fantastisk utsikt over byen, men den var stengt. Så da endte vi på Scheeli restaurant, som anbefales både av Tripadvisor og egne FB-venner. Vi angret ikke på det. Noe høyere prisklasse enn gårsdagens spisested, men absolutt verd pengene. Mannfolket spiste tigerreker med kaviar og potetpannekake til forrett, jeg gikk for suppen. Penere suppetallerkan har jeg aldi fått servert.

Hovedretten var ikke like imponerende. Vi bestilte begge risotto med reker og parmesan. Det var ikke noe å si på smaken, rekene var perfekt tilberedt, og det var også små minireker inni risottoen som åpenbart var tilsatt i siste øyeblikk og ikke kokt til tyggegummikonsistens. Men en kokk som lager såvidt spektakulær mat bruker langkornet ris i risottoen? Det gjorde jo konsistensen mildt sagt rar, selv om smaken var god. Men alt i alt, veldig fornøyde. God service også.

Etter lunsj tenkte vi at vi må jo utnytte Tallinn-kortet vårt, og valgte å besøke nok en severdighet i nærmeste nabolag, nemlig St Nicholaskirken, som nå er museum. Vi ante ikke hva dette var, men som jeg sa til mannfolket – vi betaler ikke noe ekstra for å gå inn der siden vi allerede har kjøpt det kortet, er det fullt av uforståelig moderne kunst, kan vi jo bare gå igjen. Men det var det ikke. Dette museet var jo som skapt for oss. Kirken – for du kan tydelig se at det fortsatt er en kirke – ble bombet under krigen, men gjenoppbygd i ettertid. Den huser en mengde fantastisk kirkekunst, i mye av det så vi likheter med vår hjemlige Ringsaker kirke, og mannfolket var fyr og flamme over måten de har presentert det praktfulle alterskapet på. Her var det en stor skjerm, i en kirke i bruk kunne man ha en app som folk kan laste ned på sin egen mobil, for å få en beskrivelse av alle motivene og alle helgenhistoriene. De har også et fantastisk orgel, og en kjent orgelfestival. Store deler av utstillingen var også viet St Dymphna, en irsk helgen for de psykisk syke, de hjemløse , flyktninger og ofre for overgrep og incest. Hun flyktet til Belgia, og grunnla en tradisjon for omsorg for mentalt syke som fortsatt lever. Jeg kjøpte flere bøker i museumsbutikken.

Interrail i koronaens tid – Stockholm

Vi tilbrakte en glimrende natt på Scandic Grand Central. Gode senger, god plass og champagne i skapet. Hva mer kan man forlange. Frokosten levde ikke helt opp til resten av servicen, det var fullt og trangt, jeg fikk verken egg eller bacon, men det kan man jo fint overleve. Siden ingen av oss har tilbrakt særlig tid i Stockholm tidligere, ruslet vi til Stadshuset og gikk på en hop on-hop off busstur. Det var helt greit og gav oss et visst overblikk over byen. Det var nydelig temperatur, så vi hadde det fint på øvre dekk med taket rullet ned, bortsett fra de stedene hvor vi kjørte langs trikkeskinnene med elektriske ledninger hengende like over hodet. Stockholm er en stor by, det tok sin tid, men nå har vi da et visst begrep om hva det kan være fint å få med seg om vi kommer tilbake, og en viss repetisjon av historien fikk vi også.

Lunsj på pub i nærheten av hotellet, deretter lata vi oss i lobbyen til det var tid for taxi til havnen. Baltic Queen er en DIGER båt, vi koser oss på luksuslugaren, men satt for det meste på soldekket og nøt utsikten til Stockholms nydelige skjærgård, innen det var tid for russisk a la carte i restaurant Alexandra. Delt forrett med ymse småtterier. Mye godt, men har ikke helt sansen for russisk hang til å legge ned alle grønnsaker i eddik.

Hovedretten var svinefilet på spidd til mannfolket, kylling Kiev til meg. Kyllingen var veldig god, potetmosen fortrinlig, nydelig saus. Men igjen sure grønnsaker, og helt rå blomkål. Hallo? Hvem spiser rå blomkål? Mannfolket likte det grillede svin, men ikke sausen. Han påstod det smakte sterk ketsjup. Heldigvis hadde jeg rikelig av helt nydelig saus. VI gikk derfra mette og vel belåtne.

I morgen våkner vi i Estland, der har vi aldri vært, så dette blir spennende.

Interrail i koronaens tid

Vi hadde bestilt interrail i april 2020. Det gikk i vasken. Helsepersonell fikk forbud mot å forlate landet. Det er et inngripende tiltak, men det føltes ikke feil, heller ikke i et demokratisk samfunn. Selvsagt måtte vi bli hjemme og bidra til å bekjempe pandemien så godt vi kunne, Vi fikk refundert det meste av utgifter, men valgte “tilgodelapp” på Silja Line – ferge fra Stockholm til Tallinn. Dette måtte da være overstått på et halvt års tid – vi kan sikkert reise til høsten. Den gang ei. Men Silja Line forlenget tilgodelappen, så nå har vi oppgradert bestillingen. Halvannet år uten noe å bruke penger på hjelper jo på feriebudsjettet. I motsetning til mange andre bransjer, har verken kirken eller helsevesenet permittert folk.

Vi dro hjemmefra i går. Tog til Oslo, overnatting var bestilt på Scandic Karl Johan, men da vi kom dit, fikk vi beskjed om at de var blitt karantnehotell, og vi var flyttet til Scandic St. Olavs plass. Det kunne vi jo godt ha fått beskjed om før. De påstod at de hadde forsøkt å varsle oss. Da burde de ha ringt fra en telefon som identifiserte seg som Scandic Hotel eller sendt en melding eller epost. Jeg tar ikke telefonen fra ukjente nummere, det er som regel svindel, spam eller noe annet plagsomt.

Men det var helt fint på St Olavs plass, da. Vi hadde et stille og rolig rom i 6. etasje, og hadde invitert de Osloboende døtre med barn og samboere på middag om kvelden. Takk til Eirin som fant en glimrende indisk restaurant. Masala Politics kan anbefales. Det var ganske fullt også.

Hotellfrokosten var god, taxi til bussterminalen, og buss til Karlstad. Norge er skikkelig dårlig på internasjonale togforbindelser. Hvorfor i aller huleste kunne vi ikke satt oss på Stockholmstoget? Men bussen til Karlstad var for all del rask og komfortabel, og siden vi selv valgte å bruke to dager på å komme oss ut av landet, så tapte vi neppe noen penger.

I Karlstad strevde vi med å få bestilt plassbillett – som er obligatorisk på snabbtåget til Stockholm. Vi trodde jo det kunne kjøpes på stasjonen, men den var ubetjent, og automaten solgte ikke plassbillettter. Interrailappen ville heller ikke gi oss plassbilletter til et tog som gikk om mindre enn 3 timer. Vi var redd for å bli kastet av toget av en sint svenske, men togvertinnen var blid og hyggelig, og krevde oss ikke for ekstra penger heller.

Bistrovognen var veldig bra. Mannfolket kom tilbake med reker og hvitvin, og vi satt komfortabelt med god plass på første klasse. Tog er en fantastisk måte å reise på. Nå har vi flatet ut på nok et Scandic-hotell, hvor mannfolket gikk for oppgradering, så nå har vi danseplass og vin i skapet. Har spist svenske köttbullar på NOMAD. Det var godt. Vi har med andre ord ikke gjort så mye annet enn å reise og spise i dag. Været var grått og regnfullt det meste av turen, men nå på kvelden har det sluttet å regne og temperaturen er tilnærmet sydlandsk.

Båten til Tallinn går ikke før halv seks i morgen, så vi får kanskje sett bittelitt av Stockholm. Her er ingen merkbare koronarestriksjoner utover antibac og plakater om å holde avstand. Ingen kontroll på grensen.

Endelig på tur igjen

Bortsett fra en snau ukestur til Tromsø og tilbake i august i fjor, har jeg ikke hatt noe ferie siden interrailturen i 2019. Begynner å røyne på for en gammal kjerring. Dette blir jo heller ikke lange turen, men det kjennes jo rent eksotisk å kunne dra en tur utenlands igjen.

Til vårt kjære naboland, Danmark. Heldigvis hadde jeg pakket dagen før. Avreisedagen våknet jeg i sekstida, som jeg ofte gjør heretter, tenkte det er rent for tidlig, jeg sover en time til. Og våknet ikke før mannfolket rev opp døren og sa: nå går toget om 25 minutter. Ingen tannpuss, ingen dusj, rakk bare å kaste på meg klærne før vi syklet opp til stasjonen. Turen til Oslo gikk knirkefritt. På Salt på kaia møtte vi datter og barnebarn og hadde en koselig stund med god mat.

Vi hadde denne gangen unt oss en luksuriøs Commodore-lugar, og kunne gå rett til denne, de gjøres i stand før de andre. Så da fikk jeg jo endelig dusja. Lugaren var kjempestor med gode senger, fint bad og egen minibar. Det følger også med en egen lounge hvor man kan forsyne seg med drikke og snacks etter ønske. Noen lot til å ha bestemt seg for å drikke så mye øl at det gjorde opp for den ekstra utgiften, men vi nøyde oss med litt mindre.

Det var mindre folksomt enn vanlig på båten. Buffeten var stengt, men i stedet fikk vi 3 retter på en av de andre restaurantene, så det var jo absolutt valuta for pengene. Selv om jeg ikke var så fornøyd med maten. Forretten var aldeles nydelig, asparges og reker. Burgeren var derimot for lite stekt, og chipsen altfor salt. Klarte ikke noe av det, men da klarte jeg til gjengjeld dessert, som var aldeles nydelig, Mannfolket spiste unghane og var godt fornøyd. Den skal jeg bestille på vegen oppover….

Frokosten på Commodore Class var som vanlig helt nydelig.

På sykkelturen inn til byen angret jeg bittert på at jeg ikke hadde skaffet meg noen sykkelvesker. Skal prøve å finne noen her. Det må da la seg gjøre. En ganske lang sykkeltur med blytung sekk på ryggen var ingen fornøyelse, selv i dette flate landet.

Hotellet er fint – St Annæ. Selv om vi først fikk et rom hvor det verken var gjort rent eller skiftet sengetøy, og champagnekorkene lå igjen etter forrige beboer. Dette ble imidlertid raskt ordnet opp i og beklaget, så nå ligger jeg og later meg på et nytt rom i femte etasje. God seng, stille og godt.

Vi hadde jo noen timer å slå ihjel før vi kunne sjekke inn, båten legger jo til allerede i nitiden. Så vi deponerte bagasjen og syklet inn til Tivoli. Uten ryggsekk, var det noe ganske annet. For å komme inn der, må man vise koronapass – det har vi på mobilen, men mannfolket hadde ikke noe strøm. Nå har han oppdaget hva powerbank er – de selger dem i billettkontoret, så han fikk ladet såpass at han fikk bevist at han er vaksinert. Den Gamle Have er som alltid vakker med flotte beplantninger. Etter en rusletur var vi klar for dansk frokost i Grøften. Mannfolket var til og med klar for en snaps. Han fikk først et glass med skår i kanten, og da han bad tjeneren om et nytt, kom denne med et nokså stort glass beregnet for vann. Han syntes nok vi så ut som barbariske fjeldaber. Mannfolket så et øyeblikk temmelig himmelfallen ut, før tjeneren brast i latter og fant et ordentlig glass. Skulle hatt et bilde av det øyebllikket 😀

Tromsø

Er en sjarmerende by, og vi har blitt forskånet for høljregnet som var spådd. Gårsdagen var litt slitsom, telefonen min ramlet ut av veska og ble igjen på Hurtigruta, men jeg oppdaget det heldigvis tidsnok til å få den tilbake. Etter enda litt med om og men, var vi installert i en fin leilighet i Hotel Enter CIty.

I dag har jeg stort sett lata meg, så på “Belgravia” mens mannfolket var i Domkirken. Deretter spiste vi lunsj på en hyggelig kafe, rusla en tur i byen og over brua for å se på Ishavskatedralen. Ganske spesiell. Bussen tilbake. I morgen er det spådd godt vær, så vi vurderer en tur med fjellheisen – flyet går ikke før i sekstida.

Bodø og Trollfjorden

Har hatt litt tekniske problemer med bloggen, så gårsdagens innlegg kommer først nå. Det fine været varte ved, bedre enn vi fryktet, så vi seilte nordover i nydelig sommervær. Maten var fortsatt et problem – frokost halv ti og lunsj halv tolv – da vi hadde meldt oss på en tur til Saltstraumen, som ingen av oss hadde sett før. Vi meldte oss på bussturen – og fikk først en guidet tur gjennom Bodø sentrum. Det virker som en trivelig by, som sikkert er verd et nytt besøk. Jeg har vært her før, på kurs – men da heller ble det ikke tid til så mye annet enn kurs. Saltstraumen var spektakulær, og vi så våre mer vågale medpassasjerer fare forbi i hurtiggående gummibåt ute på selve straumen. Men jeg tror vi hadde den beste og mest lærerike turen. Hva kan du vel høre eller se med hjelm, motordur og vannsprut? Men det er vel høyere adrenalinfaktor. Bussen kjørte over den fantastiske brua, så vi kunne ta bilder ovenfra, og deretter ned til en parkeringsplass. Både vi, andre turister, fiskere og lokale hadde rusla ned til stranda i det fine været, og jeg hørte en av de lokale, eldre menn besvære seg over de som for rundt i gummibåt, han mente de tok livet av store mengder ærfuglunger på vårparten. Når det gjelder fuglelivet er jeg også bekymret for alle de store og stygge vindmøllene vi passerte.

Tilbake på hurtigruta, spiste vi nydelige rekesmørbrød på kafeteriaen, det ble lenge å vente til halv ni. Jeg skjønner at det er et stort logistikkproblem å bespise alle gjestene i disse koronatider – vi skulle nok ikke gått for helpensjon. Synes ikke maten var særlig å skryte av heller – helt grei, men ikke noe mer. En rolig ettermiddag på dekk eller i salongen foran. Jeg tok en tidlig kveld mens mannfolket gikk for å spise rødbete og sopp til middag. Men jeg ble vekket av høylytt annonsering av Trollfjorden nærmere midnatt. Stod opp, fikk trollfjordknert og fiskekake – og en ganske spektakulær opplevelse i økende tussmørke. Hadde nok vært flott i dagslys også, men mindre trolsk. Nå var det lyskastere og saaaakte fart som gjaldt.

Spektakulær slankekur

Torsdag var det tid for å gå ombord på Midnatsol med kurs for Tromsø, så det ble ikke utrettet annet enn pakking og frokost i Trondheim, Vi rusla til kaia, som vi nå visste hvor var, og dessuten så vi jo båten, den er ikke liten. Den ligger tre timer i Trondheim, så vi møtte masse folk på vei i motsatt retning for diverse program og utflukter. Ombord var det temperaturmåling, skjemaer og kø, men vi fikk da en fin lugar etter hvert. Vi hadde bestilt helpensjon, og i disse smittetider får man et fastsatt bord og en fastsatt spisetid Vi hadde fått lunsj klokka to og middag halv ni. Det siste syntes vi var litt seint, men lite ante vi hvor ille det skulle bli. Til lunsj var det en slags buffet, dvs du kunne peke på hva du ville ha av 3-4 forskjellige retter, og fikk øst opp så mye du ville ha. Det var jeg jo veldig fornøyd med, og valgte sei. Minnet meg om barndommens middag – noen biter stekt sei, en potet, noen gulrøtter og litt rømme ved siden av. Savna løken. Men jeg klarte jo å spise opp maten min. Men jeg skulle ønske jeg hadde presset i meg en porsjon til. For vi fikk nemlig beskjed om at vi måtte møte til obligatorisk sikkerhetsinformasjon klokka to – og da vi lurte på om vi i så fall ikke fikk noe mat, så flytta de lunsjen vår til klokka tolv. Åtte og en halv time uten mat ble litt lenge. Den siste timen før middag sank humøret og blodsukkeret i takt. Men endelig fikk vi da mat. En merkelig suppe, en liten flis av en laksefilet og to spiseskjeer potetmos. Selv jeg syntes det var snaut, og vi hadde ikke gjort annet enn å late oss hele dagen. Hva med de som hadde vært ute på mer eller mindre slitsomme utflukter?

Og i dag blir det verre. Da vi skulle legge oss, var det lapp på døra om at lunsjen vår er flytta til halv tolv – da vi har meldt oss på en utflukt til Saltstraumen. De mener altså at helpensjon vil si ni timer uten mat. Og menyen i dag ser ut til å være en rødbete og en sopp. Fint med vegetar, men jeg tror vi avbestiller den og kjøper noe i kafeteriaen til et tidspunkt vi selv ønsker.

Nok surving. Det var en strålende dag, som vi stort sett nøt i fluktstol på dekk, med utsikt til rolig sjø og spektakulært landskap. Vi passerte et fyr som alle klumpa seg sammen for å ta bilde – jeg holdt avstand. Vi passerte også gjennom Stokksund. Det gjør de ikke i dårlig vær…. og vi fikk høre om keiserlosen. Jeg tok en liten video av dette, men det er for dårlig nett her til å laste den opp. Får prøve hjemme. Og det tegner bra i dag også.