I helga som var hadde vi famillietreff i Oslo. Mossa og jeg trosset føre og dårlig vær og dro innover. Jeg våget ikke kjøre, da veivesenet advarte om sludd, snø, motvind og underkjølt regn. Mossa var heltemodig og gikk ned til Åsmarkvegen, så jeg slapp å kjøre opp de bratte bakkene der. På toget var det fullt, jeg måtte stå store deler av vegen, men ingen jagde vekk mossa, heldigvis. Får være måte på. Er du 92, bør du få sitteplass på toget.
Vi tok en taxi fra Oslo S, en pratsom sjåfør satte oss av utenfor litt feil hus, men vi fant da fram til slutt – uten å brekke lårhalsen på holka. Ingvild og gjengen var dessverre syke (igjen), men ellers var det et folksomt og veldig koselig familietreff.
Det var ikke Anton som hadde bursdag, men linsebarnet blir nå engang mest fotografert. Familiens eldste og yngste – 92 – snart 93, og ennå ikke 1. Gossine begge to.
Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.
Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .
I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.
Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.
Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.
I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.
Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.
Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.
Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.
Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.
Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.
I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.
I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.
Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.
Ikke blogga så mye. Vi var vel mer opptatt av å få mest mulig ut av “endelig er vi her igjen”. Vi var på en opera – Tosca og på to escape-rooms, som også er blitt noe av en tradisjon i Praha. Nautilus klarte vi for første gang – med god hjelp – innafor tida.
Legg merke til hvem som holder hjernen. Hehe.Vi var vel omtrent like dumme/flinke Men hadde det gøy, og det er viktigst. Shoppa mindre enn noengang, men det får gå. Takk til Åsne og Kjerti – takk til Praha. I¨ll be back.
Og The Bridge Band holder koken. Jeg putta noen penger i den kassa
Siste dagen i november hadde vi planlagt en tur til Kutna Hora. Kjersti hadde hørt om ossuariet og ville se det, jeg hadde googla byen og funnet ut at det var mye interessant å se der, ikke bare den beinkirken.
Vi kom oss opp i gudelig tid, frokosten bestod av kaffe og croissant to go på jernbanestasjonen. Vi breia oss på første klasse og ble utsatt for en svært pratsom og temmelig rasistisk konduktør. Men togturen var heldigvis under en time. Vi gikk til beinkirken. Der var det ikke lov å ta bilder, men jeg gjorde det likevel, siden eneste grunn jeg kan tenke meg til dette er at de skal selge flere souvenirbilder. Det er jo ikke slik at det ikke er lov å ta bilder i det hele tatt.
Deretter tok vi bussen inn til byen, hvor vi besøkte Sta Barbaras kirke, sølvmuseet og sjokolademuseet. Denne byen konkurrerte i tidligere tider med Praha om å være størst og finest, særlig når det gjaldt kirker og andre praktbygg. De tjente godt på sølvet sitt, men tapte nok på sikt, det bor 21000 mennesker her nå.
Vi spiste Kulajda på en sjarmerende restaurant, ikke ulikt den vi besøkte på utsiktstoppen i Karlovy Vary i september. Nydelig mat og hyggelig service. Gatene var bratte, med svært humpete brostein – den vi ser på bildet er nok av nyere dato. Her venter vi på bussen tilbake til jernbanestasjonen. Vi fikk dessverre ganske kort tid på sølvmuseet, men det var interessant, og jentene fikk preget seg hver sin sølvmynt, som nå skal bli første mynt i pengebingen deres 🙂
De var godt fornøyd med servicen på toget hjem også. Anything off the trolley, dear?
Har for meg stort sett vært synonymt med rabarbrasuppe, noe som vel er sommerlig, men ikke spesielt godt eller spennende. I studietiden serverte billige studentkafeer noen ganger rhubarb crumble, det var jo godt, men jeg har aldri lagd det selv.
Men i hagen min vokser det et klenodium. En stor koloni av rabarbra, til tross for at den aldri har fått noe stell, og jeg har dessverre latt den til dels gro ned. Den stammer fra mine besteforeldres hage på Lillehammer, og har stått her så lenge jeg kan huske. I min ungdom lagde jeg vin av den. Hakket rabarbra en hel dag, og satte 60 liter vin. Da jeg smakte på den et år seinere, var den helt forferdelig. Sur, uklar og vond. Jevnlig smaking over flere måneder viste ingen tegn til forbedring, så jeg begynte å gi bort flaskene til folk som skulle på rølpefest og ikke var så nøye med hva de helte i seg. Det fortsatte jeg med til vinen var tre år gammel. Da var det fire flasker igjen. Da var den helt klar, og helt nydelig. Vet ikke om man kan kalle det en lærepenge – jeg har aldri mer laget rabarbravin.
Så rabarbraen er forsømt. Inntil naboene har fått øynene opp for den, i alle fall den litt eldre garde. De mener den er spesielt god, og spør om å få. Og det får de jo, jeg har ikke brukt den til noe på lenge. Før i dag. Har laget Rhubarb Frangipane Tart etter denne oppskriften:
Den var skikkelig god. Jeg er ikke så god på å få paikantene pene, men det er smaken som teller, er det ikke? Serverte den med forrige ukes fior de latte- gelato. Det var godt. Mossa fikk det som ble igjen 🙂
Dårlig med bilder tatt, men verd å skrive ned. Jeg har hatt gleden av fullt hus hele påsken. Endelig kan man møtes igjen uten alt for mye restriksjoner, sprit og munnbind. Jeg har hatt huset fullt av far, bror, niese, datter og kjæreste, barnebarn, svoger, svigerinne og svigermor denne påsken. Ikke alle på en gang, men det har vært noen staselige middager.
Vi serverte lammestek røykt i weber-smokeren på skjærtorsdag, tilbehøret var parmesanbakt aubergine, en egen grønnsakrett som også kan serveres som tilbehør, vi har jo folk i familien som spiser mest grøntfor. Og det er sunt for alle. Med hjemmelaget potetmos. Trikset med potetmos er å trøkke inn så mye smør som mulig. Muligens ikke så veldig sunt, men umåtelig godt, og jeg lager ikke dette hver dag. Desserten var en for meg ny oppdagelse – creme fraiche-iskrem med bakt steinfrukt og mandelflorentiner. Kjempegodt 🙂 Neste dag hadde vi pulled pork . kjerringa stod opp og passet grillen flere ganger i løpet av natta. Med coleslaw og brioche-brød. Veggisburgere til veggisen. I går hadde vi Andreassen.-klanen til middag. Rester av lammestek. Ny saus, bakte rotgrønnsaker og fløtegratinerte poteter Grillet halloumi til veggisen. Panna cotta til dessert. Årets første middag på terrassen, takk til Eirik og Kjersti som vaska og ordna der ute. Vi ser fram til en lang sesong på terrassen.
I dag har jeg sunget i påskegudstjeneste i Hamar Domkirke. Masse folk! Vi har vel ikke bare savnet å synge sammen, folk har savnet å komme sammen generelt. Det var en utrolig staselig stund.
Jeg lagde dåpslue til storesøster Johanne for vel fire år siden. Det kan man vel kalle et litt dumdristig prosjekt. Riktignok har jeg gått på mange bunadkurs og hadde ikke problemer med sømmen, men kniplinger var nytt for meg – hadde meldt meg på mitt første kurs, men ikke vært der ennå, så det eneste jeg kunne om dette var selvstudier fra en gammel svensk lærebok. I etterpåklokskapens lys ser man at særlig den litt mer kompliserte kniplingen rundt fronten har kommet seg noe i utseende etter flere kurs og mye trening – men forhåpentlig har også den opprinnelige en viss affeksjonsverdi. Skal kniple en ny til Johanne så hun kan bytte den ut om hun vil bruke luen til egne barn når den tid kommer.
Luen til Jens er i blå bunadsilke fra Husfliden. Som jeg skrev i innlegget om Johannes dåpslue, var gamle dåpsklær fargerike og fulle av symbolikk. De bærer i seg familiens ønsker og håp for den lille.
Her er lua før noe pynt og stæsj kom på. Blått er en kongelig farge, det er fargen for himmel og hav og uendelighet, for ro og stabilitet. Den har blomster og planter for vekst og fruktbarhet – og denne lua er i kostelig (og dyr! husfliden tar seg betalt) silke både inni og utenpå. Tidligere dåpsluer jeg har laget har vært foret med bomullsfløyel, mykt og godt mot babyhoder og kan vaskes. Jeg visste jeg hadde noe blå bomullsfløyel liggende, for jeg har også tidligere laget blå dåpsluer, men ikke til dette hovedstoffet. Det viste seg å være en helt gyselig kombinasjon, så da var jeg ille ute. Fant ikke noe brukbart på noen butikk på Lillehammer, måtte rote gjennom stoffskapet på syrommet hjemme på desperat jakt da jeg kom hjem, lua måtte bli ferdig denne helga, ellers sprekker tidsskjemaet mitt fullstendig nå i julestria, og dåpen er neste søndag. Men takk og lov – da vi var på juletur til Praha i 2019, før pandemiens elendighet rammet oss, bodde vi rett over gaten for Prahas mest eksklusive stoffbutikk. Jeg raidet ikke minst restekassen for nedsatte stoffbiter, og fant igjen et ganske stort stykke tykk silke i offwhite. Det var noget annet. Så denne luen har silke på begge sider.
Langs sømmene er det kniplet “udd och stad” med innlagte perler. Uten perler er det kniplet et kors over en blankpusset mynt fra farmors fødselsår (takk til Kjersti for sortering og puss). Mynten er også tradisjon i dåpsluer, måtte barnet aldri lide materiell nød. Og korset naturligvis for himmelsk beskyttelse.
Rundt fronten ligger samme knipling som Johanne fikk, bare at denne er i sølvfarget garn – men samme type i silke og rustfritt stål. “Sockerudd med spindel”. Edderkoppen er også et lykkedyr. Silkebåndet er også i ekte silke på denne lua, ikke å få i Norge, men på nett finner man det meste, og dette båndet passet perfekt i fargen.
Til lykke med dagen – Jens, storesøster Johanne, mamma og pappa og hele slekta som gleder seg over nykommeren.
Bortsett fra en snau ukestur til Tromsø og tilbake i august i fjor, har jeg ikke hatt noe ferie siden interrailturen i 2019. Begynner å røyne på for en gammal kjerring. Dette blir jo heller ikke lange turen, men det kjennes jo rent eksotisk å kunne dra en tur utenlands igjen.
Til vårt kjære naboland, Danmark. Heldigvis hadde jeg pakket dagen før. Avreisedagen våknet jeg i sekstida, som jeg ofte gjør heretter, tenkte det er rent for tidlig, jeg sover en time til. Og våknet ikke før mannfolket rev opp døren og sa: nå går toget om 25 minutter. Ingen tannpuss, ingen dusj, rakk bare å kaste på meg klærne før vi syklet opp til stasjonen. Turen til Oslo gikk knirkefritt. På Salt på kaia møtte vi datter og barnebarn og hadde en koselig stund med god mat.
Vi hadde denne gangen unt oss en luksuriøs Commodore-lugar, og kunne gå rett til denne, de gjøres i stand før de andre. Så da fikk jeg jo endelig dusja. Lugaren var kjempestor med gode senger, fint bad og egen minibar. Det følger også med en egen lounge hvor man kan forsyne seg med drikke og snacks etter ønske. Noen lot til å ha bestemt seg for å drikke så mye øl at det gjorde opp for den ekstra utgiften, men vi nøyde oss med litt mindre.
Det var mindre folksomt enn vanlig på båten. Buffeten var stengt, men i stedet fikk vi 3 retter på en av de andre restaurantene, så det var jo absolutt valuta for pengene. Selv om jeg ikke var så fornøyd med maten. Forretten var aldeles nydelig, asparges og reker. Burgeren var derimot for lite stekt, og chipsen altfor salt. Klarte ikke noe av det, men da klarte jeg til gjengjeld dessert, som var aldeles nydelig, Mannfolket spiste unghane og var godt fornøyd. Den skal jeg bestille på vegen oppover….
Frokosten på Commodore Class var som vanlig helt nydelig.
På sykkelturen inn til byen angret jeg bittert på at jeg ikke hadde skaffet meg noen sykkelvesker. Skal prøve å finne noen her. Det må da la seg gjøre. En ganske lang sykkeltur med blytung sekk på ryggen var ingen fornøyelse, selv i dette flate landet.
Hotellet er fint – St Annæ. Selv om vi først fikk et rom hvor det verken var gjort rent eller skiftet sengetøy, og champagnekorkene lå igjen etter forrige beboer. Dette ble imidlertid raskt ordnet opp i og beklaget, så nå ligger jeg og later meg på et nytt rom i femte etasje. God seng, stille og godt.
Vi hadde jo noen timer å slå ihjel før vi kunne sjekke inn, båten legger jo til allerede i nitiden. Så vi deponerte bagasjen og syklet inn til Tivoli. Uten ryggsekk, var det noe ganske annet. For å komme inn der, må man vise koronapass – det har vi på mobilen, men mannfolket hadde ikke noe strøm. Nå har han oppdaget hva powerbank er – de selger dem i billettkontoret, så han fikk ladet såpass at han fikk bevist at han er vaksinert. Den Gamle Have er som alltid vakker med flotte beplantninger. Etter en rusletur var vi klar for dansk frokost i Grøften. Mannfolket var til og med klar for en snaps. Han fikk først et glass med skår i kanten, og da han bad tjeneren om et nytt, kom denne med et nokså stort glass beregnet for vann. Han syntes nok vi så ut som barbariske fjeldaber. Mannfolket så et øyeblikk temmelig himmelfallen ut, før tjeneren brast i latter og fant et ordentlig glass. Skulle hatt et bilde av det øyebllikket 😀
Fra min snille fader. Har i mange år hatt en rimelig utgave av dampovn fra IKEA. Det var spennende, men ble aldri HELT fornøyd med dampfunksjonen, og brukte den mindre ettersom årene gikk. Det var ingen andre innstillinger enn damp/ikke damp, og dette kunne ikke kombineres med noen andre funksjoner eller innstillinger. Funka fint til fisk og grønnsaker, syntes ikke det gjorde noe særlig for gjærbaksten.
Men nå er dette vidunderet fra Siemens lirket på plass i kjøkkenet. Rene datamaskinen, med et utall funksjoner og innstillinger – med og uten damp, og pyrolyse. Den gamle (som fortsatt funker like fint) er gitt bort på Finn.no, så slipper jeg å ha dårlig samvittighet for å kaste fullstendig brukbare ting.
Bruksanvisningen er lang som et vondt år, så den får jeg ta godt vare på og studere nøye. Har ellers skura kjøkkenet i dag, så nå er jeg støl og føler meg flink.
Gleder meg til å ta denne i bruk, spørs om ikke matbloggingen tar helt av heretter.
Var en trivelig og livlig hund – helt til for en uke siden. Mens vi tidligere måtte bruke omskrivinger av ordet “tur”, hvis vi ikke hadde tenkt å legge ut på turen på flekken, var han nå ikke til å rikke fra sofaen. Og da han var til klipping på lørdag og fikk av seg all pelsen, kunne vi se at han var blitt svært så tynn.Time hos veterinær ble bestilt, og resultatet var nedslående. Nyresvikt med dårlig prognose. Han fikk likevel være hjemme noen dager, så døtre og barnebarn fikk tatt farvel med ham, men i går var det siste tur til veterinæren. Han ble bare åtte og et halvt år, stakkar liten.
