Kategoriarkiv: familie

Nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Har vært ganske dårlig til å blogge i år, Må ta meg sammen på det, og nå har jeg ingen unnskyldning lenger. Er offisielt pensjonist og kan gjøre som jeg vil -. hele dagen, hver dag.

Det har ikke riktig trengt inn ennå. Foreløpig har jeg juleferie, noen dager fri før selve jula har jeg pleid å ta, for å få alle forberedelsene i boks. Jeg er tross alt innehaver av familiens festlokale. Litt lenger enn jeg pleier, så juleforberedelsene var mindre stress enn vanlig. Sluttet på sykehjemmet fra 1. desember, i praksisen 15. desember. Selv om det gjensto rydding og administrasjonsarbeid som jeg har tatt dann og vann når det passet. På dette stadiet har jeg tenkt på hvordan jeg skal få tatt vare på all resterende julemat, jeg må jo på jobb i overimorra. Det må jeg ikke. Så jeg får prøve å la minst mulig gå i søpla.

Julekvelden forløp tradisjonelt, kun gamlinger her – ribbe og pølse og surkål. Bilder og video fra barn og barnebarn som feirer hjemme hos seg selv.

Første juledag kom så godt som hele hurven hit – det setter jeg veldig stor pris på. Folk så ut til å kose seg, voksne pratet sammen, de to yngste fetterne fant tonen så det suste, etter at Anton hadde tødd opp litt. Dette er også et hus hvor det går an å løpe en runde – stas for barn – dagligstue-kjøkken-storstue – rundt og rundt. Litt slitsomt for den som prøver å bære fat ut og inn, men fint at ungene har det moro da.

Men vi var bekymret for kattene. De pleier å være ganske så sosiale og nysgjerrige, men de var ikke å se hele dagen og kvelden. Neste dag var de fortsatt ikke å se. Mannfolket og Kjersti gikk flere runder i nabolaget for å se etter dem. Da jeg stod opp dagen etter tenkte jeg å legge en etterlysning på facebook – men tenkte jeg får nå først sjekke grundig her i huset. Da jeg åpna døra til minste soverommet, spratt de ut. Ikke hadde de hylt og krafsa på døra – så ingen kunne drømme om at de var der. Har sikker snorka seg gjennom hele selskapet. Var sultne da.

Nå har det vært kalkunmiddag hos bestemor – tradisjonen tro, men hun lager jo ikke mat selv lenger, så jeg har vært der og ordna kalkunfileten. Min fader var forkjølt og ble hjemme, ville ikke smitte noen. Får se om ham i morgen, han er tross alt snart 95.

Men tilbake til bloggen og det lille jeg har skrevet i år. Eller for all del ble vi også omskrevet – før vi dro på årets tur:

https://www.h-a.no/roger-lar-kona-planlegge-den-omfattende-turen-hadde-jeg-skulle-planlagt-hadde-vi-nok-havna-i-snertingdalen/f/5-139-1434408

I april dro vi til Winchester – ikke på interrail denne gangen, men satsa likevel på mye tog. Om du vil kan du lese om turen vår er – bla framover øverst til høyre.

På tur igjen

Mossa og jeg rakk også en tur på hytta.

I september var jeg på Fæbrikstad (takk til Eirin), og vi byttet ut kjøleskapet. Det skal sies at vi har gjort en del oppgradering i heimen, uten at det har blitt blogga så mye om. Slipt og lakket trappa (eller fått en fagmann til å gjøre det) – det ble fint. Nytt aggregat på kjølerommet, med en del komplikasjoner, og jeg skylder fortsatt en busserull. Vi har også byttet ut alle lysrørene i dagligstua og nede i hallen med moderne og mindre helseskadelige og miljøskadelige rør. Det ble bra. Men vi venter med å bytte ut rørene i storstua, da dette ble dyrt, og der funker foreløpig alle. Pelletsovnen er også byttet ut – langt om lenge. Vi ventet vel det meste av fjoråret på den, men nå holder den varmen i oss langt mer effektivt enn den gamle, så det er vi glade for.

Vi har opprettholdt pandemivanen med kohortmiddag for de eldste i familien og naboen – de bor alle alene og setter pris på både maten og selskapet, tror jeg. Vi vil jo ha mat uansett, så det er en hyggelig tradisjon.

Ser fram til pensjonisttilværelsen med blandede følelser. Kommer til å savne mine særdeles trivelige kolleger – men håper å kunne stikke innom… Ser fram til å tilbringe store deler av januar på Malta og bare kose meg – og så får vi ta det derfra.

Godt nyttår, folkens!

Juletur til Praha, del 2

Publisert av
Svar

Vi har vært på Praha-borgen og sett Lobcovitz-museet. Åsne hadde ikke vært der før, og vi andre hadde heller ikke vondt av et gjensyn. Dette er noe du absolutt på få med deg om du er i Praha. Honest Guide har også en video om dette palasset.

Vi brukte noen timer der, etter først å ha handla litt og deretter inntatt en bedre lunsj på Pastva. Vegansk restaurant med nydelig mat. Kjersti kjøpte en ondsinnet stein, og det var nok derfor vi både fikk bot på trikken og hadde surra med tidspunktet på Jazzbåten, så det gikk vi glipp av. Rusla hjem i mørket over resten av Praha-borgen og kunne konstatere at Praha er en vakker by, selv om det er tåke og av og til litt duskregn. Jeg klarte å dy meg for å handle noe særlig, spesifikt mer stoff og sysaker. Bortsett fra et målebånd som vi alle trengte. En del av tiden ble brukt til spill og strikking i leiligheten. Vi løste også mysteriet med Drapet på Kultmedlemmene.

Dessuten besøkte vi Kafka-museet. Det er interessante greier. Derfor bestemte vi oss for å spise siste frokost på Savoy – hvor han uroppførte et av sine stykker. Det er et fornemt sted, men kanskje litt oppskrytt.

Juletur til Praha – nok en gang

Publisert av
Svar

Vi dro av gårde mandag morgen, og nå er det allerede onsdag kveld, så jeg har vært dårlig til å blogge. Men her er en oppdatering – ikke minst for meg selv å se tilbake på for å hjelpe på hukommelsen.

Vi kom til Praha ved lunsjtid, og fikk ikke slippe inn i leiligheten før klokka to, så hva gjør man da? Drar på Lokal og spiser, selvsagt. Det er obligatorisk. Leiligheten er fin, selv om det kan oppleves tungt å gå opp til fjerde etasje, men trim er sunt. Om kvelden hadde Kjersti meldt oss på Quiz på James Joyce, hvor vi var for et par år siden også. Det var gøy, men vi ble nest sist. Det er antagelig ikke så rart, for det første var vi bare tre, og for det andre virker det som de fleste andre som var der var stamgjester og godt kjent med quizen.

Tirsdag hadde vi en rolig morgen med frokost i leiligheten. Deretter pakket vi opp Detective for a Day, og det tok sin tid. Vi klarte å løse mysteriet til slutt. Deretter dro vi til lPalladium for å shoppe litt, selv om det ikke ble de helt store innkjøpene denne gangen. Vi så på katteroboten som serverer der, men gikk på Lokal i Dlouhaa i stedet. Det kan visst aldri bli for mye stekt ost. På kvelden ble vi sittende en stund og se på USA-valget, men det var jo ikke akkurat oppløftende.

I dag, onsdag, hadde vi nok en god frokost i leiligheten. Vi er så heldige å bo rett ved Artic Bakery, hvor de har aldeles nydelig bakverk. Vi bestemte oss deretter for å gå på Kafka-museet. Jeg har vært der før, men hadde ikke vondt av en repetisjon. Deretter var vi sultne, vurderte vår gamle favoritt Pod Vezi, men de hadde dårlig med veggisalternativer, så vi satte i stedet kursen mot Leka Hlava, hvor vi spiste masse nydelig mat, Kjersti og jeg drakk vin, så vi var litt søvnige da vi var klare for opera litt seinere – Figaros bryllup. En fin oppsetning. Gode sangere, de hadde modernisert scenografien en del, men metoo er jo dessverre fortsatt aktuelt. Kjersti syns det gikk for hardt utover stakkars Figaro, som ikke hadde gjort noe galt.

Nå strikker vi.

Nytt kjøleskap

Publisert av
Svar

Dyr høst, bra jeg ikke er pensjonist riktig ennå. Sliping av trapp var mer enn påkrevd. Det ble fint. Kjølerommet konka ut – nytt aggregat var dyrt, men snekkeren som monterer får en hjemmesydd busserull – med noen rokkeringer i regnskapet. Husets ørtifjarten lysrør av den gamle sorten som ikke lenger er lovlige, trenger utskifting. Det håper jeg skjer snart før det er helt mørkt her.

For å toppe serien, slutta kjøleskapet å virke. Dessverre er det erfaringsmessig minst like dyrt å reparere ti år gamle (eller mer ) hvitevarer som å kjøpe nytt. Så jeg bestilte nytt. Jeg, mitt fe, tenkte størrelse på kjøleskap er standard, og bestilte ett med god miljømerking og effektivt strømforbruk. Siden jeg ikke hadde lyst til å bære det selv, bestilte jeg innbæring – og utbæring av gammelt kjøleskap. Dette ble besørget av to sterke, unge menn.

Men det nye kjøleskapet var betydelig høyere enn det gamle. Det gikk ikke inn gjennom kjøkkeninngangen, det fikk heller ikke plass der det gamle hadde stått. Følte meg mildt sagt dum, men forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg skrudde ned overskapet som hadde stått over det gamle kjøleskapet. De greiene vi oppbevarer der oppe blir ytterst sjelden brukt, så kvitta meg med det meste. Verre var det at det var ingen vegg bak skapet, bare et hull. Men spikra fast dekorplaten som hadde sittet på skapet over hullet – så nå ser det sånn noenlunde ut.

Verre var det å få kjøleskapet inn på kjøkkenet. Bemanningen i heimen er en svekling og en kløne, så jeg bad mannfolket skaffe en person til – fortrinnsvis sterk og med praktisk sans. Han fant en veldig god nabo – takk til deg! – og ved forente anstrengelser, fikk vi kjøleskapet gjennom den litt for lave døra, og plassert på rett sted.

Deretter var det bursdagsmiddag for tante Bodil – som alltid er veldig flink til å påskjønne andres bursdager med gaver, kake og gratulasjoner. Hun ønsket seg moussaka, så det ble det, i veggis – og vanlig versjon.

Men slitin kjerring er vel bare forbokstaven, så mye fysisk arbeid er ikke dagligdags for meg. Men vel fornøyd med både kjøleskapet og familieselskapet. Håper det blir en stund til noe mer ryker her. Resten av helga tilbringes på kniplekurs – det er i det minste ikke fysisk tungt 🙂

På tur igjen, dag 3

Publisert av
1

Vi gjorde ikke så mye denne dagen, så dette blir nok et kjedelig innlegg.

Vi startet med frokost hjemme, laget av de godsakene vi kjøpte på markedet dagen før

Dårlig vær, så vi ble sittende inne en stund og lese, strikke, slappe av og sånn, det skal man også gjøre på ferie. Inntil vi tok bussen inn til byen med en tanke om å gå på et av byens mange museer. Men innen vi var framme, var vi sultne igjen, og fant ut at akkurat dette museet stengte en time seinere, så da ble det ikke noe av. Vi gikk på samme restaurant som dagen før, og denne gangen huska de å ta betalt.

De fleste restauranter steller også pent med firbeinte gjester.

Stort mer skjedde ikke denne dagen. Mannfolket gikk på Evensong nok en gang, jeg shoppa litt og tok bussen hjem. Traff en hyggelig og pratsom dame på bussholdeplassen, så det kortet jo ventetida. Og jeg fant i det minste ut hvor museet ligger, så det blir nytt forsøk

På natta ble jeg vekt av et spektakulært tordenvær med tilhørende høljregn, så jeg måtte opp og lukke takvinduet – jeg ligger på loftet. Fascinerende.

På tur igjen, dag 2

Publisert av
2

Jeg hadde en litt dårlig natt. Gammal kjerring, uvant seng Men sov litt på morgenkvisten, så vi var klare til å besøke Cobb´s Farmer´s Market da de åpnet klokka ni. Det er et eventyr av en plass.. Hagesenter, kafe og matbutikk med lokal (stort sett) mat. Eget slakteri, fantastisk avdeling med ost og grønnsaker. Så vi har fylt opp kjøleskapet, men vi var sultne og gikk for å spise frokosten der.

Full English breakfast til mannfolket, eggs Benedict til meg. Jeg fikk ikke lov til å ta bilder inne i butikken, men de har et nettsted.

Deretter brukte jeg tid og adrenalin på å forsøke å få tak i mobilbilletter fra Britrail. Det gikk ikke. Har sendt dem en sinna epost. Det var dyrt, når det ikke virker, vil jeg enten ha hjelp til å få det i orden eller pengene tilbake. Det var utrolig kronglete – takke meg til Interrail som funker helt fint på mobil. Vi får se hvordan det går.

Vi gikk til bussholdeplassen for å dra inn til byen. Det er interessante ting å se på veien også, ganske landlig område, selv om det er bare få kilometer fra sentrum. Men Winchester er ingen storby, litt under 50 000 innbyggere.

Du kan bli omvendt og lære fluefiske, eller beundre svanene i brønnkarsefeltene. Det du ser i bakgrunnen er ikke svaner, det er sandsekker. Så jeg nekta først for at det er svaner her. Mannfolket ser bedre enn meg. Disse sandsekkene har unektelig lang hals og rører på seg. Klikk på det første bildet for å se hele teksten. Hehe.

Det gikk greit å komme seg til byen, 2 pund for bussbillett er jo rimelig i forhold til hjemme. Vi gjorde unna noen ærender, man har jo alltid glemt noe, men denne gangen hadde vi huska adaptere til britiske strømkontakter.

Vi gikk også for det rituelle skoinnkjøpet. Mannfolket drar alltid på tur med gyselige og nedslitte sko og lurvete og lefsete sokker. Mistenker at han gjør det kun for å ergre meg, men da må han pent kjøpe seg nye. Det hender at jeg finner sko også, når jeg blir med i skobutikken. Denne gangen er vi begge strålende fornøyde og godt skodd.

Jeg har jo en tendens til å gå for kirke- og konsertsko, og disse er de mest komfortable jeg har funnet noen gang. Syns de er pene også. Mannfolket fikk rabatt og syntes skoene var et betydelig framskritt fra de gamle. Dette bildet er tatt under bordet på IVY restaurant hvor vi spiste en framifrå om enn noe sen lunsj. Mozzarellasalat til forrett og Shepherd´s pie til hovedrett. Regningen var forbløffende liten – de hadde kun tatt betalt for drikke, maten stod på regningen til 0 pund. Noen har åpenbart tasta feil. Det kan hende den beste, vi sa selvsagt fra – regningen var uansett ikke avskrekkende.

Mye rart å se

Deretter rusla vi litt rundt katedralen, hvor vi var med Domkoret i 2015 Denne gangen var vi på Evensong, det er alltid fantastisk. De kan dette med kormusikk her i landet. I dag var det the Lay Clerks som sang, småguttene har åpenbart fri. For første gang – som jeg har sett – var det en kvinnelig alt blant dem. De sang vakkert, og vi gikk oppløftet til bussen hvor vi måtte vente og fryse en stund. Men nå er vi hjemme i Appledown, slapper av og går nok for en tidlig kveld. Hva morgendagens program blir er uvisst, vi får se an været. I dag har det vært så strålende at jeg kjenner at jeg burde smurt ansiktet med solkrem, siden vi har vært ute det meste av dagen.

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Kjerringa er på overtid. Jeg fylte 67 år i året som gikk, og trodde jeg hadde lagt den perfekte plan for overgangen til pensjonisttilværerelsen. Gradvis nedtrapping over 2-3 år, og en strålende arvtaker var planlagt. Men det knirker i alle deler av helsevesenet for tida. Folk jobber seg ihjel alle plasser. Hvordan ble det sånn? Hvor gikk det galt? Selv jeg føler meg mer stresset enn før, til tross for at jeg har kjent mange av pasientene mine i flere tiår, og har ikke behov for fullstendig oppdatering hver gang jeg ser dem. Så nå står jeg fortsatt alene med praksisen – riktignok med en midlertidig vikar på tapetet, men den dagen jeg sier opp, står mine kolleger der – muligens overlatt til tilfeldig forbipasserende folk fra vikarbyrå. Det har jo lenge vært sånn – helt fra fastlegeordningen ble innført – at utkantkommuner slet med å tilsette fastleger, og dyre vikarbyråløsninger har ikke vært uvanlig. Og det er jo slik, at å jobbe for et vikarbyrå, tjene store penger, og ikke ha ansvar for noe som helst, nytt vikariat om få måneder – har vært tiltrekkende for mange.

Det står ikke bedre til på sykehusene. Der er det mangel på folk i alle skikt – unntatt turnuslegene – de står i kø for å slippe inn – og de stakkarne som er der jobber seg helseløse. Maiken var et trist eksempel – men det later jo ikke til at noe kommer til å skje. Mens private tilbud som lover scanning av hele din helt symptomfrie kropp, i fall du skulle ha noen skjulte sykdommer – averterer hissig på nett. Jeg rapporterer alle disse annonsene som svindel. For det er det de er. Her er det noe helt fundamentalt feil som er ute og går, og jeg tenker at det er ikke minst på grunn av at nå er det økonomiske og ikke faglige hensyn som rår grunnen. Takk til foretaksmodellen og den totalt feilslåtte ide om at nasjonale behov som helsevesenet og utdanning kan styres som om det var private foretak som først og fremst baserer seg på å tjene penger. Hvor dum er det egentlig mulig å bli? Selv for politikere?

Beklager et hissig utbrudd. Nyttår bør vel heller brukes til å kjenne på hva man er takknemlig for, og i så måte har jeg mer å takke for enn de fleste. Alle mine nærmeste er friske og ingen av dem hater meg. Så vidt jeg vet, da. Lille Henry kom til verden i juni – nå har vi seks barnebarn. Det er ikke lite å takke for. Jonas – vårt eldste barnebarn – ble16 i juni, men feiringen ble utsatt på grunn av lillebrors ankomst. Han er blitt en flott ung mann, og like høflig som da han var 7,hehe,. Godt oppdratt.

I juli hadde mossa og jeg en svært interessant tur til Sandva. Jeg hadde aldri vært der, og vi hadde jo dobbelt flaks som møtte eierne.

I august hadde vi en liten ferietur til København, men de to yngste døtre og deres partnere. Det var en kort, men svært hyggelig tur. En annen ting å være takknemlig for, er utvilsomt at alle våre døtre har slått seg sammen med kjekke karer – ingen slabbedasker i sikte. Takk og pris.

På høsten ble det sopp og pusekatter. Laila er ram til å finne kantareller, vi fant til og med noen svarte trompetsopp. Men jeg sier ikke hvor. Rakk også en snartur til Tyrkia for en ukes gjennomtrengende latskap. Takk til Åsne og Kjersti for hyggelig selskap.

Pusene liver opp.

I november så vi årets forestilling fra Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd. Bråinnkjøpt julegave til meg selv var ny overlock. Så mye hjemmesydde julegaver herfra i år.

Årets julemorgenkonsert var også en stor glede. Det er alltid fullt, alltid stemningsfullt, og i år var vi ni Cantareller med et ganske ambisiøst program, så vi var redde for at noen skulle bli sjuke – vi hadde ingen å avse på noen stemmer. Men det gikk bra, gitt. Throw Open Your Shutters!

Helt på tampen av året har vi også vært i operaen for å høre vår gode venn Bernt Ola synge rollen som Jupiter i Orfeus i Underverdenen. For anledning med 6 m lang penis, og kastrert på slutten av operaen. Må si meg enig med kritikerne i NRK og Aftenposten. Flotte sangprestasjoner, glimrende orkester – men kjære vene. Kutt ned sludderet til det halve. Det var morsomt i starten, men etter hvert blir man jo bare lei. Tullpikk er vel bare forbokstaven.