I morges våknet vi i Bratislava. En spennende by – hovedstaden i Slovakia. Den ligger nær grensen, og har bare et kvarters vei eller så til både Østerrike og Ungarn. Historien er mildt sagt broket, men byen er i ferd med å komme seg etter nazister og kommunister – det bygges overalt. Vi hadde en svært interessant rundtur, med en rappkjeftet guide som snakket perfekt svensk. Fikk ikke spurt henne hvor hun har plukket opp det – men den var såpass idiomatisk at jeg vil tro hun har bodd i Sverige, eller at en av foreldrene hennes er svensk.

Først en liten byrundtur med buss, hvor vi stoppet ved byborgen med det nærliggende parlamentet i helt moderne stil. Dessverre, sa guiden – dette ble påbegynt i den tiden parlamentsmedlemmene kun ble kalt inn en gang i året eller to for å si «javel, sjef» – og etter revolusjonen ble det bestemt at det var for dyrt å rive det. Nå har visstnok representantene knapper for både «ja, nei og vet ikke» – hehe.

Men utenfor står Alexandr Dubcek

Til slutt en rundtur til fots i gamlebyen, som er utrolig sjarmerende og i ferd med å bli pietetsfullt restaurert. Et besøk i denne byen kan definitivt anbefales. Prisnivået er også behagelig (selv om det finnes unntak, guiden beskrev utsiktsrestauranten på broen som et sted hvor nordmenn fant prisnivået som hjemme, og svenskene kalte det «svindyrt» – og pekte ut klesbutikkene hvor prisnivået var astronimisk og størrelsene anorektiske…)

Nå sitter vi på fransiskanerplassen hvor det er internett – og vifter med tærne og ser på duene. Håper dere ikke har det så aller verst hjemme heller.

Tidlig opp, første stoppested Melk, hvor vi hadde en utflukt til det praktfulle klosteret. Rakk også en tur i hagen, hvor de av en eller annen grunn lot til å satse stort på feilmerkede og feilstavede Austinroser. Rosa Hugonis var vel eneste representant for de historiske – som jeg ville trodd passet bedre på et slikt sted, Men austinrosene var særdeles frodige og friske, da- og mange av dem hadde allerede startet blomstringen.

Utstillingen i klosteret var svært godt lagt opp, og vi fikk et innblikk i så vel klosterets historie, som benediktinernes tro og indre liv.

Tilbake på båten var det lunsj underveis til Dürnstein, hvor vi nå har lagt til. Her er det rusling på egen hånd som gjelder – dersom man føler seg sprek, kan man klyve opp til borgen hvor Richard Løvehjerte satt innesperret i en fjern fortid.

Senere:

Jeg var sprek og klatra opp til borgen. Ble veldig varm… Idyllisk by.

Det er vel noe som komme med alderen, men jeg har lett for å våkne om nettene. Det er som regel ikke noe problem, det er jo bare å surfe litt på nett, lese litt eller noe annet, til man blir trøtt og sovner igjen. Når man er på cruise, kan det jo til og med være litt spennende. Vi har jo et stort og flott vindu i lugaren, og siden utsikten stort sett har vært til grønne elvebredder, har vi så langt ikke sett noen grunn til å trekke for. Men plutselig ble mørke elvebredder avløst av betongvegger og kraftig belysning. Det minnet med så livaktig om dataspillet Wolfenstein- om det er flere enn meg som har spilt det… Spesielt den scenen hvor det ligger en svær båt inne i en slags betongbunkers…Jeg er ikke helt sikker på hvor vi er, men begynte å lure på om dette er en slags grense, en levning fra den ikke altfor fjerne fortid, da grensene i dette området var mildt sagt mer lukket enn de er i dag.

Nå ligger vi rolig inne i betongen, og vannet  stiger – mao, det er en sluse.

Vi var så trøtte etter å ha stått opp klokka fire, at vi avstod fra utflukten  «Wien by night» i går, og var egentlig ganske glade for at vi ikke hadde fått somlet oss til å bestille billetter til Tosca på Staatsoper, selv om det sikkert hadde vært fint, hadde det nok vært en overhengende fare for at vi hadde sovna…

I stedet ble det er rolig kveld på båten, en liten lur før  middag, og en aperitiff på soldekket. Sannelig er det ikke et annet ektepar fra Moelv her også, man skal dra langt for å treffe naboen, åpenbart, hehe. Reisebrosjyren skryter av at dette er et fransk rederi, kjent for sin gode mat. Middagen i går imponerte ikke, men det kan jo komme seg. For all del, det var spiselig, men ikke på noen måte bemerkelsesverdig.Været var derimot praktfullt, fortsetter dette, blir nok en del av tiden tilbragt på soldekket. Jeg fikk kjøpt meg to bøker på Kastrup. Utvalget der var dårlig, langt dårligere enn på Gardermoen, så det var synd jeg ikke hadde mer tid der. Skulle også gjerne lest noe historisk fra området vi passerer, men det kan vel ennå være håp om å  få fatt i noe slikt. Foreløpig har jeg lest et avsnitt i Val McDermid – hun er jo som regel god. Får skrive desto mer selv, kanskje…