Om å hilse på folk…

Sine har skrevet noe om alminnelig høflighet i dag.
Jeg tenkte litt på det selv da jeg var på treninga i dag. Der treffer jeg jo mange jeg kjenner, og ikke minst mange pasienter som jeg selv har sendt dit med henvisning.

Jeg treffer mange folk ute på gata også, og rett som det er hilser noen på meg uten at jeg aner/husker hvem det er. Rett som det er hilser folk på meg uten at jeg ser dem i det hele tatt også (mine døtre for eksempel, og de forteller meg at jeg er en hoven blei…). Men jeg mener jo ikke å være en hoven blei, da – jeg har bare en tendens til å gå i egne tanker når jeg går/kjører alene.

Ved flere anledninger har jeg lest diskusjoner på diverse nettsider hvor mange mener at folk som jobber i helsevesenet ikke bør hilse på pasienter på gata av hensyn til taushetsplikten.
Jeg synes egentlig det er å dra det litt langt. Det kommer kanskje litt an på hvor du jobber også? Dersom jeg hadde jobba på lukket psykiatrisk avdelig eller klinikk for veneriske sykdommer, kan jeg skjønne at kanskje ikke alle pasienter ville synes det var like morsomt om jeg hilste på dem når jeg møtte dem på gata.
Men jeg jobber nå tross alt i allmennpraksis. Rundt 90 % av befolkningen besøker fastlegen minst en gang i året. Så om fastlegen hilser på deg, så er det likevel ingen som vet om du har vært der med gonore, psykose, beinbrudd eller vondt i halsen, er det vel? Eller kanskje til og med fulgt noen andre?
For meg blir i alle fall dette for vanskelig. Jeg prøver nå å hilse på folk jeg vet jeg kjenner – selv om jeg i farten ikke husker om det er fra foreldremøte eller legekontoret. Eller folk som hilser på meg – uansett om jeg vet at jeg kjenner dem eller ei.
Folk som har havnet akutt på legekontoret den gangen de eller noen av deres pårørende var skikkelig syke, husker naturligvis legen mye bedre enn legen husker dem.
Og noen ganger er jeg bare veldig distre og går og drømmer om neste års roser.
Bær over med en stakkar 🙂

Trena, ja…

Og nå gjør det faktisk ikke fullt så vondt lenger. Men er grådig støl, da…

  blog it

Hehe, det der er nok ikke helt tilfelle for min del.
For meg er trikset å pakke treningsbagen om morgenen, og dure på treningssenteret rett fra jobb før jeg rekker å tenke at det orker jeg ikke. Når jeg først er der, er det helt greit – det føles ganske bra faktisk. Har fått mindre vondt både her og der allerede (det visste jeg jo…), og så går man jo hjem med verdens beste samvittighet etterpå.
Riktignok må jeg ofte ha en sjokolade eller noe annet for ikke å sulte ihjel når jeg drar og trener rett fra jobb, men siden vekten ikke er noen hovedmotivasjon for meg, så får ikke det hjelpe – jeg regner med at jeg kommer ut i pluss helsemessig sett.

Flere memer..

Eirin har laget et litterært meme…

1. Tror du at du kunne skrevet en bok? Har du lyst? Hva slags bok ville det vært?

Har prøvd. Det var en krim, og det var morsomt.

2. Nevn minst en forfatter du beundrer, og hvorfor

Det er mange, men for å holde meg i geografisk nærhet og til en sikker vinner:
Sigrid Undset. Mange av bøkene hennes er fantastiske leseropplevelser, og hun
var en fascinerende skikkelse også privat.

3. Hva er den siste boken du leste og hva er den neste boken du planlegger å lese?

Den siste boken jeg leste ferdig var Star Struck av Val McDermid, holder på med
Nicholas og Alexandra. Etter det vet jeg ikke helt.

4. Boken som:
a) anbefales på det sterkeste
Veldig vanskelig. Det er jo så mange? De Elendige, kanskje,- av Victor Hugo?
b) fikk deg til å gråte
Hmmm. Ikke så ofte det skjer – nå lenger i alle fall. Men når vi først er inne
på Sigrid Undset, så gråt jeg vel en skvett både over Lavrans’ dødsleie og da
Kristin mistet den lille sønnen sin i Kristin Lavransdatter
c) fikk deg til å le
Det er lettere – jeg knislet nok en smule flere plasser mens jeg leste Star Struck
d) gjorde deg flau eller uvel
Hvis jeg blir flau eller uvel, så fortsetter jeg ikke ofte å lese? Ble nok av og
til flau på europeeres vegne da jeg leste From the Holy Mountain
e) er oppskrytt etter din mening
Da Vinci-koden. Urk…
f) du aldri har klart å fullføre
Den som ligger på bordet på Tertitten på bildet i bloggen: A philosphy of Gardens.
Den er litt tung, men hovedgrunnen er vel at jeg har rota den bort. Jaja, den
dukker vel opp igjen.

5. Har du orden i bokhylla? Har du et system, og i så fall hva for slags?
Hehe, se over. For lite orden. Et visst system er det dog – bøkene er sortert
etter emne, når de er der de skal.

6. Hvilke språk leser du på?
Norsk og engelsk for det meste, dansk og svensk kan hende.

7. Hvor kjøper du bøker?
Amazon, bokhandelen

8. Hva ville tittelen vært på boken om ditt liv? 😉
Den boka får mine døtre skrive når jeg er død 😉

Sender denne videre til alle hagegale som fortsatt kjeder seg i novembermørket 🙂

Hagegalt bloggermeme?

Jeg gir egentlig katten i om du er glamorøs eller ei.
Her er det jeg virkelig lurer på:

1. Hvis du kunne, ville du leid inn en hagedesigner? Hvis nei, hvorfor – hvis ja: hvem?
2. Er du fornøyd med størrelsen på hagen din. Ville du hatt den større, mindre? Hvorfor?
3. Nevn minst to hagegale du misunner (ikke på noen negativ måte, da…) – og hvorfor(og ikke nødvendigvis for hagerelaterte ting, det er tross alt november…)
4. Ville du flyttet hagen din til en annen klimasone hvis du kunne? Hvilken?
5. Hager du alene, eller sammen med din kjære? Hva bidrar han/hun med?
6. Hvorfor hager du?
7. Ser du en åndelig/metafysisk dimensjon i hagen?
8. Har du begynt å glede deg til våren, eller gleder du deg mest til jul foreløpig?

Men det spørs vel om jeg slår like godt an som Glamourbibliotekaren/Britt Åse. Dette er vanskeligere spørsmål…

Og jeg får kanskje svare selv?

1. Nei. Hagen er meg, jeg er heller ikke perfekt, glamorøs eller designet.
2. Ja – for det meste (sånn rent bortsett fra at den er for liten når jeg skal plante trær og altfor stor når jeg skal luke eller slå graset…)
3. Jeg misunner Charlotte som kan italiensk, Cristina og Øyvind som også er langt mer språkmektige enn meg. Det hadde vært fint å kunne gjøre seg bedre forstått på tur i utlandet…
4. Nei
5. Stort sett alene, noen tunge løft og sånn tar mannfolket…
6. Det gir påfyll på alle plan. God mosjon, tid til ettertanke, utløp for skapertrang og kreativitet, skaper vakre omgivelser… i det hele tatt…
7. Ja. Jeg er fascinert av alle forestillinger om paradiset som en hage, og for meg er hagingen også terapi.
8. Jul først, deretter våren. Gleder meg til begge deler.

Svar gjerne som kommentar – men også gjerne i egen blogg med lenke hit?
..og jeg vil gjerne høre hva alle hagegale mener om dette 🙂

Interessante opplysninger??

Britt Åse sprer inspirasjon om dagen =))
Det sier kanskje noe om hvilken type folk er (slubbert eller Dorisdame?) Jeg kommer nok i første kategori:

*Dagens leppestift/lipgloss: Hehe, det kan du tro
*Dagens duft (parfyme/lotion/shampoo/hva enn du dufter av): Vann og såpe?
*Dagens sko: Slitne gamle joggesko
*Dagens smykker: Endelig litt stash på meg og: Ring med 4 diamanter, Seiko klokke i gull og stål med 10 små diamanter, koptisk kors fra Egypt.
*Dagens bok (altså den du leser nå): Nicholas & Alexandra
*Siste avis du leste: Aftenposten på nett
*Siste cd du hørte på: John Rutter: Thy Perfect Love
*Siste film du så: Goldeneye på nett i går
*Siste reise du var på (innenlands/utenlands): London i august med fjortisen
*Siste nettsted du var innom før denne bloggen: hagegal
*Siste te/kaffe du drakk: Traktekaffe til lunsj på jobb
*Siste setning du sa: «Skal du sove til i morra, eller?» (til fjortisen)
*List opp tre ting fra veska di: Lommebok, mobil, brilleetui (spennende, eller ;-))

Glamorøs er nok ikke noen treffende karakteristikk. Tar seg neppe ut å være glamorøs her på Hedmarken sånn til hverdags heller =))

Sa(ng)lige juleforberedelser.

Vi har begynt å forberede julens musikk. Tredje søndag i advent pleier Ringsaker Kantori å kopiere den engelske tradisjon med A Festival of Nine Lessons and Carols, og seremonimesteren, det er meg…
Vi har lagt oss svært nær opptil originalen, undertegnede har oversatt den anglikanske liturgien – og vi pleier å invitere biskopen til å lese den niende teksten.
Dette er en gudstjeneste uten preken. Det er mest sang og musikk, og innimellom leses det ni tekster – fra syndefallet til første kapittel i Johannesevangeliet (en vakker tekst – slå den opp ;))
For hver tekst synger koret et passende innslag.
Begynnelsen er fast.
Vi har ikke pleid å holde oss til svært streng rangordning når det gjelder tekstlesningen slik som engelskmennene, men vil lar tross alt biskopen lese den siste teksten og lyse velsignelsen (når hun er der ) – og som regel er det vår egen sogneprest som har innledningen. Der imellom fordeler vi etter beste skjønn.
Vi skal synge en del fint i år. Blant annet denne – som her synges av nettop King’s College Choir.
Vakkert – lytt og bli glad.
Vi skal også synge en annen svært vakker hymne – nemlig denne, – men her klikker du på lenken på egen risiko. Grøss &gru. Jeg håper vi har vett til å la være å legge oss inn på You Tube hvis vi låter like forskrekkelig, og jeg håper jeg har vett til å gi meg med korsang før jeg utvikler en slik vibrato som det der…. =)) (Og tittelen – Let all Mortal Flesh keep Silence, er kanskje noe man bør legge seg på sinne…)

Neste innsats blir julemorgen – da skal Cantarelle på nytt i ilden. Som jeg har skrevet om i dagboka tidligere, er denne konserten vårt opphav, så vi setter vår ære i å møte opp hvert år, selv om det er ugudelig tidlig.
I år får vi litt mer plass enn ellers, ryktes det – siden årets konsert ikke har noen solist.
Dette er det lokale musikkmiljøets julegave til bygda. Alt som kan krype og gå av folk som spiller og synger bidrar. Det koster ingen ting å komme inn – annet enn pågangsmot og en solid vekkerklokke.
Konserten begynner klokka åtte, og de første er på plass med kaffe, smørbrød, julekaker og avis allerede klokka seks. Etter sju er det som regel vanskelig å få en sitteplass. Litt før åtte senker mørket og stillheten seg, og Cantarelle får som regel æren av å starte konserten med en unison salme oppe fra koret. Vi har ikke bestemt hva årets åpning blir, men vi har flere ganger sunget denne. (Opptaket er bra – de synger glimrende, men videoen er jo så som så…)
I år skal vi også synge Tone Bianca Dahls fantastiske, men nokså vanskelige arrangement av vår eldste adventssalme: Folkefrelsar til oss kom, og vi skal også få gleden av å synge noe sammen med strykeensemblet for første gang. Da har vi valgt Cantique de Jean Racine. Fant ikke noe passende opptak av den – de fleste som har lagt ut noe på U tube har enten blandet kor, pianoakk. eller begge deler. Vi skal nå ha orgel, strykere og ti damer…
Og så skal vi synge The Carol of the Bells – selv om dette opptaket får meg til å lure på om vi burde overlate det til en habil pianist…
Vi gleder oss, selv om vi ikke kommer på radio i år.
Det er en glimrende måte å minne seg selv om hva jula egentlig handler om før ståket bryter løs, og vi slutter alltid med denne – riktignok i utgave for alt og sopran, men dette var den beste jeg fant på U Tube…

Edit:
Dette er den versjonen vi synger – selv om vi kan bare drømme om noen gang å bli så søte som det der… 😉

Det er ikke pent å slå…

Og nå vil regjeringen forby all klapsing av barn:

Vel og bra, men er det egentlig lurt å vedta lover som man ikke har noen mulighet for å håndheve eller følge opp?
Vi vet jo alle at nokså mange barn lever med problemer hver eneste dag som er langt verre for dem enn et klaps på baken i ny og ne, uten at noe gjøres med det overhodet.

Hva med å følge opp de lovene vi har i stedet? For ikke lenge siden ble en liten gutt funnet død i sitt hjem, med munn og nese full av papir. Han hadde mange fysiske skader, og retten fant det bevist at gutten døde som følge av stefarens mishandling, og at denne hadde pågått i lang tid. Stefaren fikk seks års fengsel. Hva ville straffen vært for tortur og drap på en voksen?

Helt nylig ble en lærer tiltalt for seksuelle overgrep mot elever. Det kom fram at foreldre hadde klaget på læreren gjentatte ganger, skriftlig og muntlig, men intet hadde skjedd. Barneombudet har gått til anmeldelse av rektor og andre formelt ansvarlige voksne for manglende oppføging av saken. Det er bra. Men det gjenstår jo å se at det skjer noe.

Selvsagt er ikke noe av dette noe forsvar for juling og ørefiker som oppdragelsesmetode, men jeg kjøper ikke argumentene som presenteres i VGs artikkel.
«Foreldre skal vite at de ikke har noen refselsesrett»
Neivisst? Jeg trodde faktisk at foreldre har plikt til å forsøke å få folk av ungene sine.
Og det bør innebære at uønsket oppførsel har konsekvenser i form av rimelig straff.
Det nytter ikke å snakke til en toåring som insisterer på å løpe ut i veien, det er faktisk nødvendig å gripe inn fysisk.(Og det er kanskje drøyt å kalle det «straff» – selv om ungen kanskje føler det sånn…)
Det nytter ikke alltid å snakke til tenåringer som er helt uspiselige heller – husarrest kan være på sin plass.

Hva gjør du med en unge i trassalderen som insisterer på å få hysterisk anfall inne på butikken og du faktisk er nødt til å få handlet middag?
Selvsagt er det bedre å planlegge dagen sin slik at man ikke trenger å handle med slitne og illsinte unger på slep, men jeg har faktisk en viss forståelse for at man i den situasjonen kan gi ungen et klaps på baken.

Lurer på hvilken strafferamme den nye loven skal få?
Klaps på baken til den voksne kanskje?

Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg egentlig vil hen med dette innlegget – men så lenge vi vet hvor mye grusom barnemishandling som foregår og hvor lite som faktisk gjøres med dette, føles det litt feil å bruke ressursene på å diskutere klaps.
Er det mer skadelig å få et klaps på baken enn å bli fortalt hver eneste dag at du er dum og udugelig? Mange barn og tenåringer opplever det.
Mange godt voksne forteller at de fikk da juling som barn, og tok så visst ikke skade av det.
Og det fins da nokså mange oppegående og psykisk friske folk over 50, så det kan jo hende de faktisk har rett.
Det fantes selvsagt også mange (og kanskje enda fler enn i dag?) som fikk juling hver gang far var full eller hadde tapt i kortspill også – og de tok helt sikkert skade av det. Som unger som opplever dette fortsatt gjør.

Barns rettssikkerhet må styrkes, men forbud mot klaps tror jeg er mer spill for galleriet enn noe annet. Det gir voksne en følelse av å ha «gjort noe» – men gjør det egentlig noe for de ungene som trenger det?