(klikkbare bilder i denne posten)
utsikten fra balkongen vår sånn ca klokka seks om morgenen. Jeg var bare oppe og knipset og la meg igjen til mannfolket serverte dagens kaffe og croissant et par timer seinere.
Dagens mål var Frihedsmuseet – museet for dansk motstand under annen verdenskrig. Før vi klarte å finne det, hadde vi sett både Den Lille Havfrue og St. Alban’s Church hvor vi ble høflig mottatt av en britisk dame som insisterte på å finne en guide på norsk til oss, selv om hun måtte grave dypt i sitt arkiv. Det er en vakker liten kirke, og som dere utvilsomt skjønner – den anglikanske kirkes sete i København. St. Alban sine egne jordiske levninger ligger begravet i Odense, i St. Knuds kirke, der har vi faktisk vært og beskuet dem.
Frihedsmuseet var interessant, kanskje særlig for mannfolket som har adskillig bedre kunnskaper om dansk historie enn meg, men Danmark og Norge led jo for en stor del felles skjebne under “besættelsen”, selv om det var en del interessante forskjeller. Danskene rakk jo ikke en gang å våkne før de var okkupert. I Norge var det en slags motstand, også militært. Danskene klarte å berge de fleste av sine jøder – i Norge ble de aktivt oppsport og forvist til utryddelsesleirene med god hjelp av norsk politi. Vi hadde jo vedtatt våre egne raselover (som eneste nasjon i Europa, bortsett fra Tyskland) allerede før tyskerne kom og hjalp oss.
Vi fikk også sett vaktskiftet på Amalienborg, i selskap med ganske mange andre turister:
dårlig bilde, men vaktskiftet var imponerende. Ledsaget av trommer og piccolofløyter. Piccolofløyter forekommer ikke meg særlig krigersk, men det er kanskje like bra. Det høres jo godt, og de spilte aldeles utmerket.
Deretter spiste vi dagens danske frokost på Cafe Petersborg. Vi hadde gjort hjemmeleksen og bestilte Petersborgs Platte, som gjorde et jevnt over godt inntrykk. Klok av skade sa mannfolket ja til en snaps, og servicen var aldeles upåklagelig. De serverte snapsene sine i størrelsene “alminnelig” og “fornuftig”. Mannfolket bestilte det siste, og det viste seg å være så breddfullt som det går… Jeg slapp heldigvis unna, er ikke særlig glad i snaps.
Maten var god 
Deretter la vi kursen mot Tivoli for en liten spasertur i den gamle have. (mannfolket har investert i “sølvkort”, så det gjør vi hver dag). På veien tittet vi på Rådhushaven. Jeg visste ikke at Rådhuset hadde en have en gang:
Men man får med seg mye når man sykler! Man kan stoppe når som helst (etter å ha gitt tilbørlig tegn, selvsagt)….
. Vi setter opp dørene og det kommer en bris fra vannet.
