Kategoriarkiv: helsevesenet

Dagens Voltaire

Publisert av
1

For en god stund siden hadde jeg en Widget på bloggen min som postet et daglig sitat av Voltaire. Berit stilte et spørsmål på dette innlegget, og det fikk meg til å lure…
Nå har jeg funnet svaret:

Il y a eu des gens qui ont dit autrefois: Vous croyez des choses incompréhensibles, contradictoires, impossibles, parce que nous vous l’avons ordonné; faites donc des choses injustes parce que nous vous l’ordonnons. Ces gens-là raisonnaient à merveille. Certainement qui est en droit de vous rendre absurde est en droit de vous rendre injuste. Si vous n’opposez point aux ordres de croire l’impossible l’intelligence que Dieu a mise dans votre esprit, vous ne devez point opposer aux ordres de malfaire la justice que Dieu a mise dans votre coeur. Une faculté de votre âme étant une fois tyrannisée, toutes les autres facultés doivent l’être également. Et c’est là ce qui a produit tous les crimes religieux dont la terre a été inondée.
Formerly there were those who said: You believe things that are incomprehensible, inconsistent, impossible because we have commanded you to believe them; go then and do what is unjust because we command it. Such people show admirable reasoning. Truly, whoever is able to make you absurd is able to make you unjust. If the God-given understanding of your mind does not resist a demand to believe what is impossible, then you will not resist a demand to do wrong to that God-given sense of justice in your heart. As soon as one faculty of your soul has been dominated, other faculties will follow as well. And from this derives all those crimes of religion which have overrun the world.
Questions sur les miracles (1765)
Alternative condensed translation: «Those who can make you believe absurdities, can make you commit atrocities.»

I dette tilfellet synes jeg faktisk den komprimerte oversettelsen var best som aforisme betraktet.
Det kan jo tjene som en god illustrasjon til mangt og mye – ikke minst den siste tidens vaksinediskusjon i media. Folk som klarer å lire av seg sånt som dette, til tross for alt som finnes av dokumentasjon – og spør hvem som helst som er på min alder eller eldre om hvordan det var da epidemier av polio og kopper fortsatt var en reell trusel for folkehelsa. Det er fortsatt noen som husker hvordan det var.Ære være sånne som Tjomlid som orker å ta en gravejobb når det gjelder dokumentasjon.

Innen 48 timer?

Publisert av
4

På Facebook og i noen aviser, tillyses «Norges viktigste kreftkonferanse». Dersom du eller «helsefaglig personell» har mistanke om kreft, skal du ha en diagnose innen 48 timer.
Dette høres jo besnærende ut, men i realiteten er dette etter min oppfatning et så tabloid utspill at det forundrer meg at såpass mange fagfolk er villige til å delta.
Det er mulig det finnes en mer konkret beskrivelse av hva de egentlig vil oppnå ett eller annet sted, men som luftslott betraktet virker dette som et av de mest gedigne. Jeg går ut fra at vi allmennpraktikere er de nærmeste til å fatte mistanke om kreft? Og det gjør vi hele tiden – hver dag. Svært mange, for ikke å si de fleste, symptomer som presenteres for norske allmennpraktikere hver eneste dag kan i siste instans vise seg å skyldes kreft.
Kreft er en vanlig sykdom.
Som leger er vi opplært til å forsøke å ta alle alternativer i betraktning når folk kommer med symptomene sine. Noen ganger blinker alle varsellamper – vi tenker at denne pasienten har kreft (eller noe annet alvorlig…) inntil det motsatte er bevist. I slike tilfeller venter pasienten neppe særlig lenge før utredningen er i gang, for enten å utelukke den alvorlige mistanken, eller å få gjort noe med det dersom mistanken slår til.
Andre ganger er man langt mer usikker, en mer banal diagnose er mer sannsynlig, selv om kreft fortsatt står et stykke nede på lista over alle de diagnoser legen har i hodet når pasienten blir undersøkt. Er dette også en mistanke? Og tjener unødig hast i så fall til noe annet enn å skremme vettet av pasienten?
Her må det da være langt viktigere å holde hodet kaldt og sørge for å informere pasienten om å ta kontakt på nytt dersom ting ikke går som man forventer eller nye symptomer oppstår, slik at saken kan vurderes på nytt.

De kreftdiagnoser som haster mest er oftest enkle. Kreft hos barn og yngre mennesker har ofte et svært akutt forløp. Diagnosen er sjelden vanskelig, pasienten blir oftest lagt inn i sykehus i løpet av kort tid og behandling igangsatt. Behandling av kreft hos barn har gjennomgått en revolusjon de siste 20 årene, og behandlingsresultatene er gledelig gode. For 20-30 år siden var leukemi hos barn en sikker dødsdom. Nå til dags blir over 90 % helbredet. Men fortsatt er det noen som dør. Dette skyldes svært sjelden for sen diagnose, det er bare sånn det er, dessverre. Selv om resultatene er blitt mye bedre er de ikke perfekte.
Hos voksne og eldre – majoriteten av kreftpasienter – kan forløpet være mer snikende og diagnosen vanskeligere. Behandlingsresultatene er mer variable og sjelden avhengig av at man starter opp innen 48 timer.
Unødige forsinkelser bør selvsagt unngås, men dette gjelder sannelig svært mange andre sykdommer også, slett ikke bare kreft.
Jeg tror det er bedre å forsøke å gjøre noe med ventetidene i helsevesenet generelt – og kanskje særlig innenfor psykiatrien – enn å iverksette særlige tiltak for «mistanker» om bestemte sykdommer.
Alle bør vel fortrinnsvis få behandling for sine sykdommer før de blir så ille at det ikke er noe å gjøre med dem? Noen ganger er helsevesenet – fastlegen eller andre instanser – utilgivelig trege og forårsaker forsinkelser som får fatale konsekvenser. Kan noe gjøres for å bedre dette, bør det absolutt vurderes. Men den viktigste kilden til forsinkelser er oftest pasienten selv – som har gått med symptomer i uker og måneder før h*n går til legen. Informasjon om alarmsymptomer – og ikke minst om at kreft er en sykdom som i våre dager som regel kan helbredes med godt resultat – tror jeg er viktigere enn å skremme folk med at dersom du ikke får stilt kreftdiagnosen innen 48 timer, er det ute med deg…

Det er mulig jeg er en kynisk doktor som ikke skjønner hvordan pasientene har det, men jeg har vært på den andre siden også. For noen år siden fant jeg en kul i brystet mitt – midt i sommerferien. På grunn av ferieavvikling tok det flere uker før jeg fikk resultatet av den nødvendige trippeldiagnostikk, selv om jeg er såpass godt kjent i det lokale helsevesen at jeg ikke tror jeg ventet unødig lenge. Det var ikke morsomme uker. Men jeg tror ikke et tabloid vedtak om «innen 48 timer» hadde gjort noe fra eller til.
Kvinner med kuler i brystet blir stort sett undersøkt i løpet av 1-2 uker, og svarene tar også litt tid. Svært få av disse viser seg å ha kreft, selv om mistanken er der og skal utelukkes. Men blir norsk helsevesen bedre av at vi prioriterer at disse (og andre lignende problemstillinger) skal avklares innen 48 timer? Det vil jo nødvendigvis gå ut over noen andre som må vente lenger. Og ikke minst vil et forvridd fokus på «er dette kreft» føre til at andre alvorlige diagnoser blir unødig forsinket.

Hjemme igjen fra kurs

Publisert av
6

Svært interessant og lærerikt kurs om endokrine forstyrrelser (hormonforstyrrelser) i Oslo. Benyttet selvsagt anledningen til å besøke mine to nusselige barnebarn (og nusselige datter). Kurset ble holdt på Aker sykehus, som vel har landets ledende hormonlaboratorium, så det var ingenting å si på foreleserne og det akademiske innholdet. Lokalitetene var imidlertid mildt sagt dårlige. Ingen mikrofon, trangt, dårlig luft, bare noen få hadde mulighet for å bruke et skriveunderlag. Denslags reduserer utbyttet av et ellers utmerket kurs – og det burde da ikke være HELT umulig å finne et mer egnet lokale?
Nåja, jeg begynner vel å bli gammal og sur – og merker jo at det er en stund siden jeg studerte. Forsøker etter beste evne å følge med, og takket være faglige møter med lokale avdelinger er det også lettere å holde seg oppdatert. For eksempel lærte jeg i studietiden at vi måtte for all del ikke finne på å ta thyroideafunksjonsprøver av gravide, for de spratt til alle kanter og var overhodet ikke til å stole på. Nå til dags vet man – etter mange store studier – HVORFOR de svinger så mye, hvilke man kan stole på, og ikke minst: det er VIKTIG å fange opp gravide med latent eller uoppdaget hypothyreose, fordi et adekvat nivå av fritt T4 er livsviktig for utvikling av barnets hjerne – særlig de første 12 ukene.
Når vi vet at thyroidealidelser er VANLIGE – pluss/minus 5-6 % av alle kvinner har dette, også de i barnefødealder – hvorfor i alle dager er ikke dette en obligatorisk screeningundersøkelse? Jeg stilte spørsmålet – og fikk til svar at dette er helsepolitikk og økonomiske vurderinger. Men screene for HIV og syfilis – se det er vi pålagt?
Kvinner får jo også det råd at det er ingen grunn til å gå til doktoren før i uke 10-12 for svangerskapskontroller – og da er det allerede for sent.
Det hjelper ikke om de tidligere har vært til jordmor – jordmødre vet mye om svangerskap og fødsel, men er neppe særlig oppdatert på hypothyreose.
Jeg merker at jeg blir litt hissig, og kommer heretter til å teste alle gravide jeg slår kloa i – i alle fall tidlig nok til at det forårsaker annet enn bekymring. For heldigvis er det fortsatt slik at jeg kan rekvirere de prøvene jeg synes er nødvendige…

Jeg får heller fortsette å lese Vårt Land

Publisert av
Svar

Her er en meget sterk historie om lille Evy Kristine, som visstnok også var på TV 2 i helga. Mor har også lagt ut en blogg/minneside hvor hun skriver meget godt om hva familien gikk gjennom i løpet av Evy Kristines korte liv.
Mye stoff til ettertanke, særlig for oss som til daglig jobber med gravide og fødende. Mye av det er temmelig sjokkerende – at leger og annet helsepersonell kan vise så liten respekt for andres valg og rett til selvbestemmelse er ille å lese om. At det kan være fort gjort å si ting som andre kan ta ille opp uten at det var slik ment, er vel noe alle som omgås andre mennesker har opplevd, men det disse foreldrene møtte var i stor grad et helsevesen hvor det ikke var særlig plass til og respekt for et litt annerledes valg. Og når vi først har selvbestemmelse, hvorfor blir det i så stor grad tatt for gitt at man skal velge som «alle andre»?
Det å få beskjed om at man er gravid med et barn som etter all sannsynlighet vil dø i løpet av fosterlivet eller kort tid etter må være såpass knusende at respekt, rådgivning og tid til å fordøye opplysningen og ta den innover seg i eget tempo burde være en selvfølge.
Dagens fosterdiagnostikk gir stadig økende muligheter for å sortere ut barn som ikke er perfekte. Uten at det i særlig grad blir debattert. Hvor nær designbabyen ønsker vi egentlig å komme? Hva skjer med foreldre som får påvist et barn med Downs syndrom? Blir det nærmest tatt for gitt at de velger abort? Jeg håper ikke det. Jeg skulle gjerne sett Sturla Eik-Nes sine refleksjoner også på nettet, Vårt Land?

Selv fikk jeg mitt fjerde barn for snart 17 år siden. Da manglet jeg litt over to måneder på 38 år, som også da var grensen for automatisk tilbud om fosterdiagnostikk her i landet. Jeg gjorde meg naturligvis noen tanker om det, men endte med å være glad for at jeg slapp å ta stilling til akkurat dette spørsmålet, og tok det som det kom :-). Ultralydundersøkelsene var heller ikke så gode som i dag, vi fikk ikke en gang vite kjønnet på babyen, gynekologen hadde hatt sinte foreldre i gangene før, med feil farge på barnevogna, som han sa.

Var det ikke nok hysteri i fjor?

Publisert av
8

VG går ut på sedvanlig VG-vis med direkte misvisende info. Med bilde av Preben Aavitsland havder de i en siderute at folkehelsa anbefaler alle gravide å vaksinere seg mot «årets usedvanlig aggressive» influensa. Mens hvis man derimot leser hele artikkelen, går det fram at det er de SVENSKE smittevernmyndighetene som har kommet med denne anbefalingen. Her i Norge regner folkehelsa foreløpig med at årets influensa blir på det jevne, og at det først og fremst er de vanlige risikogruppene som bør vaksinere seg. Man kan jo lure på om det faktisk stemmer at de to lands myndigheter er så uenige – eller om dette er et tilfelle av at tabloidene siterer hverandre og får en usedvanlig inkonsekvent suppe ut av det?
Jeg innbiller meg stadig at det folk trenger er saklig og god informasjon, men man skal vel ikke se bort fra at litt hysteri også kan være bra. Fjorårets hygienetiltak (som følge av generelt hysteri?) gjorde at sykeligheten av luftveisinfeksjoner og andre banale infeksjoner faktisk gikk NED i influensasesongen.
Mammas gamle råd om å vaske hendene og ikke hoste på folk har noe for seg!

Får stadig oppfordringer om å poste noe

Publisert av
Svar

på facebook om «hvor jeg liker å gjøre det» .
Svaret er på gelenderet ved trappa. Men jeg får litt bismak i munnen ved å svare på dette. Dette er en kvinnekampanje på facebook for å øke folks oppmerksomhet omkring brystkreft. Gjør det det? Jeg tviler faktisk. Brystkreft er en sykdom som rammer stadig flere kvinner, og det er et mysterium hva vi kan gjøre for å forebygge eller forhindre dette. At alle har økt oppmerksomhet og undersøker seg selv en gang i måneden og kontakter lege om de finner noe uvanlig er utvilsomt et godt råd – men det får jo ingen med seg ved denne facebook-kampanjen?
For noen år siden fant jeg en kul selv – ringte en kirurg jeg kjenner (noen fordeler skal man vel ha…), men til tross for dette gikk diagnostikken veldig sakte pga sommerferieavvikling. Jeg hadde det ikke bra mens dette stod på. Det spørs om noen kunne ha gjort noe med dette?
Alle kuler skal undersøkes med trippeldiagnostikk – klinisk undersøkelse, radiologisk undersøkelse og egnet biopsi for eksempel. Alt dette har sine egne ventetider. Får man påvist noe man helst ikke ønsker seg, blir det enda nye ventetider med tanke på diagnostikk, prognose og behandling.
Undersøk brystene dine etter mensen hver måned – og gå til doktoren hvis du kjenner noe rart.
Dersom du er mellom 50 og 65 vil du få innkalling til mammografi annethvert år. Etter mye om og men kom myndighetene fram til konsensus om at denne gruppa har fordel av dette. Det er det fortsatt diskusjoner om – men jeg for min del har valgt å møte opp, selv om jeg ikke har andre risikofaktorer enn egnet aldersgruppe. Men vær obs på at dette er vanskelige saker.

Helgevakter er lange…

Publisert av
2

men dersom det er noenlunde rolig, får man litt «fri» midt på dagen. Jeg har bakvakt fra 13 til 23, så er det på’n igjen til i morgen tidlig klokka åtte. Det var i alle fall ganske rolig i morges, så jeg kunne overlate jobben helt a jour til kollegaen som kom klokka ett. Så hva gjør man da, med ti timer hvor man må være tilgjengelig og parat til å rykke ut, men likevel som regel får slippe? Handler på Plantasjen, rydder på harddisken på PC’n leser blogger, rusler en tur i hagen og tar bilder med ny mobil. Har ikke helt skjønt hvordan jeg laster opp video ennå, men en liten hagevandring på video skal det absolutt bli når jeg skjønner det…

Men her er dagens fotografiske fangst. Den røde rosen er den første blomsten på min nye dr Jamain 🙂