Hijab 2

Helledussen, så galt kan det gå når ting tar helt av i media…

Bruk av hijab er nå å sidestille med kjønnslemlestelse
Karita bør nok bruke mindre tid på shopping av sexy kjoler og miniskjørt med leopardmønster – og kanskje litt mer tid på å tenke gjennom sine prinsippielle standpunkter.
Jeg merker i alle fall god forskjell på å ta på meg noe på hodet og at noen nærmer seg mine edle deler med en kniv. Jeg håper de gjør det i Arbeiderpartiet også, men man vet jo aldri…


Hijab i politiet er dessuten en trussel mot samene.

Trøste og hjelpe, er de redd for at samedamene skal begynne med hijab, eller hva er greia?

Det er snakk om et lite stykke tøy.

Amen til Sugharan og Navjot. Denne diskusjonen burde startet et helt annet sted.

Hijab eller frimurerring?

Tenkte jeg skulle unngå å skrive noe om dette, det er altfor mange salater å tråkke i her.
Storberget har åpenbart pådratt seg en blemme når det gjelder hijab og politiet. Han mener det må muslimske kvinner få lov å bruke – og har sikkert skottet på våre naboer i vest. Engelsk politi har fått lov å bære både turban og hijab i lange tider.
I Norge har vi også vellykte eksempler – for eksempel Ullevål sykehus – på at hijab er blitt en del av normalt arbeidsantrekk. I helsevesenet vil jeg tro at hijab, som vaskes etter sykehusets retningslinjer er vel så hygienisk som rufsete og vokset hår…

Men i politiet dreier det seg ikke først og fremst om hygiene – dette er landets myndighetsutøvere, blant de få som faktisk har lov til å bruke håndfast makt mot medborgere.
Da er det jo viktig at de framstår som så nøytrale som mulig, det bør ikke kunne stilles spørsmålstegn ved om de handler på vegne av landets storting, regjering og lover, eller om de har en annen agenda.
Det hadde sikkert vært en god tanke å spørre de muslimske kvinnene som faktisk allerede fins i politiet, men det var visst unødvendig.
Her er det ikke stor entusiasme å spore for innføring av hijab ser det ut for.
En annen markant muslim mener at Norge med dette ville bli mer pakistansk enn Pakistan.

Det kan virke som om noen sentrale høringsinstanser er blitt utelatt her?

Og så kan vi kanskje ta en titt på politiets uniformsreglement:
punkt 26 i alminnelige retningslinjer:

Hår, skjegg, smykker og hårpynt
Hår og skjegg skal være velpleiet og holdes innenfor moderate former. Den frisyre som nyttes skal ikke hindre korrekt bæring av hodeplagg, eller andre effekter som hjelm og vernemaske.

Langt hår skal enten settes opp eller samles i hestehale/flette.

Hårbånd, sløyfer o l er ikke tillatt. Halssmykker skal bæres skjult. Pynt festet til kroppen må ikke bæres synlig. Ørepynt med liten diameter, som slutter tett til øret, kan nyttes.

Ved bruk av kosmetikk skal det vises diskresjon.

Hver enkelt oppfordres til å tenke egen sikkerhet i forhold til langt hår, skjegg og annet som kan være en risiko i utøvelse av tjenesten.

Null poeng for å gjette at dette ble innført på den tiden mannfolk begynte med langt hår, og det for første gang kom kvinner inn i politiet.
Hårsløyfer er forbudt.
Men frimurerring er tillatt?

Antagelig har ingen stilt spørsmål ved dette før – mannfolk gjør som de vil, men kvinnfolka får fjerne hårsløyfene og hijaben sin.

Vekk med begge deler – politiet bør være nøytralt.
Så kan vi vurdere å tillate hårsløyfer om hundre år eller så – og hijab kanskje hundre år deretter igjen, hvis det fortsatt er et aktuelt spørsmål.

(og for de som føler for å skrive hissige frp-kommentarer – dette er til dels ironisk ment. Jeg håper jeg slipper å bli arrestert noen gang, men om jeg det blir, så er det ett fett for meg om betjenten har hijab eller hårsløyfe. Skjegg eller frimurerring skal jeg vurdere nærmere hvis det blir aktuelt…)

Grusomme greier

Men kan det stemme som Dagbladet skriver??

Greit nok at verken britiske eller norske myndigheter ønsker at selv en person som er tiltalt for drap og voldtekt skal få dødsstraff – men dette har han vel valgt selv?
Med de forbindelsene han har, skulle det neppe være vanskelig å ordne en utlevering til britiske eller norske myndigheter – så unngår han det.
Velger han å bli i Jemen, så bør vel rettssaken fremmes der, med den risiko for straff det medfører – eller?
Eller er det slik at britiske og norske myndigheter regner med at i Jemen vil pappa betale slik at avkommet blir frifunnet uansett hva han har gjort?
Jeg blir litt kvalm av dette, merker jeg.

Max Manus

Da fikk vi endelig sett denne filmen vi og…
Jeg er imponert – mer er det ikke å si om den saken. Denne anmeldelsen sier det meste av det jeg også mener.

Jeg synes nettopp utviklingen fra de naive guttungene i starten til det mer kompliserte bildet mot slutten er noe av det beste ved hele filmen. Framstillingen av Tikken er god, men yter henne antagelig ikke rettferdighhet. Det er riktig at hun her framstilles som staffasje, kakepynt og kjæresten til Max – mens hun vel i virkeligheten var sjef og organisator – slik vi får et glimt av i starten, men siden forsvinner det.
Filmens aller beste prestasjon synes jeg også blir levert av Ken Duken. Ti dagers norskkurs – ga sannelig et overbevisende resultat her. Selv om vi ikke får noen dyp innsikt i Siegfried Fehmers tankegang, er det ikke vanskelig å se at dette er en mann med mange fasetter slik Duken framstiller ham.

Hamsun får sin egen plass i Grimstad

skriver Fædrelandsvennen og VG

Vedtatt i bystyret mot stemmene til Ap og Frp – med knappest mulig flertall.
Plassen ligger foran bygningen hvor rettssaken mot Knut Hamsun fant sted i sin tid.
Her skal det også settes opp en byste av forfatteren. Denne er en gave fra hans barnebarn, og plasseringen av denne ble merkelig nok vedtatt enstemmig.

Det er ingen tvil om at Knut Hamsuns holdning vakte berettiget harme under krigen. Han var en erklært nazist, talte varmt om det tyske herrefolket og var den eneste nordiske nobelprisvinner som ikke ga sin nobelmedalje til Finlandshjelpen under krigen.
Det er vel heller ingen tvil om at Knut Hamsun ble til dels skammelig behandlet under rettssaken etter krigen, ikke minst av de medisinsk sakkyndige, som gjerne ville konkludere med at mannen hadde varig svekkede sjelsevner – kanskje begynte han å bli litt senil. Noe han motbeviste ettertrykkelig ved å skrive «Paa gjengrodde stier».
Dernest er det vel heller ingen tvil om at Knut Hamsun er en av våre aller største forfattere og meget få Nobelprisvinnere i litteratur. Hans litteratur betraktes fortsatt som stor – særlig av menn, virker det som. Spør en hvilken som helt næringslivsleder om hvilken bok han har på nattbordet, og han vil svare en eller annen Hamsuntittel, med mindre han har erklært seg for analfabet…(Never mind om det som egentlig ligger der er Morgan Kane og et par pornoblader…)

Med andre ord – en svært sammensatt person med både lyse og mørke sider, genial og etisk uforståelig.
Vi skal likevel ikke glemme at de holdninger Hamsun hevdet til dels var allmenne i samfunnet i tredveåra. Norge og Tyskland var de to land i Europa som vedtok raselover. Framtredende medisinere snakket åpenlyst om rasehygiene. Det var langt fra bare i Tyskland antisemittismen hadde gode kår.
Under krigen forsøkte vel de fleste nordmenn å få hverdagen til å fungere og å få mat til seg og sine så godt det lot seg gjøre. Det var få som drev som aktive sabotører – og også dette var en svært omstridt virksomhet – det var først i ettertid de ble utnevnt til helter. Det var også få som var overbeviste nazister både før, under og etter krigen. Hadde krigens utfall vært et annet, hadde kanskje heltestempelet også blitt satt på noen andre. Historien om krig skrives alltid av seierherrene.

Men er det uansett noen grunn til å forbigå Hamsun i taushet? Skal vi bare markere de store personligheter vi kan male et glansbilde av? (Er det noen?) Å nettopp velge plassen foran stedet for rettssaken og i nærheten av biblioteket, vil vel gi Hamsun en plass som gjør at ingen av sidene ved hans utvilsomt store personlighet vil bli glemt. Vi må tåle å minnes også det som er vanskelig – og kanskje til og med lære av det hvis vi er heldige og kloke.

Fredsdemonstrasjon?

Er dette måten å demonstrere for fred på?

Forstår ikke disse folka at de bare skader palestinernes sak? Det er vel ingen som ønsker seg pøbler på sin side, eller hva?

Det er vel ingen tvil om at bomber er kastet og våpen avfyrt fra begge sider i midtøsten. I så mange år og over så mange generasjoner at alle parter med rette kan påberope seg motiv for hevn.
Dette virker som en av verdens mest uløselige konflikter – på linje med konflikten i Nord-Irland for noen år tilbake.
Da var det en eller annen som skrev at den eneste måten å få fred i Nord-Irland på, var å bygge en tre meter høy mur rundt hele området – og fylle opp med betong innenfor.
Det viste seg å ikke holde stikk, heldigvis. I dag er det langt fredeligere der. Kanskje Ian Paisley og hans motpoler i IRA begynner å bli for gamle, og de yngre ikke gidder mer?
Det kan virke som alle parter har tatt til vettet og innsett at det hjelper ikke å bombe hverandre.
Det får vi håpe de gjør i midtøsten også.

PS

Hjorthen kan virkelig få sagt det! =))

Aftenposten

har for øvrig to gode kronikker i dag:
Per Kristian Bjørkeng

og

Inger Anne Olsen

Jeg har lenge etterlyst noe litt mer reflektert enn Mads Larsen når det gjelder hvordan menn forholder seg til at den mest gjennomgripende endring som har skjedd i vårt samfunn de siste 50-60 år er endring i kvinners stilling og rettigheter. De tenkende menn finnes helt sikkert – desto bedre at de endelig får litt spalteplass, og ikke minst at det er offentlig interessant med slike ytringer. Kanskje Mads tross alt har oppnådd noe med provokasjonene sine.
Og den sexkjøpsloven gir meg en hårete bismak i munnen…. Det er noe feil et sted, selv om den sikkert er vedtatt i beste mening. Denne kronikken sier noe av det jeg også mener. Bravo til henne.

Att og fram er like langt?

Regjeringen vil fjerne paragraf 142 i straffeloven.
Vel og bra. Den har sovet godt en god stund. Det er sjelden «allmenne hensyn» krever påtale for slikt. Den siste som ble tiltalt etter denne paragrafen, var vel Arnulf Øverland – for å ha kalt kristendommen for den tiende landeplage. Han ble frifunnet.
Paragrafen ble også brukt mot filmen «Life of Brian», men uten at noen ble tiltalt.

Men så skal de i steden ta inn et forbud mot hatefulle ytringer som krenker religion og livssyn i rasismeparagrafen – 135. Så da er vi vel omtrent like langt, eller?
«For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes, må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse», heter det.

Hvorfor i all verden skal det være forbudt å framstille Muhammed som en gris eller Jesus som et esel? Det kan i noen sammenhenger være dårlig folkeskikk, men noe av vitsen med hele ytringsfriheten er jo nettopp at man har lov til å si ting som andre blir sinte for.
Vi trenger vern mot krenkelser av menneskene, ikke mot krenkelse av Gud. Hvis man først tror på Gud, er det vel rimelig også å tro på at Gud selv tar seg av slike krenkelser?


Den berømte grafitti-inskripsjonen fra Romerriket
som Wikipedia bruker som illustrasjon i artikkelen om blasfemi, viser Jesus som esel, og en navngitt soldat som «dyrker Gud»
Jeg håper tegneren fikk kakebu for krenkelse av en medsoldat dersom han ble knepet.Jesus klarer seg nok selv.

Jeg forstår ikke hvor regjeringen vil hen med denne nye loven? Nøyaktig hva er det som egentlig blir forbudt? Hadde det ikke vært like greit å la den gamle paragrafen sove videre, eller bare fjerne den?
Og det later også til at de har tenkt å fjerne forbeholdet om «allmenne hensyn». Da må de da i alle fall ha gjort noe veldig dumt? Hvis det nå skal bli rettsapparatets oppgave å forfølge alle tilfeller hvor noen mener at deres livssyn er krenket – da blir køene lange tror jeg?

Folkeskikk er noe vi trenger i tillegg til lover og regler, det nytter dessverre ikke å vedta den.

Særlig når det gjelder humor og satire, vil det være store forskjeller på hva noen finner treffende og morsomt, mens andre finner krenkende.
Otto Jespersen er ofte et godt eksempel på dette. Jeg synes stort sett han er dum og støtende, men han tjener jo bra med penger, så det må være mange som liker ham.
Og han ga selv et godt eksempel på at det er forskjell på hva man oppfatter som støtende og hva man synes andre bør tåle, da han i en av sine humoristiske enetaler ga uttrykk for at Bondevik burde ta livet av seg. Det var visst bare uskyldig moro, men da noen dagen etter sendte Jespersen en tom patronhylse uten kommentar, tok han det som en trusel og anmeldte forholdet. Per Egil Hegge godtet seg i spaltene, og da lo jeg også =))

Det var pinadø på tide….

Her må jeg bare si meg helt enig med Tove Smaadahl.
Vi har ingen tradisjon her i landet – eller særlig mange andre steder – for å begrense menns bevegelsesfrihet.
Som jeg mener jeg har skrevet en gang før: På syttitallet debatterte man i Knesset hva man skulle gjøre med det økende antall voldtekter og overfall i israelske storbyer. Det heteste forslaget var portforbud for kvinner etter et bestemt tidspunkt. Inntil daværende statsminister Golda Meir reiste seg og spurte hvor mange av disse overfallene som egentlig var begått av kvinner – kanskje det ville være en bedre ide å innføre portforbud for menn?
Noe slikt var selvsagt helt uhørt, og debatten stilnet fort av.

Desto bedre at Storberget nå endelig tar fatt i denne problemstillingen her hjemme. Har vi å gjøre med en kjent kone- eller barnemishandler, hører det ingen steds hjemme at det er ofrene som må flykte, gå med voldsalarm og leve et liv i frykt. Vi har sett flere eksempler de siste årene også – på at dette ikke alltid fungerer, flere kvinner er blitt drept til tross for voldsalarm.
Antagelig er dette til en viss grad også et teknologisk spørsmål – men det må da være i tråd med allmenn rettsoppfatning at det er voldsutøveren som bør tvinges til å flytte og ilegges restriksjoner. Så i den grad det finnes pålitlig teknisk utstyr som kan brukes til å overvåke kjente voldsutøvere og passe på at de holder seg unna de menneskene de truer med å banke opp/drepe – så bør det være de som får fotlenke.
Men det må selvsagt være teknisk mulig å gjennomføre – det bør jo ikke være sånn at det er enkelt å henge den på bikkja, kameraten eller stumtjeneren mens man selv drar for å banke den troløse ekskjerringa…

Straffeskjerpelsen skal jeg ikke mene noe om før jeg har satt meg bedre inn i hva det egentlig innebærer. Det bør selvsagt ikke være strafferabatt for å banke nærmeste familie i forhold til tilfeldig forbipasserende. Men det bør antagelig heller ikke være skjerpende – annet enn når det gjelder barn? Bank er bank. Fysisk skade på barn utøvd av foreldre eller andre omsorgspersoner er i mine øyne et alvorligere overgrep enn å dra til en irriterende person i fylla ute på gata – men det kan jo likevel være slik at det er mer hensiktsmessig med hjelp og kontroll enn straff i slike familier.

Jeg håper dette vil fungere. Som jeg før har blogga – noe av det mest kriminalforebyggende noen regjering kunne finne på å vedta, måtte være portforbud for alle menn under 35 – ikke lov å ferdes utendørs etter klokka 20 uten i følge med mamma. Voldskriminaliteten ville stupe, og politiet kunne konsentrere seg om å ta konemishandlere og økonomiske kjeltringer…
Men den er antagelig litt for drøy, selv for Storberget.

Barn?

Interessant artikkel i Aftenposten
Og nesten enda mer interessante meninger fra hvermannsen i diskusjonen

Årsaken til at det er færre barnløse 40-årige kvinner her i landet enn i andre europeiske land, er antagelig våre gunstige ordninger for barselpermisjon – neppe at presset i retning av at man må være mor for å være en vellykket kvinne er større her enn andre steder.
Selv om det ene kanskje følger litt av det andre – siden alt er såpass godt tilrettelagt, må man være en stor egoist for å velge å ikke få barn?
Ønsket om å få barn er antagelig et instinkt som ligger ganske grunnfestet i de fleste – hadde det ikke vært slik, hadde menneskeheten ikke overlevd. Det er klart det er en masse mas og ulemper med å få barn, i tillegg til mange gleder.
Men det burde da være akseptabelt å velge å la være å få barn også?

Dette er vel egentlig ikke veldig annerledes enn mange andre spørsmål om hvordan folk velger å leve og innrette seg. Så lenge det ikke går ut over andre, bør alle kunne forvente at deres valg blir respektert? Er det noen grunn til å se ned på barnløse – enten de har valgt det selv eller havnet i den situasjonen og avfunnet seg med den?
Selvsagt ikke.

Men det er jo også en mengde fallgruver å gå i her – sånn rent sosialt. Barn er et kjærkomment og allment interessant samtaletema – det er klart. Har man med seg barn eller hund, kan man snakkes til av fremmede på gata… («å, så søt…»)
Har man giftet seg eller vært samboer over lengre tid, spør selvsagt alle vordende tanter og bestemødre hvor det blir av avkommet.
Og da er det noen svar som ikke er helt akseptable?
– Vi vil gjerne ha barn, men har ikke fått det til.
– Vi vil ikke ha barn, i alle fall ikke ennå.

Begge deler oppfattes åpenbart som problematiske ting å si. Hvorfor det?
Det er et skjæringspunkt mellom privat og offentlig sfære her, som skaper problemer for en del.
Er det feil å spørre? Tanter og bestemødre har vel en viss rett til å lure?- om enn ikke til å sette seg til doms over svaret. Er det noen svar som er «feil» eller uakseptable? Det er vel tross alt de som skal oppdra den potensielle ungen som må få bestemme dette?
Det er også en viss frykt for fordømmelse? De barnløse som «prøver» synes kanskje det er slitsomt hvis all slekt og alle venner skal være heiagjeng. De som har valgt å ikke få barn, regner kanskje med at det er uakseptabelt?
Jeg har selv fire barn og burde derfor kanskje ikke uttale meg om barnløse – men jeg startet seint – og gjorde meg selvsagt noen tanker om disse spørsmålene. Det er klart at tankene kan endre seg fra man er i slutten av tjueåra og til man nærmer seg førti – i løpet av de åra har man jo gjort både private og yrkesmessige erfaringer som påvirker hvordan man tenker. Jeg vet ingen ting om hvordan det er å være førti og barnløs sånn rent personlig, men jeg har jo snakket med en del folk som både har valgt å være barnløse og som har forblitt barnløse til tross for ønske om barn. Det er ikke alltid lett, noen av delene, men det virker som de som er åpne om det har det lettest. Men de som synes de kan være åpne om saken har antagelig også de mest aksepterende omgivelsene – og det visste de sikkert på forhånd.

Men dette slår også utvilsomt begge veier.
Har du mange barn – og fire er nok helt på grensa – så må det være noe rart med deg. Du er sikkert medlem av en eller annen sær sekt.
Har du ingen barn – så er det sikkert også noe rart med deg. Enten kunne du ikke få, og derfor er det synd på deg, eller så er du en egoistisk jævel som satte karrieren i høysetet.

Vi må vel bare heve oss over sånt, og håpe at det går over?