Kategoriarkiv: meninger om ditt og datt

Cooked – matlaging er roten til sivilisasjonen

Publisert av
Svar

sier Michael Pollan. Han har allerede skrevet min yndlingshagebok – Second Nature.
Aper, som er tilnærmet like store som oss – har et ganske mye større fordøyelsessystem enn oss – og bruker halvparten av sin våkne tid på å tygge – for å gjøre maten fordøyelig. Da våre forfedre oppdaget at det gikk an å varmebehandle maten for å gjøre den lettere fordøyelig, gi den bedre smak -var det et vannskille. Sivilisasjonen var grunnlagt. I stedet for å spise det man kunne finne, fange, eller drepe, hver for seg – var måltider planlagt og delt i flokken. Sitt ned ved bordet (bålet…), se på hverandre og snakk sammen.
I likhet med Michael liker jeg å se ting i en større sammenheng. Men de neste bøkene han skrev fant ikke samme klangbunn hos meg – inntil nå. I likhet med meg er mat også en av hans store interesser – og han ser de store sammenhengene. Se denne: Cooked (krever tilgang til Netflix). Eller aller helst les boka – som jeg nettopp har begynt på.

Festtale – menn, kvinner og språk. I anledning dagen

Publisert av
1

Her har jeg fjernet/endret et par ord som ville røpe konteksten, ellers er det ordrett sitert, tegnsetting og det hele. Prøv å gjette når denne talen er holdt?

«Så over til et annet spennende tema, nemlig dere kvinner. Dette burde jeg holde meg for god til å snakke om, for jeg har aldri skjønt meg på kvinner. Det er et under at jeg i det hele tatt er blitt gift, nygift for å være helt ærlig. 10 års bryllupsdag om noen måneder; det er så godt når vi unge finner hverandre….
For meg er alle kvinner like: Dere skal alltid fokusere på noe annet. Hvis jeg for eksempel kommer hjem og sier: I dag hadde jeg det helt topp i xxx, så sier min kone: ja vel, Dag, men når skal du dit neste gang? Hvis jeg sier: Nå skal jeg ikke til xxx på 1 uke, så sier hun garantert: Jaså, men hvordan gikk det nå i kveld? Vi snakker liksom ikke samme språk.
Så har jeg en datter som er akkurat lik. Jeg forstår det bare ikke.
Jeg vil også nevne for dere at vi ganske ofte drøfter samlivsspørsmål under kaffestundene. Det hadde dere ikke trodd!?
Her om dagen sa en mann som er langt mer erfaren enn meg: «Ja, nå må jeg nok vende nesen hjem til den gifte kvinnen jeg bor sammen med; og det beste ved det er at sammen med henne får jeg alltid det siste ordet.» Går det an? Sa vi andre med store øyne; siste ordet;på hjemmebane?
Jada, jeg sier: Ja, kjære, nei, kjære, selvsagt skal jeg gå med en gang, kjære.
Men: Vi gir aldri opp, det lover jeg. Vi menn er fullstendig prisgitt våre kvinner, slik er det bare. Selv om deres veier er uransakelige, du verden så glad vi er i dere for nettopp det!»

Selv ville jeg gjettet en gang på femtitallet – til nød tidlig sekstitall. Jeg hadde trodd og håpet at det minst måtte være femti år siden menn tillot seg en SÅ nedlatende tone, i alle fall med kvinner til stede.
Men nei. Den er holdt i år, på Frimurerordenens jubileumsball – angivelig til stor begeistring.
Hvis du vil lese hele talen, (og en del annet morsomt…), finner du det her.

Verden går ikke nødvendigvis framover. I noen miljøer blir framskritt aktivt motarbeidet, til tross for uvanlig høy andel Frp-folk. (høhøhø)

I 2009 skrev jeg: Det er imidlertid ikke nødvendig å lese alt dette for å begripe at her driver man en rendyrking av forestillingene om et patriarkalsk og hierarkisk verdensbilde, og innprenter at menn er mennesker, kvinner er “noe annet”, som man for all del skal være snill mot og ta med på fest i logen en gang i året, man er tross alt kristeligsinnede og høyt opplyste menn…
– og sånn er det visst fortsatt.

Jeg må gi taleren rett i at det er et under at han er blitt gift, og det er trist at det fortsatt fins kvinner som godtar slike holdninger. Det er et enda større under at han slapp unna med det der uten å få en kake i trynet, men det var vel en dannet forsamling 😉

For ikke lenge siden møtte jeg en tenåring med en t-skjorte med det velkjente slagordet:

Det er trist at unge jenter fortsatt føler at dette slagordet er aktuelt.
Men bra de ikke gir opp. De heller. Stå på, jenter – da har vi gamle kjerringer ikke dødd forgjeves.

Jeg hadde unt ham en kake i trynet.

Dette er jo bare trist

Publisert av
Svar

Selbekk er ute og mener ting.
Hvem bestemmer hva man kan lese i kirken? Det gjør vel presten selv, har jeg skjønt, og går det over støvleskaftene, må biskopen gripe inn.
Jeg har hørt prester sitere Flåklypa i kirken. Og veldig mye annet.
Hvorfor ikke sitere Koranen – og gjøre oppmerksom på at det er det man gjør? Det er ikke farlig, tvert imot. Særlig for familier med flere religioner representert. Har de valgt kirken som arena for bryllup, begravelse eller hva det måtte være – bør også den andre parts religion respekteres.
Et særdeles godt – om enn tragisk – eksempel. Jeg gråt da jeg så dette på dagsrevyen i sin tid, både fordi det var ufattelig trist og samtidig veldig flott gjort av familien:
https://www.youtube.com/watch?v=XfaDKxv-vzc

Verken Gro eller noen andre i dette landet bør glemme den unge kvinnen som lånte bort støvlene sine, og samme dag falt som offer for hat og intoleranse.
Fred med Banos minne.

IKEA?!

Publisert av
1

Fra ferieidyllen på Azorene hører og leser jeg at IKEA har vunnet byggekskikkprisen ved årets Ringsakergalla. En skal høre mye før ørene faller av – det har ikke manglet på kritikk og saklige innlegg da nominasjonen ble kjent – men jeg trodde aldri juryen ville være så på jordet at de faktisk FIKK prisen. Hallo? Ikea Ringsaker er en blå blikkboks, akkurat som alle ander IKEA´er verden over. De er ikke spesielt vakre, eller ivaretar noen lokal eller generell byggeskikk noe sted. I Ringsaker har de satt opp et skilt med «Vælkømmin» og ett med «Traktorparkering» (har jeg hørt, jeg har ikke sett noen av dem). For all del en artig gimmick, men det har intet med byggeskikk å gjøre, og de fleste ringsaksokninger forstår vanlig skriftspråk, og et mindretall av oss er i besittelse av en traktor.

Som Ikea-sjefen sa i sin takketale:

«- Jeg er naturligvis overlykkelig. Den blå boksen er tross alt en blå boks lik de andre Ikea-boksene. Men det mest unike er de fine medarbeiderne vi har. »

Nettopp. Jeg mener ikke å si noe stygt om Ikea. De lager fine møbler og andre saker og ting til en pris folk flest har råd til. I Ringsaker har de gitt arbeid til svært mange mennesker, også svært mange flyktninger og innvandrere, Og de satte i gang dette tiltaket. Hvor Ikea-sjefen uttalte på forhånd at de hadde så mange forskjellige nasjonaliteter representert blant de ansatte, at de regnet med at kommunikasjonen skulle gå greit.

Så hvorfor i all verden er ikke Ikea heller nominert til inkluderingsprisen? Ikke til forkleinelse for Røde Kors eller NFU, som gjør mye positivt for å hjelpe flyktninger og funksjonshemmede ute av isolasjonen og annen praktisk hjelp. Men for å bli virkelig inkludert i samfunnet er det aller viktigste å ha en jobb, selvrespekt og et sosialt nettverk. Her har Ikea gitt et stort bidrag.

Den blå blikkboksen er verken her eller der, og bidrar vel heller til å minske respekten for prisen. Dersom et flott restaureringsprosjekt eller et virkelig nyskapende nybygg får prisen neste år, vil prismottakeren tenke at Ringsaker synes prosjektet deres er like pent som Ikeas blå blikkboks?

Er det et problem at det henger et kors på veggen i asylmottaket?

Publisert av
Svar

Her tror jeg UDI er på feil spor. Det ser man til dels av en del av kommentarene i sosiale medier. Neivettuhva, kommer de her og forlanger asyl og å få ta del i vår velferd, får de sannelig finne seg i etc. etc. Som om det var flyktningene selv som hadde protestert. UDI gjør flyktningene en bjørnetjeneste med dette latterlige pålegget.

http://www.fvn.no/lokalt/–Kors-Nei_-det-er-ikke-noe-problem-2928234.html

Et kors er en gjenstand. Som henger på veggen. Hvis du har flyktet fra bomber og krig, er dette antagelig det siste du bryr deg om så lenge du får tak over hodet. Hvis du er kristen, har korset en symbolverdi – er du ateist eller har en annen religion, er det nettopp det: en gjenstand. Som neppe plager deg.
Og jeg tenker – hva om det hadde vært meg. Var det krig her og jeg måtte flykte til et annet land – og fikk lov å sove i en moské, et buddhistisk tempel – eller en annen religiøs bygning. – jeg ville vært glad og takknemlig. Og antagelig litt nysgjerrig og interessert, når jeg først fikk roa meg ned. Så lenge ingen prøvde å tvangsomvende meg.
Om de derimot hadde fjernet alle religiøse symboler og latt som om bygget var «nøytralt» – ville jeg kanskje tenkt at noen muligens prøvde å lure meg? Rømmer man fra vold og krig, føler man seg forfulgt og blir mistenksom. Skulle bare mangle. Spill med åpne kort.
UDI er på feil spor. Det er ikke forbudt å drive kristne leirskoler. De bør derfor ikke tvinges under jorden om de en stakket stund skal brukes til noe annet. Religionsfrihet er en demokratisk verdi, og ingen bør tvinges til å skjule sitt livssyn.
Like lite som man bør tvinge det på andre.
Blir flyktningene pålagt å delta i andakt og bordbønn, bør UDI reagere. Et kors på veggen skader ingen.

Interrail – 41 år seinere.

Publisert av
3

Det er 41 år siden første gang jeg dro på interrail – verden har forandret seg et langt stykke siden da. Den gangen satt man sannelig ikke på første klasse og blogga på sin lille Mac på under 1 kg, med gratis trådløst nett som en selvfølgelig service.

Vi er nå på nest siste etappe, og jeg må si meg strålende fornøyd med denne type ferie. Vi har vært heldige med været, vi har ikke hatt noen uhell eller større problemer utover det som må kalles rene bagateller – og det er vi takknemlige for. I tillegg tror jeg en del av suksessen kan tilskrives god planlegging.

For 41 år siden var dette i liten grad mulig, og noe av sjarmen var å dra ut på lykke og fromme. Men min erfaring med lykke og fromme er at da går en god del av ferietiden med til logistikk – hvor skal vi sove, hvor skal vi spise, hva skal vi finne på nå? De basale behov kommer alltid først – også på ferie. Og da er det mye bedre å kose seg med dette på forhånd – å se fram til en glede er også en glede – og å sitte i april og bruke tid på å finne de beste og gunstigste overnattingstilbudene, sjekke repertoar og programmer i opera- og konserthus kommende september, og gjerne også google noen gode restauranter er jo bare trivelig. Men det er klart at rigorøst program kan også bli en tvangstrøye. Litt plass til improvisasjon bør det være. Jeg tror vi traff en bra balanse her.

Denne gangen hadde vi booket alle overnattinger på forhånd. Jeg brukte litt forskjellige metoder. Man kan booke direkte på hotellenes hjemmesider i mange tilfeller, eller booke gjennom hotels.com eller andre nett-tjenester. Jeg har brukt litt av hvert, alt har fungert knirkefritt. Hos hotels.com får du den desidert beste dealen hvis du bestiller og betaler på forhånd – da har du ikke mulighet til å ombestemme deg. Andre steder bestiller du bare – og kan endre eller avbestille helt gratis inntil få dager før oppholdet.

Vi hadde også forhåndsbestilt 2 konserter og 3 operaforestillinger. Det fungerte også knirkefritt, men her gjelder det å se seg for. Noen konsert- og operahus tilbyr «print at home» billetter – da er det viktig at man  skriver ut selve billetten, ikke bare epostbekreftelsen. Men de redda oss i DR koncerthuset da vi oppdaget at vi kun hadde kvitteringen og ikke billetten. I Praha tilbyr alle operaene å levere billetten på ditt hotell – mot et lite gebyr. Det fungerer veldig bra. I Dresden bestilte vi billetter vi selv hentet i billettkontoret. Jeg vil tro det funker like greit om din greie er rockekonserter, jazz eller fotballkamper.

Noen flere erfaringer:

Man bør ikke være dårlig til beins, og man bør pakke forholdsvis beskjedent – og ha koffert med 4 hjul. Vi har nå bytta ut våre 30 år gamle slepbare dinosaurkofferter. Et av mine viktigste kriterier ved hotellbestilling var gangavstand til jernbanestasjonen – men 900 m kan være langt hvis du sleper tungt. Mao – dette er ikke egnet for shoppingferie. Det fins selvsagt også taxi. Mitt yndlingshotell Marrol’s ligger godt over gangavstand fra jernbanen, men det er det verd.

Jeg er også strålende fornøyd med mine to andre innkjøp før turen – en ryggsekk ved navn «Troll» tror jeg – kjøpte en til skolesekk til min kjære datter, og syns den var så fin at jeg kjøpte en til meg selv også. Den har utallige lommer, og ikke minst en glidelåslomme inn mot ryggen din, til trygg oppbevaring av PPP – pass, penger og pilletter. I våre dager også mobiltelefon og visakort, naturligvis.

Og min nye Bergans ulljakke, med to store glidelåslommer – som jeg la igjen i taxien i Praha, men heldigvis fikk tilbake – takk til taxisjåføren og resepsjonisten på Hotell Roma. Det har vært mye varmt sommervær, men kjøligere om kveldene, og nå som vi er på vei nordover igjen blir det kaldere. Perfekt yttertøy – til både penkjole og jeans.

Vær obs på at når du bestiller interrailbilletter, kan du ikke skrive dem ut selv. Du kan heller ikke kjøpe dem der du kjøper andre togbilletter slik man kunne i min ungdom. Du bestiller på nett og får dem tilsendt fra England – med snailmail. Gratis forsendelse hvis du bestiller minst 11 dager før du drar. Det gjorde ikke jeg, så jeg måtte punge ut med 6 pund for ekspressforsendelse. Da kom det to fine plastomslag med billetter, kvittering og kart over jernbanenettet. Det finnes også en egen interrail-app for mobil. Den hadde vi svært mye glede av, anbefales på det varmeste.

Tripadvisor er jeg også en svoren tilhenger av – ikke minst ute i felten når man er sulten og vil finne en god restaurant. Den samarbeider også med google maps, slik at du finner fram dit du skal. Men bestill feriesurf for mobil – jeg har brukt en del penger på nett-tilgang på mobilen denne ferien, men det var det verd, synes jeg. Bare husk å slå av dataroaming innimellom, slik at du ikke bruker opp kvoten på at mobilen sjekker eposten din og facebook hele tiden (eller slå av slike automatiske oppdateringer)

Interrail er topp. Miljøvennlig, trivelig og avstressende. Om du ikke rekker toget, går det som regel ett til. I motsetning til fly hvor det er veldig mye stress, venting og køståing. Og første klasse var en god investering, ikke minst i disse flyktningetider. Selv om det gir mange tanker om hvor ufortjent godt vi har det, vi som har en trygg jobb, papirene i orden og bor i en fredelig avkrok av verden. Ellers er erfaringen at i Tyskland er første klasse som regel lite belagt – plassbestilling er stort sett ikke nødvendig. I Tsjekkia, Slovakia og Østerrike var det fullere – det hendte vi ikke fikk plass om vi ikke hadde bestilt.

Justismord…

Publisert av
1

 

Her forleden natt da jeg sov nokså dårlig, surfet jeg litt rundt på nett og ble hengende ved saken mot Fredrik Fasting Torgersen. Mannen blir 80 til høsten, men har fremdeles ikke klart å få sin sak gjenopptatt, til tross for at alle de tekniske bevis som nok var avgjørende for at han i sin tid ble dømt, for lengst er blitt underkjent av de fleste vitenskapelige eksperter på relevante områder. Aktors kronvitne var notorisk upålitelig, og Torgersen gjorde saken vanskeligere for seg selv ved fysisk å angripe dette vitnet. Det er også dokumentert at aktor Dorenfeldt følte et personlig ansvar for å ha sluppet dette “monsteret” løs på samfunnet – da Rigmor-drapet skjedde var Torgersen løslatt på prøve (etter anbefaling fra Dorenfeldt). Han hadde sittet inne for voldtektsforsøk – og var vel som sådan en svært passende mistenkt, arrestert som han ble få minutter før drapet ble oppdaget, like i nærheten av åstedet. Men burde ikke Dorenfeldt da ha erklært seg inhabil? Og overlatt saken til en mer uhildet kollega?

Michael Grundt Spang skrev en bok om saken. Han mente nok at det hadde gått rett og riktig for seg og at rett mann var fengslet. André Bjerkes anmeldelse av boken synes jeg er verd å sitere i sin helhet – jeg har sakset den fra Jan Tennøes relativt nylig utgitte bok om Torgersensaken. Juks satt i system, som han kaller det. Denne er så ubetalelig og glitrende ironisk at jeg anbefaler alle å lese det.

Forsvareren forsøkte opprinnelig å anke til høyesterett pga saksbehandlingsfeil – bl.a. ved å henvise til at juryens formann gikk til angrep på tiltalte etter at denne først hadde kylt en stol etter aktors hovedvitne. Burde kanskje i seg selv kvalifisere til en ny runde når gemyttene har roet seg litt?

 

André Bjerkes anmeldelse av
Spangs bok (Dagbladet, 3. juni
1973)
Mordet i Skippergaten. Kriminalfortelling av Michael
Grundt Spang (efter en ide av L. J. Dorenfeldt)
”Michael Grundt Spang er kjent som en talentfull utøver av
så vel kriminalreportasje som kriminallitteratur. På begge disse
områder har han fulgt en klar linje, som en konsekvent og nidkjær
talsmann for politi, påtalemyndighet og fengselsvesen. Dette
ytrer seg ikke minst i hans polemisk betonte kriminalromaner. I
”En morder er løs” skildrer han hvordan en slu og behendig forsvarsadvokat
(modell: Alf Nordhus) kan oppnå å få frikjent den
tiltalte – og selvsagt skyldige – i en mordsak.
I ”Operasjon V for vanvidd” slås det til mot en representant for
”humanistisk forståelse” av ungdomskriminalitet. En person som
ganske riktig viser seg å være spinnets edderkopp. Og ”Justismordet”
er et oppgjør med den samfunnsfarlige KROM-organisasjon,
som ikke gjør annet enn å stikke kjepper i hjulet for politietterforskningen,
og som driver pliktoppfyllende førstebetjenter til
nervesammenbrudd.
I ”Torgersensaken” fremtrer Grundt Spang ikke som reporter,
men som action-skribent; boken slutter seg da også naturlig til
hans tidligere serie kriminalromaner, hva tendensen angår. Men
selve intrigen er her ikke av samme kvalitet. Han har da heller ikke
funnet den på selv; han har lånt ideen av riksadvokat, tidligere
50

statsadvokat L. J. Dorenfeldt, seirende aktor i to kriminalsaker mot
Fredrik Fasting Torgersen.
Også i fremstillingsmåte bærer boken preg av inspirasjonskilden:
lange partier synes å være hentet direkte fra Dorenfeldts
saksfremstillinger og prosedyreinnlegg, dog uten anvendelse av
anførselstegn.
Grundt Spangs formål har vært å gi en klar, velkomponert og
spenstig populærfremstilling av aktoratets synsmåter, særlig omfattende
hvor det gjelder bokens hovedtema: Skippergatemordet. Og
det er lykkes ham. I sitt stramme redaksjonelle utvalg av dokumentmaterialet
har han på en beundringsverdig måte forstått å
skjære bort alt uvedkommende stoff, dvs. enhver opplysning ”som
kunne tale til Torgersens fordel”, for å sitere en vending i forordet.
Riktignok under en maske av at utvalget er gjort ”så objektivt og
nøytralt som mulig”.
Imidlertid er det nettopp bokens karakter av absolutt ensidig
partsinnlegg som gjør den verdifull. Her får man for første gang
– oversiktlig og i klar sammenheng – en komplett, journalistisk
briljant redegjørelse for aktoratets hypotese om det grufulle som
skjedde i Skippergaten for mer enn 15 år siden. At denne hypotese
er så fantastisk har jeg hittil ikke visst; selv ikke Jens Bjørneboe
har maktet å tegne et så avslørende bilde. Jeg må si det som det er:
først efter å ha lest Grundt Spangs bok er jeg blitt helt overbevist
om at Torgersen soner straffen for et mord han ikke kan ha begått.
USANNSYNLIGHETER
Grundt Spang har iblant opptrådt som kritiker av andres kriminallitterære
frembringelser, og har da vært særlig flink til å slå ned
på usannsynligheter i intrigen: han er jo selv en gammel, erfaren
realist på området, fortrolig med forbrytertyper, åsted og rettssaler.
Jeg gad vite hvordan han ville reagere hvis han i en bok av en
kollega støtte på følgende skildring av hvordan en morder oppfører
seg selve drapsnatten – presentert ikke som en beskrivelse av noe
som påstås å ha hendt, men som fiction, som en oppfunnet historie:
51

Klokken er ca 23.00 6.desember 1957; scenen er en lang gang
innenfor gatedøren(med tilstøtende trappeoppgang og dør ut til
gårdsplassen) i Skippergt. 6 B, Oslo. Morderen T. befinner seg på
åstedet sammen med liket av den unge piken han nettopp har drept.
Drapet har vært en spontan handling, et verk av en ”eksplosiv”
seksualpsykopat. Dessverre for ham er han for noen minutter siden
blitt iakttatt av en leieboer i gården, en dame som kom ned trappen
på vei ut mens han ennå stod side om side med sitt senere offer,
som sa ”morn” eller ”kveld” til damen. (S. 27.)
En ny spontan handlig ville nå kanskje være en nærliggende
rask flukt fra åstedet; damen kan jo når som helst vende tilbake.
Men slik reagerer ikke T. Foruten å være ”eksplosiv” er han nemlig
også ”følelseskald” og (stadig ifølge de psykiatrisk sakkyndige)
”lur, mistenksom, aktpågivende”. En senere intelligensmåling gir
koeffisienten 110 – bra, normal intelligens. Han går altså sindig
og systematisk til verks.
Liket må skaffes av veien. Sporene efter ugjerningen må
utslettes.
Morderen har aldri sett sitt offer før; han har støtt på henne,
fulgt etter henne og drept henne ved en ren tilfeldighet: slik er nå
engang driftslivet. Han er med andre ord ikke lokalkjent på åstedet.
ANSTIFTE MORDBRANN
Ute på gårdsplassen fører en lem ned til en kjeller. Normalt pleier
vel slike kjellerinnganger å være stengt i en bygård; så er ikke tilfelle
her; passasjen er fri. Uten å være lokalkjent finner morderen
raskt og intuitivt løsningen på sitt dilemma: han vil plassere liket
i kjelleren. Og det gjør han. Nå finner han også ut hvordan han
vil utslette sporene: ved å anstifte en brann.
Det bor ytterligere 19 mennesker i denne bygningen, så mordbrannen
kan bli ganske katastrofal. T er for to måneder siden løslatt
på prøve fra fengslet (”sikring i frihet”) bl.a. fordi en landskjent sakkyndig
overlege har gitt ham attest for å være ”snill og godtroende
og velvillig”; ut fra dette har også Dorenfeldt anbefalt løslatelse. T.s
52

adferd nå vidner kanskje ikke om en påfallende snillhet og velvilje,
men hva skal man gjøre i en slik situasjon. 19 lik fra eller til – hva
så? Man kan ikke være snill bestandig.
Han går altså i gang med å stable opp et bål over den døde:
materialet er pappkartonger, bordbiter, en gammel divan, et tørt
juletre og annet rask. Det er et viktig poeng i Intrigen at dette bålet
blir bygget opp nå og ikke senere, for de skjebnesvangre nålene T.
får på seg fra juletreet, blir senere funnet i den brune dressen han
nå er iført. (Se s. 189: ”Etter påtalemyndighetens mening…”osv.)
Disse nålene ”spretter av ved den minste berøring” og har øyensynlig
den affinitet til brune dresser: Ikke bare plasserer det seg
tre nåler i høyre og én i venstre bukseoppbrett, men én trenger seg
sogar tvers gjennom frakken og inn i dressens høyre innerlomme.
Omsider er han ferdig med stablingen og slår seg på frakkelommene,
roter rundt i dem, famler omkring i jakken og buksene. Her
må han ha fått sitt første store sjokk. Det er så man formelig kan
høre ham gispe
FAEN – INGEN FYRSTIKK!
Faen også! Jeg har jo glemt at jeg ikke røker! Jeg har aldri fyrstikker
på meg! Hvordan kunne jeg glemme det?
De fleste mordere begår en feil, og T. burde ha betenkt det første
bud for alle pyromaner:
Gå ikke i gang med en mordbrann før du har fyrstikkene!
Nå ja, det gis en redning. Ennå kan han rekke kiosken på
Østbanen; den ligger ikke mange minuttene unna, og damen i
luken holder neppe rede på kveldens fyrstikk-kjøpere. Eller enda
enklere: T. kan simpelthen stikke ut på gaten, dreie om et hjørne og
bomme den første og beste lassis for noen fyrstikker og litt ripeflate
– en eller annen fyllik som ikke vil huske noe i morgen. Hvilken
politimann vil forresten kunne gjette seg til at fyrstikkene er kjøpt
eller lånt efter mordet? Løsningen, ikke sant?
Å nei, så primitivt går man ikke til verks når man er morder
i en norsk kriminalroman, forfattet av statsadvokaten i
53

Eidsivating lagdømme. T. klekker ut en langt mer raffinert
plan, virkelig verdig en lur, mistenksom og aktpågivende forbryter
med intelligenskoeffisient 110. Han vil dra hjem til Lille Tøyen,
langt ute i utkantstrøkene i den motsatte enden av Oslo. Der vil
han hente fyrstikkene! Og så vil han vende tilbake hit og tenne på.
T. gjør seg ferdig i kjelleren, legger lemmen på og går ut på
gaten. Først har han vært årvåken nok til å ta gatedørsnøkkelen
fra den dødes kåpelomme; han må jo kunne låse seg inn igjen for
å få brent opp huset. Nokså aktpågivende har han tross alt vært;
han etterlater seg ikke (verken nå eller under neste besøk) så meget
som et eneste fingeravtrykk, et rusk fra sine klær, en antydning av
et fotspor.
Og nå burde han kanskje kapre en drosje fortest mulig? Det
er som sagt langt til Lille Tøyen, og han har jo penger nok på seg.
Begynner det ikke å haste litt?
SINDIG FRILUFTSVANDRER
Igjen feilvurderer man den norske morder, slik han står for aktors
kriminalvisjonære blikk. Langt i fra, det haster ikke. T. har litterære
interesser og har utvilsomt lagt seg på sinne Asbjørnsens vakre
ord om å anvende friluftsvandringer som demper for sin smule
bekymring og uro. (”Når verden går meg imot, og den unnlater
den sjelden å gjøre…”) Det gjør godt å trekke litt frisk luft efter
en anstrengende kveld. Kort sagt: I stil med eventyrdikteren tar
T. seg en spasertur.
Han slentrer gjennom det stemningsfulle gamle Christianiastrøk,
opp Rådhusgaten, bort Kirkegaten…
Så krysser han Karl Johan, flanerer videre, rusler gjennom
Torvgaten…. Mange butikkvinduer må han ha kikket i underveis,
for han når ikke frem til Youngstorvet før nærmere kl.23.50, etter
hva et vidne kan oppgi.
Her faller det ham inn at det var kanskje ikke så dumt med en
drosje allikevel; det vil jo ta ham ytterligere en halv time hvis han
skal spasere helt hjem. Vidnet som ser ham ta drosjen, er sikker i
54

sin sak; hun kjenner ham godt,, for hun er nemlig hans nabo. Hun
har nylig stått som vitne i husleieretten, delaktig i en aksjon for å
få satt ham og hans familie på gaten; klagemålet gjaldt nettopp
personen T. Kort sagt et uhildet og pålitelig vidne i en mordsak
mot ham. At han har tatt drosje her, fremgår av at to sjåfører har
kjørt hele tre personer fra Youngstorvet til Lille Tøyen omtrent på
dette tidspunktet, og alle tre har utvilsomt vært ham. (Bortsett fra
at signalementet ikke stemmer.)
Litt før midnatt er T. altså omsider nådd hjem, ifølge politiets
og påtalemyndighetens tidstabell. Nå kunne det muligens være
en tanke å la drosjen vente mens man svipper inn og får tak i de
fyrstikkene? Tvert imot, han betaler og lar bilen kjøre; er en morder
først kommet hjem, må han sandelig få slappet av litt.
Han går opp på sitt rom og skifter klær, tar på seg turnsko, slår
på musikk. Han går ned til sin mor og forteller henne at han har tatt
med seg en pike hjem; hun heter Gerd: det er henne han spiller for.
En stund etter hører både moren og søsteren fra kjøkkenet lyden av
høyhælte sko i trappen. Dette utsagn blir ikke trodd i retten, heller
ikke at Fredriks hjemkomst har funnet sted adskillig tidligere enn
det fremgår av polititabellen. Kjærlig innstilte familiemedlemmer
er nemlig ikke troverdige – i motsetning til hatske naboer.
SKO I VANN
T. skal også ha rukket å sette et par sko i vann i kjelleren, nemlig
for å vaske av blodspor. Skoene har gummihæler; et vidneutsagn
fra Dronningens gate forteller om lærhæler som ”klampet” mot
fortauet. T.s bror insisterer under forhør på at skoene er hans og
at det er han som har satt dem i vann i den hensikt å få blokket
dem ut. Men Dorenfeldt fastholder i retten at det er disse skoene
T. har hatt på seg under mordet; idet det er funnet blod på dem;
aktor henviser til en rapport datert 20/2-58. I en uttalelse fra
Kriminalpolitisentralen dater 20.2-58 står det da også uttrykkelig:
”Identitetsprøve på blod lot seg imidlertid ikke utføre.”
Vi fortsetter vår gjennomgåelse av aktors hypotese:
55

Omkring kl. 0.30 begynner det å gå opp for T. at han nok
burde se å komme seg ned i byen og få tent på dette bålet. Best å
få gjort det snart – før noen i huset oppdager sporene av blod og
avføring i gangen. (Det er skjedd alt! – for en halv time siden.
Damen som kom ned trappen er vendt hjem; ved midnatt har
hun vært ute med søppel og sett blod på stedet – men merkelig
nok ikke avføring.)
T. utruster seg altså med fyrstikker (som det hittil har tatt ham
halvannen time å få tak i); for sikkerhets skyld tar han to esker.
Kanskje blir det aktuelt med et lystmord sånn ut på morgenkvisten,
tenker han vel; best å ha noen stikker i reserve.
Litt senere står han ute på gaten igjen, en mordbrenner klar til
avgang. Og nå var det kanskje å hive seg i en drosje? Det koster en
femmer å bli kjørt til sentrum (vi skriver 1957), og han disponerer
fremdeles 46 kroner. Men her er det økonomen T. som kommer
inn i bildet: Én drosje i natt får da sandelig være nok; det får være
grenser for sløseri! Og her dreier det seg jo bare om en bagatell
som å fikse opp med et lite mord (eller 20). Fem kroner her og fem
kroner der; det blir penger av slikt. Nei, dette skal gjøres gratis!
UBEMERKET PÅ GUTTESYKKEL
Dessuten gjelder det jo å komme seg mest mulig ubemerket ned til
dette åstedet, tvers gjennom hele Oslo. Morderen bør kamuflere
seg i retning av usynlighet. Og ideen melder seg, selve genistreken.
Man må formelig være en Dorenfeldt for å klekke ut noe så begavet:
For å usynliggjøre seg, for å kunne operere i det skjulte, fatter
T. den beslutning at han vil sykle til Skippergaten – og det så menn
på en guttesykkel som han får låne av sin nevø. En bredskuldret
mellomvektsbokser kommer susende gjennom desembernattens
gater, på en guttesykkel: Det kan han gjøre regning med at ingen
vil legge merke til!
Iallfall ikke politikonstablene som det denne natten vrimlet av i
åstedsstrøket. Akkurat dette var det dessverre for T. en feilregning:
Det var nettopp sykkelens format som førte til at fem politimenn
56

arresterte ham i Havnegaten ca en halv time senere – mistenkt,
ikke for mord, men for sykkeltyveri.
Altså av sted! Resolutt setter den lure, mistenksomme,
aktpågivende morder (og vordende mordbrenner) seg på
sykkelen. Og med hele sin intelligenskoeffisient på 110 suser han
til verket.
Han er fremme ca kl. 0.45. (Aktors klokke.) Først må han finne
seg et sted han kan sette fra seg sykkelen. Gangen i Skippergt. 6 B
er ikke så velegnet. Der er to høye trappetrinn opptil gatedøren.
Han utser seg portrommet i nr. 9 som ligger rett vis-a-vis. Der
åpner han porten og plasserer sykkelen i portrommet innenfor.
(Kursiveringen markerer en viktig detalj som man hittil har
oversett betydningen av. På dette punkt – og bare på dette ene
punkt – må vi avvike fra aktors hypotese om hva morderen foretok
seg denne natten. I Dorenfeldts saksfremstilling tales det om at
”sykkelen som han hadde plassert i porten….til Skippergt.9” – og
han henviser til forklaring avgitt av vidnet B. ”I porten” må jo
forstås slik at sykkelen ble plassert på utsiden av porten. Men her
forvansker aktor nettopp det vidneutsagn han bygger på! Dette
kommer vi tilbake til.
T. låser seg inn i 6 B med gatenøkkelen han har sikret seg; litt
etter står han i kjelleren ved det oppbygde bålet. Endelig kommer
fyrstikkesken frem!
DET STORE SJOKK
Nå er det at T. får sitt annet store sjokk i natt: han får det ikke til
å brenne.
T. har vært til sjøs og lært seg diverse praktiske ferdigheter; han
er en allsidig idrettsmann og litt av et friluftsmenneske; han har
flakket mye omkring i skog og mark. Men noe bål har han aldri
vært borte i.
Nesten to timer har det tatt ham å bringe disse fyrstikkene hit.
Og nå står han her – med en redselsfull risiko for å bli knepet på
fersk gjerning – og erkjenner det fryktelige faktum: Treull brenner
57

ikke. Papir brenner ikke. Et årsgammelt knastørt juletre nekter å
ta fyr. For ikke å snakke om bordbitene og den gamle divanen. 11
avbrente fyrstikker på stedet forteller om hans fortvilte bestrebelser.
11 fyrstikker, javel. Men han hadde jo to esker på seg, og den
ene var full. Her melder det seg et interessant karakterpsykologisk
spørsmål:
Fredrik Fasting Torgersen har gjennom snart 16 år hårdnakket
nektet seg skyldig; han har aldri søkt benådning (ikke en gang
to år i isolat fikk bøyet ham der); han har hele tiden bombardert
myndighetene med begjæringer om å få prøvet sin sak på ny, med
anker og anklager, med appeller og politianmeldelser. (Jeg har aldri
sett papirbunken; den er et tårn.) Og han er i samme tidsrom blitt
møtt med en tilsvarende kanonade av NEI-svar, avvisninger og
henleggelser. Vilt og håpløst har han stanget mot den kompakte,
byråkratiske bøygen (no space after “kompakte”) – men han har
aldri gitt opp. Og nå stiller vi spørsmålet: Hva gjør dette ufattelig
utholdende mennesket – eller rettere sagt: hva skal han angivelig
ha gjort – i selve sitt livs skjebnestund?
HAN GIR OPP
Han gir opp etter 5 minutter. Han gir opp det han har forberedt så
omhyggelig og med så stor risiko har foresatt seg å gjøre, det som
er så enkelt at en hvilken som helst speidergutt ville ha klart det
på et blunk: å få skikkelig fyr på et bål – av tørre godt brennbare
materialer. Etter 5 minutter og 11 fyrstikker gir han opp og lusker
ut på gaten. Alt han har fått i stand er en ynkelig ”ulmebrann”,
så svak at brannvesenet ikke engang behøver å slukke den efter
ankomsten (s. 6). Alt han har oppnådd er å fremskaffe en sterk
røkutvikling, som raskt vekker oppmerksomhet i nabolaget. Men
det var vel ikke hensikten.
(De psykiatrisk sakkyndige kan kanskje forklare denne merkelige
detaljen ved å henvise til at mannen er lyriker. Det lar seg
litteraturhistorisk belegge at gode lyrikere er slette pyromaner. I
sin nekrolog over Olaf Bull forteller Helge Krog at poeten en gang
58

gjorde langvarige forsøk på å tenne opp i en ovn og til slutt vendte
et rasende sotsvertet ansikt mot sin venn idet han hveste: ”Kan du
begripe hvordan det oppstår ildebrann?”).
Kl. 0.55 blir T. iakttatt av vidnet B., som befinner seg omtrent
i krysset Rådhusgaten – Skippergaten, på venstre fortau med kurs
mot Wedels plass og bryggene. Da ”fikk han se en mannsperson
som kom ut av et portrom på høyre side… Mannen leide en sykkel,
satte seg på den, svingte over på sin høyre side av gaten…(s.
87.) Hold dette fast: T. kommer ut av et portrom mens han leier
en sykkel som han dernest setter seg på. Syklisten stryker tett forbi
vitnet. Vidnet ”tenkte at han måtte ha fulgt en jente hjem”. (S. 88)
B har ikke selv sett jenta. T. må følgelig ha fulgt henne inn, f.eks.
til entredøren og dernest åpnet porten igjen og trillet sykkelen ut.
Siden mener B å ha sett at det er åstedets port den andre kom ut
av. Som det heter i Dagbladets rettsreferat 9. juli – 58:
SKIPPERGATEN 6 ELLER 9
”… Jeg ble nysgjerrig – tenkte at han hadde vel fulgt en jente hjem,
derfor kikket jeg på den oppgangen han var kommet fra. Og der,
over porten stod det 6 B”.
Under åstedsbefaringen et halvt år senere (9. juli [feilskrift
for 9. juni] – 58) kunne B peke ut porten han så tiltalte komme
ut av. Skiltet der viste tallet 6. Men det berodde på at en gutt en
uke i forveien (2. juni) hadde revet ned dette skiltet og plassert det
opp-ned efterpå. Mordnatten stod det 9 der.
Her melder seg et problem som visstnok ingen tidligere har festet
seg ved. T. kom altså ut fra Skippergt. 9 kl. 0.55. Men hvordan
kom han seg inn? Det er vidnefast at porten til Skippergt. 9 var
stengt denne natten.
Det fremgår av vitneprov avgitt av montør Fonbæk. Kort før kl.
23.00 iakttar han hvordan et annet av sakens vitner, fru Fjellberg,
låser seg inn i nr. 9. (”Vitnet Fonbæk ser henne foran hennes egen
gatedør idet hun henter frem nøkkelen…” (s. 28) )
59

Det er bare to mulige løsninger på vårt problem. Den ene er
brutal: B.s forklaring er fra ende til annen løgn og oppspinn. Den
muligheten må vi selvsagt avvise. Den uklanderlige Dorenfeldt
ville selvsagt ikke støtte seg til et råttent vitne i en slik sak; det er
bare Jens Bjørneboe som kan tro noe slikt, og han befinner seg som
Grundt Spang så utmerket har påvist ”i løgnens villnis”.
Den annen og eneste gjenstående mulighet er at T. har låst seg
inn i nummer 9. Med nøkkelen til nr. 6 B. Det må være en eiendommelighet
med Skippergaten at alle portene har samme nøkkel.
Og det var kanskje denne nøkkelen aktor siktet til da han i
prosedyren uttalte at man gjennom vitnet B. hadde funnet ”nøkkelen
til gåtens løsning” (s. 9).
MANNEN MED ”TIGERSPRANGET”
Tre minutter senere – kl. 0.58 – blir T. arrestert i Havnegaten, mistenkt
for tyveri av en guttesykkel. Godt og vel en halv time senere
befinner han seg i en patruljebil underveis til kriminalavdelingen;
politiradioen ”svirrer” av ordrer vedrørende funnet i Skippergt. 6 B.
Men: ”Ingen av politikonstablene som foretok transporten, merket
noen spesiell reaksjon hos Torgersen…” (s. 12). Det bekrefter jo bare
hva den rettspsykiatriske sakkunnskap kan fastslå: en slik psykopat
reagerer ikke på noe som helst – jfr. ”tigerspranget” i rettssalen.
Et par minutter etter arrestasjonen har det skjedd noe annet:
”En inspektør i Norsk Vaktselskap meldte til politiet at han ved
01-tiden drapsnatten hadde merket røyklukt og hørt et kvinneskrik
i strøket Rådhusgata – Skippergata.” (s. 29.)
Dette er nærsagt den eneste sannsynlige detaljen i hele vår
historie; den er simpelthen sann. Vaktmannen har ruslet videre
på sin inspeksjonsrunde uten å undersøke saken. Han er nemlig
norsk. Og som det heter i sangen: ”Det er nordmanns vis.”
DE TAUSE VIDNER
Denne kriminalroman har flere kapitler; et av dem kunne vi kalle:
”De tause vidner feller ham”, beretningen om den norske vitenskaps
60

triumf. Jeg ser med glede frem til å kunne få kommentere også
dette kapitlet; men det må utstå. Før jeg kan få tatt livet av herrene
Strøm, Wærhaug, Printz, Høeg, Mork m.fl., må jeg dessverre
foreta en reise til utlandet. (Hvor jeg befinner meg når dette leses.)
Foreløpig har jeg bare prestert kapitlet om hva morderen T.
antas å ha foretatt seg i tidsrommet mellom drapet og pågripelsen.
Og jeg har prøvd å forestille meg hvordan min kollega i
Rivertonklubben, Michael Grundt Spang, ville bedømme en slik
historie hvis han støtte på den som et stykke crime fiction. Jeg tror
jeg vet hva denne fortreffelige kjenner av kriminallitteratur ville
svare:
Intrigen i en slik bok bør i hvert fall ha en viss fjern, fjern likhet
med noe som kan ligne virkeligheten. Det er grenser for hva man
kan by sine lesere, og her er de overskredet med syvmilsstøvler.
Dette er simpelthen verdens dårligste kriminalfortelling – med
respekt å melde det rene dill.
Men denne fullkomment latterlige, vilt usannsynlige historien
var det som ble godtatt av en norsk jury i 1958.
M. G. Spang: ”Torgersensaken”
Cappelen 1973

Politisk forvirret

Publisert av
2

Politikk er muligens det muliges kunst, men det er også vanskelig. Og det er vanskelig å skille klinten fra hveten, og sannheten fra propaganda eller direkte løgn. Etter at Erna kom til makten legger jeg merke til at mange av mine venner er ytterst pessimistiske og mener at alle velferdsgoder nå kommer til å bli rasert. De tror at Arbeiderpartiet/SV har kjempet fram alle sosiale goder mot en massiv borgerlig motstand i alle år.

Men er ikke dette litt historieløst? Hvem er det i Norge som regnes som syketrygdens far? Einar Gerhardsen? Nix.

Henrik Ameln. En høyremann. Tenk det.

Og det finnes flere av dem.  Johan Throne Holst er kanskje en av de mest kjente.  Og det finnes stadig folk med slike holdninger, også her lokalt i det røde fylket. For eksempel bedriftseieren som da jeg som bedriftslege kom til firmaet, fortalte meg at skifting av filteret i avsuget var en så bedriten jobb, at det kunne han ikke sette noen til. Han gjorde det selv. Og da jeg påpekte at det var et problem at flere eldre folk i firmaet hadde nedsatt hørsel, og likevel ikke “gadd” å bruke hørselvern, innførte han miljøradio uka før VM på ski. Gjett om det satt på alle mann i løpet av en uke?

Dette er ikke veldedighet, det er ren og skjær lønnsomhetstenkning. Folk som har det bra og føler seg verdsatt jobber bedre.

Det er ikke en venstreradikal tanke. Selv om venstreradikale tanker sikkert har vært nødvendige noen ganger for å få has på folk som først og fremst utbytter sine medmennesker.

Men det gjør venstreradikale også.  Stalin er jo bare ETT eksempel. Det fins utrolig mange flere.

Og husk at folketrygden ble vedtatt av en borgerlig regjering – regjeringen Borten, i 1966.

Her i Norge, hvor vi alle lever på den grønne gren, i forhold til det meste av resten av verden, er det egentlig fint lite våre politikere er uenige om. Det er derfor det nå er gått så dårlig med SV. Og min spådom er at det samme kommer til å vederfares Frp. Bare vent.

Jeg tror at det vi trenger i våre dager er mer miljøengasjement og mer motstand mot internasjonale korporasjoner som er blitt store nok til å presse regjeringer. Da har vi virkelig gitt slipp på demokratiet og muligheten for enkeltmennesket til å påvirke politikken. Og stadig fokus på hva som kan gjøres for å hjelpe de fattigste ut av fattigdommen. Tradisjonell bistand har hjulpet lite. Hva hjelper? Jeg holder en knapp på mikrofinansiering (Kiva, f.eks) inntil det motsatte er bevist.

Alle ønsker å klare seg selv.

Og innlegget var inspirert av denne TV-serien, som herved anbefales.

Reservasjon mot opprop…

Publisert av
2

Jeg blir litt provosert når tilsynelatende oppegående facebookvenner uten videre deler og skriver under på dette lettvinne oppropet.

Vel er det greit at selvbestemt abort inntil 12. uke er en lovfestet rettighet for norske kvinner- men skal kvinners rettigheter sikres ved å tvinge leger til å handle mot sin moralske eller religiøse overbevisning? Ønsker vi oss virkelig leger som synes det er greit å gjøre det? Jeg får helt frysninger og tenker at dette ligner mer på helt andre regimer enn det demokratiet jeg håper vi har her i Norge.

For det første er dette et marginalt problem. Det er ganske få leger og annet helsepersonell som har reservert seg mot å UTFØRE abortinngrep. Det er ytterst sjelden man hører om at dette skaper noe problem?

Og det er hittil 16 kjente tilfeller av at allmennpraktiserende leger ikke vil henvise til behandling de mener er moralsk forkastelig. 16. Det er ikke slik at alle landets fastleger nå kommer til å slutte å skrive ut p-piller til pasientene sine.

For det andre er dette IKKE et enkelt problem. Det bør da være mulig å skjønne at leger også er mennesker?

Les denne utgreiinga fra regjeringen, for et litt mer nyansert syn på saken?

Eller bloggposten til Vampus?

 

Leger er stort sett pragmatiske og fornuftige folk. Jeg kjenner en lege som slo fra seg å bli gynekolog, fordi h*n ikke orket det dilemmaet det var å skulle utføre aborter på helt friske fostere den ene dagen, og kjempe innbitt for å opprettholde ønskede svangerskap som var i ferd med å gå til grunne før levedyktighetsgrensen den andre. Jeg kjenner en kristen lege som nok mener at abort er etisk galt, men som likevel utfører inngrepene fordi h*n skjønner at reservasjon ikke fører til færre aborter, det fører bare til større belastning på kollegene.

 

Som fastleger er vi pålagt å veilede og opplyse abortsøkende kvinner. Både om de rent faktiske forhold – hvordan foregår det- , og langsiktige konsekvenser. Den veiledningen man gir vil uansett hvor nøytrale vi forsøker å være, bli farget av legens eget syn på saken. Hvordan skal en troende katolikk som mener at både abort og prevensjon er galt og leder til evig fortapelse tvinges til å ivareta denne biten?

Jeg tror Vampus er inne på den beste løsningen. Det må være sykehuseiers ansvar å sørge for at de har tilstrekkelig med ansatte til å utføre den behandlingen folk har krav på.

Det samme må gjelde kommunen i forhold til tildeling av fastlegehjemler? I de få kommunene hvor det finnes EN lege, bør kommunen sørge for å ikke ansette en troende katolikk som nekter å skrive ut prevensjon.

 

Frp sitter nå i regjering, og de ønsker å innføre aktiv dødshjelp . Jeg vet i alle fall at den dagen det blir vedtatt, kommer jeg til å reservere meg mot det. Dersom dette ikke er lov, kommer jeg bare til å la være å utføre det uansett. Avlivning bør overlates til veterinærene – og jeg ville føle det som et overgrep å bli tvunget til å utføre det.

Og jeg mener at min samvittighet og religiøse/moralske overbevisning ikke er mer verd enn en katolsk eller muslimsk kollega sin, men den er min – og jeg planlegger å følge den. Det er jeg faktisk så gammel at jeg har skrevet under på at jeg skal gjøre.

 

Dette er ikke et enkelt spørsmål, og jeg reserverer meg herved mot denne typen lettvinte opprop.

Men er det sikkert at det er flere skjemaer som er løsningen?

Publisert av
Svar

 

Leste denne på nett I dag:

http://www.f-b.no/nyheter/trearing-glemt-i-barnehagen-de-ansatte-laste-dorene-og-gikk-hjem-1.8027527

Selvsagt en opprivende opplevelse for alle involverte, ikke minst den ansatte som ved en feil krysset av for at ungen var hentet. Så for å markere at dette er noe man tar alvorlig, innfører ledelsen et skjema til. Hallo? Hjelper det? Det er ingen tvil om at den ansatte som en gang har gjort en slik feil som dette vil være dobbelt oppmerksom i framtida. Eller – hvis ikke – bør vedkommende faktisk jobbe i barnehage?

Det bør kanskje holde med ett skjema – og det er vel den som henter ungen som bør krysse av for at h*n faktisk har overtatt ansvaret for ungen, og signere med navn – på noen som er kjent for barnehagen. Eller hur? Er det vanskelig?

Men dette er jo en velkjent politisk reaksjon – går noe feil, innfør flere skjemaer og mer kontroll. Som om det hjelper? De som ikke gidder, kommer heller ikke til å bry seg om å fylle ut skjemaet riktig. Eller i det hele tatt. Det vi trenger er flere folk som faktisk tør å ta ansvar når noe uforutsett skjer.

http://www.youtube.com/watch?v=ixUbdeXCp0M