Takknemlighet

Noen ganger synes jeg litt synd på meg selv. De siste ukene har på mange måter vært litt ekstra slitsomme – flere av mine pasienter har fått alvorlige diagnoser. Dette er naturligvis mest slitsomt for dem selv og deres pårørende, men jeg liker meg også best når folk blir friske eller i det minste friskere. Å følge mennesker gjennom alvorlig sykdom med uviss utgang kan på mange måter være tøft, selv om det også er meningsfylt og givende på sin måte.

Desto større pris setter man på lyspunkter i hverdagen. Et par av mine pasienter som jeg har fulgt i mange år, troppet opp på kontoret i går med en nydelig rosebukett og et veldig koselig kort. Det er veldig fint å få vite at det man gjør blir satt pris på.
Og det er jo alltids nok av dem som klager.
Selvsagt er det lov å si fra om man ikke er fornøyd – ofte hjelper det også.
Men det er også lov å si fra når man ER fornøyd. Det hjelper ofte enda bedre:D

Så her er dagens utfordring – til meg selv og alle som måtte finne på å slenge innom denne rotebloggen:
Si fra når du synes noen gjør noe bra. Det er ikke nødvendig å kjøpe roser heller, litt skryt og anerkjennelse holder lenge 🙂
(Men roser er selvsagt heller ikke å forakte)

May you live in interesting times…

skal være en kinesisk forbannelse. Kineserne kjenner nå likevel visstnok ikke til denne, – det hevdes å være et kapitalistrykte som muligens stammer fra Robert Kennedy

Ekte eller falsk, som forbannelse betraktet er det jo ganske godt sagt. Interessante tider er interessante å lese om, men sannsynligvis svært slitsomme å gjennomleve.
Jeg har tatt Anita på ordet og lest Robert K Massie’s Nicholas & Alexandra. Få har levd gjennom mer interessante tider en disse to og deres fem stakkars barn.

Det er en svær murstein av en bok, skrevet på sekstitallet, av en amerikaner. Han skriver selv at en av årsakene til at han ble interessert i deres historie, var at han selv hadde en sønn som var bløder. Han har åpenbart satt seg godt inn i sakene, og diskuterer historien i detalj, med mange kildereferanser.
Lenin & co levnes riktignok ikke mye ære, men de har da også havnet på historiens skraphaug med tiden.
Og dette er virkelig «interesting times» – denne historien har det meste. Kjærlighet, krig, intriger, konger og keisere, sykdom, mord, revolusjon og en vaskeekte gærning…
For ikke å snakke om en tragisk slutt.
Han skriver godt – jeg vet i alle fall mye mer om både Russland og de historiske begivenhetene rundt revolusjonen enn jeg gjorde før, og har hatt det morsomt mens jeg lærte det 🙂

PS
Ellers har jeg trimma i dag…

Hvem sier at menn ikke snakker stygt om hverandre…

Sladderkjerring er et feminint begrep. Men flere undersøkelser har vist at sladder og baksnakking er nokså jevnt fordelt mellom kjønnene.
I Høyre i Fredrikstad pågår en personstrid mellom to menn hvor karakteristikkene sitter løst.
I følge Apenes er Engeset «Massivt udugelig, bornert og en skam for partiet.»
Disse synspunktene har han tydeligvis ikke nådd fram med innad i partigruppa, derfor valgte han å gå til lokalavisen.
Men derav følgende oppstyr på nasjonalt plan, nå har selv Erna Solberg uttalt seg.
Apenes ble først ekskludert, deretter tatt inn igjen og har selv uttalt at nå kan partifellene steke i sitt eget fett…
Man aner en strid mellom to store, mannlige ego her – a la Sponheim og Thommesen.

Dessverre er det vel ofte slik at partigrupper lokalt gjerne styres av en «vennegjeng» – slik Apenes påpeker her. Sånn er det i alle fall her, og dette er en ganske stor kommune.
Det kan selvsagt sies at det er opp til en hver å stå opp og fremme sine synspunkter og få valgt en ny leder dersom man mener at den sittende lederen er udugelig, bornert (pluss i boka for å trekke fram et lite brukt ord ;))) og en skam for partiet. Men det er antagelig ikke så lett. Det skal i alle fall mindre til for å få gjennomslag gjennom medias megafon, slik Apenes her har gjort.

Det bør være lov å stå opp på et partimøte og si at man ønsker en annen leder enn den sittende – og ha sterke meninger om dennes lederegenskaper.
Kan hende bør det også være slik at det også er lov å si i media at man mener partiledelsen er udugelig?
Jeg synes faktisk det.
Hadde Apenes sagt at Engeset var en drittsekk, konemishandler og slabbedask hadde det gått på private ting som ikke har noe med partiet å gjøre.
Hvis Apenes mener at Engeset styrer partiet på en dårlig måte, må han ha lov til å si fra om det også i media.
Så kan man diskutere om det burde vært gjort på en mer diplomatisk måte.

Men jeg tror det er opptil flere interne partiloft i alle partiavskygninger – både her og der rundt i landet – som kunne hatt godt av en tilsvarende utlufting og generell eksponering.

Jeg merker at jeg faktisk har litt sympati for Apenes. Selv om han naturligvis har opptrådt arrogant og en smule ubehøvlet. Og det passer seg neppe i Høyre. 🙂

Egenandeler og sånt

Det burde ikke komme som noen bombe på noen at dette kan være vanskelig å holde styr på?

Hvert år vedtas det et «tak» på egenandeler, dvs. det beløpet som folk må betale selv i helsevesenet, før de får «frikort». Dette er ikke akkurat enkelt å holde rede på. Egenandeler hos lege og psykolog, skyssutgifter og egenandeler for medisiner på blå resept må du selv passe på å få ført opp på dette kortet – hver gang. Hvis du får løse kvitteringer, må du passe på disse.
Så må du passe på å summere opp og sende inn til NAV når du har passert grensen, og får du regninger deretter, må du selv passe på å få disse refundert hos NAV.

Det sier seg vel selv at de som har mest problemer med dette er de som mest trenger helsevesenet og som ofte har dårligst økonomi i utgangspunktet: Eldre, kronisk syke og rusmisbrukere.
De betaler helt sikkert for mye i stor stil hvert eneste år, men det later ikke til at noen vurderer å gjøre systemet mindre komplisert av den grunn – det blir mer finurlig og komplisert for hvert år, ettersom det finnes opp nye unntak fra hva som kan føres på kortet, grensene justeres etc. etc.
Så dette er jo i realiteten en ekstra skatt for eldre og syke.

For noen år siden pågikk det er forsøk, blant annet i vår kommune – hvor folk som regnet med at de uansett ville få frikort i løpet av året kunne betale inn «taket» med det samme, få frikort med en gang og slippe å tenke mer på det resten av året.

Det var en ordning mange satte stor pris på, men den ble borte. Jeg har aldri sett noen evaluering av den eller noen begrunnelse for hvorfor det ikke ble videreført heller – så inntil noen overbeviser meg om noe annet, er jeg så stygg at jeg tror det var fordi dette førte til besparelser for pasientene og tap for det offentlige…

Jeg skulle egentlig ønske at vi slapp å styre med disse egenandelene i det hele tatt. Det er masse arbeid. Og storparten av utgiftene til medisinsk behandling betales jo av det offentlige uansett – hvorfor ikke like greit alt sammen?

Vil det føre til mer «misbruk» av helsevesenet?
Det burde ikke være vanskelig å finne ut av det – er det mer misbruk av helsevesenet i Danmark og England – hvor legeforeningene har stått hardt på at de ikke vil fungere som skatteoppkrevere?

Jeg tviler på det, og jeg tror ikke at egenandelene er noe som holder folk fra å gå «unødig» til legen – jeg tror tvert om det kan være noe som holder folk som burde gå til legen fra å gjøre det; tenåringer for eksempel.

«Misbruk» i denne forstand synes jeg vi ser lite av i vanlig praksis. Det er stort sett et legevaktsfenomen – folk som ikke «har tid» til å gå til legen i vanlig kontortid og derfor bruker legevakta som et døgnåpent tilbud for bagatellmessige saker. Særlig gjelder dette barn. Foreldrene vil ikke ta seg fri fra jobben for å følge lillegutt til legen, men venter til legevakta åpner. Det fører til at unger ofte har hatt både åtte og ti ørebetennelser eller bronkitter, og burde vært henvist til spesialist eller vurdert for astma for lenge siden, før fastlegen hører om det.
På legevakta er det jo som regel ny lege hver gang, og det er ofte ikke tid til å gå gjennom hele journalen for å se på forhistorien.
Men om løsingen på dette er egenandeler også for barn på legevakta, er jeg mer usikker på. Bedre kommunikasjon mellom legevakt og fastlege er kanskje et bedre tiltak, her i distriktet fungerer det litt ymse…

Verdens KOLS-dag

var i går
Her i landet er det 200 000 mennesker som lider av denne sykdommen – og flere skal det bli.
Det har undret meg lenge hvorfor det har vært så mye fokus på risiko for lungekreft og hjerteinfarkt på grunn av sigarettrøyking. Det er klart at røyking øker risikoen for begge disse sykdommene – men i enda større grad øker det risikoen for KOLS – faktisk i så stor grad at de fleste som røyker i 20 år eller mer får denne sykdommen i større eller mindre grad.
Risikoen for lungekreft kan man jo alltids avfeie med «noe skal man jo dø av» – men vissheten om at du kommer til å bli så andpusten at det blir et problem å gå til postkassa – og dette er noe du skal leve med i mange år – burde da være vel så skremmende? For KOLS er ikke noe man dør av i en fart, det ødelegger bare livskvaliteten noe så til de grader…
Men spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å skremme folk til å la være å røyke?
Kanskje noen. På femtitallet røykte 93 % av norske leger. Nå er det nesten ingen, og prosentandelen i befolkningen generelt går også stadig nedover – heldigvis.
Positiv motivasjon funker likevel utvilsomt bedre i de fleste sammenhenger.

Tobakksindustrien har mye å svare for – som har brukt utallige reklamemillioner på å framstille røyking som tøft og kult, ikke minst overfor den yngre generasjon. Og de fortsetter med dette i utviklingsland stadig vekk – selv om dette antagelig også blir vanskeligere etterhvert. De har tross alt internett der og…

Og hos den yngre garde har det skjedd et mentalitetsskifte i løpet av den tiden mine døtre har vokst opp. Den eldste er nå 24. Da hun var på ungdomsskolen (hvor de fleste røykere starter…) var det nok fortsatt kult å røyke.
Nå er det definitivt en taperaktivitet – i følge fjortisen. De kule folka røyker ikke. (Hva de ellers driver med er for så vidt et annet spørsmål – det ligger vel i ungdommens natur å provosere den eldre garde, men nå som det er bare gamle, hostende folk som røyker og ingen kule folk a la James Dean som gjør det, så kommer det vel andre skumle trender)

Men la oss håpe at nicotiana kun har en framtid som prydplante 🙂

Om å hilse på folk…

Sine har skrevet noe om alminnelig høflighet i dag.
Jeg tenkte litt på det selv da jeg var på treninga i dag. Der treffer jeg jo mange jeg kjenner, og ikke minst mange pasienter som jeg selv har sendt dit med henvisning.

Jeg treffer mange folk ute på gata også, og rett som det er hilser noen på meg uten at jeg aner/husker hvem det er. Rett som det er hilser folk på meg uten at jeg ser dem i det hele tatt også (mine døtre for eksempel, og de forteller meg at jeg er en hoven blei…). Men jeg mener jo ikke å være en hoven blei, da – jeg har bare en tendens til å gå i egne tanker når jeg går/kjører alene.

Ved flere anledninger har jeg lest diskusjoner på diverse nettsider hvor mange mener at folk som jobber i helsevesenet ikke bør hilse på pasienter på gata av hensyn til taushetsplikten.
Jeg synes egentlig det er å dra det litt langt. Det kommer kanskje litt an på hvor du jobber også? Dersom jeg hadde jobba på lukket psykiatrisk avdelig eller klinikk for veneriske sykdommer, kan jeg skjønne at kanskje ikke alle pasienter ville synes det var like morsomt om jeg hilste på dem når jeg møtte dem på gata.
Men jeg jobber nå tross alt i allmennpraksis. Rundt 90 % av befolkningen besøker fastlegen minst en gang i året. Så om fastlegen hilser på deg, så er det likevel ingen som vet om du har vært der med gonore, psykose, beinbrudd eller vondt i halsen, er det vel? Eller kanskje til og med fulgt noen andre?
For meg blir i alle fall dette for vanskelig. Jeg prøver nå å hilse på folk jeg vet jeg kjenner – selv om jeg i farten ikke husker om det er fra foreldremøte eller legekontoret. Eller folk som hilser på meg – uansett om jeg vet at jeg kjenner dem eller ei.
Folk som har havnet akutt på legekontoret den gangen de eller noen av deres pårørende var skikkelig syke, husker naturligvis legen mye bedre enn legen husker dem.
Og noen ganger er jeg bare veldig distre og går og drømmer om neste års roser.
Bær over med en stakkar 🙂

Trena, ja…

Og nå gjør det faktisk ikke fullt så vondt lenger. Men er grådig støl, da…

  blog it

Hehe, det der er nok ikke helt tilfelle for min del.
For meg er trikset å pakke treningsbagen om morgenen, og dure på treningssenteret rett fra jobb før jeg rekker å tenke at det orker jeg ikke. Når jeg først er der, er det helt greit – det føles ganske bra faktisk. Har fått mindre vondt både her og der allerede (det visste jeg jo…), og så går man jo hjem med verdens beste samvittighet etterpå.
Riktignok må jeg ofte ha en sjokolade eller noe annet for ikke å sulte ihjel når jeg drar og trener rett fra jobb, men siden vekten ikke er noen hovedmotivasjon for meg, så får ikke det hjelpe – jeg regner med at jeg kommer ut i pluss helsemessig sett.

Flere memer..

Eirin har laget et litterært meme…

1. Tror du at du kunne skrevet en bok? Har du lyst? Hva slags bok ville det vært?

Har prøvd. Det var en krim, og det var morsomt.

2. Nevn minst en forfatter du beundrer, og hvorfor

Det er mange, men for å holde meg i geografisk nærhet og til en sikker vinner:
Sigrid Undset. Mange av bøkene hennes er fantastiske leseropplevelser, og hun
var en fascinerende skikkelse også privat.

3. Hva er den siste boken du leste og hva er den neste boken du planlegger å lese?

Den siste boken jeg leste ferdig var Star Struck av Val McDermid, holder på med
Nicholas og Alexandra. Etter det vet jeg ikke helt.

4. Boken som:
a) anbefales på det sterkeste
Veldig vanskelig. Det er jo så mange? De Elendige, kanskje,- av Victor Hugo?
b) fikk deg til å gråte
Hmmm. Ikke så ofte det skjer – nå lenger i alle fall. Men når vi først er inne
på Sigrid Undset, så gråt jeg vel en skvett både over Lavrans’ dødsleie og da
Kristin mistet den lille sønnen sin i Kristin Lavransdatter
c) fikk deg til å le
Det er lettere – jeg knislet nok en smule flere plasser mens jeg leste Star Struck
d) gjorde deg flau eller uvel
Hvis jeg blir flau eller uvel, så fortsetter jeg ikke ofte å lese? Ble nok av og
til flau på europeeres vegne da jeg leste From the Holy Mountain
e) er oppskrytt etter din mening
Da Vinci-koden. Urk…
f) du aldri har klart å fullføre
Den som ligger på bordet på Tertitten på bildet i bloggen: A philosphy of Gardens.
Den er litt tung, men hovedgrunnen er vel at jeg har rota den bort. Jaja, den
dukker vel opp igjen.

5. Har du orden i bokhylla? Har du et system, og i så fall hva for slags?
Hehe, se over. For lite orden. Et visst system er det dog – bøkene er sortert
etter emne, når de er der de skal.

6. Hvilke språk leser du på?
Norsk og engelsk for det meste, dansk og svensk kan hende.

7. Hvor kjøper du bøker?
Amazon, bokhandelen

8. Hva ville tittelen vært på boken om ditt liv? 😉
Den boka får mine døtre skrive når jeg er død 😉

Sender denne videre til alle hagegale som fortsatt kjeder seg i novembermørket 🙂

Hagegalt bloggermeme?

Jeg gir egentlig katten i om du er glamorøs eller ei.
Her er det jeg virkelig lurer på:

1. Hvis du kunne, ville du leid inn en hagedesigner? Hvis nei, hvorfor – hvis ja: hvem?
2. Er du fornøyd med størrelsen på hagen din. Ville du hatt den større, mindre? Hvorfor?
3. Nevn minst to hagegale du misunner (ikke på noen negativ måte, da…) – og hvorfor(og ikke nødvendigvis for hagerelaterte ting, det er tross alt november…)
4. Ville du flyttet hagen din til en annen klimasone hvis du kunne? Hvilken?
5. Hager du alene, eller sammen med din kjære? Hva bidrar han/hun med?
6. Hvorfor hager du?
7. Ser du en åndelig/metafysisk dimensjon i hagen?
8. Har du begynt å glede deg til våren, eller gleder du deg mest til jul foreløpig?

Men det spørs vel om jeg slår like godt an som Glamourbibliotekaren/Britt Åse. Dette er vanskeligere spørsmål…

Og jeg får kanskje svare selv?

1. Nei. Hagen er meg, jeg er heller ikke perfekt, glamorøs eller designet.
2. Ja – for det meste (sånn rent bortsett fra at den er for liten når jeg skal plante trær og altfor stor når jeg skal luke eller slå graset…)
3. Jeg misunner Charlotte som kan italiensk, Cristina og Øyvind som også er langt mer språkmektige enn meg. Det hadde vært fint å kunne gjøre seg bedre forstått på tur i utlandet…
4. Nei
5. Stort sett alene, noen tunge løft og sånn tar mannfolket…
6. Det gir påfyll på alle plan. God mosjon, tid til ettertanke, utløp for skapertrang og kreativitet, skaper vakre omgivelser… i det hele tatt…
7. Ja. Jeg er fascinert av alle forestillinger om paradiset som en hage, og for meg er hagingen også terapi.
8. Jul først, deretter våren. Gleder meg til begge deler.

Svar gjerne som kommentar – men også gjerne i egen blogg med lenke hit?
..og jeg vil gjerne høre hva alle hagegale mener om dette 🙂

Interessante opplysninger??

Britt Åse sprer inspirasjon om dagen =))
Det sier kanskje noe om hvilken type folk er (slubbert eller Dorisdame?) Jeg kommer nok i første kategori:

*Dagens leppestift/lipgloss: Hehe, det kan du tro
*Dagens duft (parfyme/lotion/shampoo/hva enn du dufter av): Vann og såpe?
*Dagens sko: Slitne gamle joggesko
*Dagens smykker: Endelig litt stash på meg og: Ring med 4 diamanter, Seiko klokke i gull og stål med 10 små diamanter, koptisk kors fra Egypt.
*Dagens bok (altså den du leser nå): Nicholas & Alexandra
*Siste avis du leste: Aftenposten på nett
*Siste cd du hørte på: John Rutter: Thy Perfect Love
*Siste film du så: Goldeneye på nett i går
*Siste reise du var på (innenlands/utenlands): London i august med fjortisen
*Siste nettsted du var innom før denne bloggen: hagegal
*Siste te/kaffe du drakk: Traktekaffe til lunsj på jobb
*Siste setning du sa: «Skal du sove til i morra, eller?» (til fjortisen)
*List opp tre ting fra veska di: Lommebok, mobil, brilleetui (spennende, eller ;-))

Glamorøs er nok ikke noen treffende karakteristikk. Tar seg neppe ut å være glamorøs her på Hedmarken sånn til hverdags heller =))