Debatten om den nye loven om kriminalisering av sexkjøp raser videre og blogginnleggene begynner å bli noe mer nyanserte.
Det er klart at dette er et vanskelig spørsmål.
Prostitusjon er noe de fleste ikke ønsker, og når det nå etter sigende er blitt slik at menn ikke kan gå på Karl Johan lenger uten å bli antastet (stakkars?… kanskje det har lært dem noe?) – så er det klart noe må gjøres.

Og det var ikke ironisk ment en gang.
Dersom prostitusjonen florerer åpenlyst på hovedgata i vår hovedstad, så er det noe feil et sted. Denne gata burde være et trygt sted for både menn og barn, uten følge av tante Sofie.
Dersom flertallet av de prostituerte som står der og antaster stortingsrepresentanter og tilfeldig forbipasserende er offer for trafficking og menneskehandel, så er det enda mer åpenbart at det er noe VELDIG feil et sted.
Men er det beste midlet for å komme dette til livs å kriminalisere sexkjøperne?
Kanskje – hvis man tenker veldig kortsiktig – og det gjør dessverre ofte demokratisk valgte politikere.
Det vil helt sikkert få en stor del av prostitusjonen vekk fra gata, for de stakkars tusseladdene Mads Larsen gjør seg til talsmann for vil jo helt sikkert ikke fortsette å kjøpe sex av nigerianske traffickingofre midt på Karl Johan dersom de risikerer å bli arrestert.

I Sverige har det vært forbudt å kjøpe sex siden 1999. Et flertall av befolkningen ønsker å opprettholde denne loven, men det er ingen (?) som tror det er blitt mindre prostitusjon hos söta bror. Det foregår naturligvis bare andre steder – og som vanlig går det ut over de svakeste. Prostituerte blir mer avhengig av bakmenn og organistatorer.
Det er ille, men det som er enda verre er at de som mest trenger hjelp blir vanskeligere å oppdage og hjelpe.
Og er de borte fra gata og mediebildet, blir det antagelig mindre press og lobbyvirksomhet for å hjelpe dem også. Sånn sett et snedig trekk fra våre politikere i disse finanskrisetider.
Men for de prostituerte blir situasjonen verre – det er jo både dokumentert og aldeles opplagt – når disse tingene foregår mer i det skjulte, er det den svake part som lider. De prostituerte får mindre tilgang på hjelp, mindre beskyttelse mot vold og overgrep og det vil være vanskeligere for kunder og andre prostituerte som ser mindreårige på vei inn i miljøet å gripe inn.

Sinte feministbloggere her i landet har stort sett nøyd seg med å gjøre narr av porno-Mads og vennene hans.
Det er jo ikke særlig vanskelig.
Jeg blir igrunnen litt trist ved tanken på at noen ikke er kommet lenger siden feminismens spede start på syttitallet enn at menn fortsatt er fienden.
Noen menn er fienden. Noen kvinner har også merkelige holdninger. Skal man komme videre så må vi kanskje løfte blikket litt? Og kanskje til og med innrømme at noen- både menn og kvinner – tenker annerledes enn vi gjør selv, og at de er i sin fulle rett til dette, og kan være både fornuftige og reflekterte?

Årets politiske blogg i Sverige 2007 er skrevet av en prostituert kvinne – som også har vært framme i norske media flere ganger.

Den beste måten å bekjempe prostitusjon og menneskehandel på er å bedre menneskers kår i de fattigste delene av verden, sette fokus på barns oppvekst – bekjempe barnemishandling og seksuelle overgrep.
Og dernest å tilby prostituerte som ønsker det hjelp og støtte i å komme seg ut av rusmisbruk og sexsalg – heller enn fordømmelse . Kriminalisering av horekunder vil beskytte samfunnet mot å måtte se prostitusjonen hver dag, men det vil ikke beskytte de som trenger det. – Dette er for dårlig, og jeg mistenker at det er ren kosmetikk.

Om kvinner som Isabella Lund i en alder av 42 velger å begynne å selge sex – er det samfunnets oppgave å forby det?
Vi kan gjerne synes det er kvalmt, men hun vet hva hun gjør.