[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=FWnEUzUizkI]
Johann Sebastian Bach giftet seg med en 17 år yngre kone, som fødte ham svært mange barn. I tillegg til å føde barn, var hun en begavet sopran, og Bach skrev flere stykker til henne. Blant annet dette.
Tekst:
Bist du bei mir, geh ich mit Freuden
zum Sterben und zu meiner Ruh.
Ach, wie vergnügt wär so mein Ende,
es drückten deine schönen Hände
mir die getreuen Augen zu![3]
Ser også ut til å ha hatt en slitsom dag. Vi legger oss nok snart
i trynekoppen
Skrev i februar at jeg var på rockekonsert med Stange VGS og hørte på englebarnet og andre flinke ungdommer.
Først nå har jeg funnet dem på YouTube. Må si jeg er imponert, både over musikken og det proffe opptaket. Kjersti synes jo ganske godt som eneste jente i dette ensemblet 🙂
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=pDkpeXUWD9I]
PS – velg beste oppløsning på denne videoen, med mindre du har en veeeldig treg linje
For en tid tilbake leste jeg en nokså gammel bok om språk: Språk er makt. Denne boka brukte en god del av sidene til å diskutere kjønnsbegreper, og det jeg husker best er diskusjonen av ordet «yrkeskvinne». Det fins jo ikke lenger? Det er jo aldeles selvsagt at alle har et yrke. Eller i det minste en jobb.
Forfatteren dro fram definisjonen av «mann» og «kvinne» i datidens ordbøker, og skrev en hel del om forskjellen på definisjonene. Mann=menneske, pluss en hel del stort sett positive synonymer. Med kvinner var det motsatt – og synonymene var stort sett negative.
Denne tråden på hagegal fikk meg til å ta en titt på hvordan det er i dag – og jeg må tilstå at jeg antagelig er født optimist, jeg hadde ventet noe annet.
Ikke bare er det fortsatt slik at mann=menneske, mens kvinne=noe annet merkelig, men det er langt flere positive synonymer til ordet mann. Hva i aller huleste skyldes det? Det er da ikke kvinner som begår de verste voldshandlinger og andre forbrytelser her i verden?
Lurer på hvordan det står til med kjønnsandelene i ordbokforfatterstanden.
Og jeg begynner å innse at det neppe blir i min levetid at jeg blir definert som menneske…
Hvis jeg har vært elendig til å blogge i det siste, så skyldes ikke det overdrevne hagesysler. Forsøker å holde tritt med ugraset der ute, men lykkes bare så måtelig, omtrent som vanlig. Litt bedre enn i fjor – det regner ikke FULLT så mye.
Men plutselig er jeg blitt wordpresskonsulent… Det begynte med kantoriets hjemmesider. Siden jeg argumenterte sterkt for å gå over fra html-koding til en enklere bloggerplattform, ble jeg naturligvis ved jobben med å legge om sidene.
Deretter flyttet jeg min egen blogg til eget domene, for så å bidra til to blogger med musikalsk tema:
Mjøsmusikk og en musikkside for kirken (som dessverre mister sin mest datakyndige medarbeider).
Og nå skal sannelig legesenteret på nett også…
Forhåpentlig vil min jobb heretter begrense seg til å vedlikeholde NOEN av disse…
Ellers vil jeg bare si at det er muligens først under opplasting av den siste bloggen at «The Famous WordPress 5 minute install» har tatt noe i nærheten av 5 minutter, hihi.
En av mine favoritter blant Austinrosene: The Pilgrim
Avisene skriver at seks av ti kvinner vil forsørges. Når man leser nøyere, er det kanskje ikke helt slik?
Det er et paradoks at Norge har et av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder – og samtidig har vi en av verdens beste permisjonsordninger, og er blant dem som føder flest barn i den vestlige verden.
Våre gode permisjonsordninger har hele tiden vært basert på at mor tar fri – tar far fri, taper han – og dermed familien – penger, fordi permisjonsutbetalinger alltid har vært basert på mors inntekt, og far tjener mest i de aller fleste norske ekteskap og samboerskap.
Det er vel ikke noe rart i at folk ønsker å ta vare på barna sine selv. Man skal ikke se bort fra at menn også ønsker dette, men det er i svært liten grad lagt til rette for at de kan gjøre det hittil.
Fru Storlien skriver kloke ord om at folk må få ta egne avgjørelser.
Det samfunnet kan gjøre er antagelig å legge forholdene til rette for at barna skal ha det best mulig – og at det ikke skal være et kjønnsspørsmål hvem som skal være hjemme?
Det bør heller ikke være et spørsmål om hvem som tjener mest.
I vår familie har mønsteret vært litt utenom det vanlige. Jeg har alltid tjent mest, mens mannen har hatt de fleste offentlige goder – mao, for oss har det vært lønnsomt at han har tatt ut en del av permisjonen, også da den var på skarve 16 uker. Som selvstendig næringsdrivende har man lite å hente av offentlige goder, til tross for økt innbetaling. Men se dette syter ingen om, til tross for at man ønsker flere kvinnelige etablerere…
Vi har vært velsignet med et godt nettverk, en fabelaktig dagmamma og arbeidstider som gjorde at ingen trengte å stresses opp og bringes til barnehage eller annet sted klokka sju om morran. Annet enn helt unntaksvis.
En slik periode hadde vi en sommer da de eldste var små, og min da ca 3 år gamle eldste datter krøllet seg sammen når jeg forsøkte å vekke henne – stressa som fy for å få alle opp før jeg skulle på jobb – og sa: Jeg er itte ferdig med å sove!
Et perfekt system som passer for alle finnes neppe – men samfunnet bør bestrebe seg på å legge forholdene til rette for mange valgmuligheter tror jeg.
Ikke mange, men nå kommer de
