Vi starter med hagens desidert lekreste pion. Bildet yter på ingen som helst måte fargen rettferdighet. Den er sånn at jeg får vondt i mellomgolvet hver gang jeg ser på den…. Det er sånn som gjør det umaken verd å være hagegal og tømme visakortet ved synet av en sjelden pion på et hagesenter (husker jeg skrev om det i fjor, da jeg kjøpte denne og Molly the Witch…)
Ellers har jeg slått plenen, det er ikke verd å spandere bloggeplass på – en drittjobb. Men nå er det gjort for denne uka.

Men det var nå ikke egentlig det jeg hadde tenkt å skrive om, i henhold til tittelen. I år er det Haydnjubileum. Papa Haydn, grunnleggeren av klassisk musikk i nåværende form døde for 150 år siden. Visstnok en mann med både klokskap, mot og integritet – og åpenbart også sans for humor. Som den britiske kommentatoren sier – denne symfonisatsen gir en helt egen mening til uttrykket “face the music”, og viser at også Daniel Barenboim har et komisk talent.
Dette er Wienerfilharmonikerne, på siste nyttårskonsert:

http://www.youtube.com/watch?v=icItGTp7zTY

PS
I dag kverka jeg to liljebiller til – som var i ferd med å ha seg på en av martagonliljene mine. Dessverre viste det seg at den første ikke var så sær og singel som man kunne ønske. Jeg gremmes…