I dag har jeg…

  • sådd gulrøtter (altfor seint, men-men)
  • vannet i drivhuset
  • pottet om paprika (ble ikke ferdig, må ha mer jord…)
  • lukt masse ekkel krypsoleie
  • plantet cimicifuga racemosa «Brunette» bak en gjeng med martagonliljer
  • beundret Frühlingsduft

Og det var vel egentlig det hele, så langt. Jo forresten, jeg har plantet opp noen potter foran inngangspartiet også. To med hvit lobelia, et trau med selvsådde små tagetes.

En deilig, varm sommerdag, veldig fint å drive ute.

Nå er det vel nok…

Pølse-Hanssen har pådratt seg en blemme det må være vanskelig å kurere.  Her er det bare å erklære seg aldeles enig med Olav Gunnar Ballo.

Desto verre at Hanssen åpenbart ikke skjønner dette. Hørte ham fossro mens jeg var ute og slo plenen. Han ringte fordi det er hans plikt som helseminister å forsikre seg om at både «storfolk og småfolk» (det er åpenbart forskjell på folk….) får god behandling i helsevesenet. I dont know 

Hadde han tatt EN telefon, eller enda bedre – fått stortingets lege til å ringe og spørre hvordan det hadde seg at pasienten lå på Ullevål og ikke på Rikshospitalet som stortingsrepresentanter visstnok skal gjøre om de er dårlige – så kunne man jo forstått det. Men når han ringer tre sykehusdirektører og ordlegger seg på en måte som oppfattes som press – da har han tabbet seg ut så til de grader at jeg kan vanskelig skjønne at han ikke bør ta sin hatt og gå.

Det er normalt å være bekymret for en syk venn. Men verken Hansen eller de direktørene har ringte til har vel noe direkte medisinsk ansvar eller kompetanse – så hva var det egentlig han lurte på? Bør stortingsrepresentanter – eller personlige venner av helseministeren – pr definisjon ha enerom, spesiell mat eller fortrinnsrett til andre ting? Storfolk bør kanskje ha visse fortrinn, eller hva? Adekvat behandling for sin infeksjon må man vel tross alt forvente at han fikk på et av landets universitetssykehus uten at helseministeren trengte å blande seg opp i det?

Jeg merker at jeg blir litt kvalm av dette her, ja….

Bedre helsetjenester – eller flere chiefs og færre injuns?

Dagbladet og Aftenposten presenterer den nye helsereformen til helseminister Hansen som heller ringer til Snåsamannen…

Intensjonen er god: Bedre samarbeid. Men for å få til dette, skal det oppnevnes enda en byråkrat – «helseveilederen». Dertil skal fastlegene gjøres mindre tilgjengelige – de skal ha færre pasienter og forpliktes til to dager i uka med kommunal tjeneste. Det går 1/2-1 dag i uka med administrasjon også, grunnet stadig større hauger pålagt papirarbeid. Med andre ord – når denne reformen innføres er det små sjanser for at du blir syk den dagen fastlegen din er på kontoret.

For «helseveilederen» – burde ikke det være nettopp fastlegen? Fastleger blir fastleger fordi de trives med å jobbe selvstendig og med direkte, pasientrettet arbeid. Ikke fordi de liker å flytte papir eller drive med pålagte, kommunale oppgaver. For all del: Mye av det kommunale arbeidet er trivelig og godt egnet som supplement til allmennpraksis. Mange av kollegene som utfører dette er motiverte og dyktige. Men noen gjør det bare fordi de må. De er forpliktet til å gjøre det, som en del av avtalen. Gjett en gang hvor motiverte disse er? De gjør sikkert en god nok jobb – men hadde det ikke vært bedre å samle de kommunale oppgavene til større stillinger, gi dem interessante arbeidsoppgaver, konkurransedyktig lønn og ansette leger som er interessert i å drive med disse oppgavene? For de finnes – og vil helt sikkert gjøre en bedre jobb enn de som gjør det fordi det er et pålegg. Og som ergrer seg fordi de får mindre tid til rådighet til å gjøre det de ser på som sin hovedoppgave: Ta seg av pasientene sine.

Bedre samarbeid med sykehusene kunne vi nok ønske oss. Ofte er det vanskelig å få tak i den man ønsker å konferere med. Ofte kommer epikriser altfor seint og er mildest talt mangelfulle. I vår data-alder er dette egentlig ikke akseptabelt. Vi burde forlengst ha på plass et databasert forum for faglige spørsmål, og epikrisene burde komme på dagen – sammen med pasienten ved utskrivelsen.

Og skulle ministeren VIRKELIG gjøre noe for å effektivisere helsevesenet, måtte det være å skjære gjennom en del lokaliseringskrangler rundt om i det ganske land. I Mjøsregionen har vi holdt på i 30 år eller mer. Tru med å legge ned et sykehus – eller frata det funksjoner – så går folk i fakkeltog med en gang, og personalet ved sykehuset går i skyttergravene, for selvsagt er nettopp DERES sykehus best. Men det står fast at det er ikke tjenlig å ha 4 sykehus med en halvtimes avstand som gjør det samme. Denne sykehustettheten stammer fra den tiden folk dro til sykehus med hest og kjerre. Det er heller ikke tjenlig å kjøre pasientene rundt som pakkepost pga «funksjonsfordeling» – sjansen for å stryke med på veien i en eller annen busslomme er unødig stor. Legg ned alle, slå dem sammen til ett – eller i høyden to. Og dette er neppe den eneste regionen med tilsvarende problemer.

Men dette er antagelig for skummelt å ta fatt i.

Og så trenger vi bedre psykiatritilbud – selv om dette har bedret seg merkbart, i alle fall her. Og ikke minst et trygt tilbud til farlige psykiatriske pasienter.

Forb… stylterotter

Nå må jeg bestille mer Revira. Jeg ser dem ikke lenger, fillekrekene, men de er her om natta og nipper roseknupper :sur:. Men det hjalp da faktisk med Revira i fjor, så jeg gjør et nytt forsøk. Ellers er det strålende vær i dag, men jeg er litt sliten og trøtt, så jeg har ikke gjort så mye annet enn å sove en lur på terrassen, og gå en liten tur med fotoapparatet. Mye BURDE vært gjort, ikke minst burde plenen vært slått, men man trenger å ta det litt med ro av og til også. Hage skal være kos, ikke stress. Selv om det holder hardt når jeg ser spor etter de forbaskede dyra…At wits endTime out

Som dere ser har jeg funnet en kobling til smileys fra Live Writer…noe skal da barnslige kjerringer ha å more seg med Rolling on the floor

I går var det avslutning på ungdomsskolen. Vemodige greier, nå har siste ungen gått ut av ungdomsskolen – det må jo definitivt tyde på at vi begynner å dra på åra. Men det var en fin kveld. Ungdommene var flotte i finstasen sin, mange bunader å se. Kjersti nektet å bruke sin, men hadde kjøpt seg en riktig pen kjole på skoletur i Trondheim, så det gjorde ikke så mye. Og vi var jo sprekkeferdige av stolthet også. Hun opptrådte med et pianonummer, og en sang som hun hadde diktet selv for anledningen. Jeg har enda ikke forstått helt hvordan jeg legger opp lyd, men kanskje det kommer. Den unge damen fikk også skolens eneste sekser til skriftlig eksamen, så vi er jo stolte av det også

Nine Year-Teaspoon – We’ll Meet

(yuhuu, jeg fikk det til (takk til Britt Åse) – dette er riktignok på pianoet hjemme og ikke flygelet i kulturhuset, og vi må vel kanskje kjøpe en ordentlig mikrofon til den unge damen…)
I mellomtiden kan jeg jo heller laste opp noen bilder:

DSCF1697

Her er Angel’s Petticoats igjen. Den er jo bare lekker….

DSCF1696

Det samme er jo den blå valmuesøsteren

DSCF1701

Kapusinerrosen har sprunget ut

DSCF1702

Men den «blå» trepionen er snart ferdig…

Dama slår til igjen.

Og Dagbladet følger opp….

Hun har åpenbart gått glipp av noe vesentlig. For oss som har levd lenge nok til å huske feminismens barndom på seksti- og syttitallet, så kan man vel heller konkludere med at «kjønnskampen» har båret frukter og blitt «mildere», hvis man kan bruke et sånt ord. På den tiden så man ikke en mann med barnevogn – det var helt utenkelig. Nå til dags er de aller fleste fedre flinke til å ta seg av ungene sine. De ser det som en selvsagt ting å dele på husarbeidet – selv om kvinner fortsatt bruker dobbelt så mye tid på dette som menn.

For førti år siden ble en kvinnes utdannelse betraktet som «noe å falle tilbake på» – i tilfelle hun ikke fikk en mann til å forsørge seg. Jobben hennes var å dulle med mannen og oppmuntre HANS karriere. Nå tar flere kvinner enn menn høyere utdanning og ser det som en selvfølge at de skal ha et yrke og tjene egne penger. Hvordan man blir sett på som kvinne og yrkesutøver har også endret seg svært mye på den tiden jeg har praktisert. I begynnelsen ble jeg ofte ikke tatt alvorlig – særlig ikke av eldre menn. Det er det slutt på. Selv om det fortsatt finnes unntak er det svært langt mellom dem. Alderen gjør antagelig noe, men yngre, kvinnelige kolleger møter neppe slike holdninger som jeg gjorde for 25 år siden.

For noen menn er denne utviklingen – som de åpenbart først nylig har oppdaget – en trussel. Hvis de ikke er sjefen i huset i kraft av sin «naturlige autoritet» som mann, med samfunnets velsignelse, blir de usikre. Kvinner kan i større grad velge å leve alene og trives med det enn å ta til takke med en mann som hun egentlig ikke bryr seg om.

Hvis dette er å være kravstor, så er det bra.

Religionsforskeren mener vi må tilbake til kvinners eneste «våpen» fra gamledager – sex som betalingsmiddel:

 

– Vi kvinner er selv ofte skyld i at forholdene går dunken. Vi er ikke flinke nok til å tilfredsstille mennenes seksuelle behov. Kvinner hadde vært lurere om de brukte sex som middel til konfliktløsning. Hopp i senga – så ordner det seg, sier Herland.

Sex er ikke et middel til konfliktløsning – det er en gjensidig givende aktivitet. Det er ikke kvinners plikt og menns rettighet. Det er heller ikke noe kvinner «gir» menn hvis de oppfører seg pent. I alle fall ikke i min bok. Det er trist at tabloidpressen kaster seg over sånne utspill som dette. Skrekk & gru