.. er tittelen på en bok av Jostein Gaarder som jeg har lest for mine døtre som adventskalender mange ganger opp gjennom årene.
Jentene ble svært glade i den, og vi investerte etter hvert i den flotteste utgaven med vakre illustrasjoner.
Ritualer er viktige.
Jeg leste et interessant nyhetsoppslag i dag:
Og jeg innser at jeg vet altfor lite om muslimsk tro. Teksten om Abrahams offervilje er et setralt sted også i våre Nine Lessons and Carols som står for døren neste helg.
Steining av Satan høres ut som et meningsfylt rituale. Lurer på om det er lov for kristne å dra til Mekka og hive 21 steiner på satan? Må sjekke det…
Ritualer er en bra ting. Våre sekulariserte, vestlige samfunn begynner å miste kontakten med en del av disse. Kanskje vi mister kontakten med de store mysterier også – og det er nesten enda verre.
De fleste av oss får fortsatt tårer i øynene når 17.mai-sanger og julesanger synges av barn.
Hvorfor gjør vi det? Det er fordi det rører ved noe helt fundamentalt – men det blir litt feil å skulle forvente at barna skal bestyre dette – gjør det ikke? De kan sikkert synge sangene, men hvor mange flere generasjoner vil de gidde, hvis de ikke lærer av foreldre og lærere hvorfor de gjør det – og at det er en mening bak det hele som betyr noe – også for de voksne?
Kristendommen sliter under byrden av mange generasjoner med autoritære ledere og prester som tror de kan diktere ikke bare hva folk skal tro – men også hvordan de skal oppføre seg.
De fleste av disse har gått i sin grav for mange år siden. Går du i kirken i dag, er det nok større sjanse for at du treffer en prest som er villig til å undre seg sammen med deg – men de lider dessverre under et dårlig image fra gamle tider, og fortsatt er det slik at de rabiate konservative får størst plass i media, og skaper dermed et bilde av at hele kirken er slik.
Jeg er så heldig å bo i en menighet der kirken ble bygget nokså kort tid etter at Norge ble kristnet. Ringsaker kirke bærer med seg mange generasjoners håp, tro og lengsler – og det er åpenbart så snart man trer inn i rommet.
I tillegg er jeg betrodd oppgaven med å lese folk teksten fra tid til annen. Det er ikke dårlig… Det hjelper på min egen bibellesning og kulturforståelse, og det later til at dette er noe jeg har et visst talent for. Det er i alle fall ikke ofte jeg har fått såpass mye ros for noe: Du leser så bra – jeg skjønte at du snakket til MEG og lignenede er ting jeg har fått høre etter gudstjenester – og det setter jeg pris på.
Først og fremst selve kirkebygningen gir meg kanskje en viss ballast til å slippe å være enig med dem som tror man må forkaste alt i den kulturen man stammer fra – fordi det er mange negative sider ved denne – slik som for eksempel Virrvarr skriver om. Jeg finner ikke igjen posten – for hun har ikke engang brydd seg med å arkivere den under «mystisk» – hun mener åpenbart at Gud hører inn under en annen kategori i virrvarruniverset…
Synd, for det var godt skrevet – let selv hvis dere tror dere kan finne det i bloggen hennes…
Men uansett. Er det ikke lurt å først begynne å lete i sitt eget univers? Alle religioner undrer seg over de samme tingene. Er det ikke mer sannsynlig at man vil finne et akseptabelt svar i sin egen kulturkrets enn i en helt fremmed?
Det er i alle fall fornuftig å stille seg selv disse spørsmålene…
Men spørsmålene i seg selv spiller kanskje mindre rolle for folk i en moderne tid? For en tid siden la jeg ut et bloggermeme om hage – og ett av spørsmålene var om folk ser en metafysisk dimensjon i hagen. De fleste svarte nei.
Jeg syns jo dette var litt trist, jeg da – for jeg ser dette på svært mange plan.
I hagen ser jeg livets sirkel fra fødsel til død, og ny spiring. I hagen har jeg mange planter som også er tillagt symbolsk betydning på mange områder – og dette synes jeg er særdeles interessant.
Mange av de åndsmennesker jeg beundrer har også vært ihuga hagefolk – Sigrid Undset er vel den mest nærliggende å nevne.
Og for å komme tilbake til utgangspunktet:
For ikke lenge siden leste jeg Annie Hawes: A handful of Honey
Denne er ikke oversatt til norsk. Men damen skriver svært godt. Anbefales for en «light» introduksjon til islamske holdninger. For de som vil gå mer i dybden når det gjelder skjæringspunkter mellom kristendom og islam kan anbefales: «From the Holy Mountain» – hva heter denne på norsk igjen Anita????
Undring ligger i bunnen av alle religiøse oppfatninger. La ingen skråsikre misjonærer innbille deg noe annet.