Holdt på å skrive en sur kommentar i Britt Åses blogg her for et øyeblikk siden…
Det er ikke pent, og jeg skal la det være. Smaken er dessuten som den nedre del av ryggen.
Om jeg synes det meste Vamp lager låter likt og som en dårlig etterligning av irsk folkemusikk, så får andre få ha sin smak i fred =))

Så kan jeg heller poste noe jeg selv liker bedre og synes høres mer autentisk ut.

clipped from www.youtube.com

Enya representerer noe nytt – og sikkert temmelig omdiskutert, men likevel tuftet på tradisjonene

clipped from www.youtube.com

Phil Coulter synger heller ikke folkemusikk her, men den gjorde inntrykk i sin tid (og fortsatt? det er nok av slike områder i verden…) – og bygger på tradisjoner.
Da jeg reiste til Dublin i 1976 var den ganske ny (eller kanskje ikke en gang kommet før litt senere?)
Og livet i Derry (eller Londonderry, som engelskmennene vel fortsatt kaller det) – var nok tøffere enn i dag, nå er det heldigvis lenge mellom hver gang vi hører om «bombed out bars»…
Takk og pris.

Så hadde jeg et klipp med The Dubliners – med en VIRKELIG folkesang. Men jeg sliter litt med å få til disse videoklippene. Den som har lyst kan jo søke på YouTube selv – den jeg hadde funnet var «Will you come to the bower» – men de har mange andre som er verd å høre også…
Hvorfor må nordmenn på død og liv forsøke å etterligne irsk folkemusikk?
(Jeg grøsser fortsatt over «Gje meg handa di»,….) – vi har da så mye flott folkemusikk selv – hva med å ta for seg noe av den?

Masse folk.
Som for en gangs skyld tidde bom stille etter at klokkene begynte å ringe. Det er ofte vanskelig å finne ro nå til dags – selv i kirken.
Ute på kirkegården brant hundrevis av gravlykter.
Første verket vi sang var Totus tuus – et verk skrevet til den forrige pavens besøk i sitt hjemland Polen – han hadde visstnok en spesiell forkjærlighet for den hellige jomfru.
Dette er et komplisert verk for åttestemmig kor a cappella.
Et orgelverk av Zoltan Kodaly som mellomverk, og deretter kveldens hovedverk:
Missa Pro Pace.
Dirigenten og min kjære mann hadde bestemt at det skulle tennes et lys mellom hver sats – for å gi både publikum og de medvirkende et lite pusterom (for dette er voldsomme greier) – og denne jobben ble pålagt meg.
Det ødela litt av min konsentrasjon – måtte jo prøve å ikke snuble, ikke miste notene eller lighteren (fant ut at det var best – kan betjenes med en hånd…) og dessuten holde en finger på den rette plassen i notene når jeg var tilbake på plass.
Det gikk bra – jeg tryna ikke. Og mista plassen i notene bare en gang…
Da siste lys var tent, avsluttet vi med Ave Verum av Mozart – og alle som var i kirken reiste seg spontant opp og klappet masse….

Deretter var det en del preik – som kan være litt av et antiklimaks i sånne situasjoner, men vi satte stor pris på at Polens ambassadør kom og hørte på oss og ga uttrykk for at han satte pris på det han hørte.
Dirigenten var blid, og sa at vi har ikke sunget det så godt noen gang- på noen prøve. Det tror jeg han hadde helt rett i, alle skjerpet seg nok maksimalt. Alle de litt ugreie stedene gikk bra. Det er lange sekvenser her uten akkompagnement, – og da gjelder det jo å ikke synke til orgelet kommer inn igjen – da er det pinlig åpenbart om man har havnet på feil tone…

Ny framføring i Hamar Domkirke i begynnelsen av februar – i fall noen føler for å gå og høre på.

generalprøve

Dirigenten slår an tonen.
Vi sang gjennom hele messen, noen kritiske partier flere ganger.
Hvorfor er et alltid mannfolka som surrer, mon tro…
Selv om jeg selv må ta noen runder på den aller siste tonen. Litt stusslig å ikke få med seg den =))
– en litt overraskende F i annensopranen – etter å ha surra rundt på fiss og i dur i taktene før. Den sitter enda ikke HELT i huet mitt, men jeg har tatt noen runder med klaveret etter øvelsen. Nå troor jeg den er der.