Også en av mine favoritter. Denne sang vi på den aller første julemorgenkonserten Cantarelle var med på. Vi må sannelig ta den opp igjen en gang.
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=hKiQ3KM0Usc&hl=en&fs=1]
Interessant artikkel i Aftenposten
Og nesten enda mer interessante meninger fra hvermannsen i diskusjonen
Årsaken til at det er færre barnløse 40-årige kvinner her i landet enn i andre europeiske land, er antagelig våre gunstige ordninger for barselpermisjon – neppe at presset i retning av at man må være mor for å være en vellykket kvinne er større her enn andre steder.
Selv om det ene kanskje følger litt av det andre – siden alt er såpass godt tilrettelagt, må man være en stor egoist for å velge å ikke få barn?
Ønsket om å få barn er antagelig et instinkt som ligger ganske grunnfestet i de fleste – hadde det ikke vært slik, hadde menneskeheten ikke overlevd. Det er klart det er en masse mas og ulemper med å få barn, i tillegg til mange gleder.
Men det burde da være akseptabelt å velge å la være å få barn også?
Dette er vel egentlig ikke veldig annerledes enn mange andre spørsmål om hvordan folk velger å leve og innrette seg. Så lenge det ikke går ut over andre, bør alle kunne forvente at deres valg blir respektert? Er det noen grunn til å se ned på barnløse – enten de har valgt det selv eller havnet i den situasjonen og avfunnet seg med den?
Selvsagt ikke.
Men det er jo også en mengde fallgruver å gå i her – sånn rent sosialt. Barn er et kjærkomment og allment interessant samtaletema – det er klart. Har man med seg barn eller hund, kan man snakkes til av fremmede på gata… («å, så søt…»)
Har man giftet seg eller vært samboer over lengre tid, spør selvsagt alle vordende tanter og bestemødre hvor det blir av avkommet.
Og da er det noen svar som ikke er helt akseptable?
– Vi vil gjerne ha barn, men har ikke fått det til.
– Vi vil ikke ha barn, i alle fall ikke ennå.
Begge deler oppfattes åpenbart som problematiske ting å si. Hvorfor det?
Det er et skjæringspunkt mellom privat og offentlig sfære her, som skaper problemer for en del.
Er det feil å spørre? Tanter og bestemødre har vel en viss rett til å lure?- om enn ikke til å sette seg til doms over svaret. Er det noen svar som er «feil» eller uakseptable? Det er vel tross alt de som skal oppdra den potensielle ungen som må få bestemme dette?
Det er også en viss frykt for fordømmelse? De barnløse som «prøver» synes kanskje det er slitsomt hvis all slekt og alle venner skal være heiagjeng. De som har valgt å ikke få barn, regner kanskje med at det er uakseptabelt?
Jeg har selv fire barn og burde derfor kanskje ikke uttale meg om barnløse – men jeg startet seint – og gjorde meg selvsagt noen tanker om disse spørsmålene. Det er klart at tankene kan endre seg fra man er i slutten av tjueåra og til man nærmer seg førti – i løpet av de åra har man jo gjort både private og yrkesmessige erfaringer som påvirker hvordan man tenker. Jeg vet ingen ting om hvordan det er å være førti og barnløs sånn rent personlig, men jeg har jo snakket med en del folk som både har valgt å være barnløse og som har forblitt barnløse til tross for ønske om barn. Det er ikke alltid lett, noen av delene, men det virker som de som er åpne om det har det lettest. Men de som synes de kan være åpne om saken har antagelig også de mest aksepterende omgivelsene – og det visste de sikkert på forhånd.
Men dette slår også utvilsomt begge veier.
Har du mange barn – og fire er nok helt på grensa – så må det være noe rart med deg. Du er sikkert medlem av en eller annen sær sekt.
Har du ingen barn – så er det sikkert også noe rart med deg. Enten kunne du ikke få, og derfor er det synd på deg, eller så er du en egoistisk jævel som satte karrieren i høysetet.
Vi må vel bare heve oss over sånt, og håpe at det går over?
Denne er postet på YouTube under tittelen Maria Wiegenlied – men det stemmer ikke. Forhåpentlig stemmer det at det er Wiener Sängerknaben som synger – uansett er det nå i alle fall et guttekor som synger pent 🙂
Denne gamle sangen danner også grunnstammen i verket «Den vakreste rosen» av Egil Hovland. Dette er et nokså særpreget verk. Det inngår en leser – som leser eventyret «Den vakreste rosen» av H.C. Andersen, og innimellom kommer det små musikkstykker – svært mange av dem variasjoner over denne koralen. Vokalensemblet Cantarelle framførte dette sammen med Svanaug Lindemann som leste og lokale musikere ved biskop Rosemarie Køhns avskjedsgudstjeneste i Hamardomen.
Koralen – i nesten samme versjon som her – var også med under Nine Lessons and Carols på søndag.
Nine Lessons and Carols er vel overstått. Presteskapet er gått hjem, og det var en hyggelig sammenkomst.
And now for something completely different…
Messias er at av de store korverkene jeg håper å få være med å synge igjen før jeg dør. Som jeg muligens har blogga om før: Min korinteresse stammer fra studietida. Der traff jeg en likesinnet venninne som var vokst opp med Sølvguttene, NRKs jentekor og Akademisk korforening. Jeg hadde aldri sunget i noe annet kor enn realskolens skolekor – men var glad i å synge – protestviser til eget gitarakkompagnement, slik det skulle være i syttiåra.
Min nye venninne sa at jeg måtte jo begynne å synge i kor. Hun hadde sporet opp Dublins eldste og mest tradisjonsrike oratoriekor og sporenstreks meldt seg inn. Dette var jo et kor med stolte aner, som fikk anmeldelser i Irish Times (stort sett dårlige, men det fikk alle på den tiden – Berlinerfilharmonikerne var «just barely adequate» – i henhold til lokale kilder..) – og Irish Times er vel på linje med Aftenposten her i landet.
Jeg hadde ikke bedre vett enn at jeg møtte opp (hadde aldri turt det i dag…) og ble tatt opp på første alt…
Så jeg har sunget Messias der den ble uroppført. Det skjedde nemlig i Dublin. Og på de britiske øyer er det tradisjon at publikum reiser seg når man kommer til «Hallelujah!»
Bakgrunnen for dette er at den daværende engelske konge var til stede under uroppførelsen, men siden han var nokså uinteressert i musikk, så sovna han. Men når koret satte i med HALLELUJA!!!! så våkna han jo, stakkars, og spratt opp…
Og når kongen spretter opp, må alle andre også reise seg.
Og sånn har de fortsatt i flere hundre år. Det er noe spesielt med britene, ja…
Unto Us a Child is born
Bunnen er enkel og grei. Knuste kornmokjeks med litt sukker strødd over, og litt smeltet smør. I ovnen på 180 grader et kvarters tid eller så…
Til en stor kakeform bruker jeg seks egg. Skill plommer og hviter.
Legg 3 sp gelatinpulver i bløt. Bland i 1,5 kopp sukker i eggeplommene(amerikanske koppemål dette, 1 cup= ca. 2,5 l) ørlite salt, 2/3 kopp melk. Visp over meget svak varme. Har du induksjonsovn går det greit, hvis ikke, bruk vannbad. Det skal IKKE koke, men varmes og vispes til det tykner.
Ha i oppbløtt gelatin pluss smakstilsetning hvis du vil – litt vaniljeessens eller sitronsaft f.eks.
Sett til kjøling.
Visp eggehvitene stive. I oppskriften står det 3/4 kopp sukker her og, men jeg dropper det – denne er søt nok for meg som den er.
1 1/2 kopp kremfløte vispes også stiv, 1 1/2 pund kremost (jeg bruker mest kesam), vispes luftig. Eggehvitene foldes forsiktig inn i den avkjølte eggeplommeblandingen og alt røres i osten. Krem i til slutt, ha i formen og sett det kaldt.
Det verste med denne kaka er oppvasken…
Når fyllet har stivnet, pynt med friske bær. Lag gele med samme smak som bærene. La den bli kald, men ikke stiv. Hell over kaka og la det stivne. Pass på at formen er tett – lekkasjer er ikke bra her… Ferdig! Oppskriften er hentet fra Joy of Cooking, en amerikansk klassiker. Den heter ganske enkelt Gelatin Cheesecake. Denne kokeboka er en av de jeg bruker oftest, den anbefales på det varmeste!
Tunfisksalaten har jeg ikke noen oppskrift på – det er en familietradisjon…
Men god er den.
Loff og rugbrød med oliven står i ovnen – nå er jeg straks ferdig 🙂
Dette er blitt et av de kjæreste innslagene på julemorgenkonserten. Og det er vel en av John Rutter’s mest kjente komposisjoner – helt fortjent.
Av den grunn er det også flere versjoner på YouTube – så jeg har tillatt meg å plukke ut to. Vi synger naturligvis den tostemte utgaven for høye stemmer – men versjonen for blandet kor er også svært fin.
Korguttene – som her synger den tostemte versjonen har et helt orkester til å akkompagnere seg. Den andre versjonen fra dronningen og prins Philips jubileum er kun med orgel – som er det vi vanligvis bruker.
En gang har vi sunget den med harpe og strykere, og det var ganske spesielt. Det var en kvinnegudstjeneste i Hamardomen. 17 kvinnelige prester, 10 damer i vokalensemblet Cantarelle, fiolin, cello og harpe. Alle damer.
Men her er dronningens versjon:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=SIOzGRsjMjc&hl=en&fs=1]
Nå hadde jeg egentlig tenkt å matblogge litt, men verdens beste ostekake blir ikke ferdig før i morgen, så det innlegget får komme da, hvis jeg ikke har hodet fullt av musikk. Og hvis kaka blir som den skal, vel å merke. Jeg tar bilder underveis…
Den pleier å være rimelig idiotsikker, men det er noen fallgruber underveis, så det har hendt den er blitt litt mystisk.
I morgen er dagen for «Nine Lessons and Carols».
Dette er – som før nevnt – en kjær tradisjon i England. Oppfunnet ved King’s College og hvert år sendt av BBC til de tusen hjem.
Dette er en musikkandakt – må vi vel kalle det. Den består av en liten innledningsbønn, deretter ni faste lesninger fra Bibelen – fra syndefallet til «I begynnelsen var Ordet». Vakre og velkjente tekster er valgt ut, et slags «bibelhistorien i et nøtteskall»?
Og for hver lesning tennes et lys, så følger et passende musikkinnslag.
I England leses tekstene etter streng rangordning: from a Chorister to the Bishop.
Fullt så strenge er ikke vi, selv om vi har lagt oss svært nær opp til originalen ellers. Men vi har pleid å invitere biskopen til å lese den niende teksten og lyse velsignelsen – så også i år. De andre fordeles mer uten persons anseelse. Noen fra koret, noen fra kirkeakademiet og tilgjengelige prelater…
Vi har pleid å invitere til et lite kveldsmåltid etter endt dyst – og det har vært koselig. Biskop Rose er en hyggelig og upretensiøs dame, jeg pleide å invitere min far og samboeren, slik at de kunne kjøre henne hjem etterpå, og eventuelt et par andre koselige folk.
I år har min kjære mann invitert alle prestene – for alle er nye. Biskopen, prosten og vår nye sogneprest. De er sikkert greie, men jeg kjenner jo ingen av disse, så jeg merker at det blir litt skummelt…
Det kommer et par kolleger av meg også da, til trøst =))
Får bare håpe ostekaken blir spiselig. Ellers blir det tunfisksalat – den er i alle fall idiotsikker. Det blir ikke tid til å lage mat i morgen, så alt må være ferdig.
Barne- og likestillingsministeren har lagt fram stortingsmelding om menn, mannsroller og likestilling. Hun skryter av Jens som var en av de svært få pappaene som tok sin del av permisjonen i 1989, uten at det gikk ut over hans karriere…
Da kan jeg jo benytte anledningen til å skryte av mannfolket her i huset, som tok sin del av permisjonen i 1984 – da var det nok enda færre som gjorde noe slikt.
Av den gode grunn at den betalte permisjonstiden den gangen var hele 12 uker. Tenk på det, dere – som får barn i dag.
Her har utviklingen gått fort. Da jeg fikk mitt siste barn ti år seinere, i 1994, var permisjonstiden ett år – og da delte vi den likt – et halvår på hver. Egentlig hadde jeg tenkt å være hjemme lenger, da – siden jeg visste at dette var siste gang, men av forskjellige grunner ble det ikke sånn.
Den gunstige permisjonsordningen her i landet er utvilsomt en av årsakene til at norske kvinner topper Europas fødselsstatistikker.
Men det er jo fullstendig uforståelig at menn ikke har noen selvstendig opptjeningsrett for fødselspenger. Det er ikke prioritert denne gangen heller – menn får fødselspenger etter hva kona tjener. Og siden det fortsatt er slik at menn stort sett tjener mest, så blir det en økonomisk belastning for de fleste at pappa er hjemme. Hadde vi funnet oss i dette om det hadde vært motsatt? (og slått like negativt ut økonomisk?)
Meldingen går ikke inn for tvungen delt omsorg ved samlivsbrudd (som dessverre er en realitet for mange familier med barn..). Dette er Karita Bekkemellom sint for – men hvor har hun blikket festet da?
Er det best for barna at foreldre som ikke klarer å bli enige om noe som helst og har et høyt konfliktnivå skal tvinges til å dele omsorgen? Jeg tror faktisk ikke det er til barnas beste å flytte hver uke, selv mellom foreldre som samarbeider godt.
Da bør heller foreldrene tvinges til å flytte – og barna bli i ro i det som er bestemt at skal være deres hjem…
Det er tross alt foreldrene som har stelt i stand både barna, konfliktene og skilsmissen, er det ikke? Så hvorfor skal barna svi for det?
Heldigvis klarer de fleste å bli enige på egen hånd – og det bør de antagelig få lov til. De fleste foreldre har barnas beste for øye – selv om de er aldri så uvenner seg i mellom.
Magnificat er strengt tatt ikke en julesang. Marias lovsang synges vel først og fremst til Maria bebudelsesdag – eller når som helst, egentlig. Jula handler jo også om Maria, og på søndag skal vi synge flere maria-sanger, deriblant ett Magnificat. Men ikke det jeg har postet her – denne gangen.
Dette tror jeg er noe av det mest krevende jeg noen gang har vært med på å synge. Dirigenten uttalte flere ganger under innøvingen at det var slett ikke sikkert at vi kom til å få dette presentabelt nok til å framføre – men det gjorde vi, og gjett om vi var stolte.
Her kan ingen snike seg unna – alle stemmegrupper eksponeres ubønnhørlig, og de små, tostemte sopranstrofene synges endatil av en liten gruppe – vi brukte seks, tre på hver stemme.
Arvo Pärt er Estlands mest kjente komponist. Han lever fortsatt og bor i Berlin. Jeg kjente ikke musikken hans i det hele tatt, før dirigenten vår delte ut denne noten.
Her er en fenomenal framførelse:
Dette er sånt som gir fred i sjela i julestria – og jeg tror jeg skjønner hva de mener med «mystisk» eller «hellig» minimalisme…
Dere husker kanskje den dama her. Nå er det fest på gang igjen, og dette er dagens kostyme. La bare ikke noen slemme gutter rive av deg papiret, sier mamma. Husk det bare er snille barn som får julegaver 😀
