Månedlige arkiver: februar 2009

Hijab eller frimurerring?

Publisert av
23

Tenkte jeg skulle unngå å skrive noe om dette, det er altfor mange salater å tråkke i her.
Storberget har åpenbart pådratt seg en blemme når det gjelder hijab og politiet. Han mener det må muslimske kvinner få lov å bruke – og har sikkert skottet på våre naboer i vest. Engelsk politi har fått lov å bære både turban og hijab i lange tider.
I Norge har vi også vellykte eksempler – for eksempel Ullevål sykehus – på at hijab er blitt en del av normalt arbeidsantrekk. I helsevesenet vil jeg tro at hijab, som vaskes etter sykehusets retningslinjer er vel så hygienisk som rufsete og vokset hår…

Men i politiet dreier det seg ikke først og fremst om hygiene – dette er landets myndighetsutøvere, blant de få som faktisk har lov til å bruke håndfast makt mot medborgere.
Da er det jo viktig at de framstår som så nøytrale som mulig, det bør ikke kunne stilles spørsmålstegn ved om de handler på vegne av landets storting, regjering og lover, eller om de har en annen agenda.
Det hadde sikkert vært en god tanke å spørre de muslimske kvinnene som faktisk allerede fins i politiet, men det var visst unødvendig.
Her er det ikke stor entusiasme å spore for innføring av hijab ser det ut for.
En annen markant muslim mener at Norge med dette ville bli mer pakistansk enn Pakistan.

Det kan virke som om noen sentrale høringsinstanser er blitt utelatt her?

Og så kan vi kanskje ta en titt på politiets uniformsreglement:
punkt 26 i alminnelige retningslinjer:

Hår, skjegg, smykker og hårpynt
Hår og skjegg skal være velpleiet og holdes innenfor moderate former. Den frisyre som nyttes skal ikke hindre korrekt bæring av hodeplagg, eller andre effekter som hjelm og vernemaske.

Langt hår skal enten settes opp eller samles i hestehale/flette.

Hårbånd, sløyfer o l er ikke tillatt. Halssmykker skal bæres skjult. Pynt festet til kroppen må ikke bæres synlig. Ørepynt med liten diameter, som slutter tett til øret, kan nyttes.

Ved bruk av kosmetikk skal det vises diskresjon.

Hver enkelt oppfordres til å tenke egen sikkerhet i forhold til langt hår, skjegg og annet som kan være en risiko i utøvelse av tjenesten.

Null poeng for å gjette at dette ble innført på den tiden mannfolk begynte med langt hår, og det for første gang kom kvinner inn i politiet.
Hårsløyfer er forbudt.
Men frimurerring er tillatt?

Antagelig har ingen stilt spørsmål ved dette før – mannfolk gjør som de vil, men kvinnfolka får fjerne hårsløyfene og hijaben sin.

Vekk med begge deler – politiet bør være nøytralt.
Så kan vi vurdere å tillate hårsløyfer om hundre år eller så – og hijab kanskje hundre år deretter igjen, hvis det fortsatt er et aktuelt spørsmål.

(og for de som føler for å skrive hissige frp-kommentarer – dette er til dels ironisk ment. Jeg håper jeg slipper å bli arrestert noen gang, men om jeg det blir, så er det ett fett for meg om betjenten har hijab eller hårsløyfe. Skjegg eller frimurerring skal jeg vurdere nærmere hvis det blir aktuelt…)

Grusomme greier

Publisert av
Svar

Men kan det stemme som Dagbladet skriver??

Greit nok at verken britiske eller norske myndigheter ønsker at selv en person som er tiltalt for drap og voldtekt skal få dødsstraff – men dette har han vel valgt selv?
Med de forbindelsene han har, skulle det neppe være vanskelig å ordne en utlevering til britiske eller norske myndigheter – så unngår han det.
Velger han å bli i Jemen, så bør vel rettssaken fremmes der, med den risiko for straff det medfører – eller?
Eller er det slik at britiske og norske myndigheter regner med at i Jemen vil pappa betale slik at avkommet blir frifunnet uansett hva han har gjort?
Jeg blir litt kvalm av dette, merker jeg.

Å gjøre ting man ikke kan…

Publisert av
Svar

kan være lærerikt…
I dag har jeg fått et krasjkurs i Pindars Oder. Tror ikke det er noe jeg kommer til å forsøke å forstå fullt ut noen gang…

På musikkfronten er jeg også ute på viddene om dagen.


håndskrevne noter

Som jeg har blogga om før, så har jeg lett etter et nytt verk vi kan bruke til påskekonsertene som Vokalensemblet Cantarelle arrangerer i samarbeid med Mjøsensemblet.
Etter en del graving og nettsøk, fant jeg Stabat Mater av Brunetti. Dette verket finnes i en – 1 – innspilling. Noter klarte jeg ikke å oppdrive, men vi er så heldige at en av tenorene i Ringsaker Kantori er musikkbibliotekar og klarte å grave fram et håndskrevet og mikrofilmet manuskript i et bibliotek i Zurich. Og ikke bare det – han klarte å bestille en kopi.
Så nå sitter jeg her da – og forsøker å lage noe leselig av håndskrevne noter fra 1736. I våre dager har man data til det meste. Jeg har lastet ned tre forskjellige utgaver av FINALE – et program for musikere og komponister. Tror jeg klarer meg lenge med en av de enklere utgavene, men det er faktisk nokså morsomt. Og man kan faktisk høre satsene etterhvert som man skriver dem – en lur ordning for å høre eventuelle feil. Manuskripetet er jo ikke like leselig hele veien.
Noen som har bedre peiling enn meg får ta korrekturlesningen.

Her kan man høre et utdrag av den eneste innspillingen som finnes.

Godt og enkelt…

Publisert av
Svar


(bilde lånt hos toolbox som forhåpentlig setter pris på litt reklame…)
Tenkte å matblogge litt igjen – men har dessverre ikke fått tatt noe bilde selv. Det er synd, for dette SER skikkelig godt ut også.
Varmrøkt peppermakrell med kremet purreløk og eggetoast – så jeg en eller annnen TV-kokk som lagde for flere år siden, fikk lyst til å prøve, og det er KJEMPEGODT!

Til to:

2-4 fileter med varmrøkt peppermakrell. Legg dem på et fat og sett i ovnen på ca 100 grader, så de får lunket seg litt.

1-2 purreløk (etter hvor store de er) snittes i smale skiver. Stekes på middels varme i pannen til de er myke, men ikke brune. Tilsett halvparten eller litt mer av et beger lettrømme, kok opp og skru ned varmen.

1-2 brødskiver pr person. Visp et egg pr skive, vend brødet i egget (klem så det trekker seg inn, særlig hvis brødet er tørt) og stek lekkert gyldenbrunt i smør.

kokte poteter kan serveres til hvis dette skal være middag eller dere er veldig sultne eller veldig glad i poteter.

Max Manus

Publisert av
Svar

Da fikk vi endelig sett denne filmen vi og…
Jeg er imponert – mer er det ikke å si om den saken. Denne anmeldelsen sier det meste av det jeg også mener.

Jeg synes nettopp utviklingen fra de naive guttungene i starten til det mer kompliserte bildet mot slutten er noe av det beste ved hele filmen. Framstillingen av Tikken er god, men yter henne antagelig ikke rettferdighhet. Det er riktig at hun her framstilles som staffasje, kakepynt og kjæresten til Max – mens hun vel i virkeligheten var sjef og organisator – slik vi får et glimt av i starten, men siden forsvinner det.
Filmens aller beste prestasjon synes jeg også blir levert av Ken Duken. Ti dagers norskkurs – ga sannelig et overbevisende resultat her. Selv om vi ikke får noen dyp innsikt i Siegfried Fehmers tankegang, er det ikke vanskelig å se at dette er en mann med mange fasetter slik Duken framstiller ham.

Mer boksnakk…

Publisert av
Svar

Denne boka var ikke med meg som ferielektyre, til tross for at den hadde passet utmerket til det – og at jeg var den stolte innehaver av et eksemplar allerede før den kom i salg. 😀
Den er skrevet av en venn av meg – og jeg har fått være med på en god del av prosessen fram til utgivelse. På søndag fikk han en helsides omtale i VG og terningkast fem. Så gøy!
Så de som liker spennende krim, og vil vite litt om hvordan det er på Filippinene – les denne. Spesielt slutten er forrykende – det skal den jo være i en thriller av denne typen.

Hamsun får sin egen plass i Grimstad

Publisert av
Svar

skriver Fædrelandsvennen og VG

Vedtatt i bystyret mot stemmene til Ap og Frp – med knappest mulig flertall.
Plassen ligger foran bygningen hvor rettssaken mot Knut Hamsun fant sted i sin tid.
Her skal det også settes opp en byste av forfatteren. Denne er en gave fra hans barnebarn, og plasseringen av denne ble merkelig nok vedtatt enstemmig.

Det er ingen tvil om at Knut Hamsuns holdning vakte berettiget harme under krigen. Han var en erklært nazist, talte varmt om det tyske herrefolket og var den eneste nordiske nobelprisvinner som ikke ga sin nobelmedalje til Finlandshjelpen under krigen.
Det er vel heller ingen tvil om at Knut Hamsun ble til dels skammelig behandlet under rettssaken etter krigen, ikke minst av de medisinsk sakkyndige, som gjerne ville konkludere med at mannen hadde varig svekkede sjelsevner – kanskje begynte han å bli litt senil. Noe han motbeviste ettertrykkelig ved å skrive «Paa gjengrodde stier».
Dernest er det vel heller ingen tvil om at Knut Hamsun er en av våre aller største forfattere og meget få Nobelprisvinnere i litteratur. Hans litteratur betraktes fortsatt som stor – særlig av menn, virker det som. Spør en hvilken som helt næringslivsleder om hvilken bok han har på nattbordet, og han vil svare en eller annen Hamsuntittel, med mindre han har erklært seg for analfabet…(Never mind om det som egentlig ligger der er Morgan Kane og et par pornoblader…)

Med andre ord – en svært sammensatt person med både lyse og mørke sider, genial og etisk uforståelig.
Vi skal likevel ikke glemme at de holdninger Hamsun hevdet til dels var allmenne i samfunnet i tredveåra. Norge og Tyskland var de to land i Europa som vedtok raselover. Framtredende medisinere snakket åpenlyst om rasehygiene. Det var langt fra bare i Tyskland antisemittismen hadde gode kår.
Under krigen forsøkte vel de fleste nordmenn å få hverdagen til å fungere og å få mat til seg og sine så godt det lot seg gjøre. Det var få som drev som aktive sabotører – og også dette var en svært omstridt virksomhet – det var først i ettertid de ble utnevnt til helter. Det var også få som var overbeviste nazister både før, under og etter krigen. Hadde krigens utfall vært et annet, hadde kanskje heltestempelet også blitt satt på noen andre. Historien om krig skrives alltid av seierherrene.

Men er det uansett noen grunn til å forbigå Hamsun i taushet? Skal vi bare markere de store personligheter vi kan male et glansbilde av? (Er det noen?) Å nettopp velge plassen foran stedet for rettssaken og i nærheten av biblioteket, vil vel gi Hamsun en plass som gjør at ingen av sidene ved hans utvilsomt store personlighet vil bli glemt. Vi må tåle å minnes også det som er vanskelig – og kanskje til og med lære av det hvis vi er heldige og kloke.