Gadgets og sånt – hva skal ligge ved siden av?

Mange blogglesere ser ikke så nøye på det som ligger i sidefeltet, men nøyer seg med å lese selve innleggene.
Noen ganger gjør jeg det også, enkelte blogger har så mye saker og ting i sidefelt(ene) at jeg blir matt bare av å se på det, og blir blind for det som er der.
Jeg er heller ikke glad i blogger med MANGE sidefelter, for meg holder det lenge med ett.
Så nå tenkte jeg å skrive litt om hva jeg har der selv, hvorfor – og håper å få noen svar og kommentarer om hva andre synes er bra.
Øverst har jeg av og til en avstemning. For moro skyld, eller på litt mer alvor. Avstemningsfunksjonen er litt upålitelig, så jeg tror ikke disse egner seg for avgjørelser om livets helt store spørsmål, det er nok mest for gøy.

Deretter kommer «Følgere» – en funksjon som lenge ble avertert på blogspot, så ble det bekjentgjort at den var tilgjengelig for alle, mens den fortsatt på som «experimental» i siden for nedlasting av gadgets. Men jeg oppdaget at jeg kunne begynne å merke av blogger jeg vil følge med på – og det er en kjempefin funksjon. Nå får jeg RSS-feed av disse i dashbordet mitt, og liste i profilen. Og folk som følger med på bloggen min kan få avataren sin i miniatyrformat på forsiden min. Det er jo kjempebra. Det er en veldig fin snarvei for meg over i bloggene deres, og alle som er innom kan se hvilke glupe folk som leser det jeg skriver (og komme over i bloggene deres med et tastetrykk…)

Så er det lysbildeframvisningen. Den er jeg litt mer i tvil om – lurer på om noen klikker inn på disse bildene noen gang? Men jeg synes de liver opp siden litt uansett…
Jeg pleier å legge ut siste hagerunde her, og nå blir det nok en stund til neste gang 😀

Siste kommentarer – en funksjon som jeg er kjempefornøyd med. Det gjør at jeg oppdager kommentarene. Har også lagt inn moderering av kommentarer på innlegg som er en uke gamle eller mer, ellers ville jeg neppe oppdage sånt.

Profil. Ikke så nyttig for meg selv, men jeg liker jo å se på profilene til andre.

Jeg skriver om: Merkelappene mine. Ganske greie for selv å finne igjen gamle innlegg. Lurer på om de er nyttige for noen andre? Hvis noen abonnerer på bare hageinnlegg har de jo sin misjon.

Skravleboks: Min er ikke særlig populær. Den står antagelig for langt ned, og blir ikke sett. Denne står nok muligens for fall.

Voltairesitater: En mann med ordet i sin makt og et forbilde for enhver blogger. Men nå har sitatene begynt på runde to, så jeg må vel finne på noe annet etterhvert.

Abonner på: tar ikke mye plass, må vel være med.

Lenkeliste: Mest for meg selv. Neppe særlig mange andre som bruker den

Bloggarkiv: Samme. Må se på om det er mulig å få denne til å ta mindre plass. Men det blir vel ikke så lett.

Award: Takk 🙂 Men jeg har ikke så mye sans for folk som har hele siden sin tapetsert med sånne…

What plant are you: Knabbet fra Aud på Dal (?) Morsom greie, men denne blir nok heller ikke permanent.

Bloggurat: Kan anbefales. Tallet til venstre er hvor mange besøkende (unike, dvs du selv teller bare som en) du har hatt siste uke. Tallet til hø er en eller annen rankingliste på bloggurat. Og greia fungerer som en link til Bloggurat også.

Nedtelling til ferie: Say no more. 😀

Teller: skal fjernes, dette tallet sier vel ikke så mye.

Hva mener han egentlig?

– En triumf for den amerikanske drømmen – Utenriks – Dagbladet.no

(Dagbladet.no): Like over klokken fire i ettermiddag norsk gikk avtroppende president George W. Bush på talerstolen for å adressere det amerikanske folk

Skriver Jørgen Bornhorst Hoff i Dagbladet.
Jeg håper han ikke adresserte dem til meg, det kan bli litt trangt.
Men det kunne kanskje være en fiffig løsning på finanskrisen – adressere og poste befolkningen til Ytre Mongolia eller noe?

Presidentvalg…

Ikke at jeg har så mye rede på amerikansk politikk, men Colin Powell gjorde et sterkt inntrykk i sin tid – han var vel den som reddet Bush fra de verste mediakonsekvensene av Irakinvasjonen. Til takk måtte han ta støyten for fadesen. With friends like that, who needs enemies…

Her sier han mer fornuftig – vil anbefale å lese hele artikkelen, ikke bare den snutten jeg har klippet hvor han svarer på spørsmål om hva han mener om «beskyldningene» om at Obama skal være muslim.

clipped from www.newsvine.com

US Muslim voters are election year outcasts

«The correct answer is, he is not a Muslim, he’s a Christian. He’s always been a Christian. But the really right answer is, what if he is? Is there something wrong with being a Muslim in this country? The answer’s no, that’s not America,» Powell said. «Yet, I have heard senior members of my own party drop the suggestion, `He’s a Muslim and he might be associated (with) terrorists.’ This is not the way we should be doing it in America.»

The retired general, who was President Bush’s first secretary of state, made the comments on NBC’s «Meet the Press,» as he broke with his party to endorse the Democratic nominee for president. Powell noted in last Sunday’s broadcast that Republican John McCain did not spread rumors about Obama’s faith, but Powell said he was «troubled» that others did.

blog it

Hvordan hadde vi reagert om en av de viktigste innvendingene mot en kandidat her i landet hadde vært at vedkommende var muslim?

Men når du har svart på det – tenk over:
hvordan ville vi reagert hvis noen lanserte en muslimsk statsministerkandidat her i landet?

Fordommer sitter langt inne.
Og ingen av oss er fri for dem.

Rosedrømmer

Finnes det bedre trøst en kald og mørk novemberdag enn å drømme om nye roser som er bestilt til våren? Jeg planlegger en ny tur til Knud Pedersen i Århus (hvor jeg også har kvartet bildene).

Alt dette er enkle stilkroser. Slike var populære en periode rundt 1920-30. Nå er de sjelden å se, men noen av dem er så vakre at de i det minste fortsatt finnes i handelen hos rosegartnere med godt utvalg.
Fra venstre: Dainty Bess, Mrs. Oakley Fisher og Ellen Willmott.
Jeg gleder meg noe aldeles umåtelig til å få kloa i disse lekre damene, pluss noen andre som jeg også har bestilt.
Om de kommer til å klare seg på kalde Hedmarken er naturligvis en annen sak, men det ødelegger uansett ikke gleden ved å drømme om dem i november.

Irsk musikk…

Holdt på å skrive en sur kommentar i Britt Åses blogg her for et øyeblikk siden…
Det er ikke pent, og jeg skal la det være. Smaken er dessuten som den nedre del av ryggen.
Om jeg synes det meste Vamp lager låter likt og som en dårlig etterligning av irsk folkemusikk, så får andre få ha sin smak i fred =))

Så kan jeg heller poste noe jeg selv liker bedre og synes høres mer autentisk ut.

clipped from www.youtube.com
blog it

Enya representerer noe nytt – og sikkert temmelig omdiskutert, men likevel tuftet på tradisjonene

clipped from www.youtube.com
blog it

Phil Coulter synger heller ikke folkemusikk her, men den gjorde inntrykk i sin tid (og fortsatt? det er nok av slike områder i verden…) – og bygger på tradisjoner.
Da jeg reiste til Dublin i 1976 var den ganske ny (eller kanskje ikke en gang kommet før litt senere?)
Og livet i Derry (eller Londonderry, som engelskmennene vel fortsatt kaller det) – var nok tøffere enn i dag, nå er det heldigvis lenge mellom hver gang vi hører om «bombed out bars»…
Takk og pris.

Så hadde jeg et klipp med The Dubliners – med en VIRKELIG folkesang. Men jeg sliter litt med å få til disse videoklippene. Den som har lyst kan jo søke på YouTube selv – den jeg hadde funnet var «Will you come to the bower» – men de har mange andre som er verd å høre også…
Hvorfor må nordmenn på død og liv forsøke å etterligne irsk folkemusikk?
(Jeg grøsser fortsatt over «Gje meg handa di»,….) – vi har da så mye flott folkemusikk selv – hva med å ta for seg noe av den?

Det ble en på alle måter flott konsert.

Masse folk.
Som for en gangs skyld tidde bom stille etter at klokkene begynte å ringe. Det er ofte vanskelig å finne ro nå til dags – selv i kirken.
Ute på kirkegården brant hundrevis av gravlykter.
Første verket vi sang var Totus tuus – et verk skrevet til den forrige pavens besøk i sitt hjemland Polen – han hadde visstnok en spesiell forkjærlighet for den hellige jomfru.
Dette er et komplisert verk for åttestemmig kor a cappella.
Et orgelverk av Zoltan Kodaly som mellomverk, og deretter kveldens hovedverk:
Missa Pro Pace.
Dirigenten og min kjære mann hadde bestemt at det skulle tennes et lys mellom hver sats – for å gi både publikum og de medvirkende et lite pusterom (for dette er voldsomme greier) – og denne jobben ble pålagt meg.
Det ødela litt av min konsentrasjon – måtte jo prøve å ikke snuble, ikke miste notene eller lighteren (fant ut at det var best – kan betjenes med en hånd…) og dessuten holde en finger på den rette plassen i notene når jeg var tilbake på plass.
Det gikk bra – jeg tryna ikke. Og mista plassen i notene bare en gang…
Da siste lys var tent, avsluttet vi med Ave Verum av Mozart – og alle som var i kirken reiste seg spontant opp og klappet masse….

Deretter var det en del preik – som kan være litt av et antiklimaks i sånne situasjoner, men vi satte stor pris på at Polens ambassadør kom og hørte på oss og ga uttrykk for at han satte pris på det han hørte.
Dirigenten var blid, og sa at vi har ikke sunget det så godt noen gang- på noen prøve. Det tror jeg han hadde helt rett i, alle skjerpet seg nok maksimalt. Alle de litt ugreie stedene gikk bra. Det er lange sekvenser her uten akkompagnement, – og da gjelder det jo å ikke synke til orgelet kommer inn igjen – da er det pinlig åpenbart om man har havnet på feil tone…

Ny framføring i Hamar Domkirke i begynnelsen av februar – i fall noen føler for å gå og høre på.

Konsertsko


konsertsko

Her har jeg aldeles usjenert hermet etter Glamourbibliotekaren
(som forøvrig har en nydelig post i dag også) – for dette synes jeg var en glitrende ide.
Rikltignok er jeg åpenbart mindre glamorøs og ikke så flink til å ta bilder (rappa bakgrunnen også jeg, når jeg først var i gang). Det er en stripe lav novembersol her som jeg setter stor pris på, men som ikke gjør seg så godt på bildet.
Men skoene – de er et av de beste kjøp jeg har gjort noen gang.
De er riktignok ikke lenger nye, og jeg har blogga om dem før, men uten bilde. Disse kjøpte jeg i en butikk med prøvekolleksjoner (alle sko i str 37 eller 37,5) på Strøget i København, og det var jo åpenbart at dette var mine sko.
Jeg leter alltid etter komfortable, men likevel pene svarte sko – av samme grunner som den glamorøse bibliotekar, og dessuten fordi korsangere må stå rett opp og ned i timevis – og da kommer det ikke på tale med vonde sko.
Hælen er en søt liten snellehæl (som vel var mer i motebildet da jeg kjøpte dem enn nå…), de har gummisåle (så jeg ikke tryner på vei opp eller ned fra korpodiet..) med ROSEMØNSTER! 😀 – og en brodert rose på vristen.
Min far på 78 syns det var noen ordentlige kjerringsko, men det bryr jeg meg ikke om. Hva vet vel han om hva som er glamorøst =))

Min blogg: P021108_15.15.JPG


generalprøve

Dirigenten slår an tonen.
Vi sang gjennom hele messen, noen kritiske partier flere ganger.
Hvorfor er et alltid mannfolka som surrer, mon tro…
Selv om jeg selv må ta noen runder på den aller siste tonen. Litt stusslig å ikke få med seg den =))
– en litt overraskende F i annensopranen – etter å ha surra rundt på fiss og i dur i taktene før. Den sitter enda ikke HELT i huet mitt, men jeg har tatt noen runder med klaveret etter øvelsen. Nå troor jeg den er der.