Formiddagen ble tilbrakt med shopping av diverse gaver. Hadde det ikke vært så mye annet å gjøre her i byen, hadde jo shoppingen i seg selv vært verd turen. Men det får holde med en formiddag. Kanskje hadde det vært noe å vurdere en juleshoppingtur i november. For det første kan man jo da få med seg noen av innendørsaktivitetene som vi ikke har hjerte til når det er så nydelig vær (vi har bare vært på ett eneste museum på to turer hit…), og dersom man har en plan og en shoppingliste, tror jeg man kan spare inn hele turen på juleshoppingen.

Et lite hageavbrekk måtte vi ha, og hadde en rolig stund i Fransiskanerhagen, en gammel klosterhage som ligger rett ved Vaclavplassen og er en oase for alle som jobber i nærheten, eller trenger å hvile slitne shoppingbein.

Her blomstret juleroser og magnolia, og folk satt på benkene og nøt solen. Mens vi satt der, hørte vi en faretruende stemme over høyttaler, og deretter en grusom sirene. Minte oss egentlig om sivilforsvarets hjemme – og vi så på klokka. Den var ganske riktig tolv. Folk, inkludert politiet som rusla forbi, leet ikke på ørene en gang, så vi ble også rolig sittende. En hver terrorist som tenker å angripe et europeisk land bør nok gjøre det klokka tolv… Jeg fikk kjøpt noe snasent sommertøy til mine søte barnebarn, og noe annet småtteri til mine døtre som passer huset og katta og sånn.

Deretter var det tid for lunsj, som vi i dag inntok på Kampa Park. Dette er en ganske eksklusiv restaurant, som nok har en av byens beste beliggenheter. Men den kan sannelig ikke måle seg med gårsdagens Terasa U Zlate Studne. Gå ikke til Kampa Park hvis du er sulten.

Ølet kom fort, brødet kom ganske fort, men så ble vi sittende og glo på elva i 40 minutter, før maten kom. En enkel pastarett som det tar ti minutter å lage, og den stod på dagens lunsjmeny. Restauranten var ikke engang halvfull og det krydde av kelnere. Så noe er feil med logistikken her. Maten var god da den endelig kom, da. Men smøret var harskt etter for langt opphold i sola…

Etter en siesta på rommet, var det tid for opera.

La Traviata, som vi egentlig hadde tenkt å se, var forduftet fra programmet fullstendig da vi skulle kjøpe billetter. Så da ble det Tryllefløyten. På “Estates Theatre” som vel er en noe mindre biscene til “Narodni Divadlo”- nasjonalteateret. Vi hadde losjeplass på første balkong. Bygningen er gammel og fornem, og antagelig noe for plysjbelagt til å være ideell for opera. Akustikken var ikke den beste, verken sangere eller musikere fikk noe gratis her, tvert om. ‘Den var bedre på hovedscenen som vi besøkte sist. Státni opera Praha har vi til gode .

Vi var noget forbløffet over åpningen. Som dere ser på bildet, var sceneteppet oppe. Scenen var helt bar, man så rett inn i mekanikken og alt som er bak. Etter hvert som det nærmet seg start, loffa det inn noen rødkledde dansere som ga seg til å tøye ut, skravle, og tutle rundt….Men det var en mening med det – ouvertyren ble illustrert av en utmerket ballett – og de rødkledde danserne var bokstavelig talt en rød tråd gjennom hele forestillingen. Scenografien var interessant, og fikk sikkert operaens økonomisjef til å gni seg skinnløs i nevene… Den bestod av et fargerikt tøystykke som ble heist opp og ned over hele scenen og illuderte hva det skulle være. I tillegg et par speil og to røde forheng. Og en stige.

Denne forestillingens desidert beste prestasjon var Pamina – sunget av Simona Houda-Saturova. Vi er bare stumme av beundring, særlig for hennes tolkning av “Ach, Ich fühl’s”. Her er en ung Leontyne Price på YouTube, men jeg vil påstå at det vi hørte var bedre…

Jeg har blogga om Tryllefløyten før. Dersom det er mulig å tolke noe seriøst ut av dette eventyret, ser jeg det som et monument over maskulin forfengelighet. Pamina er den som gjennomgår de virkelige prøvelsene i stykket, og hadde vel fortjent bedre enn å få den fjotten Tamino som premie – i denne forestillingen sang hun flettene av alle andre, og tok med seg Tamino og stakk, da de begynte med alt seremonitullet på slutten Hoho.

De unge damene som egentlig skulle være gutter, var også særdeles bra. Denne forestillingen hadde fortjent bedre akustikk…

I morgen er siste dag for denne gang, og vi gleders oss til å overvære Verdis Requiem i Rudolfinum. Der er i alle fall akustikken framifrå. Og en bedre bursdagsmiddag må det vel bli på meg, eller noe?