Lørdagen var begivenhetsrik. På morgenen tittet jeg for moro skyld inn på Blocket.se og fant en dame som skulle selge 2 knipleputer pluss masse utstyr. I Linköping! Det var jo rett i nabolaget. Jeg sendte melding og gjorde en avtale om kjøp.
Deretter bar det inn til Vadstena igjen, denne gang i bil. Solveig skulle klage på noe hun hadde kjøpt i spetsbutikken – jeg vet ikke helt hva det var, men det viste seg at hele leveringen var defekt, så Solveig fikk ikke bare pengene tilbake, men ekstra tråd som kompensasjon for dårlig levering. Snakk om service. Jeg spurte om prisen på spoleapparat, og det var noe rimeligere enn husfliden, men dyrere enn vevbutikken på nett i Norge. Men damen fikk et lurt glimt i øyet, gikk på bakrommet og hentet et spoleapparat av den typen som ikke lages lenger og som er til kniplepinner. Se det, lar seg høre. Prisen var det heller ikke noe å si på. Dobbelt kupp!
Dagens plan var å besøke spetsmuseet, men vi hadde fortsatt noe tid til det åpnet, så vi besøkte kirken. Den er svært vakker, og vi beundret kniplingene på alteret. 
Hovedalteret i Vadstena er ganske så likt det i Ringsaker, hvor de har bedt meg om å lage en alterduk. Akkurat det tror jeg leveringstiden blir lang på. En ting er å lage en duk til sakristiet som kun er synlig for få – hovedalteret er noe annet.
Utformingen av duken er også en utfordring. Formen på alteret er helt lik i begge kirker, og alterskapene er begge lagd i Belgia på omtrent samme tid, men ikke av samme mester. Det gjør at alteret ikke kan ha en vanlig, rektangulær duk, fordi alterskapet står litt innpå alterbordet. Men her hadde de jo løst problemet på en genial måte. Her har de nok faktisk tre duker – og den øverste- som blir mest slitt og trenger oftest vask – er helt uten kniplinger eller annen pynt. Dette skal jeg vise lederen for Ringsaker kirkes venner som jeg skal møte om et par dager. Jeg vil svært gjerne kniple til kirken, men trenger nok ganske mye mer øvelse før jeg kan starte et slikt prosjekt.
Spetsmuseet var også en opplevelse.
Den kniplede hatten er ikke fra spetsmuseet, da – den så vi i biblioteket, som vi også stakk innom i påvente av at spetsmuseet skulle åpne. Damen som var i ferd med å lage en kniplingsutstilling i en monter, og velvillig viste oss hatten, fortalte at damen som hadde kniplet den brukte den i et bryllup – og det begynte å regne. Da kan enhver tenke seg hvordan det gikk med den stivede hatten… Kniplingene i spetsmuseet var jo bare ikke til å tro. Og dette satt de og kniplet – med dårlig arbeidslys og uten arbeidsbeskrivelse. Hatten av – med eller uten stivelse.
Deretter dro vi til Linköping og traff en svært så hyggelig familie. Mor i huset solgte sin mors knipleutstyr – hun tenkte ikke begynne å kniple selv. Så jeg reiste hjem med to knipleputer, masse tråd og en DIGER bunke med mønster. Solveig fikk også noen – jeg hadde jo noen av dem fra før. Når det regner på presten, etc…Far i huset var også særdeles hyggelig, hjalp oss å bære ned og tilbød seg til og med å vise oss «Gamle Linköping». En samling hus av byens eldste, satt sammen til et miljø – ikke ulikt Maihaugen. Deriblant en kniplebutikk som det også var interessant å se – selv om vi kom rett før stengetid.
Deretter dro vi hjem til vårt gedigne hus.
Den største stuen måtte jo bli kniplestue. Vi fant et bord med passende høyde, og her er fem knipleputer fordelt utover 
Spisestuen var det heller ikke noe å si på. Jeg mente det var min tur til å lage middag, men Solveig tok ikke sjansen på det, så vi kjøpte sushi i Linköping. Det passer jo fint til cava 
.
