Kategoriarkiv: bøker

Bokomtale, The Peach Keeper

Publisert av
Svar

Ikke helt fornøyd med TheLIbratyThing – hvorfor kommer ikke mine omtaler kronologisk på siden her med den siste først? Må sjekke om jeg har surra med noen innstillinger…

Men i alle fall: Jeg har akkurat lest ut denne boka på min utmerkede Kindle.

Det er en god bok. Forfatteren skriver godt, og det er få dødpunkter. Skulle man mislike noe, må det være at den er temmelig amerikansk. Den handler i bunn og grunn om fire personer. Fire “high school stereotypes” kan man vel kalle dem, og alle fire forsøker å bryte ut og finne sin egen vei, på hver sin måte. The Joker, The Freak, The Stick Man and The Princess – det høres jo ut som en samling klisjeer, men det er egentlig ikke det. Forfatteren tegner et interessant bilde av en liten by i North Carolina, hvor fortid og framtid møtes mens Paxton planlegger et stort jubileum. Kjærlighet og mordmysterium som bonus. Koselig lesning, og forfatteren har mye på hjertet. Blant annet at du må gjøre plass i livet ditt for at gode ting skal komme inn i det. Det er nok aldeles riktig, selv om det dessverre ikke nødvendigvis alltid er noen automatikk i den saken. Blir det for mye plass, kan det jo like gjerne hende at du får en haug med dritt?

Drømmepåske

Publisert av
Svar

Nydelig vær i hele går. Jeg tilbrakte det meste av dagen ute i hagen. Vekselvis på terrassen med en bok, og vekselvis ute i felten, enten med rive i hånda eller rompa i været. Fikk klipt omtrent halvparten av rosene og lukt noe. Særlig innimellom mine fine geranier rundt rosene, var det veldig greit å spa opp krypsoleier. Når geraniene er på full fres er det nesten umulig å se krypsoleiene før det kommer gule blomster innimellom de rosa og lilla, men nå var det jo bare krypjævlene som var grønne. Moahahaha. Det ser ut til å være liv i de fleste rosene, selv om en del klatreroser må klippes kraftig ned også etter denne vinteren. Men jeg hadde ventet verre, vi hadde en lang periode med kraftig barfrost i høst.  Elines blåveis står nå i fullt flor. Andre vårblomster begynner så smått å komme, men i det lange bedet mot veien – hvor jeg har passet nøye på at det skal være mye løk og vårblomstring, er det knapt en grønn tust. Annet enn ugras og ting som ikke kommer til å blomstre på lenge. Hvor er perleblomstene, påskeliljene og blåklokkene? Antagelig er det bare jeg som er for utålmodig, det har tross alt vært dyp tele og først de siste dagene det er blitt sommertemperaturer. Ungdommen lå på terrassen i bikini i går.

Da det led mot kveld var det på tide å dusje og skifte. Jeg var satt opp som tekstleser i kirken. Langfredag var den dagen jeg i sin tid debuterte som tekstleser. Daværende kapellan ringte og spurte om jeg kunne komme og lese – da vedkommende som skulle gjort det hadde forfall. Jeg var grei og sa ja, tenkte at et par små bibelvers kan jeg da sikkert lese. Jomen sa jeg smør. I går var jeg bedre forberedt. Langfredagsgudstjenesten består stort sett BARE av tekstlesing.

Satser på en hagedag i dag også, ispedd litt lesing. Jeg er ferdig med Einstein. Lastet ned en krim som hadde fått mange stjerner av de fleste på amazon. Den var elendig, men heldigvis kort. Så fant jeg Maeve Binchy: Minding Frankie – perfekt påskelesning. Einstein er jeg også ferdig med Sidelights on relativity er kort. Handler om de virkelig store spørsmålene i fysikken, forklart på en slik måte at selv mor forstår. Den mannen var utvilsomt genial. Jeg har en tendens til å laste ned altfor mange “samples” på min Kindle. Når jeg surrer rundt på Amazon er det veldig lett å trykke på “Send sample”. Får jo lyst på alt mulig. Trenger litt mer disiplin på å lese prøvene fortløpende og bestemme om boka er verd å betale for eller ei…

Ellers må jeg blogge om hva jeg drømte i natt – noe jeg sjelden gjør. Jeg drømte at jeg satt på en innglasset veranda i et av nabohusene her, sammen med noen gamle venniner fra studietida. Dette huset ligger ikke nede ved Mjøsa i virkeligheten, men i drømmen min gjorde det nok det. Plutselig ser jeg ut av vinduet og ser at vannet er i ferd med å stige opp mot huset. Jeg peker og roper forskrekket til de andre, som bare glor ut av vinduet og ikke skjønner hva jeg maser om. Før jeg rekker å mase særlig mer, når vannet opp til vinduet, verandaen knaker i sammenføyningene, og så seile vi på Mjøsa i en sprøkkin glassveranda… Merkelig nok synker den ikke, den ligger bare litt sidt i vannskorpa. Selv mobilen min er tørr, så jeg tar bilder av seilasen. Noen unggutter kommer etter hvert til og sleper oss og verandaen til land (og strandlinjen er merkelig nok der den pleier…). Det blir masse styr og aviser og sånn, tørke må vi og, så vi er forsinket på vei til Oslo hvor vi skal på noe slags konferanse eller noe. Budsjettet er trangt, så vi har bestilt rom på et mørkt og skummelt hotell hvor vi ankommer nærmere midnatt. Der står en sur dame og sier at siden vi er så seint ute, har hun gitt rommet til noen andre, så alt er fullt. Vi snur oss for å tusle ut, men i gangen står det masse folk, noen med kamera. Så våkna jeg…

Noen drømmetydere der ute? Hoho, bisarre og merkelige ting man kan drømme….

Nå er det mer kaffe, deretter ut i hagen!

Ellers anbefales Matteuspasjonen på P2 klokka 19 i kveld

Påskeferie :-)

Publisert av
Svar

Ikke en eneste vakt denne påska – det er jeg glad for. De har en tendens til å være slitsomme, selv om bemanningen er styrket de siste åra. Husker den siste gangen jeg hadde vakt skjærtorsdag med ordinær bemanning. Da jeg kjørte hjem var jeg så trøtt at jeg glemte å svinge av til Moelv, og våkna ikke før på Rudshøgda. Måtte snu, gitt. Heldigvis gikk det bra.
Men nå slipper jeg unna – og kan kose meg i hagen hele påska. Har syklet (og jobba ørlite) i dag, rakt og rydda litt. Det står mye igjen da. Men nå er jeg støl (har nok vært altfor dorsk i vinter) og varm i ansiktet. Det var 19 grader i skyggen på min terrasse da vi satt der og spiste middag. Hagen er et sorgens kapittel etter at entusiasmen dalte med det dårlige været i fjor på ettersommeren og høsten. Men forhåpentlig kommer bedre tider i år.
Nå er det påske. Jeg leser Einstein og «Atheist delusions».
Og hører på Bach

Dette er en av de flotteste sopranariene jeg vet om.

Mer Trollope…

Publisert av
1

Jeg holder på å lese «The Way we live now». Denne romanen mente visstnok Trollope selv var hans beste.
Her kommer i alle fall Trollopes samfunnskritiske prosjekt sterkt fram. Han skrev visstnok denne etter å ha vært borte fra England en stund, og ble forferdet over hvordan samfunnet var blitt da han kom tilbake. Kontrasten til romanene om Barsetshire er slående. I de historiene gikk samfunnet sin trauste og viktorianske gang. Selv om han tar opp en del grunnleggende moralske spørsmål, er det aldri noen tvil om hvor samfunnets grunnsteiner ligger, og romanenes helter og heltinner er de som har en god moral og handler etter denne. I denne romanen er det meste annerledes. Handlingen er for det meste lagt til metropolen London, og folk farter både hit og dit, ikke minst til USA, uten å blunke. De er ikke lenger isolert i sitt lille, viktorianske nærmiljø.
«The Way we live now» har en helt annen tone enn romanene om Barset. Det tok meg en stund å komme inn i historien. Den presenterer i utgangspunktet en liten familie. Enken Lady Matilda Carbury er lettet over at hennes tyranniske og muligens voldelige mann er død. Hun tenker å begynne et nytt og mer komfortabelt liv, han har etterlatt henne en mindre adelstittel og nok penger til å klare seg. I tillegg tenker hun å skape seg en litterær karriere. En spennende kvinne man kan fatte sympati for, ikke sant? Men Trollope fortsetter med å beskrive henne som grunnleggende falsk. Hun har skrevet en dårlig bok, men tenker å promovere den ved hjelp av sine bekjentskaper. Hun er fortsatt en pen dame, og tvinner en del av de mannlige redaktører av diverse aviser og tidsskrifter rundt fingeren uten problemer.
I tillegg til litterære ambisjoner har hun en sønn og en datter. Sønnen – Sir Felix – er en gjennomført døgenikt, han gjør ikke annet enn å drikke, spille kort og forføre intetanende og godtroende fruentimmere. Datteren er pliktoppfyllende og litt kjedelig – men moren er ikke særlig fornøyd med henne fordi hun nekter å gifte seg med sin solide fetter som har fridd til henne, og som eier familiens gods på landet. Og tillike er alt man kan ønske seg av en moralsk og eksemplarisk viktoriansk gentleman.
Lady Matilda forguder sin fortapte sønn over alt i verden, men er samtidig bekymret fordi hun ser klart at han kommer til å ruinere både seg selv og henne. Derfor prøver hun å få ham gift med tidens største og mest omsvermede arving – Marie Melmotte. Mr. Melmotte har masse penger, eller det ser i alle fall sånn ut – så alle, til og med kongehuset, danser etter hans pipe – samtidig som de fleste snakker stygt om ham bak hans rygg og kaller ham en svindler.
Jeg er ikke ferdig med boka – men «the plot thickens» – jeg begynner å få lyst til å lese den ut. I begynnelsen hadde jeg litt problemer med å fatte interesse for verken skjebnen til Lady Matilda eller Sir Felix.

Anthony Trollope

Publisert av
2

I studietiden leste jeg Trollopes seks romaner fra det fiktive grevskapet Barsetshire. Nå har jeg lest dem på nytt, og likte dem om mulig enda bedre. Trollope var en svært så produktiv forfatter, så jeg ser fram til å lese mer av hans forfatterskap. Har lastet ned et par andre på min Kindle og har så vidt begynt på «The Bertrams». Vi får se om jeg liker den like godt som historien om folk i og omkring Barchester. Den første boken – The Warden – er visstnok regnet for den svakeste i serien. Er ikke så sikker på om jeg er enig i det, jeg har stor sans for Mr.Harding – og det er jo hovedsaklig hans historie som blir fortalt i denne boka. Og har man først lest den første, og likt den – er det lettere å komme gjennom de neste, ikke sant. Alle bøkene kan vel egentlig leses for seg, men det er en fordel å lese dem i rekkefølge, da mange personer går igjen gjennom hele serien. Og belønningen får man når man kommer til den siste – The Last Chronicle of Barset – hvor man møter igjen de aller fleste av de personene man har møtt gjennom hele serien, og da er det en fordel om man kjenner dem godt.
Karakterskildringene er Trollopes sterkeste kort etter min mening. Menneskene vi møter her er ordentllige mennesker med sterke og svake sider, svært få er pappfigurer som bare er der for å markere ett eller annet. Selv den formidable Mrs. Proudie har gode egenskaper…
En særegenhet ved Trollope som til tider kan være irriterende er at han av og til snakker direkte til leseren som forfatter – og argumenterer for dette og hint. Noen ganger er dette morsomt, andre ganger er det bare distraherende – i alle fall for en leser i vårt århundre.
Og navnebruken hans er jo også et kapittel for seg. Dr. Fillgrave (Filgrave i siste bind), Sir Omicron Pie, Mr. Nearthewinde og Mr. Closerstil, Mr. Toogood – for ikke å snakke om Bishop & Mrs Proudie….
hehe
Har du ikke lest disse, så gjør det – og helst på originalspråket.

Dr. Thorne

Publisert av
Svar

Skal ta i meg noe av det jeg skrev om Anthony Trollope i innlegget The Warden. Dr. Thorne var ikke en av de romanene han selv satte høyest – men kritikerne har i ettertid gjort det, og ment at dette er et av Trollopes beste verk. Og jeg må bare si meg enig. Selv om man skjønner nokså tidlig hvilken vei det går, er dette en utsøkt studie i menneskers motiver og dumheter. Og Mary Thorne er så visst ingen pappfigur. Det er forsåvidt ikke Lady Arabella, Augusta Gresham eller Bridget med kjevlet heller…. Anbefales!
(og hva med Mrs. Proudie i den forrige – Barchester Towers 😉 – blir bare stadig mer imponert og får mer ut av disse bøkene nå enn da jeg leste dem for første gang for ørten år siden)

Tekster…

Publisert av
Svar

for et halvt års tid siden, la jeg ut en bok på Amazon.
Hehe, hittil har jeg tjent åtte dollar på dette, det er 13 personer som har kjøpt boka, og en av dem har til og med lagt inn en omtale. Morosamt 🙂 (for ordens skyld – denne personen er helt ukjent for meg…)
Jeg har et halvferdig manus til liggende på pc’n – kanskje jeg skulle ta meg sammen og få det ferdig. Jeg tror uansett ikke jeg gidder å sende det til noe forlag, det var en frustrerende opplevelse i sin tid. Ikke på grunn av refusjoner og negative tilbakemeldinger, men først og fremst fordi samme forlag sa fullstendig motsatte ting i diverse runder. Den ene konsulenten visste åpenbart ikke hva den andre hadde sagt, og hadde helt forskjelllig mening om saken. Litt for mye bingo?
Man trenger tilbakemeldinger og hjelp når det gjelder finpuss av manus, men det kan man få andre steder også. Jeg gjorde dette for moro, ikke fordi jeg ville tjene penger eller bli en berømt forfatter. Jeg liker å pønske ut krimintriger.

The Warden

Publisert av
3

Dette er en roman av Anthony Trollope, og den første i en serie romaner om det fiktive grevskapet Barsetshire. Jeg leste alle i studietida, og hadde stor glede av dem, både språklig og litterært. Nå har jeg lasta ned hele serien til min Kindle, og tenker å lese dem igjen. For det første er det såpass lenge siden jeg leste dem at jeg ikke husker alle enkeltheter i handlingen, dessuten ser man vel alltid på ting med andre øyne 30 år seinere?
Anthony Trollope anbefales på det varmeste. Han var i sin tid en meget produktiv forfatter, og hadde en fastsatt skrivetid som han opprettholdt hver bidige dag. Han levde et uvanlig og interessant liv. (les den engelske wikipedia-artikkelen, den norske er langt mindre innholdsrik). Og skrev som sagt MANGE bøker. Han er muligens ikke anerkjent som en av de virkelig stuerene klassikerne – muligens på grunn av stor produksjon – men dette er definitivt verd å lese.
The Warden omhandler en rekke problemstillinger som er aktuelle den dag i dag. I tillegg til livet og kjærligheten (som alle gode romaner bør handle om), handler denne om hvordan ens egne, helt sikkert gode og uklanderlige prinsipper – kan komme i konflikt med andres interesser på en måte som kan skade dem, om pressens makt og kirkens stilling i England. Trollope har – i likhet med Jane Austen – en genial evne til å gestalte typer man kjenner igjen. Selv om jeg vil påstå at når det gjelder Trollope begrenser dette seg til menn. Kvinnene hans blir merkelig utydelige, selv de som spiller en stor rolle for handlingen. Mary og Eleanor her får vi absolutt ikke tak på som personligheter – kun som «unge damer» som hver for seg prøver å gjøre livet lettere for henholdsvis bror og far. Mrs. Grantley er muligens et tilløp til et unntak. Beskrivelsen av hvordan hun privat setter sin «archdeacon» på plass, samtidig som hun sitter i kirken med en liten datter på hver side og ser ut som en underdanig frue er god. Men noe inntrykk av hennes personlighet får vi likevel ikke. De kvinnelige bipersonene er rene pappfigurer. Dette er en merkelig svakhet ved svært mange mannlige forfattere etter min oppfatning, selv blant de aller største og mest anerkjente.

Barnemordersker, skjeletter og Goethe

Publisert av
4

Når skjeletter ramler ut av skapet, er det sjelden en hyggelig foreteelse. I Åsnes kommune kom det et halshugget sådant opp av jorda for litt siden.

Billdet er lånt av Glomdalen, som forteller den tragiske historien om barnemordersken Anna Østmo. Hun drepte sitt nyfødte barn, sydde det inn i madrassen og tilsto da det ble funnet pga stanken som oppstod. Nå får hun forhåpentlig en grav på kirkegården – slik hun hadde ønsket. På hennes tid fikk ikke slike syndige kvinner komme i vigslet jord.

Anita henviser også til denne siden. Det er trist og hjerteskjærende å se hvor mange av de dødsdømte som ble dømt for fødsel i dølgsmål eller barnemord.

Omtrent på samme tid blir en annen Anna – Anna Catharina Höhn – dømt og henrettet for samme forbrytelse i Weimar. Dette kan hun takke innenriksministeren for- Johann Wolfgang von Goethe. Hans stemme for dødsstraff avgjorde saken, og i egenskap av innenriksminister stod han for et stort sikkerhetsoppbud ved henrettelsen, for å avverge eventuelle protester. Dødsstraff for slike forbrytelser begynte heldigvis å bli upopulært, begge disse Anna’ene var blant de siste som ble henrettet for dette. Goethe var åpenbart en intelligent mann, han har hatt stor betydning for tysk og europeisk kultur – men det er noen sider ved mannen som har vært godt gjemt fram til nå. Han har nærmest vært kanonisert – av nazistene, kommunistene og frimurerne – i den grad at særlig nazistene redigerte hans brev og etterlatenskaper slik det passet dem, og disse redigerte «sannhetene» har blitt videreført fra ett forskningsprosjekt til et annet. Først etter jernteppets fall er originalpapirene tilgjengelige for utenlandske forskere. Den amerikanske professoren Daniel Wilson skrev i 1999 en bok som vakte allmenn oppsikt i Tyskland. Den er ikke oversatt til verken norsk eller engelsk så vidt jeg kan finne – men noe omtale finnes. Det går fram av Goethes brev og etterlatte papirer at han i egenskap av innenriksminister infiltrerte studentmiljøer og «hemmelige klubber» (disse florerte i stor grad på denne tiden) med betalte spioner, for å avsløre eventeulle opprør i emning (minner om noen som prater om krigen mot terror i dag kanskje?). Spesielt dette, og den klare parallellen til kommunistregimets bruk av spioner, er bakgrunnen for diskusjonen som oppstod i Tyskland i kjølvannet av boka. Goethe solgte også fanger – småkårsfolk som var dømt for mindre forbrytelser – til engelskmennene, disse trengte folk til å sloss i sine opprørske kolonier. Han slo hardt ned på lovlige protester som bønder og leilendinger organiserte mot ulovlig utbytting. Kanskje var han et barn av sin tid – men alt dette ble også sterkt kritisert i samtiden- så det blir antagelig ikke helt riktig å kalle mannen en humanist og forkjemper  for demokratiske idealer, slik det i stor grad er blitt gjort. Som de fleste folk – «store» som «små»  – hadde han utvilsomt både lyse og  mørke sider. Det burde være interessant å studere alle sammen?

Jeg har ikke lest så svært mye verken om eller av Goethe, kun «Faust» og noen småstykker fra tysktimene,  så her gjør jeg som Hjorthen og uttaler meg friskt om ting jeg ikke har rede på. Men det er interessant å grave etter informasjon, jeg har forsøkt å angi om ikke alle, så i alle fall mange lenker og kilder – og man lærer mer av selv å skrive ned sine tanker.

Goethes kvinnesyn og kvinneforbruk gjør meg både trist og kvalm. Han var stadig «forelsket», og brukte sine svermerier i det han skrev. Den kvinnen han hadde det lengste forholdet til var Charlotte von Stein – en gift kvinne, mange år eldre enn ham selv. Forholdet skal etter sigende ha vært platonisk, og da Goethe ble opptatt i frimurerordenen, ga han de hvite kvinnehanskene han fikk til henne. Disse skal visstnok gis til en dydig kvinne man nærer respekt og aktelse for, men man kan jo spørre seg hvor alvorlig Goethe egentlig tok frimureriet. Det er jo mulig at dette kun var nok en spionasjearena for ham – han ble aldri noen ihuga eller flittig frimurer. På den tiden var Frimurerlosjen kun ett av de mange hemmelige selskaper Goethe i kraft av sin stilling måtte holde et visst oppsyn med.  Forholdet til fru Stein ble etter hvert en truende skandale, og Goethe rømte til Italia. Der traff han den unge og frodige Christiane Vulpius, som han flyttet sammen med og fikk flere barn med. Kun en sønn levde opp. Christiane var en fornuftig, praktisk og handlekraftig kvinne- Goethe kan antakelig takke sin skaper for at han fant henne. Hun var imidlertid uten utdannelse og kom ikke fra noen fin familie, så han kunne ikke ta henne med i de finere forsamlinger. De var jo ikke gift heller, før etter mange år. Og hun fikk en dårlig lønn for å ha viet livet sitt til den store mann – da hun lå på dødsleiet stakk Goethe av, han nektet å besøke henne og gikk ikke i begravelsen heller. Sykdom og død var åpenbart ikke noe for ham.

For et års tid siden skrev jeg en liten omtale  av boka til Roger Aase om frimurerne. Det hadde kanskje vært rimelig ogå å skrive litt om hvordan de presenterer seg selv, tenkte jeg – og bladde denne uka litt i deres storstilte jubileumsbok «En lysets orden». Det er en ganske kjedelig bok, full av selvskryt og glansede bilder som man vel kan forvente av en  slik publikasjon, men noen blaff av selvinnsikt finnes sannelig, med røtter hos nettopp Goethe: (Sitat fra boka «En lysets orden» – som du kan lese på bokhylla.no – side 78)

«…noe Goethe hadde gitt genial form i «Faust». Det er blitt sagt om dette diktverket at det inneholder hele frimueriets «vesen». Hovedpersonen, Faust, representerer det enkelte menneske og det søken etter sin bestemmelse. Djevelen, (Mefistofeles) har inngått et veddemål med Gud om hvem av dem som skal vinne Fausts sjel. Den sprenglærde Faust har studert alle vitenskaper uten å ha funnet svar på livets gåte og inngår en pakt med sin skygge – Mefistofeles, som vil lede ham. Fausts liv blir en ekskursjon gjennoom tallrike yrker, eventyrlige opplevelser og djerve ambisjoner, inkludert forførelsen av et uskyldig pikebarn. Hvis suksess i handlingens verden hadde vært det saliggjørende, som Faust er inn på, ville djevelen ha vunnet veddemålet. Men Fausts onde ånd blir snytt for byttet, for til slutt blir Fausts sjel ført bort av engler, enda han for sent har innsett sin brøde. Gretchen er blitt vanvittig og befinner seg i himmelen. Da lyder det et kor fra oven:

Wer immer strebend sich bemüht

Den können wir erlösen

Fordi Faust har gått i seg selv, oppnår han å bli gjenforent med Gretchen som symboliserer kjærligheten ,det guddommelige prinsipp. Han har fått se lyset og er vendt tilbake til sitt opphav. »

Unnskyld meg, men her ser ialle fall jeg Mefistofeles som fadderen og alle de merkverdige opplevelsene og krumspringene han tar Faust med på som en klar parallell til alt det tullete de driver med i losjen. Man oppnår ingen innsikt eller personlig vekst ved å stenge seg inne og lukke seg ute fra folk med feil kjønnsorgan, feil tro eller feil meninger – tvert om.  Og kvinnesynet her er jo bare til å få vondt i magen av, men det var antagelig ikke annet å vente på syttenhundretallet, dette var nok gjengse holdninger og ikke noe Goethe fant på selv. Åpenbart har saken med barnemordersken gjort et visst inntrykk – til tross for at Goethe sendte henne i døden. De lærde litteraturhistorikere er visstnok ganske enige om Gretchen-motivets opphav. Eller var han så kynisk at han gjorde det for å få en mer dramatisk slutt på sin litterære historie? Hvem vet. Dette store epos tolkes i alminnelighet som en fortelling om mannens evige streben mot større forståelse av sannheten, og dette gjør at Gud til slutt vinner, alle feiltrinn underveis tilgis fordi målet var edelt.

Hensikten helliger midlet, kvinner er forbruksvare – men til slutt er det likevel hun som skal redde ham, med sin enkle, trofaste og altovervinnende kjærlighet?

(hmmm…jeg må ha gått glipp av noe helt vesentlig her…)Les den (eller se den flotte operaen hvis du ikke orker en slik murstein), og tenk selv. Selvsagt var perspektivene på mangt og mye annerledes enn i dag da denne ble skrevet – ikke minst er vel kvinner i dag i alle fall i navnet anerkjent som mennesker. Bortsett fra i frimurerlosjen og lignende mannsbastioner naturligvis.

A propos kynisk omgang med gamle bein- frimurernes jubileumsbok bekrefter også at her i huset bruker de knokler og beinrester av døde mennesker til selskapslekene sine.

Dette er faktisk i strid med norsk lov. Jeg tviler på at dette er rester av henfarne frimurere som har testamentert sitt legeme til slik bruk. Dersom de har gravd dem opp på nedlagte kirkegårder (som Roger Aase forteller det går rykter om), er dette i  så fall forbudt – det er ganske strenge regler (forskrift til lov om kirkegårder) for hva som skal gjøres med oppgravde bein – jfr funnet i Åsnes. Det er også i hehold til Lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik forbudt å bruke menneskelig vev til kommersielle formål. Rene underholdningsformål står det ingen ting om – det var kanskje for grotesk til at lovgiverne tenkte tanken. Underholdning er vel også kommersiell, særlig når den koster så mye som den gjør i dette huset…

I forskningsetisk bibliotek finnes også en interessant artikkel om «Etikk og gamle skjeletter». Heller ikke denne forfatteren later til å ha tenkt tanken på at det finnes en rekke slike «samlinger» som absolutt ikke brukes til forskning, men som rekvisitter i selskapslekene til en lukket gruppe menn. Verken sektens prester, politifolk, jurister eller øvrige medlemmer later til å se noe galt eller uetisk i dette. Vi får håpe de losjene som er bygd de siste åra – etter at disse lovene ble vedtatt – i det minste bruker plastskjeletter. Det vil jo i så fall gi  «ritualene» deres det komikkens halloweenskjær de fortjener.

Jeg for min del vil i alle fall gjerne kremeres når den tid kommer,  det burde sikre mot at jeg blir brukt til forskning eller underholdning, slik at min aske kan komposteres i fred under en rosebusk. Før det kommer så langt, ser jeg imidlertid gjerne at eventuelle brukbare deler blir overlatt til folk som fortsatt lever og trenger dem. Jeg har forsåvidt heller ikke noe i mot å bli brukt til forskningsformål, så lenge ikke dette strider mot mine etterlattes ønske om en anstendig bisettelse – de får ha det siste ordet her.

Nå har jeg skrevet mye stygt om stakkars Goethe. Hans litterære geni er allment anerkjent og ubestridelig. Men det må være lov å si at han kanskje hadde noen dårlige sider likevel (jfr den hjemlige Hamsun-debatt). Selvironi (?) haddde han også, han  var vel omtrent 50 da han skrev denne. Selv om det ikke hindret ham i å forelske seg nok en gang i en tenåring da han selv var over 70.

Diktene taler vel for seg selv – og kan tjene som en vakker aftensang:

Wanderers Nachtlied:

Der du von dem Himmel bist,
Alles Leid und Schmerzen stillest,
Den, der doppelt elend ist,
Doppelt mit Erquickung füllest;
Ach, ich bin des Treibens müde!
Was soll all der Schmerz und Lust?
Süßer Friede,
Komm, ach komm in meine Brust!

Ein Gleiches:

Über allen Gipfeln
Ist Ruh,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur, balde
Ruhest du auch.

http://www.youtube.com/watch?v=d2NWqF9eDXo

Bokoppdatering..

Publisert av
7

Får prøve å skrive litt om hva jeg leser på min nye, fine Kindle. (Nei, jeg har ikke betalt for å skryte av den…). Den var selvsagt med på turen til Praha, og den er fin å lese på sengen i også. Jeg har kjøpt et omslag med innebygd leselys, det lyser bare opp boksiden og er minimalt forstyrrende for eventuelle sengefeller.
Før vi dro, og til dels under og etter turen, har jeg lest en del bøker av Harlan Coben. Var strålende fornøyd i starten med å ha oppdaget en ny krimforfatter, og slukte en del av bøkene om Myron Bolitar. Coben er definitivt en original krimforfatter, og Myron er en original helt. Han er sjarmerende og reflektert – han er ikke detektiv eller politi, han er sportsagent – så han kan med stor troverdighet stoppe opp underveis og tenke lenge og grundig over «hva er det egentlig jeg driver med her». Veldig bra grep av forfatteren, på denne måten kan han faktisk belyse en del etiske problemstillinger uten at det blir slitsomt. Makkeren Win er kanskje hakket mindre troverdig, men stakkars Myron må jo ha en supermann til å passe på seg, ellers hadde han sikkert blitt drept for lenge siden.
MEN – i de siste, og særlig den aller siste boka om Myron – har åpenbart forfatteren mistet inspirasjonen. Og den aller siste boka jeg har kjøpt, og lest ut i dag tidlig – Gone for Good(som ikke handler om Myron) – synes jeg forfatteren er i ferd med å bevege seg ut på viddene. Han har åpenbart et budskap. Og Myrons refleksjoner var gode og troverdige. Men tror jeg på to brutale mafiosi som sitter og diskuterer ondskapens problem etter akkurat å ha torturert og drept et par mer eller mindre uskyldige ofre? Nix… Denne historien var i tillegg så full av «twists and turns» at både troverdigheten og min evne til å henge med ble nokså manglende etterhvert.
Mens vi var i Praha, måtte jeg jo bare laste ned noe av Kafka. Hadde en liten prat om tsjekkiske forfattere med vår utmerkede Segway-guide. Og jeg må jo tilstå at inntil nå, er min kjennskap til disse begrenset til «Ett år i min hage» og «Tilværelsens uutholdelige letthet». Selv om jeg absolutt har HØRT om Kafka, så har jeg ikke lest noen av bøkene hans. Guiden hadde åpenbart noe av samme forholdet til Kafka som jeg har til forfattere jeg ble tvunget til å lese på skolen…
Åkkesom, mange klassikere er gratis eller nesten gratis på Amazon – så jeg lasta ned Metamorfose.
Dette er en bisarr historie om en mann som blir forvandlet til en bille. Men – som det kanskje ligger i navnet? – så tror jeg dette er en metafor mer enn noe annet (mulig jeg tabber meg grundig ut her, jeg har ikke lest en eneste lærd litterær analyse av boka, jeg bare lasta den ned og leste den…). Jeg satt i alle fall igjen med tanken på at denne boka burde vært pensum i medisinstudiet, og enda viktigere – burde leses av alle som jobber i NAV eller tilsvarende. Så sant de vet hva en metafor er, da…
Om boka har en tragisk eller optimistisk slutt er i høyeste grad et tolkningsspørsmål.
Jeg likte den! Kort var den og 😉
Og nå har jeg vendt tilbake til Jane Austen. En av mine yndlingsforfattere som jeg oppdaget i studietida (hvor jeg prøvde å forbedre språket ved hjelp av noen av klassikerne), og som jeg har vendt tilbake til med jevne mellomrom siden. Har lest Emma, og nå begynt på Sense and Sensibility – som vel alle har hørt om nå, etter at den er blitt filmatisert. Men jeg tror det går nokså mye tapt her på veien fra bok/språk til film/visuelt uttrykk.
Har du ikke lest Jane Austen – gjør det!