Denne artikkelen fant jeg via diverse omveier på nett i dag.
Mulig jeg er rasist eller noe i den retningen, men den tanken jeg sitter igjen med etter å ha lest dette er «typisk tysk». Tysk er et mye mer regelbundet språk enn norsk, så det er muligens lettere å tilegne seg det via metoden «lær alle reglene så går det bra?». Men jeg vil da tro at også tysk har sine avskygninger – sosiale, kulturelle, politiske og dialektmessige. Kanskje har de til og med sitt «kebabtysk» – tatt i betraktning det store antall tyrkiske innvandrere som bor i tyskland.
Hva er greia med å snakke prikkfritt norsk uansett? Selv ikke en innfødt nordmann(eller i alle fall veldig få) greier å modulere språket sitt slik at de framstår som noe annet enn det de er. (Bergenser, nordlending, aksjemegler, sportsutøver…) Så hva er galt med å framstå som tysker? Dersom man mestrer språket så godt som denne personen åpenbart gjør, da har man antagelig ikke flere problemer enn den jevne nordmann med å ta seg fram i det norske samfunnet.
Muligens er det faktisk en fordel at folk kan høre at du er utlending – og roser deg for god språkbeherskelse. Det kan faktisk finnes motsatte feller å gå i. Jeg har truffet noen ytterst få utlendinger som har så godt språkøre at det er umulig å høre at de ikke er trøndere (i alle fall for meg som er hedmarking – men med trøndersk mor…) – men om setningsmelodien er perfekt – vet jeg noe om hvorvidt vi i alle tilfeller har samme begrepsforståelse? Kanskje hadde en ørliten aksent vært nyttig for å få meg til å være obs på at dette kanskje ikke alltid er tilfelle – og gått en runde til dersom det var noe det var viktig å få på det rene?

Jeg har selv bodd noen år i utlendighet. Etter noen år snakket jeg bra nok engelsk til at de fleste med engelsk som morsmål tok meg for «innfødt» – bare ikke like innfødt som dem. Dvs de fleste gjettet på at jeg kom fra et annet engelsktalende land. Om dette var en fordel eller en ulempe er jeg usikker på. Jeg følte meg ikke påfallende språklig handicappet etter et års tid, i alle fall ikke når det gjaldt å gjøre meg forstått i deg daglige. Dette har dessverre rustet over tid Føler meg noe mer ubehjelpelig i muntlig engelsk nå – men leser heldigvis like bra som før.
Når man lever med et annet språk enn morsmålet over lang tid, begynner man etterhvert å tenke og drømme på det nye språket. Noen ganger oppstår det interessante krysskoblinger. Av og til- enten jeg snakket engelsk eller norsk -gikk jeg plutselig i stå og lette etter et uttrykk eller idiomatisk begrep som bare fantes på det andre språket.
Idiomer og ordtak er interessante. På norsk og engelsk er mange like. (A bird in hand…), men ikke alle. I forbindelse med Cantarelle og Jazzmessen, kalte jeg min engelske venn James for en knupp. Og spurte ham hva man kaller dette på engelsk. Ingen av oss kom på det umiddelbart, men vi ble etterhvert enige om at det må være noe i retning av «the bee’s knees» eller «the cat’s whiskers». (veldig engelsk, ikke sant?) Og jeg fortalte James hva som er bakgrunnen for uttrykket «en knupp». Det er selvsagt «knuppen på dolokket», dvs utedassen – som gjør at det er litt mer hygienisk å ta opp lokket. Han syntes det var veldig norsk Og det er det vel…
Men forskjellen vil alltid være der. Jeg tror morsmålet for de fleste har koblinger til mer primitive deler av hjernen som et senere lært språk aldri vil få. Det er sjelden like tilfredsstillende å banne eller erklære at du elsker noen på et språk som ikke er morsmålet ditt…
Jeg møter stadig disse utfordringene i mitt daglige virke. (Altså de språklige, jeg pleier ikke verken banne eller erklære udødelig kjærlighet sånn i det daglige) Ikke først og fremst som oversetter (av stort sett tørre, tekniske og akademiske tekster), men i forhold til pasienter som trenger tolk, eller som kommuniserer med meg på engelsk – et språk som ikke er morsmål for noen av oss. (Men hvor det er lettere for meg å stille kontrollspørsmål enn når man er prisgitt en tolk som jeg ikke har noen mulighet til å kontrollere oversettelsene til).
Og mine kolleger er nederlendere
Disse er åpenbart født med skøyter på beina og en tilbøyelighet til å lære bra norsk.