Blod på tann

Som eventuelle lesere sikkert har fått med seg, så graver jeg i slekta om dagen. Det er veldig morsomt, og mye lettere enn da jeg forsøkte dette i min ungdom. Slekten min er ganske vidt spredt, så etter noen generasjoner ble det altfor mye farting for en tenåring. Nå til dags kan man jo bla i digitalarkivet til øyet blir stort og vått, få hjelp av andre på nett, søke i internasjonale databaser og sende epost til de arkivene som ligger for langt unna.

Og jeg har ett litt annet syn på saken enn sist. Det gjelder jo ikke først og fremst å komme lengst mulig bakover i slekten, og jeg har heller ingen tro på at jeg er i slekt med noen viktige og berømte. Men det er jo morsomt å finne ut noe om hva slags liv mine forfedre levde, og forsøke å løse de gåtene som dukker opp.

Den forsvunne grandonkel har jeg ikke klart å oppspore. Statsarkviet i Hamar var ytterst velvillige og sjekket arkivene etter Toftes Gave – der fantes han ikke. Så videre leting etter ham, må skje i Oslo.

Den forsvunne oldefar er også forsvunnet – med hele familien – etter 1910, selv om jeg har klart å finne ut at han giftet seg, fikk to barn og flytta til Sverige. I 1906 dro han til USA og ble der til 1910. Da drar han hjem for å feire datterens konfirmasjon, deretter forlater hele familen hjembygda. Og der slutter sporet. Min bestemor forsvant heldigvis ikke, hun var et ungdommelig feiltrinn, kan man kanskje si, og ble igjen hos sin solide mor.

Nå er det faren hans jeg prøver å oppspore. Han fins i folketellinga for 1865:

 

http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038041005747

Med fruen og en stor barneflokk. Min oldefar er ennå ikke født. Fra andre kilder har jeg hørt at de giftet seg i 1853. (mao de hadde allerede to barn, rene moderne tilstander?)

Og ganske riktig, her finnes de som 7. ægteviede:

Kildeinformasjon: fylke, Grue, Ministerialbok nr. 8 (1847-1858), Ekteviede 1853, side 262.

Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8877&idx_id=8877&uid=ny&idx_side=-270
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070124370635.jpg

 

Men nå begynner problemene. Brudgommen oppgis til å være 22, bruden 20 år gammel. Det stemmer jo ikke med den alderen de oppgir ved folketellinga. Presten kaller også bruden for Kari Carlsdatter. Ikke Kajsa. Og finnes det egentlig noen svensker som heter Halvorsen? (brudens far…)

Først lette jeg opp konfirmasjon og dåp for brudgommen. Det gikk rimelig greit, han holdt seg hjemme på Mellombråten og ble både døpt og konfirmert lokalt. Ut fra det fant jeg fødselsdatoen – og det er det han selv har oppgitt til folketelleren som er rett.

Så var det å begynne å lete etter svensker. Det er egentlig lettere, bare mer uvant. Først bladde dumme meg gjennom alle døpte pigebarn i Östmark fra 1825 til 1833 – ingen Kajsa eller Kari Carlsdatter var å finne. Overhodet.

Men svenskene hadde et grundigere kirkelig byråkrati enn oss. De har forsamlingsböcker og husforhørsprotokoller. Og der finner jeg jo familien på Arnsjön i 1830. Dette går det ikke å linke til, man må betale for tilgangen.

Men der bodde Hendrik Arnsjön født 28.03 1793, med hustru Anna Olsdatter, også født 96 – og barna Mikel, Karin, Hendrik, CAJSA, Anna og Kjerstin. Cajsa er født i 1826 – som stemmer med det som er oppgitt ifolketellinga for 1865.

Men også der kaller hun seg Carlsdatter. Så hva i huleste er skjedd her? For jeg heller til at det må være riktig Cajsa – siden både navn, fødselsår og bosted stemmer. Selv om faderen er feil, og alderen som oppgis ved bryllupet er aldeles riv ruskende. For som sagt – det finnes ingen Cajsa, Kajsa, Karin eller Kari Carlsdatter født i Östmark i den perioden(det er vel ingen svensker som heter Kari heller)Noen som har noen forslag?

Den forsvunne grandonkel er like forsvunnet

 

 

 

Og det til tross for at jeg stod opp i purkotten i dag og tok toget til Oslo. Kom fram kald og sulten, og fikk meg en kopp kaffe på hjørnet ved Glasmagasinet. Det hjalp, og det var fullstendig utelukket å stå ute på gata og studere google maps for å finne fram hit. Brrrrrrrrrrrrrrrr!

image

 

Det var veldig greit da, bare gå rett opp Møllergata og inn i gården i Maridalsvegen 3.

 

image

image

 

 

Du må ha adgangskort, og du får ikke lov å klå på papirene med skitne fingre…

image

image

 

Sånn ser de ut, de kommunale folketellingene i Oslo. Du er nødt til å vite hvor den/de du leter etter bodde. Det finner du i de årlige adressebøkene, så det var igrunnen greit. Mitt primære mål for turen var å finne ut når Nils Oskar forsvant fra familien – og det fant jeg ut. Det var i 1904. Han ble konfirmert i 1903, på høsten. Ved folketellinga 31. desember i 1903 er han oppført sammen med familien i Thorvald Meyers gate 33. Ved folketellinga 31. desember 1904 er familien registrert i Sandakerveien 66 – uten Nils Oskar. Hva skjedde? Det klarte jeg ikke å finne ut. Jeg bladde gjennom absolutt alle meldte dødsfall i Oslo i 1904. Han var ikke der. Og boka hadde til og med et avsnitt for folk som var hjemmehørende i Oslo, men døde andre steder i løpet av året.

De hjelpsomme folka fant også et register over utflyttede, men der var de fleste på A røska ut for det aktuelle året, så den var det ingen hjelp i. Jeg så også på en skoleprotokoll fra Grünerløkka skole – men det var ingen registreringer for aktuelle år hvor Nils Oskar kan ha gått på skolen. Det kunne jo kanskje ha sagt meg noe om hva slags person han var?

Det var vel ikke helt uhørt at folk flyttet hjemmefra etter konfirmasjonen i den tida. Men ingen av de andre gjorde det. Ved folketellinga i 1910 bor de to neste brødrene, 17 og 15 år gamle fortsatt hjemme og jobbet som visergutter. Ved farens dødsfall i 1917 er bare den eldste (altså nestemann etter Nils Oskar) registrert som utflyttet.

Hvis han stakk til sjøs – med eller uten foreldrenes velsignelse – ville ikke de fleste foreldre oppgi gutten som fortsatt hjemmehørende i familien? (regne med at han tok til vettet og kom hjem når han fikk «rast fra seg»?)

Og hvorfor flytta de akkurat det året? Var det fordi de trengte større leilighet? Ikke trolig – de var jo nettopp blitt en mindre, og det var intet barn på vei i 1904. Og det mest mystiske av alt: Hvorfor har ingen hørt om Nils Oskar?

 

 

image

 

Her bodde de i 1903, i fjerde etasje.

 

image

 

Her i Seilduksgate bodde de i 1910

 

image

 

Og her ble Nils Oskar konfirmert i 1903.

Jeg kjenner at jeg blir skikkelig frustrert over ikke å klare å løse dette mysteriet. Hvor kan jeg lete videre? Han kan ikke ha forsvunnet i løse luften. Det må ha skjedd noe som var såpass graverende/skandaløst/skamfullt at familien sluttet å snakke om Nils Oskar. Men hva?

Hvem tror du at du er?

 

Jeg tror ikke dette nødvendigvis kommer an på hvem dine aner er, men dette er en interessant syssel som man lærer mye av.

Antall treff på digitalarkivets sider har skutt i været etter at NRK begynte å sende dette programmet. Jeg har også tatt opp igjen en sporadisk interesse som har fulgt meg siden jeg var svært ung. Min onkel skrev denne sangen til min konfirmasjon: (ett av versene…)

(mel. Dyrene i Afrika)

Og Hilde gransker slekten for å finne sine aner

og sannelig, hun finner kjekke folk i lange baner.

Hvis hun ikke gir seg snart

tror jeg hun beviser at

tipp-tipp-tipp-tipp oldemor og –far var bavianer.

 

Så langt har jeg ikke kommet, men sangen vakte mye munterhet. Og han hadde utvilsomt et dikterisk talent som han muligens hadde arvet fra sin far – som skrev dette til min mors konfirmasjon:

(mel Eg veit ei lita jente)(ett av versene…)

Jeg veit ei lita jente, så norsk som bare det

men storken hennes mista visst kompasset.

Den flaksa over Canada

og fint og flott hun landa da

hun hadde ramla ut av storkelasset.

 

Ingen nødrim, nei Smilefjes

Men man har jo lært en del på de førti år som er gått. Og det er mye jeg angrer på at jeg ikke spurte mine eldre slektninger om mens jeg hadde sjansen. Nå til dags har man derimot digitale hjelpemidler som var fullstendig ukjente da jeg begynte med dette på syttitallet. Så nå har jeg fått en smule blod på tann for å forsøke å finne ut av et par av familiens mysterier.  Ett av dem nærmer seg oppklaring.

Min far har alltid lurt på hvor det ble av hans morfar.

Han var født på garden Mellombraathen på Finnskogen, og fikk navnet Karelius. Faren het Martin, så han vandret ut i verden under navnet Karelius Martinsen Mellembraathen – og ble skredder. Det vites ikke hvordan han traff den ni år eldre Hermana, som allerede drev egen forretning. Hun hadde eget hus og eiendom, hvor hun drev losji for reisende, kaffeutsalg og dessuten var syerske. Hun var datter av en selveier på garden Leikaasen, og var 33 år da hun og Karelius fikk datteren Olea – min farmor. Gammel nok til å vite hva hun gjorde, eller gammel nok til å falle for en sjarmerende, ni år yngre skredder? De ble ikke gift, og  Olea snakket ikke om sin far.

Vi vet ikke hvor mye hun visste om hvor det ble av ham, men slektningene på Mellombraathen må da ha visst? Det gikk sikkert ord på bygda? Men min far har ikke visst noe. Det står i bygdeboka for Grue at han bodde mye i Sverige og i Oslo –that’s it.

Men moderne teknikk hjelper til. Familysearch.org ga mistanke om at han hadde giftet seg i Sagene kirke, og det hadde han:

Kildeinformasjon: Oslo fylke, Sagene, Ministerialbok nr. 2 (1880-1897), Ekteviede 1893, side 158.

Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=5432&idx_id=5432&uid=ny&idx_side=-163
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20060831020575.jpg

Med en svensk dame – Karolina Jansdatter, og ved folketellingen i 1900 er han midlertidig hjemme på Mellembraathen, mens det oppgis at han er gift og til vanlig bor i Sverige. Det gjør han. Han og hans kone Karolina Jansdatter fikk to barn i Kristiania – Olof Sverre og Maria Ellevina Bergljot. Og så drar de til Sverige og slår seg ned i Östmark. Jeg kjøpte tilgang til det svenske riksarkivet i håp om å klare å spore dem opp. Litt uvant for meg, og vet ikke helt hvor jeg skal begynne å søke, men finner familien i folketellingen for Värmland 1900, bosatt i Östmark, og begge barnas konfirmasjoner – Maria Ellevina Bergljot ble konfirmert i 1910. Få uker seinere står faren og begge barna som utflyttede. Til Norge.

Men de finnes ikke i norsk folketelling for 1910. Og hvor er det blitt av Karolina? Vi søker på Dødboken og saumfarer kirkebøkene for Grue og adressebøkene i Oslo – de to stedene i Norge hvor mannen kunne tenkes å flytte til, sånn umiddelbart. Null og niks. Litt kreativ søking finner at det var en Carelius Braathen som landet på Ellis Island i 1906, i selskap med en attenåring. Hjemstedet oppgis til Oshmark, nasjonalitet til svensk. Åpenbare språkproblemer her. Destinasjonen er San Fransisco – i tiden for gullrushet? Men hva får en fagutdannet familiefar til å gi seg ut på noe slikt? Det kan da ikke stemme. Og han var jo beviselig hjemme og konfirmerte Maria Ellevina i 1910, og dessuten tok med seg barna til Norge.

Men svenskene har orden og stell på sakene. De har Församlingsböcker. Der følger jeg familien fra de kom til Östmark, flyttet til Vitsand i 1903. Derfra tilbake til Östmark i november 1905. Tilbake til å bla i församlingsboken for Östmark, nå med den fordelen at jeg vet at det bodde i Sörmarkstorp ved datterens konfirmasjon. Og der er de. Og det står svart på hvitt at Karelius, som nå kaller seg Braathen – dro til amerika i  1906 i selskap med 18 år gamle Albin Anderson. Da må det jo være den Carelius Braaten som oppgir hjemstedet sitt som “Oshmark” og har riktig alder som er vår mann? Og neste skritt blir vel å gå Albin nærmere etter i sømmene. Selv om det er litt diskrepanse i datoene her, og selv om han oppgis som “swedish” og “laborer”, til tross for at han var norsk og skredder. Destinasjonen oppgis til San Fransisco – kanskje de skulle grave gull?  I 1910 er han tilbake og konfirmerer sitt yngste barn, men forlater Sverige etter få uker. I følge forsamlingsboken med hele familien, i følge kirkebokas “utflyttede” kun med de to barna. I følge kirkeboka var destinasjonen “Norge”, i følge forsamlingsboken var den “Kristiania”. Passer bra at jeg skal til byarkivet i Oslo i morgen, men jeg tror ikke de ble i Norge. Dette er spennende.

Jul og sånn…

Her i Ringsaker blir det ikke jul før man har fått med seg morgenkonserten. Siden 1997 har jeg stått opp i purkotten hver julemorgen og rensket stemmen så godt det lar seg gjøre. Bortsett fra ett år hvor jeg var så forkjølt at rensking var utelukket, i likhet med høye toner. Men vår kjære leder Anna byttet stemme med meg på noen strategiske sanger på korteste varsel – jeg klarte meg så noenlunde nede i alten…

Og i fjor hadde jeg slutta å synge og var ikke med. I år lot jeg meg lokke med igjen (det er vel ikke bare kjendiser som stadig har nye avskjedskonserter, hehehe)  – og det var jo koselig og stemningsfullt som alltid. Anna sang O Helga Natt så taket løftet seg  – og det skal litt til i denne kirken:

ringsakerkirke

(fantastisk bilde knabbet fra Turid Danielsberg)

Og her er opptak fra noen år siden:

13 Å, helga natt

 

Det blir alltid noe mat i jula. Sist jeg skaffa meg nye kjøkkengreier rett før jul, gikk karamellpuddingen ad undas. Det gjorde den ikke i år – jeg var ute i god tid med å bytte ut komfyren – med en ganske dyr platetopp, og en ganske rimelig stekeovn fra IKEA med dampfunksjon. Det er jeg allerede storveis fan av – det blir fantastisk gjærbakst og fisk i den ovnen. Og karamellpuddingen ble perfekt. Den later til å ha få nykker mht temperaturinnstilling og sånt. Den er veldig enkel i betjeningen, og det har nok sine fordeler. I år fikk jeg plass til alt på platetoppen også. Ikke greit når vi har rester av gamle juletradisjoner (innmatpølse og surkål) i tillegg til nye (pinnekjøtt og kålrotstappe). Og poteter må man jo ha. Får ikke hjelpe at min kjære far rister på hodet og lurer på om jeg har planer om å åpne restaurant. Jeg synes dette var storveies. Og ikke minst det at den er integrert i benken gjør jo at man plutselig har mye større arbeidsflate. Perfekt for baking/kjevling også.

 

imageimage

 

Og i går var vi og hørte på Kjersti og 4 unge menn som holdt en fabelaktig romjulskonsert i kirka. Svært så variert program. Vi håper de gjør en tradisjon av det, og ikke minst spiller mer sammen. De var kjempeflinke (jeg er kanskje ikke helt objektiv). Ca 60 tilhørere, til tross for null markedsføring annet enn på facebook.

kjerstikonsert

 

Jeg holder en knapp på første og siste nummer, og lager svært gjerne pizza til disse flotte ungdommene neste år også.

Andre dag i Praha

I dag har shopping stått på programmet. Vi har trava mye og besøkt to shoppimgsentre. Julemarkedet i Praha vil jeg si er oppskrytt. Det er masse fin julepynt alle steder, det skal de ha, men alle bodene selger jo bare det vanlige turistjuggelet pluss litt julejuggel.
Men det er jo mye annet fint i de butikkenesom ligger litt utenfor løypa.
Lunsj på Tri stoleti i dag. Det var en skuffelse. Vi spiste gulasj. Kjøttet var trevlete og sausen ikke bedre enn den burde være. Mer shopping og opera i morgen.

image

image

image

image

image

image

Første dag i Praha

Ja, for her er jeg igjen. Sammen med Kjersti på julehandel. Installert på Biskopsky Dum til en forandring, men dette er så langt vi er kommet foreløpig. Vi rusla en liten ettermiddagstur for å få noe mat, og oppdaget at Lokal har åpnet en filial i nabolaget.
Vi passerte også vårt «gamle» nabolag, og der var det julesanger og folk kledd ut som engler, djevler og biskoper. I hopetall. I mlrgen blir det julemarked.

image

image

image

Testmiddag med ny stekeovn og platetopp.

image

Rotgrønnsaker som ble dampkokt i ovnen. Veldig godt. Det var ikke så helt greit å få til samarbeidet med skinkesteken og potetene under. SKinkesteken dampet jeg først i 20 minutter på sterk varme, da det anbefales for sprø svor. Deretter stod den på vanlig over- og undervarme på 125 grader til kjernetemperatur 68 grader, bortsett fra siste halvtimen, da jeg satte på dampen igjen fordi grønnsakene skulle inn. Ut med grønnsakene (folie over), og varmluft og grill på kjøtt og poteteter for å få sprø svor og brune poteter. Til slutt satte jeg inn alt på damp 80 grader for å holde seg varmt til det skulle spises  (unntatt kjøttet som fikk hvile mens vi spiste suppen)

 

image

image

bordet

image

hjemmelagde baguetter. Foreløpig er gjærbaksten det jeg er aller mest imponert over. Selv om disse var best ALDELES nylagde. Men det er vel all gjærbakst..

image

Begynnelsen på hvitløksuppen som jeg klarte å spolere totalt sist. Denne gangen ble den som den skulle, og ble servert med parmesan og hjemmelagde baguetter.

Karamellpuddingen kokte jeg i går. Det er jo en av de vanskeligste tingene med ny ovn, og jeg har tabba meg ut før og servert utflytende karamellpudding i juleselskap. Derfor prøvekjøring i dag. Puddingen ble tilnærmet perfekt. Kunne nok fått en halvtime til, men 120 grader i vannbad funka bra.

Konklusjonen så langt: Damp er hiven. Særlig til gjærbakst og grønnsaker, og jeg mistenker at det også er svært bra til «holde varm» uten at maten blir tørr og stusslig. Min stekeovn fra IKEA er nok ikke av de mest avanserte – den koster jo også tredjeparten av hva andre stekeovner med damp gjør. Den har ingen mulighet for å fininnstille dampingen eller kombinere med andre ting, den har ETT program for damp, og det er det. Men jeg tror jeg kommer til å få stor glede av dampen, og kanskje jeg går for en av de mer avanserte NESTE gang. Hvis jeg fortsatt holder koken.

Den store platetoppen er jeg også særdeles fornøyd med. Den blir jo en integrert del av benken på en helt annen måte enn tidligere komfyr, så på en måte har jeg plutselig fått mye mer benkeplass. Og den er jo fenomenal å bake og kjevle på. Jeg har oppdaget at den har egne stekeprogrammer – slik at jeg bare kan legge kjøtt- eller fiskebiten i panna og la platetoppen gjøre resten, men det tror jeg ikke at jeg kommer til å bruke så mye…Ellers ble den jo bare brukt til å lage saus og koke suppe på til denne middagen, så det var ikke så mye den fikk kjørt seg. Det kommer etterhvert.

Kjøkkenstyr…

image

 

image

image

image

Min 8 år gamle induksjonskomfyr begynte å skrante skikkelig. Ovnsdøra hang og slang, platetoppen ga fra seg lyder som om den tenkte å ta av øyeblikkelig, og uforståelige feilmeldinger med tilhørende utkobling på de mest ubeleilige steder. Med andre ord, ikke noe å satse på å lage julemat i eller på. Nå til dags er det åpenbart separat stekeovn og platetopp som gjelder, og det kan jo være ganske praktisk – ikke minst kan man skifte dem ut hver for seg. Så jeg har montert kjøkken i hele dag. Jonas hjalp meg  å sette sammen ovnskapet for noen dager siden, men i dag har alt kommet på plass. Stekeovn med dampfunksjon fra IKEA og Siemens platetopp med 5 plater. Dvs egentlig fire, den ene er en varmeplate. Som dere ser, har jeg tabba meg ut og bestilt feil benkeplate, men den nye var jo mye finere, så jeg tenker å bytte ut den gamle. Den nye er litt bredere også, og står egentlig bedre i stil til bjørkeskapene. Nå gjelder det bare å øve litt så jeg blir kjent med redskapen før julematen setter inn for fullt. Kjersti og Eskild lagde pizza i vidunderet i dag. Hun var ytterst skeptisk, da bruksanvisningen sa at også pizza skal tilberedes med damp, men hun var overveldet over resultatet. Og den ser veldig fin ut. Bunnen hevet seg mye mer enn jeg er vant til, det blir vel en smakssak. Men jeg gleder meg til å prøve boller og brød med damp. Og den store, fine platetoppen er jo utmerket også som kjevleunderlag. Foreløpig har jeg ikke verken kokt eller stekt noen ting på den, men det kommer i helga…

Og i alle fall er jeg skikkelig støl. Uvant kroppsarbe…

Oppdatering

image

Hatt besøk av verdens søteste i helga. Jonas var flink og hjalp mormor med å montere innbyggingsskap for stekeovn. Mannfolket har nemlig vært på IKEA og handla benkeplate, stekeovn og skap. Og kom hjem med ALT SAMMEN. Vanligvis er jo IKEA noe av et mareritt, men de har sannelig kommet seg når det gjelder data. Jeg kunne sjekke på forhånd at alt fantes på varehuset, og sende med nøye spesifisert handleliste. Så her skal det bli kjøkkenfornyelser. Den gamle komfyren skal ut. Nå blir det integrert stekeovn med damp og platetopp med fem plater. Dvs fire + en «holde varm» plate. Det skal bli stas til julemiddagen, tenker jeg. Kommer til å ommøblere litt også, slik at jeg slipper å bestille elektriker for å montere en ekstra kontakt. Stekeovnen kan jo bare stå der det er kontakt fra før 🙂
Ellers var det ingen suksess med bissevoven og barnebarna. Særlig Anna var i utgangspunktet skeptisk. Og når hun hylte og løp, trodde jo Idefix at det var en morsom lek. Forhåpentlig blir det bedre når de verste valpefaktene er over.
Større suksess var det imidlertid at Idefix fikk hilse på en snill puddeldame i nabolaget. De kom riktig så godt overens. Skader nok ikke at han blir kjent med andre hunder i nabolaget mens han er liten valp. Mindre sjans for konflikter enn om vi venter til han blir stor, tenker jeg.

I dag er det valpetreff igjen! Og vi har meldt oss på valpekurs på Gjøvik i desember/januar, der kommer nok broren også til å gå. Og nå tror jeg han begynner å bli klar for kurs.

Stolt mamma…

Lyden er ikke i verdensklasse – dette er tatt opp med et vanlig fotoapparat. Men gøy å ha, da Smilefjes

(Dette er altså fra Kjerstis eksamenskonsert – hvor hun sang alt mulig fra rock til Prøysen. Dette er en nokså gammel jazzlåt. Min far – som filma – likte den. Sensorene var også fornøyde)