Markeringsdagen for psykisk helse for litt siden, førte til en bølge av innlegg, både i blogger rundt omkring og i avisene.
Den uttalte hensikt er mer åpenhet og mindre skam rundt psykiske lidelser – meget prisverdig.
Det er ille nok å være psyk om man ikke skal være nødt til å skamme seg og forsøke å skjule det også, slik mange har gjort i mange år.

Etter 25 år i trøste-og-bære-bransjen som Britt Åse kaller det, så har jeg sett og hørt litt av hvert, og ikke minst en utvikling.
Det er langt flere som innrømmer at de sliter med ett og annet – og ikke minst langt flere menn. Det er flere historier om misbruk i barndommen – flere og flere menn forteller om slikt også, her har det utvilsomt vært store mørketall. De aller fleste som forteller om slike ting flere år senere er svært traumatiserte – men det er likevel bra de slipper å fortsette å bære det inni seg – det åpner for bearbeiding og nyorientering.
Selv om det ville være å ønske at vi ble flinkere til å se disse ungene der og da. Hvis de i større grad opplevde at de ble trodd og overgriperen fikk sin rettmessige straff, ville det nok hjelpe på deres psykiske utvikling.
Etter 10-15 år eller mer, hvor man ikke tør å fortelle det og tror det er ens egen skyld, er det mye vanskeligere.
Dessverre er det fortsatt slik at det er langt mindre ressurser og mindre oppmerksomhet rundt barne- og ungdomspsykiatri enn voksenpsykiatri både her i landet og andre steder.
Og noe av det vanskelige med barn er at de som regel følges til lege/helsesøster/samtale med lærer av voksne som de har en meget sterk lojalitet til. Det er vanskelig for «hjelpeapparatet» å fange opp de riktige signalene.
Her er en artikkel jeg likte veldig godt – den er rett på sak og lite akademisk, full av klokskap.

Må vi alltid snakke om det?

Katastofepsykiatri er blitt et populært konsept, som har fått tilsvarende stor medieoppmerksomhet og muligens også bevilgede midler (hva vet jeg..) de siste årene. Tanken er jo besnærende: Har du vært utsatt for noe traumatisk, så skal du fluksens til psykolog, for å forebygge nevroser seinere.
I det seinere har det kommet kritiske rapporter om at dette ikke virker – det er sågar publisert studier som viser at de som klarer seg best er de som ikke prater om det i det hele tatt…
Tilbake til John Wayne, altså?
Hmmm
Kanskje det er så enkelt som at folk er forskjellige (hehe, det hadde du ikke trodd..) her også. Det varierer hva folk opplever som traumatisk, og hvordan de forholder seg til det.
Jeg minnes Åsta-ulykken. Da jeg kjørte hjem fra kontoret den dagen hørte jeg sirener på begge sider av Mjøsa, så jeg husker at jeg tenkte at nå har det skjedd noe forferdelig. Radioen ga jo svaret. Og der hørte vi gjentatte ganger den samme mannen uttale seg om hva som hadde skjedd, han var tydeligvis et øyenvitne som media hadde kastet seg over. (Eller som stilte villig opp…) I de første timene uttalte han seg svært så skråsikkert, la ut om hvordan han hadde beordret evakuering av vognen han satt i og organisert både det ene og det andre av hjelpearbeid. Ettersom timene gikk og omfanget av katastrofen ble mer klart, ble han spakere og spakere og sa mindre og mindre, siste gang jeg hørte ham på radioen brast stemmen og jeg hadde hjertelig vondt av ham. Han burde vært forskånet for den eksponeringen.
Også dette er en menneskelig reaksjon – lettelse og adrenalinrush er det første man opplever etter noe sånt (det vet alle som har født barn…) – og da kan man nok si både det ene og det andre av lite gjennomtenkte ting. Kanskje Vær Varsom-plakaten burde ha med et punkt om at direkte involverte bør få være i fred i et døgn eller så. Det burde holde å snakke med profesjonelle hjelpere som tross alt har et litt annet forhold til katastrofer?

Men nå prater jeg meg bort fra det jeg egentlig hadde tenkt å si noe om.
Det er bra med åpenhet og at folk forteller om hva de har opplevd, både i bloggene sine, til vennene sine og ikke minst til legen og psykologen.
Men alle ting har mer enn en side.
Jeg er vokst opp med en mor med en god del angst, fobier og komplekser. Den slags preger en hel familie.
Det ble ikke akkurat tiet ihjel, – selv om det kanskje ikke var så mye profesjonell hjelp å få heller. Sekundærgevinsten, som de gamle psykiatere kalte det – er jo at da må alle innrette seg etter den som plages…
For 100 år siden var det som det skulle at unge kvinner i bedre familier (som hadde råd til det) hadde massevis av ikke-dødelige, men svært kompliserte lidelser og sykdommer som krevde kuropphold både her og der – og sikkert ble pratet MYE om.
Og tjent mye penger på…

Det er ikke alle som klarer å skrive på internett eller andre steder om hva som plager dem. Det er ikke alle som har lyst til det, nytte av det eller grunn til det heller.
Man bør ikke tie av skam – verken over hva man plages med eller på grunn av press fra omgivelsene.
Men man bør heller ikke presses til å «snakke om det».
Noen av oss er mer sånn som dette:

Som jeg skrev som kommentar i en annen blogg: Alle som har noe å tenke med vil før eller siden slite psykisk.
For noen år siden måtte jeg selv gå til doktoren og be om sykmelding. Jeg våknet hver natt klokka tre med klump i magen og svette over hele kroppen…I lengden går ikke det med fire unger og full jobb.
Vet ikke helt om fastlegen min så på dette som en lett eller vanskelig jobb. Jeg så ingen grunn til å utdype det hele mer enn i korte trekk, jeg ville ikke ha medisiner eller «prate om det» – jeg ville bare ha litt mer tid til å grave i hagen noen uker.
For meg hjalp det.
For andre hjelper andre ting. Man skal ikke kimse av å prate om det – det trengs to for perspektiv er det også en luring som har sagt. Mange som har mer kompliserte problemer enn meg har god nytte av å lufte dem sammen med et profesjonelt medmenneske. Og det å få lov til å hjelpe folk med sånt er både et privilegium og svært lærerikt.
Og som jeg også skrev i bloggen til noen: det bør ikke være mer merkverdig eller mer pinlig å være «psyk» enn å ha vondt i foten.

Fordelen med å blogge – og ikke minst med å gå seg en skogstur og tenke litt, er at man kan jo komme på bedre tanker.
Jeg skrev noen ord om Muhammed-karikaturene i mitt forrige blogginnlegg om ytringsfrihet. Allerede da jeg skrev det, kjente jeg at det føltes ikke helt riktig, men først nå har det gått opp for meg hva det var som skurret.

Poenget med ytringsfrihet er først og fremst å beskytte retten til politiske ytringer, selv om de går på tvers av makthavernes oppfatninger.
Selvsagt er det viktig å utfordre folk som truer meningsmotstandere med bomber og granater, men er det nødvendig å framstille Muhammed som en gris?
Et lite signal om svaret på det er kanskje at den eneste som publiserte tegningene her i landet, var redaktøren for en av landets mest kristenfundamentalistiske publikasjoner.
Det var jo på en måte modig gjort, men han ville selvsagt ikke drømme om å publisere en tilsvarende muslimsk karikatur av Jesus – ville han?
Og hva er vitsen med å gjøre narr av folks religion? Hadde det ikke vært mer av en spenstig politisk ytring å karikere Osama Bin Laden? Eller noen andre som kommer med vemmelige eller voldelige politiske ytringer her og nå? Muhammed er jo død for en stund siden.
Det er jo ikke religionen som er problemet. Alle muslimer er ikke terrorister, like lite som alle kristne er det.
Det står noe i lovverket om berettighet harme.

Men unnskylder det springskaller?
Men dess mer man tenker på dette, jo vanskeligere blir det.
Det er rimelig å ta hensyn til sin nestes tro, familie og følelser. Man kan ikke påberope seg ytringsfrihet som unnskyldning for å kalle søstra til folk stygge ting.
Kan man gjøre det for å framstille Muhammed som en gris? Er det nyttig på noen måte, viktig, politisk frigjørende eller på annen måte konstruktivt? Eller er det bare dårlig folkeskikk?