Da står det dårlig til. Mannfolket meldte om isskraping på bilen i morges. Det var vel det sparket jeg trengte for å komme meg ut og plante de siste stakkarne som har ventet forgjeves i hele sommer på at det skal slutte å regne. Nå er det en deilig høstdag – godt og varmt. Men hagen er et sørgelig syn . Frodig, kan man kanskje trøste seg med. Noen gode forslag til hva jeg kan gjøre med svartsurbærene?
Årets første plenklipp – rekordtidlig. Tenkte nesten jeg måtte gjøre det før første mai, men har ikke hatt tid før nå. Plenen er et sørgelig syn. Den ble jo ikke slått på høsten i fjor, for det regna hver eneste bidige gang jeg hadde fri og mulighet til å gjøre det. Note to self: om det skjer igjen, sørg for å leie noen til å slå. Følgelig var plenen en masse av gammelt, vissent gras, rikelig mose under der, og noen lange, puslete gresstrå innimellom. Skrekk og gru. Jeg får rake, gjødsle og evt. prøve med mosefjerner. Ikke at jeg har ambisjoner om golfgress, men det er visse grenser for hva selv jeg aksepterer. Trøster meg med miljøradio på øret og at dette var halrdt tiltrengt trim. Håper mannfolket kommer hjem med en kald øl om ikke så lenge.
egentlig en ganske nedslående opplevelse. Nedramla drivhus, elg- og rådyrbæsj alle steder, nedgnagde busker og roser, sommerværet fra i fjor viser seg i form av uvanlig mye ugras (lite luking i pøsregnet i juli/august) og det er ALTFOR få vårblomster. Klosterklokkene som jeg allerede har blogga gjør sitt beste for å muntre meg opp, EN blåveis har sprunget ut – ellers er det smått stell.
Mulig det bare er jeg som er for utålmodig. Har så smått begynt å rydde litt, men det er for tidlig å rake – det er bløtt og mange steder fortsatt nokså solid tele. Tør ikke begynne å klippe roser heller. Men det er meldt godt påskevær. Kanskje blir det noen hagedager på meg og?
Og min snille fader har lovet å ta en titt på de sørgelige rester av drivhuset. Jeg har ikke våget å røre det.
Har vært på kurs et par dager, men leste aviser på vei hjem på toget. Ser at William har forlovet seg og Gelius trues med sparken… Mediesirkus begge deler. Til de unge og forelskede er det vel bare å si lykke til – det kan ikke være lett å leve i rampelyset hele tida.
Motsatt Gelius – han gjør jo stadig nye krumspring, åpenbart med den hensikt å OPPNÅ medias oppmerksomhet. Jeg må tilstå at jeg aldri har hatt særlig sans for denne type PR-kåt adferd, samtidig som min umiddelbare reaksjon på medieoppslagene var at det er synd hvis det ikke også er plass til en klovn i kirken, og jeg er enig med ham i at kirken har et til tider i overkant hysterisk forhold til sex. Samtidig som jeg kjenner at jeg klarer meg helt fint uten å lese om hans personlige sexopplevelser. Han har rett i at det står mye i Bibelen om sex – både temmelig saftige skildringer og mye annet som kirkens mørkemenn de siste generasjoner har valgt å framstille på sin egen måte. Skulle bare ønske at det hadde vært fremmet en reaksjon på en litt mindre egosentrisk måte? Men det er vel tidens kultur, dessverre…
Men selv om den famøse boken muligens var dråpen (og i så fall var det uklokt av Kvarme å komme med dette nå…), er listen over problemer med Gelius åpenbart lang.
Det mest alvorlige punktet her, er etter min mening prioritering av fotballkamp framfor plikt til sognebud og sjelesorg. Prester har plikt til å rykke ut i forbindelse med dødsfall på samme måte som leger har til å yte øyeblikkelig hjelp ved sykdom og skader. Det skulle da bare mangle. På samme måte som det er en dårlig unnskyldning for en lege å si at han heller vil være på rockekonsert enn på legevakta, holder det heller ikke for presten å si at han heller vil være på fotballkamp enn å gå med dødsbudskap og trøste sørgende. Bruken av kirkens begravelsesrituale i denne sammenhengen vitner også om mangel på dømmekraft. Hadde en komiker gjort det – greit nok, man kan spøke med det meste – men når en prest går ut og gjør dette offentlig, kan man jo med rette spørre seg om han tar det alvorlig når han forretter i begravelser.
De andre punktene på lista som Dagbladet refererer handler vel mer om pr-kåtskap og dårlig dømmekraft enn om brudd på lover og regler. Folk som ønsker en begravelse uten salmer og kirkelig liturgi bør vel velge en annen ramme enn kirken og en prest til å forrette? Og Gelius’ kommentarer fra Sven O Høibys begravelse var vel også bare egnet til å vise at PR-kåtskapen går foran det meste der i gården. Slik løsmunnet adferd når de nærmeste har bedt om noe annet er ikke egnet til å styrke hans tillit som prest.
Dette er bare trist å lese om. VG skriver også om saken.
Etter en del relativt frustrerende innearbeid, gikk jeg ut med mord i blikket. Begynte å røske opp en del brennenesle som har det med å vokse opp inne i alle kratt og høye stauder. Tenkte å fjerne de to digre spireaene nede i nordøstre hjørne av tomta, men da jeg gikk for å hente egnet redskap, fant jeg jo noen andre nedgrodde steder. Hekken mot naboen har begynt å ta helt overhånd (igjen..), så jeg endte med å finne fram alligatoren, til tross for at det var en hellig søndag – og tok ned masse kvist, og ikke minst sagde ned en del av det som er dødt på det ene epletreet. Den døde kvisten som det klartrer en klematis i, lot jeg stå. Dette er ingen liten kvisthaug – de tykkeste kvistene her er tykkere enn armen min… Diverse syriner og en diger skjærsmin fikk også unngjelde, så nå er det mulig å passere forbi her… Og mer lukearbeid åpenbarte seg selvsagt under der. Pluss en del hel- og halvdøde planter som ikke tåler denslags kvelningsforsøk… Jaja…
Nå er jeg svett.
Som nevnt flere ganger – hagen min er for stor til at jeg rekker over alt. Særlig når været er sånn som nå, varmt som bare det med heftige regnskurer innimellom. Dette er en stakkars rose (eller faktisk to stakkars roser) – rosa alba suaveolens, som blomstrer iherdig . Selv om de var fullstendig druknet i brennenesle, einstape, vindel og annen elendighet. Jeg følte meg omtrent som en jungeloppdager som hakket meg fram i ugjennomtrengelig vegetasjon en stund der ute.
Ble veldig svett og varm, dessuten begynte det å regne. Får ta mer seinere…
Har kledd meg godt og gått en liten trøsterunde i hagen. Fordelen er jo at vårblomstene står en stund. Men de ser ut som de fryser de og. Den hvite hepaticaen er Elines blåveis. Engletrompeten står i drivhuset – den tåler nok ikke maivinter på Hedmarken. Men jeg håper det er håp om bedre tider.
Onsdag er min dag som tilsynslege på den lokale rehabiliteringsavdelingen. Dit kommer i all hovedsak eldre folk som skal forsøke å komme seg på fote, og aller helst hjem igjen, etter diverse sykdommer, sykehusopphold og påkjenninger. Mange av dem har svært dårlig ernæringstilstand. Det kan være mange årsaker til det – langvarig sykehusopphold i seg selv, med masse medisiner, inaktivitet og dårlig allmenntistand – det fører naturligvis til dårlig matlyst og manglende ork til å få i seg mat. Og rekk opp hånden den som tror at personalet på sykehus nå til dags har tid til å sitte tre kvarter for å få lirket i en gammel stakkar en skikkelig middag. Det kan være andre årsaker, for eksempel sykdommer i fordøyelsessystemet, store skader med mange sår, langtkommen KOLS, som ofte gir dårlig matlyst og sterk avmagring. Andre årsaker – som er mindre vanlige på en rehabiliteringsavdeling, er kreft og AIDS.
Når pasientene så er overflyttet til oss, begynner jobben med møysommelig trening. Personalet på rehaben er også svært flinke til å hjelpe folk til å få i seg mat – og forstår absolutt viktigheten av det. Skal man trene og komme seg, må man ha mat – det sier seg selv. Men noen ganger er det rett og slett ikke nok. Noen kan være i så dårlig ernæringstilstand når de kommer, at de rett og slett ikke orker å trene. Andre kan ha svelgvansker på grunn av slag eller andre nevrologiske lidelser, som gjør måltidene til et slit i seg selv, og når de endelig har klart å få i seg et ordentlig måltid, er de helt utslitt og orker ikke trene, eller har ikke tid – fordi det tar halvannen time å få i seg frokosten.
Det finnes hjelp. Det finnes et svært stort utvalg av ernæringstilskudd som mange har glede og nytte av. Ekstra proteiner, ekstra kalorier, ekstra vitaminer, mineraler og næring i de fleste former og fasonger. Dette er en svært god hjelp for mange, og neppe forferdelig dyre ting, i alle fall ikke i sammenligning med halvannen time av en hjelpepleiers tid. Mange har behov for dette også når de kommer hjem. Men tilsynslegen har ikke lov til å skrive ut slikt til folk . Ikke fastlegen heller. Det må en spesialist gjøre. Spesialist i allmennmedisin holder ikke. Men hold dere fast – dersom pasienten lider av kreft eller aids, er det ikke noe problem. Da kan en hvilken som helst lege skrive dette ut. Problemet er jo bare at er det noen pasienter som I ALLE FALL tas hånd om av spesialister, så er det folk med kreft og AIDS. Slagpasienter og kolspasienter, derimot – de venter jo lenge og vel på å få komme til spesialist for nødvendige undersøkelser, og så skal spesialistene pålegges dette sinnssvake byråkratiet i tillegg??? Hvor er vettet? Det er jo fastleger og tilsynsleger som tar seg av disse folka. Det er neppe noen som “misbruker” ernæringstilskudd eller bruker det i utrengsmål i det hele tatt. Hva ville du selv valgt? Denne: 
eller denne: 
?
Og frykter man likevel at folk heller i seg ernæringstilskudd med vaniljesmak for trygdens regning sånn bare for moro skyld, skulle det ikke være vanskelig å fastsette svært håndfaste kriterier i form av dokumentert vekttap, blodprøver, spirometriprøver eller måling av BMI. Skulle tro det var obligatorisk med litt hjemmelekse før sånne forskrifter fastsettes?
Og bare sånn i tilfelle noen helsebyråkrater leser dette, det som i realiteten skjer i slike tilfeller (og andre tilfeller av like stupid regelverk) er følgende: fastlegen ser problemet, banner litt i sitt stille sinn, og har følgende valgmuligheter: 1. Gir opp, pasienten får ikke den behandlingen h*n trenger. 2. Skriver en henvisning til relevant spesialist og skisserer problemet. Denne blir lagt nederst i bunken fordi problemet ikke er presserende, og pasienten venter år og dag og blir dårligere i mellomtiden, og får behov for flere og dyrere helsetjenester. 3. Fastlegen kjenner en spesialist i relevant fagfelt, ringer vedkommende, skisserer problemet og spesialisten sier “det høres jo helt greit ut” og forskrivningen er godkjent. Mao, det er fastlegens vurdering som gjelder – bare at fastlegen har kastet bort en times tid på å spore opp den travle spesialisten, og spesialisten har også svart på en helt unødig telefon. Smart? Yepp… sånn er det i alle fall.
… med våren i år. Har da fått knipset et par bilder av optimistiske vårblomster, men været er surt. I helga snødde det. Får jo ikke verken rakt eller ryddet, og langt mindre kost seg i hagen når det er sånn. Må vel rake og rydde uansett, men det skal være sol og vår i lufta når man driver med sånt, ellers er det ikke noe koselig. Tele i jorda er det også. Men kan kanskje gjødsle litt om ikke annet?
Nå har jeg også tatt opp spirekassa. Og flyttet de litt forvokste tomatspirene fra badegolvet og inn i lyset på et kjølig rom. Kanskje blir det vår en gang i år også, selv om det ikke ser sånn ut foreløpig. Det laver ned med hvitt. Nå er heldigvis temperaturen mer levelig, men det later til å bli en stund til det er håp om å grave fram drivhuset. Jeg satser på at våren kommer til påske i år også, den pleier det.
