I går ble det ingen bloggpost, mannfolket kjøpte sushi. Det er godt, og kjerringa gadd ikke lage mat. I dag har jeg vært flink, da – og vi inviterte til og med naboen på søndagsmiddag, men jeg glemte å ta bilde før det var for seint. Dette er resterende karbonader med saus – som går til min fader til lettvinn middag.
Elgkarbonader, takk til svigerinne og svoger for oppmalt elgkjøtt – servert med mandelpotet, ostegratinert brokkoli, løk og brun saus. Klassisk søndagsmiddag.
Mannfolket kjøper alltid inn rikelig når har blir bedt om å handle noe. Nå hadde jeg kjøleskapet fullt av spinat, så middagen måtte bli noe med spinat. Siden jeg akkurat har lært meg å lage ricotta, var jo det også en selvskreve ingrediens.
Paideig lages av like deler smør og mel, en skvett kaldt vann til slutt. Kan med fordel lages i hurtigmikser. Vil man ha mindre fett, kan også en del av smøret erstattes med kesam. La deigen hvile litt før den kjevles ut og legges i paiform. Prikk med gaffel, legg i folie eller matpapir og fyll med tørre erter, bøenner eller ris, for å hindre at den hever seg. Forstekes i ovn på 180 grader i 10-15 minutter.
Et lag med spinat i bunnen, deretter ricotta og noe mozzarella. Hell over vispet egg tilsatt rikelig med revet parmesan. Halve sherrytomater på toppen og enda litt mer revet ost.
Det ble ganske godt. Man kan også tilsette pølsebiter, bacon, skinke eller kylling hvis man ikke går for veggis slik jeg gjorde i dag.
Utsett ikke til i morgen det du kan gjøre i dag? Etter utallige (les to) forespørsler fra fans, har jeg satt meg fore å blogge en måned med mat, og det er ingen lov mot å starte på en onsdag? Laksekarbonader er kjapp og enkel mat. Jeg pleier å servere det med hjemmelagd potetmos, revne gulrøtter og hjemmelaget remoulade.
Kjøpte 4 biter økologisk laksefilet fra frysedisken på Rema 1000 og en bunt med vårløk, resten hadde jeg i skapet. Hvor mye bedre den økologiske laksen er enn vanlig oppdrett vet jeg ikke, men jeg setter min lit til at noen med mer forstand på det enn meg i det minste har formulert noen krav til hvordan dette skal foregå i forhold til både dyrevelferd og miljø.
På bildet over er alle ingrediensene oppi kjøkkenmaskinen – det er lurt å skjære dem i mindre biter enn det jeg har gjort her – ellers får du fort store biter av laks eller brødskive i karbonadene dine.
Det som er oppi der er:
4 biter laksefilet
2 egg
2 skiver halvtørr loff
2 stilker oppklipt vårløk
krydder etter smak, jeg bruker Jacobs lakse- eller fiskekrydder, de er gode.
matfløte til passe konsistens.
Det går også an å ha i kokt potet, i stedet for, eller i tillegg til brød.
Stekes i smør, på forholdsvis svak varme, hold varme i stekeovnen til alle er stekt.
Hjemmelagd potetmos er det vel unødvendig med oppskrift på?
Det man måtte ha av rester av kokte poteter. Skrell hvis du vil, men det gjør ikke noe med litt skall. Varmes forsiktig med litt vann, smør og matfløte. Krydre med muskatnøtt, salt og pepper. Mos med gammeldags potetmoser, blir fort lim hvis man bruker stavmikser. Kan tilsettes vårløk (det gjorde jeg), selleri, søtpotet eller andre rotgrønnsaker for variasjon.
Ingen remoulade denne gangen, jeg hadde ikke kapers, derimot hadde jeg mye rømme som måtte brukes opp etter jula.
I morgen må jeg få brukt opp all spinaten mannfolket kjøpte… Vi får se hva det blir.
Vi spiste frokost på Cafe Savoy i går. Vi var så seint oppe at det var såvidt det holdt (de slutter med frokostservering halv tolv). French breakfast var god, men kaffen var kald.
Om kvelden var vi i operaen og så Carmen. Losjeplass med litt kink i nakken…
Vi åpnet en flaske lokal sekt for å feire Kjerstis bachelor…
I dag spiste vi frokost på Cesky Stul, som vi egentlig likte bedre enn fornemme Savoy.
Deretter dro vi på julemarked på Betlemska. Det er jo her det er ordentlig julemarked, selv om det er mye som bare er utstilling og ikke til salgs. Skuffende lite kniplinger i år.
Så var vi på Mucha-museet (nok en gang), dette er Gaugin som spiller på Muchas husorgel med rumpa bar…
Escape-room fikk vi også tid til. Djevelens bibel. Morsomt som alltid, men jeg ergra meg litt over svak belysning, gamle folk kan jo bidra med lite om man ikke ser noe…
For sekstende gang (tror jeg) for mitt vedkommende. Så langt har vi ikke gjort så mye, vi måtte alle tidlig opp, Åsne og Kjersti er slitne etter hard innsats på studiene, så hva gjør man da? Installerer seg i leiligheten (som er kjempefin) og går på Lokál og spiser lunsj og drikker øl. 
Lokál er og blir Lokál , strikketøyet var ikke med denne gangen, men det kommer nok flere sjanser. Her serveres ikke frokost, men ellers er servicen like god som på hotell, men til halve prisen. Vi planlegger å spise på Savoy i morgen. Ellers ligger det et sagnomsust bakeri rett rundt hjørnet, så det kan hende vi lager frokost selv også….
Vi koser oss fortsatt i Wien. Det er kanskje ikke så gresselig mye å blogge om, vi har tatt det ganske rolig. Man må ha noen sånne dager også. Kniplet, sittet på balkongen og drøset, lest, strikket og slappet av. Rusla i byen og i det trivelige nabolaget vi nå har flytta til. Det er noen koselige gågater rundt Reumannplatz, og leilighetsanlegget ligger i en fredelig bakgate. Yrende folkeliv, ganske internasjonalt, mange med tyrkisk bakgrunn åpenbart. Folk koser seg ute på fortauskafeene og på den lokale lekeplassen. Der sitter bestemødrene og prater på benkene, ungene herjer rundt, og i en krok bak noen busker sitter tenåringsguttene og smugrøyker. Moro for hele familien 😀
I dag har vi slått på oss en skrukk og spist lunsj på Le Ciel, Det gjorde vi også første gang på Interrail i 2014 og var mektig imponerte. Neste gang serverte de bare sushi der. Ikke at vi har noe imot sushi, men det var ikke det vi hadde sett for oss, så vi gikk et annet sted. Siden den gang har restauranten åpenbart fått ny Chef, og konseptet er litt annerledes, men ikke mye. Servicen like utsøkt og maten aldeles himmelsk. De har pådratt seg en Michelinstjerne siden 2014 også.
Her sitter du på en terrasse i 8. etasje – høyt over byens tak, med en tjener på hver finger. Dette kaller de tre retters lunsj, det var noen små overraskelser både før og etter selve lunsjen. Luksusfornemmelser er jo bare forbokstaven.
Nå er vi tilbake i leiligheten for en liten siesta, vi skal tilbake til Stephansdom for konsert i kveld – Skapelsen. Vi gleder oss til det – og i morgen går vi til messe der før vi drar videre til Salzburg. 
Været er strålende, vi lider ingen nød på noe vis. Jeg motstod fristelsen til å kjøpe meg Swarovski-deksel til mobilen, til den nette sum av €79 – det får være måte på, selv om det var rålekkert. Derimot oppdaget jeg at jeg hadde lagt igjen ekstra BH hjemme, så når den ene stakkaren jeg hadde med måtte vaskes (og jeg måtte ty til bikinioverdelen som nødløsning), var gode råd ikke så aller verst dyre – kjøpte verdens mest komfortable utgave på lokal butikk, så behagelig at jeg dura tilbake i dag og kjøpte to til. Så nå bør jeg klare meg.
Dette blir ikke første gangen jeg tilbringer 1. mai i tidligere østblokkland. Var alene i Bratislava 1. mai 2013 , mannfolket måte hjem litt tidligere enn planlagt. Denne gangen stod Praha for tur. Vi ventet på toget i den staselige jernbanestasjonen i Dresden 
på toget fikk jeg strikket en del, det tar et par timer med tog, 
I Praha skulle vi bo på et -for meg- ukjent hotell, har på en måte grodd fast på Hotel Roma på Mala Strana. Men det er ikke så praktisk når man kommer med tog, det er langt unna. SÅ denne gangen landa vi på Deminka Palace som ligger 800 m fra stasjonen. 800 m med oppoverbakke, viste det seg, men da blir det jo nedover når vi skal tilbake. Det lå på et trafikkert gatehjørne og så litt stusslig ut, men på innsiden er det akkurat som navnet sier – utvilsomt et gammelt palass. Staselig marmor og stilige dører med intarsia. Rommet vårt vender mot bakgården og er så stille man bare kan ønske seg. God plass, fint bad og særdeles hyggelig og hjelpsomt personale som snakker et utmerket engelsk.
Tid for lunsj, vi hadde planlagt Lokal, og nye sko til mannfolket. Vi tok banen ned til Namesti Republicky, og kom da på et vi egentlig like gjerne kunne spise lunsj på den flotte restauranten som ligger i Municipal house – jeg husker aldri hva den heter, men de serverer tre retters, utmerket lunsj til en god pris. Så også i dag, men det var knapt nok et menneske der bortsett fra oss, så jeg håper det var tilfeldig. Harmelig om et slikt sted skulle gå nedenom. Mens vi var der, gikk det en demonstrasjon forbi. Godt passet på av politiet, og til knapt nok et hevet øyebryn fra forbipasserende. Om dette var i anledning dagen, kan jeg ikke ane, vi skjønte av gode grunner ikke hva som stod på parolene, men de fleste var unge folk, og det var ikke mange av dem. Jeg kan bare konkludere med at det er bra ungdommen engasjerer seg, får lov til å mene noe, og at politiet passer på at det ikke ender med opptøyer.
Lunsjen hadde ikke akkurat proletarpreg…
Jeg trodde jeg hadde vært i alle Prahas tre operahus, og til og med på den nye scene, hvor de har teater, blacklight teater og denslags, men dagens forestilling var i Hudebni divadlo Karlin. Visstnok en gammel hippodrom. VI fikk en liten støkk da det ikke var billetter til oss i hotellet. De bringes med bud i Praha, hvis du bestiller dem hjemmefra, og kommer gjerne dagen før. Vi ble lange i maska, jeg bladde gjennom eposten min og bankutskriftene, kunne ikke finne noen gjenpart heller – så jeg var sikker på at jeg hadde gjort noe feil. Heldigvis var det billetter igjen, og de hadde nå fått mulighet for e-ticket også her, så vi kjøpte nye, og resepsjonen var behjelpelig med utskrift. Kjekt å vite til neste gang – e-billetter er jo veldig greit. I Dresden hadde vi papir på at vi hadde bestilt og betalt både billett, programhefte og sekt til pausen. Vi fant fram også, og fant ut at vi var dobbelt så høye som to tredjedeler av publikum. Dette var en forestilling som startet klokka fem, og den er jo basert på et eventyr for barn. Men det er jo tross alt en to timers opera! Ungeflokken satt som tente lys, de hadde ekstra puter til de som ikke fikk nesa over stolryggen foran, det var underholdning i pausen (danserne agerte sirkustropp i forestillingen, og hadde ekstra forestilling i pausen) – alle barna og vi hadde en storartet forestilling.
Praha er og blir noe for seg selv. Det er ikke for ingen ting at jeg har vært her fjorten ganger… Men denne gangen blir det et kort besøk, om noen timer går ferden videre til Wien, hvor vi skal bli i tre dager. Det er jeg glad for, det er slitsomt for gamle kjerringer å pakke kofferten og dra videre hver bidige kveld, og selv om jeg er svært glad i opera, kjenner jeg nå at det er helt greit at billettene på Staatsoper var så dyre at vi fant ut at det ikke var verd det.
I Praha er billettprisen noe helt annet, så da vi kom hjem til hotellet etter operaen og fant ut at billettene var levert mens vi var ute, så jeg ingen grunn til å begynne å grine. Det kostet noen kroner ekstra, men hvis det er den verste motgang vi opplever på turen, er det lite å klage over
Det startet allerede med frokosten. Hotellet hadde ikke inkludert frokost, så vi tenkte det var like greit å slå to fluer i ett smekk, satte oss på direkte tog til Dresden kvart over ni, og inntok restaurantvognen. Tyske restaurantvogner er noe annet enn automaten til NSB, det skal være visst. Her er det hvite duker, stramme kelnere, nytraktet kaffe og kald eller varm frokost. Vi bestilte omelett med ost, juice, kaffe og en ørliten sekt. Fint skal det være. 
Godt var det og.
I Dresden var været litt mer kjølig og blåsende enn i Berlin, men fortsatt fint. Vi var ikke helt fornøyde med hotellet sist vi var i Dresden, vi bodde på et IBIS-hotell av aller nødtørftigste slag. Nå gikk vi for en litt bedre utgave, litt nærmere stasjonen, og fant fram uten problem. Det gjorde at vi rakk orgelandakt i Frauenkirche klokka tolv. Der har vi vært før, en fantastisk kirke. Og Dresden er en fantastisk by. 
Deretter var det naturligvis tid for lunsj, og litt mer musiserende vin…
Dette er kalveragout med asparges og aspargesmuffin(!) Det var godt, men aspargesmuffins tror jeg ikke blir den helt store hit…
Deretter var det tid for litt shopping for min del. Trengte noen strikkesaker, og titta etter knappenåler. De jeg bestilte fra Rito før jeg dro, var jo en fiasko, så de blir returnert. Men her fant jeg små metallnåler med dråpeformete hoder, mer skånsomt for fingrene enn de vanlige metallnålene. Jeg har noen fra før, og vet at de er bra.
En siesta på rommet ble det også tid til, før kveldens forestilling i Semperoper. Otello.
Et storslått bygg og en storslått opera. Med en særdeles internasjonal besetning. Fantastisk, russisk sopran som Desdemona, fenomenalt kor, og orkesteret her er noe for seg selv. Vi var helt henførte. Alle mannfolkene sang også bra, men jeg trodde ikke helt på den amerikanske Otello, han virka som en skikkelig dust (men det er han jo egentlig også). Med kulemage, Trump-sveis og litt tafatt framtoning, jeg fikk ingen illusjoner om den store sjøhelt for å si det sånn. Men det var kanskje meningen? Han sang veldig bra, da, det skal han ha. Men framstod mer som ussel konemishandler enn stor krigsherre. Kanskje det var derfor Desdemona reiste seg og gikk, og smelte igjen døra etter at hun var kvalt? (og fortsatte å synge!) Jeg skjønte ikke helt hva som foregikk der, hun burde gjort det lenge før, spør du meg. Men musikalsk sett var det en himmelsk opplevelse, et absolutt musikalsk høydepunkt, helt oppe blant de aller beste operaoppsetninger jeg har sett.
De to forestillingene vi har sett så langt illustrerer veldig godt at det er mer enn musikken som spiller inn. Gårsdagens oppsetning av Don Giovanni var også svært bra. Regien var uvanlig. Ut fra kostymene, vil jeg tro man tenkte seg femtitallet? Altså et stort sprang i tid fra originalen. Giovanni og Leporello var to kjekke, unge menn som passet godt inn i rollene. Løp rundt halvnakne mye av tida, og bråkte noe forferdelig. Mao en forestilling som oste av testosteron. For så vidt helt i stil med librettoen, men vi fant begge all smellingen med pisker, knusing av stoler og generell rasering av inventar ganske forstyrrende. Det var nokså stygt også, ved avslutningen så scenen ut som en slagmark – hauger av søppelsekker, veltede og knuste greier overalt. Stakkars den som skal rydde opp. Men Mozart er Mozart.
Regien på Otello var noe helt annet. Kostymene var fantasifullt «tidsriktige» – koret i rødt. Desdemona i hvitt og kulissene så minimalistiske som det går an. Et bakteppe hvor man viste havet- stormfullt eller bølgende, en slags lang bjelke, og ellers kun noen malte flater med en og annen stilisert dør. Svært stilig og meget virkningsfullt og talende. Og for et orkester. Verdi skal man heller ikke forbigå. Han kunne sine saker. Dette var vel noe av det siste han skrev? Anbefales!
Prøver stadig å lære noe nytt. Årets organistgilde står i fjærkreets tegn. Hovedretten er Coq au vin, og på skroget kokte jeg consommeen som ble servert først.
Forsøkte Hestons metode, men det ble mislykka for min del. Frysetrikset funka ikke, det var så mye gelatin i min kraft at den rant ikke gjennom gaskluten da den ble tint. Forsøkte simring på lav varme av kyllingskrogene, med diverse grønnsaker og urter i stedet, det funka bedre. Ble ganske klar kraft som smakte bra etter lang reduksjon, det skulle mye vann til å dekke de kyllingskrogene. Dette bildet er tatt før reduksjon og siste filtrering.
Butterdeigsredene er min helt egne oppfinnelse. Mannfolket og jeg har testet dette et par ganger. Først med ferdigkjøpt butterdeig – som viser seg å inneholde palmeolje og ikke spor av smør – stryk den. Da er det kjevling til den store gullmedalje som gjelder. Over to dager. Men deigen kan oppbevares i kjøleskap i flere dager, og sikkert også fryses. Funker bra. Jeg kjevlet ut firkanter. stakk hull i halvparten med et glass, la den hullete oppå den andre, og vips har du et rede. Fora det med spinat, la i litt røkelaks, en aspargestopp og en eggeplomme. Toppet med det utstukne lokket og stekte i ovn i ca ett kvarter. Litt Hollandaise over, og dette var den retten de fleste skrøt av.
Coq au vin etter Julias oppskrift. Ingen over, ingen ved siden. Koke den i går, alle gryteretter er best dagen etter
Nytt servise for anledningen. De fleste av mine tallerkner er hvite. Raida IKEA. Og nei, jeg serverte ikke Jif 😀
Redusert kyllingkraft som begynner å ligne consommé – og hollandaise til lakseredene
Hjemmelaget karamellpudding er en sikker vinner…
Charlotte Malakoff til kaffen – ikke noe bilde av den – denne gangen, men her er et bilde fra tidligere.
Forsamlingen ser ganske alvorlig ut… men tror ikke det varte lenge 😀 Skravla gikk og latteren satt veldig løst.
Et år med mange begivenheter – og forbausende lite blogging. Årets største begivenhet kom tidlig, lille Johanne ble født 6. februar. Alle mine barnebarn er så langt født den 6. i hver sin måned – fortsett sånn, jenter, greit å huske på 😀 Mannfolket og jeg fikk nyheten da vi kom hjem fra København, etter en tidlig ferietur med besøk i Dronningens by. Siden jeg hospiterte på radiologisk avdeling, skled jeg greit inn på barselavdelingen da nurket skulle hjem også. Noen fordeler og hvite klær skal man ha. Og jeg har lært litt om ultralyd i år, takk til alle snille folk på den avdelingen. Jeg kommer plutselig tilbake 😀
Mannfolkets tredje organistgilde gikk også av stabelen i februar. Hummersuppen slo ekstra godt an, men ingen gjorde skam på resten av menyen heller. Neste gilde er allerede planlagt i februar. Jeg planlegger en liten overraskelse av ikke kulinarisk art, hehe.
Vi fikk gavekort i operaen av jentene i fjor og 😀 og var også på La Cenerentola. En fin tur til Oslo.
I mars kjøpte jeg meg robotstøvsuger – en investering som kan anbefales. Har i alle fall aldri vært såpass støvfritt her…
I april blogga jeg ingen ting, men da Solveig og jeg var på brukt- og antikkmesse i Vikingskipet, startet kniplehistorien. Jeg har alltid tenkt at dette er noe jeg kunne tenke meg å lære – og i år har jeg gjort det. Det var jo egentlig litt av en historie. Så jeg gjøv løs og kniplet dåpslue til Johanne, før jeg egentlig visste hva jeg gjorde i det hele tatt. Her har hun akkurat fått den av. Definitivt ett av årets beste øyeblikk:
Etter kniplekurset hadde Solveig og jeg fått blod på tann, og tok en pilegrimstur til Vadstena. Det hadde vi det aldeles kjempefint og bodde som grever. Noen tid senere bodde vi ørlite mindre fasjonabelt, men i verdens beste soppskog, og var med på knipletreff på Eda. Definitivt et år i kniplingens tegn. Mange hyggelige møter i cavakniplefrueforeningen også. Mangelen på sommerferie i år ble gjort opp for på høsten, først en uke i total latskap og avslapning i Tyrkia i oktober – aldeles vidunderlig, dernest årets juletur til Praha med to døtre. Vi hadde det kjempefint som alltid, spilte spill, shoppa, drakk øl og shoppa litt mer – og noen kniplinger fikk jeg også sett. Jeg pleier å si at julemarkedet i Praha er oppskrytt – men styr unna turistplassene, gå i kjelleren på Betlemska. Der er de ordentlige greiene.
Jula har forløpt roligere enn vanlig for mitt vedkommende. Det store familieselskapet første juledag orka jeg ikke – alt for kort forberedelsestid. Så det ble julemiddag og førstejuledagsmat for de nærmeste. Alle døtrene har vært hjemom i kortere eller lengre tid, alle barnebarna har vi sett – og alle er friske ved inngangen til et nytt år. Stort mer kan man ikke forlange.
Og hva er planene for neste år? Interrail i mai er allerede bestilt. Tidlig ferie planlegges. Jeg kommer til å fortsette å kniple – og melde meg inn i husflidslaget. Der blir det kniplekurs til våren. Jeg var så lettsindig at jeg ga en kniplet duk til Ringsaker kirke – til bruk i sakristiet. Der er det jo bare prester, tekstlesere og kirketjenere som setter sine bein – så jeg tenkte det var ikke så farlig om det var en elevøvelse. Ganske mørkt inni der også. Men nå har de bedt meg kniple duk til hovedalteret – så jeg må jo i det minste legge noen planer. Tenker det må bli en tredelt duk – så de enkleste kniplingene bør jeg klare å begynne på i år. Så får vi se etter hvert. Jeg er også nå den lykkelige eier av fem knipleputer – takk til Anna, Gunda og Trond 🙂
I følge min 87 år gamle far, har jeg skaffet med en skikkelig pensjonisthobby.
Godt nytt år til venner og kjente i fjern og nær.