Da er vi hjemme igjen. Fornøyde, men noe døgnville og støle. Selv om det går raskere å fly østover over atlanteren enn motsatt, det gjorde det sist også. Hjemturen tok ca 8 timer, men det ble jo en ekstra time på oss, pluss venting – siden vi landa på Værnes, men pytt.
Jeg hadde kjøpt en flaske vin og en flaske gin på taxfree, men dessverre hadde posen revnet. Da var jo gode råd dyre, jeg fikk ikke lov å gå gjennom sikkerhetskontrollen med den i håndbagasjen for videre flytur til Gardermoen. Nå er det jo ingen krise, men harmelig å måtte sette igjen dyre dråper. Jeg fikk imidlertid lov å løpe tilbake til bagasjeinnsjekkingen og legge den i kofferten. Der fikk jeg hjelp av en kjekk og hyggelig ung mann. Må jo si at jeg hadde bange anelser og tenkte litt på Trine med gin i trusa, og en studiekamerat av meg som skulle smugle whisky i kofferten og kom hjem til mamma med alle klærne sine stinkende av whisky – men siden alt jeg hadde i den kofferten skulle rett på vask når jeg kom hjem uansett, så tok jeg sjansen. Det gikk heldigvis bra. Jeg pakket flasken i plastposen med solid knute på, surra rundt masse t skjorter og la den midt i kofferten.
Ellers skjedde det ikke noe spennede på turen. Flymaten var stusslig som vanlig. Det er en ting som aldri slutter å forbause meg: Hvorfor er de rundstykkene du får på fly ALLTID tørre og vonde? Det skulle vel egentlig ikke være noe uoverkommelig problem å få levert en pose ferske rundstykker før flyavgang? De har dem jo separat fra all den andre maten uansett? Jaja, vi har jo ikke lidd noen nød angående forpleiningen de siste ukene, så vi hadde vel ikke vondt av litt mager kost de siste timene.
De siste dagene i Puerto Plata var solfylte og rolige. Dessverre ble det ikke noen ridetur på oss. Det hadde ikke vært noe morsomt på fredag – da hølja det ned hele dagen, men søndag kunne vi dratt, da var været strålende. Men det kunne vi jo ikke være sikre på, vi turte ikke å bestille på nytt. Værmeldingen var jo ikke noe å bry seg om – den var akkurat som i Irland, samma meldinga hver bidige dag: Bright spells and scattered showers – og så ble været som det ble uansett.
Alt i alt syns jeg det var en fin tur, selv om jeg nok skulle ønske at vi hadde fått se mer av landet. Ikke minst skulle jeg ønske at vi hadde fått sett hvalene. Men kanskje det kan bli en annen gang? Som sol-og-bad ferie var jo også dette god valuta for pengene, syns jeg. All Inclusive er det mest avslappende som fins, så sant det er god og variert mat der man er – og det var det her.
Og jeg har fått lest mer enn på lenge, tenkte å prøve å skrive litt om det.
I rekkefølge etter lesning:
På flyturen over leste jeg «A Thousand Splendid Suns» av Khaleid Hosseini.
Ikke akkurat oppløftende litteratur. Denne er skrevet på engelsk av en utvandret afghaner som nå bor i USA. Den handler om to kvinneskjebner i et krigsherjet Afghanistan. Den er meget godt skrevet, man får virkelig et bilde av hvordan de har det. Nå skal det sies at jeg ikke har lest «Bokhandleren i Kabul» – jeg tror jeg holder en knapp på denne her. Det er jo flere eksilafghanere som har skrevet bøker som har vakt internasjonal oppsikt de siste årene. Vi får håpe landet finner veien ut av krigshelvetet og at kvinnene også får bedre vilkår enn de har hatt under Taliban og stammekriger…
Da vi kom fram, var jeg definitivt i humør til noe litt lettere. Solskinn, bølgeskvulp og latskap har sin virkning på hjernevinningene og hva man orker å ta innover seg, i alle fall sånn umiddelbart. Jeg fortsatte med Marian Kayes: «Angels». Tror ikke jeg skal si så fryktelig mye om den. Chick-lit, er det ikke det de kaller det :D. Hun har jo gjort furore, og sammenlignes med Maeve Binchy. Tror nok jeg holder en knapp på Maeve, i alle fall de tidlige bøkene hennes. For eksempel «Tara Road» har jo helt andre dimensjoner enn denne søtsuppen. Men hun skriver godt, og som følge på stranda var det slett ikke dumt. Jeg synes likevel den beste av Keyes (som jeg har lest…) er :»The Other side of the Story».
Neste i bunken var «Special Topics in Calamity Physics» – som jeg kjøpte bare for den originale tittelen. Dette er historien om oppveksten til en ung pike som mister sin mor tidlig – og på slutten av historien mister hun også sin far, og begynner på Harvard. I mellomtiden reker far og datter rundt, leser masse bøker, og til slutt må den unge jenta løse et mordmysterium.
Vet ikke helt, jeg. Denne boka prøver vel å si noe om at folk er ikke alltid de man tror, selv ikke de vi tror vi kjenner best, men jeg er ikke sikker på om det var helt vellykket. Men underholdende nok, og ganske originalt skrevet.
Fortsatte på mer hjemlige trakter med «Makten» av Tor Bomann-Larsen. Jeg er fan, har lest alle bindene som er kommet av hans biografi om Håkon og Maud. Han skriver godt, har gjort en kjempejobb med alt kildematerialet sitt, og gjør vår nære historie levende på en god måte. Jeg lærer i alle fall masse som jeg ikke fikk med meg på skolen. Jeg har lest «Norges Statsministre» – men her synes jeg de trer mye mer levende fram for meg, og spillet i kulissene som førte fram til den kortlivede regjeringen Hornsrud får jeg et mye tydeligere bilde av. Gleder meg allerede til neste! (Jeg er også veldig glad for at jeg såpass nylig hadde lest Nicholas & Alexandra – det er jo samme tidsepoke fra et annet ståsted)
Så begynte jeg å bli litt bekymret. Vel hadde jeg raidet salget av engelskspråklige paperbacks hos en lokal bokhandel og kjøpt en bunke bøker til 49 kr stykket, men jeg så for meg at bunken ikke kom til å holde hele ferien…
Dette hotellet – som en del andre jeg har vært innom – hadde et par hyller med etterlatte bøker, hvor man kan gå og forsyne seg — og gjerne legge igjen noe selv. Jeg la igjen katastofefysikken (som begynte å gå opp i liminga uansett), og forsynte meg med «Wife in the North» En blogg som er blitt bok, og eieren har tjent fett på. Jeg synes sannelig det er mange hagegale blogger som er minst like gode som denne, men det britiske markedet er kanskje større for denne typen bøker, og bloggeren, som er journalist – har antagelig bedre forbindelser. Jeg la denne tilbake på hylla (men leste den ut, den er kort – og til tider til å humre over), og forsynte meg med
«The Fabric of Sin» i stedet. Dette var andre boller. Den britiske forfatteren Phil Rickman har åpenbart skrevet en hel rad med krimbøker om sin heltinne Merrily Watkins – prest i den anglikanske kirke. Vet ikke om han er oversatt til norsk? Dette var i alle fall mitt første møte med både forfatteren og Merrily. En av anmelderne skriver at Rickman «writes the socks off Dan Brown» – noe jeg er tilbøyelig til å være enig i. Denne boka omhandler noe av de samme temaene som Da Vinci-koden, men er langt bedre. Det engelske landskapet på grensa mot Wales blir tydelig levendegjort, Merrily er en troverdig heltinne (men for et navn på en prest…) og forfatteren følger opp med et etterord som skiller fakta fra diktning når det gjelder bakgrunnsstoffet. Skal se etter flere av disse bøkene ved leilighet. Veldig bra ferielektyre.
Da jeg leverte denne tilbake, var det noen som hadde satt inn en bok av en av mine desiderte favoritter: «The Grave Tattoo» av Val MacDermid.
Jeg er allerede fan av Val MacDermid – og dette er den beste jeg har lest av henne, uten tvil! Den er litt annerledes enn de andre, på en bra måte synes jeg. Men jeg ser at lesernes meninger på Amazon variere svært mye. Noen er åpenbart veldig skuffet over at dette ikke er «more of the same».
Jeg er veldig glad i Kate Brannigan og Lindsay Gordon, men særlig den siste serien kan av og til bli en tanke sjablongmessig etter mine begrep
er. I alle fall er det helt sikkert at dersom noen i disse bøkene er homofil, transseksuell eller har andre originale seksuelle preferanser, så er de helt sikkert kjekke folk. Er de heterofile menn, derimot- er de antagelig skumle. (Også krimforfattere har antagelig sine forutinntatte holdninger. Selv hos Agatha Christie kunne man som regel være sikker på at det var doktoren som var skurken…)
Dette forutsigbare mønsteret har Val frigjort seg fra i denne boka – figurene er bedre og mer sammensatte ettter mine begreper, og hun har flettet et spennende mordmysterium sammen med mytteriet på Bounty, William Wordsworth og et 200 år gammelt myrlik. Spennende, spennende…
Så åpnet jeg endelig «A woman in Berlin». Dette er en liten bok, men den tok lang tid å lese. Det var helt tilfeldig at jeg plukket opp denne blant bøkene til 49 kr. Det er heller ingen grunn til å lese den på engelsk. Den er skrevet på tysk, naturligvis – men den første utgaven som kom var en engelsk oversettelse. Den ble også oversatt til norsk nokså tidlig.
I tyskland kom den første gang ut i 1953 – og fikk en særdeles kjølig mottagelse. Så kjølig at forfatteren bestemte at den ikke skulle gis ut på nytt så lenge hun levde, og hun levde til hun ble 90. Så først i dette årtusen er boka kommet i nytt opplag på flere språk.
Det er sannelig bra. Dette er noe av det mest imponerende jeg har lest noen gang. Det er en kvinnes dagboksnotater fra krigens siste dager i Berlin. Det høres jo urtrist ut, – og det er det forsåvidt også, men hennes observasjonsevne og refleksjonsnivå er det bare å legge seg flat for.
Hun beskriver hvordan samfunnet faller fra hverandre – ikke noe vann, ingen elektrisitet, ingen eller vilkårlige matforsyninger, ingen offentlig transport. Bomberegn og russere som nærmer seg. Samfunnet er brutt ned til små klaner som lever i hvert sitt bomberom, med hver sine rutiner og systemer for livsopphold..
Så kommer russerne, med en derav følgende bølge av voldtekter.
Hvordan de tyske kvinner og menn forholder seg til dette er også svært tankevekkende. Jeg skal ikke beskrive for mye av innholdet – men anbefaler boka på det sterkeste. Dagbokskriveren overlever som sagt og lever til hun blir en gammel dame- så dette er ingen tragedie, til tross for hva det egentlig dreier seg om. Løp og kjøp…
Og da hadde jeg bare en bok igjen – Sigrun Slapgards biografi over Sigrid Undset. Den holder jeg fortsatt på med. Jeg har tidligere lest Nan Bentzen Skilles «Innenfor Hagegjerdet» – begge interessante bøker om en interessant dame. Begge anbefales.
Og nå skriver jeg på min nye pc som jeg hadde bestilt til ferien, men ikke kom før etter at vi hadde dratt. Den er litt uvant liten å skrive på, men jeg tror jeg kan bli veldig fornøyd med lang batterilevetid og svært enkel transport. Denne er det jo bare å putte i veska. Det følger med et lite overtrekk og en pussefille – den er VELDIG blank…
