Min yndlingshagebok har fått en rival…

Hittil har jeg skrytt mye og uhemmet av Michael Pollan’s: Second Nature.
Nå leser jeg «Gardens, an Essay on the Human Condition» av Robert Pogue Harrison.
Dette har jeg jo allerede skrevet om, men jeg kan ikke dy meg for å gjøre det en gang til. Og kanskje gjør jeg det enda mer, når jeg endelig har kommet gjennom hele boka. For det går tregt. Dette er en bok som rommer så mange tanker og nye refleksjoner i nesten hver eneste setning, at det tar minst et par dager å komme gjenom hvert kapittel. Pollan skriver nok langt mer lettlest, men også han med nye perspektiver og vinklinger på hagen som ga meg mang en aha-opplevelse.
Ingen av dem er oversatt til norsk, dessverre. Pollan er oversatt til svensk: En andra natur, men Harrison har jeg bare klart å finne på engelsk.
Dette er altså ingen hagebok i betydningen hvordan dyrke ditt og datt- det er en bok som handler om hagen og dens betydning i menneskers åndelige og fysiske liv.
Det høres kanskje vidløftig ut. Boka er ikke egentlig tung å lese språklig sett – det er dybden i teksten som gjør at man bruker tid og ettertanke på denne.
Abefales, anbefales!

PS
Og da ser jeg at jeg har glemt å skrive noe om ytringsfrihet i dag. Men jeg har da i det minste anbefalt en sjeldent god ytring.

Nedsnødde vårlengsler

.. man får trøste seg med frøene i vinduskarmen og en god bok:
Gardens: An Essay on the Human Condition

Det er en bok som må leses langsomt og med omtanke. Foreløpig har jeg kommet til kapitlet om Eva, hvor forfatteren siterer dette diktet av Pablo Neruda:
(riktignok i en litt annen og etter min mening bedre oversettelse)

Ode to a Woman Gardening

by Pablo Neruda, translated by Jodey Bateman

Yes, I knew that your hands were
a budding sprout, a lily
of silver:
you had something to do
with the soil,
with the flowering of the earth,
but
when
I saw you digging, digging,
pushing pebbles apart
and guiding roots
I knew at once,
my farming woman,
that
not only
your hands
but your heart
were of earth,
that there
you were
making
your things,
touching
moist
doorways
through which
the
seeds
circulate.

So in this way
from one plant
to the other
recently
planted one,
with your face
spotted
with a kiss
from the clay,
you went
and came back
flowering,
you went
and from your hand
the stem
of the astromeria
raised its solitary elegance,
the jasmine
adorned
the mist on your brow
with stars of dew and fragrance.

Everything
grew from you
penetrating
into the earth
and becoming
green light,
foliage and power
you communicated
your seeds to it,
my beloved,
red gardening woman:
your hand
on familiar terms
with the earth
and the bright growing
was instantaneous.
Love, thus also
your hand
of water,
your heart of earth,
gave
fertility
and strength to my songs
you touch
my chest
while I sleep
and trees blossom
from my dreaming.
I wake up, open my eyes,
and you have
inside me
stars in the shadows
which will rise and shine
in my song.

That’s how it is, gardening woman:
our love
is
earthly:
your mouth is a plant of light, a corolla,
my heart works among the roots.

Originalen kan leses her, for de av dere som er så heldige å forstå spansk.

Mer boksnakk…

Denne boka var ikke med meg som ferielektyre, til tross for at den hadde passet utmerket til det – og at jeg var den stolte innehaver av et eksemplar allerede før den kom i salg. 😀
Den er skrevet av en venn av meg – og jeg har fått være med på en god del av prosessen fram til utgivelse. På søndag fikk han en helsides omtale i VG og terningkast fem. Så gøy!
Så de som liker spennende krim, og vil vite litt om hvordan det er på Filippinene – les denne. Spesielt slutten er forrykende – det skal den jo være i en thriller av denne typen.

Hamsun får sin egen plass i Grimstad

skriver Fædrelandsvennen og VG

Vedtatt i bystyret mot stemmene til Ap og Frp – med knappest mulig flertall.
Plassen ligger foran bygningen hvor rettssaken mot Knut Hamsun fant sted i sin tid.
Her skal det også settes opp en byste av forfatteren. Denne er en gave fra hans barnebarn, og plasseringen av denne ble merkelig nok vedtatt enstemmig.

Det er ingen tvil om at Knut Hamsuns holdning vakte berettiget harme under krigen. Han var en erklært nazist, talte varmt om det tyske herrefolket og var den eneste nordiske nobelprisvinner som ikke ga sin nobelmedalje til Finlandshjelpen under krigen.
Det er vel heller ingen tvil om at Knut Hamsun ble til dels skammelig behandlet under rettssaken etter krigen, ikke minst av de medisinsk sakkyndige, som gjerne ville konkludere med at mannen hadde varig svekkede sjelsevner – kanskje begynte han å bli litt senil. Noe han motbeviste ettertrykkelig ved å skrive «Paa gjengrodde stier».
Dernest er det vel heller ingen tvil om at Knut Hamsun er en av våre aller største forfattere og meget få Nobelprisvinnere i litteratur. Hans litteratur betraktes fortsatt som stor – særlig av menn, virker det som. Spør en hvilken som helt næringslivsleder om hvilken bok han har på nattbordet, og han vil svare en eller annen Hamsuntittel, med mindre han har erklært seg for analfabet…(Never mind om det som egentlig ligger der er Morgan Kane og et par pornoblader…)

Med andre ord – en svært sammensatt person med både lyse og mørke sider, genial og etisk uforståelig.
Vi skal likevel ikke glemme at de holdninger Hamsun hevdet til dels var allmenne i samfunnet i tredveåra. Norge og Tyskland var de to land i Europa som vedtok raselover. Framtredende medisinere snakket åpenlyst om rasehygiene. Det var langt fra bare i Tyskland antisemittismen hadde gode kår.
Under krigen forsøkte vel de fleste nordmenn å få hverdagen til å fungere og å få mat til seg og sine så godt det lot seg gjøre. Det var få som drev som aktive sabotører – og også dette var en svært omstridt virksomhet – det var først i ettertid de ble utnevnt til helter. Det var også få som var overbeviste nazister både før, under og etter krigen. Hadde krigens utfall vært et annet, hadde kanskje heltestempelet også blitt satt på noen andre. Historien om krig skrives alltid av seierherrene.

Men er det uansett noen grunn til å forbigå Hamsun i taushet? Skal vi bare markere de store personligheter vi kan male et glansbilde av? (Er det noen?) Å nettopp velge plassen foran stedet for rettssaken og i nærheten av biblioteket, vil vel gi Hamsun en plass som gjør at ingen av sidene ved hans utvilsomt store personlighet vil bli glemt. Vi må tåle å minnes også det som er vanskelig – og kanskje til og med lære av det hvis vi er heldige og kloke.

Hjemme igjen. Reiselektyre og ny minilaptop

Da er vi hjemme igjen. Fornøyde, men noe døgnville og støle. Selv om det går raskere å fly østover over atlanteren enn motsatt, det gjorde det sist også. Hjemturen tok ca 8 timer, men det ble jo en ekstra time på oss, pluss venting – siden vi landa på Værnes, men pytt.
Jeg hadde kjøpt en flaske vin og en flaske gin på taxfree, men dessverre hadde posen revnet. Da var jo gode råd dyre, jeg fikk ikke lov å gå gjennom sikkerhetskontrollen med den i håndbagasjen for videre flytur til Gardermoen. Nå er det jo ingen krise, men harmelig å måtte sette igjen dyre dråper. Jeg fikk imidlertid lov å løpe tilbake til bagasjeinnsjekkingen og legge den i kofferten. Der fikk jeg hjelp av en kjekk og hyggelig ung mann. Må jo si at jeg hadde bange anelser og tenkte litt på Trine med gin i trusa, og en studiekamerat av meg som skulle smugle whisky i kofferten og kom hjem til mamma med alle klærne sine stinkende av whisky – men siden alt jeg hadde i den kofferten skulle rett på vask når jeg kom hjem uansett, så tok jeg sjansen. Det gikk heldigvis bra. Jeg pakket flasken i plastposen med solid knute på, surra rundt masse t skjorter og la den midt i kofferten.

Ellers skjedde det ikke noe spennede på turen. Flymaten var stusslig som vanlig. Det er en ting som aldri slutter å forbause meg: Hvorfor er de rundstykkene du får på fly ALLTID tørre og vonde? Det skulle vel egentlig ikke være noe uoverkommelig problem å få levert en pose ferske rundstykker før flyavgang? De har dem jo separat fra all den andre maten uansett? Jaja, vi har jo ikke lidd noen nød angående forpleiningen de siste ukene, så vi hadde vel ikke vondt av litt mager kost de siste timene.

De siste dagene i Puerto Plata var solfylte og rolige. Dessverre ble det ikke noen ridetur på oss. Det hadde ikke vært noe morsomt på fredag – da hølja det ned hele dagen, men søndag kunne vi dratt, da var været strålende. Men det kunne vi jo ikke være sikre på, vi turte ikke å bestille på nytt. Værmeldingen var jo ikke noe å bry seg om – den var akkurat som i Irland, samma meldinga hver bidige dag: Bright spells and scattered showers – og så ble været som det ble uansett.

Alt i alt syns jeg det var en fin tur, selv om jeg nok skulle ønske at vi hadde fått se mer av landet. Ikke minst skulle jeg ønske at vi hadde fått sett hvalene. Men kanskje det kan bli en annen gang? Som sol-og-bad ferie var jo også dette god valuta for pengene, syns jeg. All Inclusive er det mest avslappende som fins, så sant det er god og variert mat der man er – og det var det her.
Og jeg har fått lest mer enn på lenge, tenkte å prøve å skrive litt om det.
I rekkefølge etter lesning:

På flyturen over leste jeg «A Thousand Splendid Suns» av Khaleid Hosseini.
Ikke akkurat oppløftende litteratur. Denne er skrevet på engelsk av en utvandret afghaner som nå bor i USA. Den handler om to kvinneskjebner i et krigsherjet Afghanistan. Den er meget godt skrevet, man får virkelig et bilde av hvordan de har det. Nå skal det sies at jeg ikke har lest «Bokhandleren i Kabul» – jeg tror jeg holder en knapp på denne her. Det er jo flere eksilafghanere som har skrevet bøker som har vakt internasjonal oppsikt de siste årene. Vi får håpe landet finner veien ut av krigshelvetet og at kvinnene også får bedre vilkår enn de har hatt under Taliban og stammekriger…

Da vi kom fram, var jeg definitivt i humør til noe litt lettere. Solskinn, bølgeskvulp og latskap har sin virkning på hjernevinningene og hva man orker å ta innover seg, i alle fall sånn umiddelbart. Jeg fortsatte med Marian Kayes: «Angels». Tror ikke jeg skal si så fryktelig mye om den. Chick-lit, er det ikke det de kaller det :D. Hun har jo gjort furore, og sammenlignes med Maeve Binchy. Tror nok jeg holder en knapp på Maeve, i alle fall de tidlige bøkene hennes. For eksempel «Tara Road» har jo helt andre dimensjoner enn denne søtsuppen. Men hun skriver godt, og som følge på stranda var det slett ikke dumt. Jeg synes likevel den beste av Keyes (som jeg har lest…) er :»The Other side of the Story».

Neste i bunken var «Special Topics in Calamity Physics» – som jeg kjøpte bare for den originale tittelen. Dette er historien om oppveksten til en ung pike som mister sin mor tidlig – og på slutten av historien mister hun også sin far, og begynner på Harvard. I mellomtiden reker far og datter rundt, leser masse bøker, og til slutt må den unge jenta løse et mordmysterium.
Vet ikke helt, jeg. Denne boka prøver vel å si noe om at folk er ikke alltid de man tror, selv ikke de vi tror vi kjenner best, men jeg er ikke sikker på om det var helt vellykket. Men underholdende nok, og ganske originalt skrevet.

Fortsatte på mer hjemlige trakter med «Makten» av Tor Bomann-Larsen. Jeg er fan, har lest alle bindene som er kommet av hans biografi om Håkon og Maud. Han skriver godt, har gjort en kjempejobb med alt kildematerialet sitt, og gjør vår nære historie levende på en god måte. Jeg lærer i alle fall masse som jeg ikke fikk med meg på skolen. Jeg har lest «Norges Statsministre» – men her synes jeg de trer mye mer levende fram for meg, og spillet i kulissene som førte fram til den kortlivede regjeringen Hornsrud får jeg et mye tydeligere bilde av. Gleder meg allerede til neste! (Jeg er også veldig glad for at jeg såpass nylig hadde lest Nicholas & Alexandra – det er jo samme tidsepoke fra et annet ståsted)

Så begynte jeg å bli litt bekymret. Vel hadde jeg raidet salget av engelskspråklige paperbacks hos en lokal bokhandel og kjøpt en bunke bøker til 49 kr stykket, men jeg så for meg at bunken ikke kom til å holde hele ferien…
Dette hotellet – som en del andre jeg har vært innom – hadde et par hyller med etterlatte bøker, hvor man kan gå og forsyne seg — og gjerne legge igjen noe selv. Jeg la igjen katastofefysikken (som begynte å gå opp i liminga uansett), og forsynte meg med «Wife in the North» En blogg som er blitt bok, og eieren har tjent fett på. Jeg synes sannelig det er mange hagegale blogger som er minst like gode som denne, men det britiske markedet er kanskje større for denne typen bøker, og bloggeren, som er journalist – har antagelig bedre forbindelser. Jeg la denne tilbake på hylla (men leste den ut, den er kort – og til tider til å humre over), og forsynte meg med

«The Fabric of Sin» i stedet. Dette var andre boller. Den britiske forfatteren Phil Rickman har åpenbart skrevet en hel rad med krimbøker om sin heltinne Merrily Watkins – prest i den anglikanske kirke. Vet ikke om han er oversatt til norsk? Dette var i alle fall mitt første møte med både forfatteren og Merrily. En av anmelderne skriver at Rickman «writes the socks off Dan Brown» – noe jeg er tilbøyelig til å være enig i. Denne boka omhandler noe av de samme temaene som Da Vinci-koden, men er langt bedre. Det engelske landskapet på grensa mot Wales blir tydelig levendegjort, Merrily er en troverdig heltinne (men for et navn på en prest…) og forfatteren følger opp med et etterord som skiller fakta fra diktning når det gjelder bakgrunnsstoffet. Skal se etter flere av disse bøkene ved leilighet. Veldig bra ferielektyre.

Da jeg leverte denne tilbake, var det noen som hadde satt inn en bok av en av mine desiderte favoritter: «The Grave Tattoo» av Val MacDermid.
Jeg er allerede fan av Val MacDermid – og dette er den beste jeg har lest av henne, uten tvil! Den er litt annerledes enn de andre, på en bra måte synes jeg. Men jeg ser at lesernes meninger på Amazon variere svært mye. Noen er åpenbart veldig skuffet over at dette ikke er «more of the same».
Jeg er veldig glad i Kate Brannigan og Lindsay Gordon, men særlig den siste serien kan av og til bli en tanke sjablongmessig etter mine begrep
er. I alle fall er det helt sikkert at dersom noen i disse bøkene er homofil, transseksuell eller har andre originale seksuelle preferanser, så er de helt sikkert kjekke folk. Er de heterofile menn, derimot- er de antagelig skumle. (Også krimforfattere har antagelig sine forutinntatte holdninger. Selv hos Agatha Christie kunne man som regel være sikker på at det var doktoren som var skurken…)
Dette forutsigbare mønsteret har Val frigjort seg fra i denne boka – figurene er bedre og mer sammensatte ettter mine begreper, og hun har flettet et spennende mordmysterium sammen med mytteriet på Bounty, William Wordsworth og et 200 år gammelt myrlik. Spennende, spennende…

Så åpnet jeg endelig «A woman in Berlin». Dette er en liten bok, men den tok lang tid å lese. Det var helt tilfeldig at jeg plukket opp denne blant bøkene til 49 kr. Det er heller ingen grunn til å lese den på engelsk. Den er skrevet på tysk, naturligvis – men den første utgaven som kom var en engelsk oversettelse. Den ble også oversatt til norsk nokså tidlig.
I tyskland kom den første gang ut i 1953 – og fikk en særdeles kjølig mottagelse. Så kjølig at forfatteren bestemte at den ikke skulle gis ut på nytt så lenge hun levde, og hun levde til hun ble 90. Så først i dette årtusen er boka kommet i nytt opplag på flere språk.
Det er sannelig bra. Dette er noe av det mest imponerende jeg har lest noen gang. Det er en kvinnes dagboksnotater fra krigens siste dager i Berlin. Det høres jo urtrist ut, – og det er det forsåvidt også, men hennes observasjonsevne og refleksjonsnivå er det bare å legge seg flat for.
Hun beskriver hvordan samfunnet faller fra hverandre – ikke noe vann, ingen elektrisitet, ingen eller vilkårlige matforsyninger, ingen offentlig transport. Bomberegn og russere som nærmer seg. Samfunnet er brutt ned til små klaner som lever i hvert sitt bomberom, med hver sine rutiner og systemer for livsopphold..
Så kommer russerne, med en derav følgende bølge av voldtekter.
Hvordan de tyske kvinner og menn forholder seg til dette er også svært tankevekkende. Jeg skal ikke beskrive for mye av innholdet – men anbefaler boka på det sterkeste. Dagbokskriveren overlever som sagt og lever til hun blir en gammel dame- så dette er ingen tragedie, til tross for hva det egentlig dreier seg om. Løp og kjøp…
Og da hadde jeg bare en bok igjen – Sigrun Slapgards biografi over Sigrid Undset. Den holder jeg fortsatt på med. Jeg har tidligere lest Nan Bentzen Skilles «Innenfor Hagegjerdet» – begge interessante bøker om en interessant dame. Begge anbefales.

Og nå skriver jeg på min nye pc som jeg hadde bestilt til ferien, men ikke kom før etter at vi hadde dratt. Den er litt uvant liten å skrive på, men jeg tror jeg kan bli veldig fornøyd med lang batterilevetid og svært enkel transport. Denne er det jo bare å putte i veska. Det følger med et lite overtrekk og en pussefille – den er VELDIG blank…

Reiselektyre

Har vært på shopping i dag. Hovedsaklig ballantrekk til fjortisen, men på bokhandelen var det salg på engelske paperbacks til 49 kr. Jeg kjøpte «Angels» av Miriam Keyes – lett strandlesning. «A woman in Berlin» – anonym dagbokskriver våren og sommeren 1945. Antagelig alt annet enn lett strandlesning. «Special Topics in Calamity Physics» av Marisha Pessl. Ser den har fått gode kritikker og tittelen var jo original… hehe.
I tillegg fikk jeg «A Thousand Splendid Suns» i julegave, og dessuten Sigrun Slapgaards Sigrid Undset-biografi. «Makten» av Bomann-Larsen blir også med.

Det får kanskje holde?
Nå gjelder det bare at jeg rekker alt jeg må få gjort før jeg skal dra…

May you live in interesting times…

skal være en kinesisk forbannelse. Kineserne kjenner nå likevel visstnok ikke til denne, – det hevdes å være et kapitalistrykte som muligens stammer fra Robert Kennedy

Ekte eller falsk, som forbannelse betraktet er det jo ganske godt sagt. Interessante tider er interessante å lese om, men sannsynligvis svært slitsomme å gjennomleve.
Jeg har tatt Anita på ordet og lest Robert K Massie’s Nicholas & Alexandra. Få har levd gjennom mer interessante tider en disse to og deres fem stakkars barn.

Det er en svær murstein av en bok, skrevet på sekstitallet, av en amerikaner. Han skriver selv at en av årsakene til at han ble interessert i deres historie, var at han selv hadde en sønn som var bløder. Han har åpenbart satt seg godt inn i sakene, og diskuterer historien i detalj, med mange kildereferanser.
Lenin & co levnes riktignok ikke mye ære, men de har da også havnet på historiens skraphaug med tiden.
Og dette er virkelig «interesting times» – denne historien har det meste. Kjærlighet, krig, intriger, konger og keisere, sykdom, mord, revolusjon og en vaskeekte gærning…
For ikke å snakke om en tragisk slutt.
Han skriver godt – jeg vet i alle fall mye mer om både Russland og de historiske begivenhetene rundt revolusjonen enn jeg gjorde før, og har hatt det morsomt mens jeg lærte det 🙂

PS
Ellers har jeg trimma i dag…

Flere memer..

Eirin har laget et litterært meme…

1. Tror du at du kunne skrevet en bok? Har du lyst? Hva slags bok ville det vært?

Har prøvd. Det var en krim, og det var morsomt.

2. Nevn minst en forfatter du beundrer, og hvorfor

Det er mange, men for å holde meg i geografisk nærhet og til en sikker vinner:
Sigrid Undset. Mange av bøkene hennes er fantastiske leseropplevelser, og hun
var en fascinerende skikkelse også privat.

3. Hva er den siste boken du leste og hva er den neste boken du planlegger å lese?

Den siste boken jeg leste ferdig var Star Struck av Val McDermid, holder på med
Nicholas og Alexandra. Etter det vet jeg ikke helt.

4. Boken som:
a) anbefales på det sterkeste
Veldig vanskelig. Det er jo så mange? De Elendige, kanskje,- av Victor Hugo?
b) fikk deg til å gråte
Hmmm. Ikke så ofte det skjer – nå lenger i alle fall. Men når vi først er inne
på Sigrid Undset, så gråt jeg vel en skvett både over Lavrans’ dødsleie og da
Kristin mistet den lille sønnen sin i Kristin Lavransdatter
c) fikk deg til å le
Det er lettere – jeg knislet nok en smule flere plasser mens jeg leste Star Struck
d) gjorde deg flau eller uvel
Hvis jeg blir flau eller uvel, så fortsetter jeg ikke ofte å lese? Ble nok av og
til flau på europeeres vegne da jeg leste From the Holy Mountain
e) er oppskrytt etter din mening
Da Vinci-koden. Urk…
f) du aldri har klart å fullføre
Den som ligger på bordet på Tertitten på bildet i bloggen: A philosphy of Gardens.
Den er litt tung, men hovedgrunnen er vel at jeg har rota den bort. Jaja, den
dukker vel opp igjen.

5. Har du orden i bokhylla? Har du et system, og i så fall hva for slags?
Hehe, se over. For lite orden. Et visst system er det dog – bøkene er sortert
etter emne, når de er der de skal.

6. Hvilke språk leser du på?
Norsk og engelsk for det meste, dansk og svensk kan hende.

7. Hvor kjøper du bøker?
Amazon, bokhandelen

8. Hva ville tittelen vært på boken om ditt liv? 😉
Den boka får mine døtre skrive når jeg er død 😉

Sender denne videre til alle hagegale som fortsatt kjeder seg i novembermørket 🙂

Hagefilosofi?

Har startet på en ny bok: A Philosophy of Gardens, av David E. Cooper. Utgitt av Oxford University Press – og der blir man antagelig ikke utgitt om man ikke uttrykker seg tilstrekkelig akademisk. Det er en liten blekke på 160 sider, men språket, da mann – språket!
Har trøkket meg gjennom halve første kapittel, og det er interessant. Men slitsomt. Det aner meg at han kommer til å si noe av det samme som Michael Pollan i min favoritt-hagebok: Second Nature (anbefales, anbefales, anbefales!) – på en mye mer kronglete måte. Men for all del – jeg skal lese alt før jeg feller noen endelig dom over det.
Det interesserer meg hva det egentlig er som får oss til å grave i jorda der ute. David E. Cooper siterer Alan Titchmarch – om at «gardening, apart from having children, is the most rewarding activity in life» – og Sir Roy Strong på at hagegaling – bringer nasjonen (UK) sammen på en måte som kirken og kongehuset ikke lenger gjør. Nå er vel engelskmennene hakket mer hagegale enn nordmenn – men vi som vanker på hagegal har jo sett lyset.
Hva er det med hagen som er så fascinerende?
Kommer tilbake med mer når jeg har lest hele boka, hehe
I mellomtiden anbefales Michael Pollan, som forklarer det hele på en langt mer leservennlig måte.
Ellers fulgte det med noe mer lettlest i siste pakke fra Amazon (som jeg selvsagt leste først, hehe)
Wilbur Smith: Sunbird
Den mannen kan fortelle – mer er det ikke å si om den saken. Selv om kvinnesynet (fra syttitallet når denne boka er skrevet) gir meg hår på ryggen…
Val McDermid: Final Edition
Den dama kan også fortelle. Om hun har en «gay rights» slagside, så tilgis det uten forbehold. Spennende lesning.