Kategoriarkiv: helsevesenet
Et vanskelig spørsmål, på tide det kommer på dagsordenen
Svar
Helsevesenet har begrenset med penger. Men i vårt land er det heldigvis stort sett slik at det ikke kommer an på hvor mange penger DU har hva slags behandling du får om du blir syk. Det er heller ikke særlig mange private forsikringsselskaper som skal tjene penger på deg når det skjer. Nå kan det sies (og blir sagt) mye om NAV, som åpenbart har behov for omfattende forbedringer – men tanken er god, et solidarisk helsevesen der tilgangen på behandling ikke styres av lommeboka er noe vi har grunn til å være stolte av.
Men uansett hvordan man snur og vender på det – pengesekken er ikke bunnløs. Så det kommer til å være og fortsatt bli – et økende gap mellom hva vi kan gjøre og hva vi har råd til å gjøre, når det gjelder å behandle sykdommer. Stadig mer avansert og stadig dyrere teknologier og behandlingsmetoder vil finnes – som kan øke din sjanse til å leve for eksempel 3 år lengre med alvorlig KOLS, hjertesvikt eller kreft med 17 prosent i forhold til standard behandling. Skal du få dette? På bekostning av hva eller hvem? Og hvem skal bestemme hvem som får hva?
Karita Bekkemellom kaller det “oppsiktsvekkende” at helsevesenet må vurdere kostnadene ved de dyreste behandlingene opp mot budsjettene sine, og forsøke å prioritere etter beste evne. Er det ikke egentlig mer oppsiktsvekkende at hun etter så mange år i politikken ikke vet at helsevesenet har begrensede ressurser? Ikke nok med det – hun går ut på første side i VG med bilde av seg og mannen og klager over at mannen måtte vente i seks uker på utredning, og valgte å betale selv. Burde hun ikke være klar over at mange venter MYE lenger enn det? Uten å ha økonomi, forbindelser eller ressurser til å kjøpe seg ut av køen?
Og helseministeren kaller debatten for krisemaksimering, forsøker å roe ned og sier at det er ikke noen grunn til å diskutere noe som kanskje(?) inntreffer om tjue år.
Samtidig som Nøtterøy kommune bruker en tredjedel av sitt helsebudsjett på tre pasienter som får hjemmebehandling med respirator. Og Nøtterøy er ikke den eneste kommunen som sliter med å få pleie- og omsorgsbudsjettet sitt til å gå ihop – det er bare den kommunen hvor en våken journalist har klart å sette saken på spissen på en effektiv måte som er lett å skjønne. Kolonner med tall gidder ikke folk å lese om det står i avisen. Men politikerne burde lese dem? Det er vel derfor vi velger dem – eller?
Antagelig er det mye morsommere å være politiker når man kan “skjære gjennom”, og sette vrange leger og sykehus på plass når en eller annen person med tilstrekkelig pågangsmot og ressurser går til media og klager på at h*n har blitt nektet en eller annen svært dyr behandling som finnes et sted i utlandet. Da fokuseres det på en tragisk eller lykkelig historie om en enkeltperson – politikeren kan sole seg i glansen av en god gjerning , og de som har forsøkt å etterleve de retningslinjene politikerne har vedtatt sitter igjen med svarteper.
Det er på tide at vi ser det i øynene. Gapet mellom hva som er mulig å gjøre når det gjelder medisinsk behandling og utredning og hva vi har råd til kommer bare til å øke i framtida. Hva skal vi gjøre med dette, og hvem skal sette grensene?
Vi står foran “eldrebølgen” – antall personer med høy alder og derav følgende helseproblemer vil øke kraftig i årene som kommer. Antall personer i yrkesaktiv alder vil ikke øke tilsvarende. Vi ser nå begynnelsen på den store bølgen med KOLS-pasienter, det blir stadig flere som har hatt råd til å røyke så mye og så lenge at de får alvorlig KOLS. Skal alle disse få hjemmerespirator? Hvem skal betale for dette?
Jeg har ikke svarene, men er glad for at debatten kommer. Det gjenstår å se om det finnes noen politikere her i landet som er modige nok til å ta dette på alvor – og faktisk flagge et standpunkt utover “dette må vi debattere grundig”.
Eller Frp-varianten – selvsagt har vi råd til å gi alle den behandling de har behov for…
Helsebyråkrati, sukk…
Onsdag er min dag som tilsynslege på den lokale rehabiliteringsavdelingen. Dit kommer i all hovedsak eldre folk som skal forsøke å komme seg på fote, og aller helst hjem igjen, etter diverse sykdommer, sykehusopphold og påkjenninger. Mange av dem har svært dårlig ernæringstilstand. Det kan være mange årsaker til det – langvarig sykehusopphold i seg selv, med masse medisiner, inaktivitet og dårlig allmenntistand – det fører naturligvis til dårlig matlyst og manglende ork til å få i seg mat. Og rekk opp hånden den som tror at personalet på sykehus nå til dags har tid til å sitte tre kvarter for å få lirket i en gammel stakkar en skikkelig middag. Det kan være andre årsaker, for eksempel sykdommer i fordøyelsessystemet, store skader med mange sår, langtkommen KOLS, som ofte gir dårlig matlyst og sterk avmagring. Andre årsaker – som er mindre vanlige på en rehabiliteringsavdeling, er kreft og AIDS.
Når pasientene så er overflyttet til oss, begynner jobben med møysommelig trening. Personalet på rehaben er også svært flinke til å hjelpe folk til å få i seg mat – og forstår absolutt viktigheten av det. Skal man trene og komme seg, må man ha mat – det sier seg selv. Men noen ganger er det rett og slett ikke nok. Noen kan være i så dårlig ernæringstilstand når de kommer, at de rett og slett ikke orker å trene. Andre kan ha svelgvansker på grunn av slag eller andre nevrologiske lidelser, som gjør måltidene til et slit i seg selv, og når de endelig har klart å få i seg et ordentlig måltid, er de helt utslitt og orker ikke trene, eller har ikke tid – fordi det tar halvannen time å få i seg frokosten.
Det finnes hjelp. Det finnes et svært stort utvalg av ernæringstilskudd som mange har glede og nytte av. Ekstra proteiner, ekstra kalorier, ekstra vitaminer, mineraler og næring i de fleste former og fasonger. Dette er en svært god hjelp for mange, og neppe forferdelig dyre ting, i alle fall ikke i sammenligning med halvannen time av en hjelpepleiers tid. Mange har behov for dette også når de kommer hjem. Men tilsynslegen har ikke lov til å skrive ut slikt til folk . Ikke fastlegen heller. Det må en spesialist gjøre. Spesialist i allmennmedisin holder ikke. Men hold dere fast – dersom pasienten lider av kreft eller aids, er det ikke noe problem. Da kan en hvilken som helst lege skrive dette ut. Problemet er jo bare at er det noen pasienter som I ALLE FALL tas hånd om av spesialister, så er det folk med kreft og AIDS. Slagpasienter og kolspasienter, derimot – de venter jo lenge og vel på å få komme til spesialist for nødvendige undersøkelser, og så skal spesialistene pålegges dette sinnssvake byråkratiet i tillegg??? Hvor er vettet? Det er jo fastleger og tilsynsleger som tar seg av disse folka. Det er neppe noen som «misbruker» ernæringstilskudd eller bruker det i utrengsmål i det hele tatt. Hva ville du selv valgt? Denne: 
eller denne: 
?
Og frykter man likevel at folk heller i seg ernæringstilskudd med vaniljesmak for trygdens regning sånn bare for moro skyld, skulle det ikke være vanskelig å fastsette svært håndfaste kriterier i form av dokumentert vekttap, blodprøver, spirometriprøver eller måling av BMI. Skulle tro det var obligatorisk med litt hjemmelekse før sånne forskrifter fastsettes?
Og bare sånn i tilfelle noen helsebyråkrater leser dette, det som i realiteten skjer i slike tilfeller (og andre tilfeller av like stupid regelverk) er følgende: fastlegen ser problemet, banner litt i sitt stille sinn, og har følgende valgmuligheter: 1. Gir opp, pasienten får ikke den behandlingen h*n trenger. 2. Skriver en henvisning til relevant spesialist og skisserer problemet. Denne blir lagt nederst i bunken fordi problemet ikke er presserende, og pasienten venter år og dag og blir dårligere i mellomtiden, og får behov for flere og dyrere helsetjenester. 3. Fastlegen kjenner en spesialist i relevant fagfelt, ringer vedkommende, skisserer problemet og spesialisten sier «det høres jo helt greit ut» og forskrivningen er godkjent. Mao, det er fastlegens vurdering som gjelder – bare at fastlegen har kastet bort en times tid på å spore opp den travle spesialisten, og spesialisten har også svart på en helt unødig telefon. Smart? Yepp… sånn er det i alle fall.
Lærerik og slitsom uke går mot slutten
Forrige helg var jeg på kurs om barnesykdommer. Ikke så mye nytt (det skal vel noe til etter snart tredve år i praksis), men nyttige oppfriskninger av både det ene og det andre, og hyggelig å treffe så mange kolleger.
Ellers har mine praksiskolleger vært på kurs denne uka, så jeg har drevet praksisen alene. Det medfører lange lister hver dag, masse å gjøre og en del forholdsvis ukjente pasienter. Men folk er snille og bærer over med ekstra ventetid – når de får vite grunnen til dette. I tillegg noen mer eller mindre evigvarende dataproblemer, men vi har i det minste fått på plass elektronisk rekvirering av blodprøver denne uka. Så får vi håpe at svarene også kommer etterhvert, hihi.
I morgen skal jeg på praksisbesøk til en kollega – dette er også en del av etterutdanningen – så det skal bli spennende. Da trenger jeg ikke gjøre noe, bare observere og forhåpentlig komme med noen kommentarer og innspill.
I helga har jeg fri. Det skal bli godt…
Ellers kan jeg jo rose noen av mine sykehuskolleger – jeg ringte noen av dem i løpet av dagen. En av bivirkningene fra kurset forrige helg var jo utvilsomt erkjennelsen av at også barneleger bekrefter at barn er vanskelige. Særlig de minste som ikke kan si noe om hva som feiler dem og hvor de har vondt. (Må minnes Richard Gordon (som jeg leste i studietida) som skrev at pediatri er for de leger som egentlig burde vært veterinærer. Pasientene er ute av stand til å fortelle deg hva som plager dem, og ofte prøver de å bite deg…) Og ikke minst – det går fort fra «nesten frisk» til desperat dårlig. Så det er vel det aller viktigste å formidle til alle foreldre: det er lov å ta kontakt igjen hvis ungen blir verre, selv om det så greit ut da de var hos doktoren i går. Og det er som regel lutter velvilje å spore hvis man tar kontakt med barneavdelingen for råd og hjelp.
Nedskjæringer og innsparinger legger jo ellers et visst press på sykehusleger om å skrive ut pasienter eller sørge for at de behandles i primærhelsetjenesten, noe som gir seg utslag i en kritisk holdning noen ganger når vi ringer og ønsker å legge inn pasienter.
Jeg ble derfor en smule forundret da jeg ringte et av mine primærsykehus i dag, og vedkommende som svarte sa noe i retning av «Neimen, så hyggelig at du ringer». Hehe. En hyggelig tone har aldri skadet noen, og jeg håper pasienten får god hjelp i morgen, vi ble jo godt enige om hva problemet var og hva som måtte gjøres. 🙂
Hvor dypt er det mulig å synke?
Blir så sint av å lese sånt at det er vanskelig å skrive noe saklig. Men helt siden Hippokrates har legeetikken vært nokså klar på det meste av dette.
Taushetsplikten er hellig. Nei – vi vil ikke angi ulovlige innvandrere dersom de trenger legebehandling. Det er to unntak i norsk lov. Dersom man regner med at man kan forhindre en alvorlig forbrytelse, kan man bryte taushetsplikten og kontakte politiet. Dersom man mistenker at barn lider overlast, har man faktisk plikt til å kontakte barnevernet. Det får klare seg, tenker jeg.
Å yte hjelp til dem som trenger det – uten politiske hensyn. Vil anbefale Siv & co. å finne litt dokumentasjon på hva norsk helsevesen gjorde under krigen. De tok seg utvilsomt av også tyskere når de trengte det – uansett om de hadde motstandsfolk gjemt i bøttekottet eller ei – og innlagte motstandsfolk (du har vel sett Max Manus) – ble heller ikke angitt til tyskerne.
Dette er vel de bærende prinsipper som gjør at Røde Kors får virke i de fleste krigssoner – de hjelper alle som trenger det av medisinske årsaker – uten å ta stilling til konfliktene.
Alt kan diskuteres – Leger uten grenser har et litt annet charter, og forsøker å sette lys på undertrykkelse og overgrep. Men de som mener at folk som har forvillet seg til et sted de ikke er velkomne skal nektes medisinsk hjelp, er jeg ikke så sikker på om jeg ønsker å diskutere med.
Sykefravær – Siv og Erna er frampå igjen…
Og siden jeg selv er sykmeldt pr idag, så har jeg jo god tid til å skrive litt om dette.
Siv sier til VG (og andre aviser):
52 % av de spurte i en ny meningsmåling mener det er for lett å få sykmelding. I Høyre og FRP er det langt flere som mener det samme. Vi kjenner vel alle noen som er sykmeldt eller uføretrygdet, men likevel er ute og jogger eller går på ski, ikke sant? Men vet vi om det er for å trene opp igjen ryggen for å komme i arbeid? I følge bygdedyret bør man jo helst holde senga hvis man er sykmeldt….
1. Leger er ikke synske. Dersom pasienten sier at h*n har så store plager at h*n ikke kan jobbe – hvordan skal vi motbevise det? – konkrete forslag, takk.
2. Et godt lege/pasientforhold er avhengig av gjensidig tillit. Hvis vi skal pålegges en slik barnepikefunksjon, og konsekvent mistro alle som ber om sykmelding – vil det egentlig være gavnlig for folkehelsen?
3. Det foreligger faktisk minst en avgjørelse i trygderetten på dette. En pasient uten objektive funn mente det var umulig å jobbe. Legen var uenig, og ville friskmelde pasienten. Trygderetten avgjorde at pasienten hadde krav på sykmelding. Mener Siv at legene skal sette seg ut over loven – eller fortolkningen av denne?
Dette er ikke først og fremst et helsemessig spørsmål. Noen ganger er det helt klart at pasienten ikke kan eller bør være på arbeidsplassen i det hele tatt, og dette må det være legens jobb å gi beskjed om. Men de fleste kan helt sikkert gjøre NOE – bare de får tilpassede arbeidsoppgaver, særlig de langtidssykmeldte. Men det er jo ikke legen som vet mest om dette. Det er pasienten selv, arbeidsgiver og evt. bedriftshelsetjenesten.
Men som jeg har blogga om før – det er svært mange medvirkende årsaker til at folk blir sykmeldte, det er ikke bare snakk om konkret og målbar helse. I de aller fleste tilfeller dreier det seg om forhold på arbeidsplassen, mulighet for tilrettelegging, god eller dårlig ledelse, hvordan pasienten selv trives på arbeidsplassen og vedkommendes motivasjon for å jobbe i det hele tatt.
Politikerne trenger å gjøre det klart hva de egentlig er ute etter her.
Er de ute etter å bedre folkehelsa? I så fall bør de gjøre noe med sykehus- og behandlingskøene, sånn i første omgang. En hel rekke stimuleringstiltak for sunn livsstil kan også tenkes, både på arbeidsplassen og i privatlivet…
Er de ute etter å ta “unnasluntrere og snyltere”, eventuelt generelt redusere utgiftene? I så fall bør de innføre karensdager og reduserte sykepenger, og øke arbeidsgiverperioden.
Er de ute etter et mer inkluderende arbeidsliv? I så fall må de finne noen passende gulrøtter (og evt pisker) for å motivere arbeidsgivere til å sysselsette de som ikke kan yte 100% innsats.
Men kan man finne noen andre å skylde på – for eksempel legene – så er det jo lettvint…
Bedre form, men ikke særlig pen
Ikke for å forsøke å skremme bort noen – men jeg kan jo benytte sjansen til å si noe om denne typen skader – det er noe som ofte skremmer folk unødig. Ansiktet og hodebunnen har svært god blodtilførsel. Får man et forholdsvis dypt kutt i dette området, blør det MYE. Det er jo noe som skremmer både en selv og forbipasserende. Førstehjelpen er å legge på en stram bandasje – et hvilket som helst tøystykke kan brukes i nødsfall. Klem det fast med hånden, eller surr fast med skjef, slips eller hva som helst. Det bremser gjerne det verste. Så sant man ikke har pådratt seg indre skader som kraniebrudd eller hjerneblødning, er dette en nokså banal skade. Den gode blodtilførselen har den fordelen at det svært sjelden blir infeksjoner i sånne sår. Men den har den ulempen at det som regel danner seg en blodansamling under og rundt såret. Så dagen etter får folk seg en ny forskrekkelse: de oppdager at de er blå på steder hvor de ikke hadde skadet seg – særlig rundt øynene. Mange kontakter legen forskrekket igjen, og tror de har ytterligere skader. Så det er lurt å advare dem allerede før man sender dem ut ferdigsydd – selv om mange vel er såpass forskrekket at de ikke får med seg alt i en sådan stund. Blodansamlingen som har dannet seg er utsatt for tyngdekraften som alt annet, og vil sige nedover et stykke. Deretter omdannes den og tas opp igjen i kroppen som et annet blåmerke – den blir blå, svart, grønn, gul etc. før den til slutt forsvinner. Det kan se skummelt ut, men er helt ufarlig.
Jeg prøvde så godt jeg kunne med ispose og kompresjon i hele går, samt at jeg stort sett lå på ryggen (eneste jeg var i form til og..) i håp om at hematomet skulle renne ned i bakhuet. Men det hjalp ikke helt. To gedigne blåveiser har jeg fått, gitt. Jaja.
Obs ikke pene bilder, egner seg mest for spesielt interesserte
PS
Ellers vurderer jeg å saksøke GD som kaller meg en gammal kjerring på 58 😀
Eventuelt for dårlig norsk. Det er ikke godt å bli særlig klok på hvem det var som ikke overholdt vikeplikten i dette tilfellet. Det var heldigvis ikke meg – motparten har gitt politiet en grei forklaring: – hun begynte å skli, forsøkte å unngå å kjøre ned noen skoleungdommer i vegen, og valgte å krysse min kjørebane. Hun håpet sikkert det skulle gå bra, men det gjorde det ikke. Med alle fakta på det rene, burde det i det minste ligge an til et greit forsikringsoppgjør.
Dårlig start på dagen.
Kollisjon
Neivisst, ja…
Syke skal ikke ha dårlig samvittighet. Men selvsagt får de det, så mye som det har stått i media om dette i det siste. Men det er virkelig ingen sensasjon at sykefraværet har økt med 11 % fra tredje kvartal i 2008 til tredje kvartal i 2009. Det er naturligvis fordi media har vært fulle av svineinfluensahysteri, og folk har fått beskjed om å holde seg hjemme i 7 dager dersom de hoster litt og har temp på 37,5 – for ikke å smitte andre.
Så hva er egentlig dette for noe???
Folk med store psykiske problemer, og andre sykdommer – som allerede har mer enn nok dårlig samvittighet for at de ikke er på jobben – noe som vanligvis bidrar til å gjøre dem sykere – får enda dårligere samvittighet av tidens medieoppslag.
De som helst vil ha minst 14 dagers sykmelding for den minste filleting er immune mot sånt.
Hvis vi har råd til å la folk bestemme selv hvor syke de er, så bør vi opprettholde dagens sykelønnsordning.
Hvis vi mener sykefraværet bør reduseres, bør det koste litt å ta en tredagers egenmelding (for egen sykdom, ikke for syke barn…, og folk som har kroniske sykdommer, for eksempel migrene – som er enkelt å dokumentere og medfører hyppigere fravær enn normalt bør få lempeligere ordninger), og det bør innføres økonomiske fordeler for arbeidsgivere som virkelig gjør en innsats for å bedre arbeidsmiljøet og legge til rette for at folk kan fungere på jobb til tross for helsemessige handicap. Her er det STORE forskjeller, og i dag gjøres det lite eller ingenting på dette området. Det bør også tas høyde for at det er forskjell på mulighetene for tilrettelegging i en bedrift med 7 ansatte og en bedrift med 7000 ansatte….
Mer blod
Stafetten som oppfordrer til å gi blod er viktig.
En av de episodene som gjorde mest inntrykk på meg som helt sylfersk lege, var en natt jeg assisterte vakthavende gynekolog etter at det hadde oppstått en ukontrollert blødning.
Det forekommer noen ganger etter fødsel.
Tenk deg en ung kvinne som nettopp har født barn – som holder på å blø ihjel mellom hendene på legene, til tross for at hun tidligere har vært helt frisk. Og har et nyfødt spedbarn som trenger henne mer enn noe annet i verden.
Gynekologen var dyktig og erfaren. Jeg var vettskremt. Etterhvert som behovet for blodoverføringer økte på, overtok operasjonssykepleieren min rolle som operasjonsassistent. Jeg ble degradert – eller forfremmet – til å løpe opp og ned til blodbanken med posene, etterhvert som den ene labassistenten som var på vakt typet og forlikte nye poser så fort hun kunne. Dette var midt på natta, og det var jo bare ett menneske på laben også. Hun ville kaste bort tiden på å transportere dem til operasjonsstua.
Det gikk bra.
Det er vel noe av det mest betydningsfulle jeg har gjort i mitt liv.
Gi blod du også.