Hvem skulle trodd det?

Men nå kommer det altså et parfymeinnlegg i bloggen min!!!

Sjekk ut Britt Åses innlegg om Arpège fra Lanvin. Denne parfymen brukte min mor så lenge jeg kan huske – men siden hun døde i 1995, brukte hun nok den utgaven som nå kalles “vintage”. Den lages ikke lenger, i alle fall ikke i originalutgaven. Men den har fått en ny utgave, under samme navn og med samme koselige mor/datter-vignett. Siden jeg ikke har peiling på parfyme, har jeg ikke visst noe om dette, men tittet litt etter denne når jeg har passert taxfrebutikkene de siste åra. Grunnen til det er at jeg alltid syntes den luktet så godt når min mor brukte den, men selvsagt – i ungdommen ville jeg jo for alt i verden ikke lukte som mora mi, så jeg fant andre dufter 🙂

Men siden min mor nå har vært død siden 1995, har jeg begynt å tenke på denne igjen – jeg begynner jo selv å nå skjels år og alder, og tenkte at det kunne være koselig å finne den igjen. Og snille Britt Åse, som har mer peiling enn meg, har sendt meg en prøve. En nydelig liten pakke (som jeg burde tatt bilde av), grønn pose med trekksnor, et lite klistremerke med den søte logoen, og inni der en parfymeprøve 🙂

Jeg hadde litt på håndleddet så fort jeg fikk åpnet den – full av forventning. Og det VAR noe kjent ved den. Men ikke helt. Lukt og hukommelse er noe spesielt, tror jeg. Det er nokså mange som har opplevd det Proust beskriver om Madeleinekakene – en bestemt aroma vekker til live et svært livaktig minne som man ikke visste om fra før.  Det har nok noe med at nesen har forbindelser til temmelig primitive deler av hjernen som ikke går veien om tankevirksomheten.

Men jeg opplevde ikke noe slikt minne denne gangen. Mulig det skyldes at duften er annerledes, eller at den utvikler seg annerledes på meg enn den gjorde på min mor (dette er svært individuelt har jeg skjønt). Heller ikke merket jeg noe til de forskjellige notene – denne har luktet det samme på meg hele tiden – en litt tung og søtlig blomsteraktig duft. Likevel – det ER noe der, noe kjent, som jeg ikke helt får tak i… men dette blir nok ikke min parfyme, tror jeg.

Travel helg

.. men lite bilder dessverre. I går var jeg på 40 års jubileum for starten på realskolen. Noe originalt påfunn – det er jo vanligvis eksamener man feirer. Men ikke desto mindre kjempeartig – og jeg fikk prata med opptil flere folk jeg ikke hadde sett på 40 år. Vi hadde det kjempegøy og var enige om at vi holdt oss veldig godt. Veldig trivelig at også noen av lærerne kom og bidro med taler og historier, ikke minst Sigurd Osberg som holdt til i Ringsaker på den tida og underviste noen timer på Ringsaker realskole og konfirmerte de fleste av de tilstedeværende i 1970.
I dag har jeg gått en liten sopptur formedelst nydelig vær, men ellers har mannfolket og jeg i egenskap av stolte foreldre vært på jazzkonsert på Lillehammer. Yngste englebarn meldte seg på jazz-seminar i forbindelse med dølajazz.
26 ungdommer har tilbrakt 5 dager sammen med svært gode instruktører, og nå fikk vi se resultatet. Det var imponerende! Kjempebra tiltak også – skikkelig inspirerende for de ungdommene som fikk være med. Salen var full av stolte foreldre naturligvis. Instruktørene virket kjempedyktige, og denne festivalen gjør åpenbart en solid innsats for å sikre etterveksten i jazzmiljøet.
Min far sier at han spilte på festivalen for 30 år siden, så det er jo bra noen tar opp arven 🙂

Nostalgia

Now you’re telling me you are not nostalgic…

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=GGMHSbcd_qI]

Joan Baez synger “Diamonds and Rust” live 1975 (sier de på youtube, men hadde hun så kort hår da da?) Bra sunget uansett…

Denne er enda bedre:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=bpD5_c2j1OM&NR=1]

Sudden flashback…

På youtube finner man det meste. Her er en av de sangene som fortsatt sitter igjen i meg fra min ungdom – i akkurat denne versjonen. Jeg forsøkte å lære meg det gitarakkompagnementet som Joan spiller her – og klarte det nesten…
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=nENJqEdyVCs]

Joan Baez synger den fortsatt (og holder seg veldig godt…)
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=KEZQdrVtPFg]
Legg merke til at hun har har forlatt Bob Dylans originaltekst en ørliten smule siden sist. I våre dager kan også kvinner tenke slik. Kanskje gjorde vi det på syttitallet også, men våget ikke si det så åpenlyst? I alle fall ikke gjøre om på teksten til selve guruen sånn uten videre.

Lill Lindfors har sunget en aldeles glimrende svensk oversettelse av denne – som dessverre ikke ligger på youtube…

PS
Og her bør jeg utvilsomt legge inn et lite “In memoriam” til min onkel Rolf. Min kule onkel, som flyttet inn hos oss da jeg var ti – mao. jeg fikk en storebror, alle jenters drøm i den alderen? En skikkelig kul storebror som spilte kort med meg, tok meg med på kule ting sammen med store, voksne kamerater som min mor aldri ville sluppet meg ut sammen med hvis ikke lillebroren hennes hadde vært med ;-), lærte meg å danse swing og hadde all den kule musikken…Ikke minst Bob Dylan og Joan Baez
De eldste jentene mine rakk også å treffe og bli kjent med ham – han døde dessverre alt for tidlig, ble bare 52 – men han betydde mye, i alle fall for meg i min oppvekst. Det samme gjorte mormor – som også bodde hos oss. Å vokse opp i en storfamilie som faktisk fungerer (og ikke kjefter og krangler mer enn måtelig) er en stor gave for barn.

Mimring om Jervis Street Hospital, eller The Charitable Infirmary

Tusen takk til Alt Godt som minnet meg på en skjellsettende periode i mitt liv. The Charitable Infirmary – eller “Jervis Street”, som sykehuset gjerne ble kalt, var en institusjon i Dubin. Et sykehus som lå i byens verste strøk, og de som ville bli ordentlige leger valgte dette. De som ville bli sosseleger valgte “Richmond” – bare navnet sier jo noe, ikke sant? Etter tre år med forelesninger, ble vi endelig sluppet løs på sykehuset. Og irsk sykehusvesen var nokså langt fra norsk. Jervis Street var en åpenbaring. Bildet av St. Joseph’s ward på tidlig nittenhundretall er ikke særlig langt fra hvordan vi opplevde det ca 1980. Noe av det aller morsomste er jo at denne artikkelen i det irske legetidsskriftet er skrevet av min gamle lærer Eoin T. O’Brien. Jeg husker ennå visittene hans. På vårt kull var det kanskje ca 20 jenter, og ca 110 gutter – men stakkars Eoin T. hadde fått en gruppe med 6 jenter og 1 gutt. Denne mannen var en mann av den gamle skolen. Skjegg, ulastelig dress,nellik i knapphullet. Når han gikk fra et rom til et annet på sykehuset, så åpnet han selvsagt døren for damene. Dvs. “Sister” som gikk først med alle pasientjournalene. Men når stakkars mannen hadde fått en gruppe med seks kvinnelige medisinstudenter utspant det seg et selsomt skuespill. Han åpnet døren. Inn trippet Sister, deretter 6 kvinnelige studenter. Alle stoppet innafor. Deretter kom sjefen sjøl, og til slutt den ene stakkars gutten i gruppa vår – før dr. O’Brien gjenopptok føringen…. good thing there were 36 beds to a ward in those times…..
Men er enig i at det var et tap at Jervis Street ble revet….