Men nå kommer det altså et parfymeinnlegg i bloggen min!!!

Sjekk ut Britt Åses innlegg om Arpège fra Lanvin. Denne parfymen brukte min mor så lenge jeg kan huske – men siden hun døde i 1995, brukte hun nok den utgaven som nå kalles «vintage». Den lages ikke lenger, i alle fall ikke i originalutgaven. Men den har fått en ny utgave, under samme navn og med samme koselige mor/datter-vignett. Siden jeg ikke har peiling på parfyme, har jeg ikke visst noe om dette, men tittet litt etter denne når jeg har passert taxfrebutikkene de siste åra. Grunnen til det er at jeg alltid syntes den luktet så godt når min mor brukte den, men selvsagt – i ungdommen ville jeg jo for alt i verden ikke lukte som mora mi, så jeg fant andre dufter 🙂

Men siden min mor nå har vært død siden 1995, har jeg begynt å tenke på denne igjen – jeg begynner jo selv å nå skjels år og alder, og tenkte at det kunne være koselig å finne den igjen. Og snille Britt Åse, som har mer peiling enn meg, har sendt meg en prøve. En nydelig liten pakke (som jeg burde tatt bilde av), grønn pose med trekksnor, et lite klistremerke med den søte logoen, og inni der en parfymeprøve 🙂

Jeg hadde litt på håndleddet så fort jeg fikk åpnet den – full av forventning. Og det VAR noe kjent ved den. Men ikke helt. Lukt og hukommelse er noe spesielt, tror jeg. Det er nokså mange som har opplevd det Proust beskriver om Madeleinekakene – en bestemt aroma vekker til live et svært livaktig minne som man ikke visste om fra før.  Det har nok noe med at nesen har forbindelser til temmelig primitive deler av hjernen som ikke går veien om tankevirksomheten.

Men jeg opplevde ikke noe slikt minne denne gangen. Mulig det skyldes at duften er annerledes, eller at den utvikler seg annerledes på meg enn den gjorde på min mor (dette er svært individuelt har jeg skjønt). Heller ikke merket jeg noe til de forskjellige notene – denne har luktet det samme på meg hele tiden – en litt tung og søtlig blomsteraktig duft. Likevel – det ER noe der, noe kjent, som jeg ikke helt får tak i… men dette blir nok ikke min parfyme, tror jeg.

På youtube finner man det meste. Her er en av de sangene som fortsatt sitter igjen i meg fra min ungdom – i akkurat denne versjonen. Jeg forsøkte å lære meg det gitarakkompagnementet som Joan spiller her – og klarte det nesten…
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=nENJqEdyVCs]

Joan Baez synger den fortsatt (og holder seg veldig godt…)
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=KEZQdrVtPFg]
Legg merke til at hun har har forlatt Bob Dylans originaltekst en ørliten smule siden sist. I våre dager kan også kvinner tenke slik. Kanskje gjorde vi det på syttitallet også, men våget ikke si det så åpenlyst? I alle fall ikke gjøre om på teksten til selve guruen sånn uten videre.

Lill Lindfors har sunget en aldeles glimrende svensk oversettelse av denne – som dessverre ikke ligger på youtube…

PS
Og her bør jeg utvilsomt legge inn et lite «In memoriam» til min onkel Rolf. Min kule onkel, som flyttet inn hos oss da jeg var ti – mao. jeg fikk en storebror, alle jenters drøm i den alderen? En skikkelig kul storebror som spilte kort med meg, tok meg med på kule ting sammen med store, voksne kamerater som min mor aldri ville sluppet meg ut sammen med hvis ikke lillebroren hennes hadde vært med ;-), lærte meg å danse swing og hadde all den kule musikken…Ikke minst Bob Dylan og Joan Baez
De eldste jentene mine rakk også å treffe og bli kjent med ham – han døde dessverre alt for tidlig, ble bare 52 – men han betydde mye, i alle fall for meg i min oppvekst. Det samme gjorte mormor – som også bodde hos oss. Å vokse opp i en storfamilie som faktisk fungerer (og ikke kjefter og krangler mer enn måtelig) er en stor gave for barn.