Kategoriarkiv: blabla

Den ER hvit!

Publisert av
Svar

den lenge etterlengtede glaucidiumen. Den lilla er også på sitt flotteste akkurat nå. Ved siden av den mørkelilla rhodoen jeg skrøt av for litt siden, har det sprunget ut noen Gavota-tulipaner. Gørrlekkert! Jeg er flink og vanner og gjødsler tulipaner om dagen. Note to self: Husk å plante så mange gavota-tulipaner som mulig i høst, de er jo bare snydens lekre og ikke så verst til å komme igjen heller.

Ellers er det rosesorger som gjelder i dag. Har gravd opp et beist av en lykkefund – den var nok steindau. Det ser ut til at den som vokser på lysthuset også er død, dessverre. Denne har jeg foreløpig nøyd meg med å klippe ned. Som jeg har skrevet på forumet i dag, så har jeg spadd opp noen rotskudd av Constance Spry – kanskje dette kan være noe for lysthusveggen. På rosebuen blir det ny Lykkefund, den er allerede plantet. Rosen på andre siden av buen var også død. Det var ingen bombe, det er en New Dawn som aldri har vært noe særlig, må ha vært en dårlig plante i utgangspunktet. Så den er jeg ikke så veldig lei meg for. Nå har jeg satt en Schneewalzer der, så får vi se hvordan det går. Nå har jeg tatt sjansen på å plante ut georginer i verandakassene, samt innkjøpte erteblomster. Blir mye ferdigkjøpt i kassene i år, har ikke hatt den store såinspirasjonen. Men proffe gartnere skal jo også leve 😉

Nei, vettu hva???

Publisert av
Svar

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3668621.ece

Aftenposten skriver at Victoria får kritikk fordi hun vil at far skal følge henne til alters. Dette er ikke en svensk skikk, og hennes foreldre gikk sammen til alteret da de giftet seg for mange år siden. De giftet seg muligens på den tiden dette var et omstridt symbol? Er det noen som tror at en kvinne som har vært samboer med sin tilkommende mann i flere år oppfatter det som om hennes far overlater henne fra en patriark til en annen?

Herregud – det er vel heller slik at det nå til dags (og muligens også tradisjonelt…) i et så kvinnedominert område som bryllupsarrangement er – så er det kanskje fint at det er EN rolle som er forbeholdt PAPPA? Ellers vil jeg tro han har fint lite han skal ha sagt…

Dette er vel heller et symbol på at kvinnen nå forlater sine foreldres familie og starter sin egen? Og i så måte må det da være svært så koselig at pappa, mamma, bestefar, onkel eller hvem hun måtte foretrekke – følger henne de siste skrittene fram til hun trer inn i sitt nye liv – som et symbol på deres fortsatte støtte. Og uansett? man velger vel selv?

Og for Victorias del – hvor hun nettopp er den første kvinne som tar over etter nettopp pappa- jeg har ingen problemer med  å skjønne at hun ønsker pappas støtte akkurat i dette øyeblikket, så hva er problemet for biskopene og andre? De ligger kanskje to tiår etter oss andre når det gjelder likestilling?

Pinsehelg med masse musikk

Publisert av
5

Fredag 21.mai

satte vi kursen mot sørøst. Her er gjengen på Moelv stasjon tidlig på morran….

Turen til Gardermoen gikk greit- for mitt vedkommende veldig greit  – jeg sov hele veien. Innstappet på Norwegian, sov jeg videre til Berlin, ble helt over i en buss og våknet først idet vi passerte grensa til Polen. Det gikk også knirkefritt, vi var blitt advart om at grensevaktene kan få rier med overdreven nidkjærhet , muligens et etterslep fra kommunist-tida? Men vi ble nå bare vinket over og ankom skattekontoret i god behold. Vi bodde virkelig på skattekontoret – de hadde egen konferanseavdeling. Ikke akkurat luksushotellstandard, men helt greit. Senga var god, og det lå sentralt. Det er det viktigste. Og vi fikk masse trim, siden vi bodde i sjette etasje og heisen var noe lunefull. Men i første omgang hadde vi bare såvidt tid til å snu i døra og finne fram notene, inn i bussen igjen, og avreise til Goleniowa hvor vi skulle ha første konsert. Dirigenten ble noe betenkt ved synet av konsertlokalet …

Det minnet mest om en gammel kino, med heldekkende tepper  på golv og vegger, en eim av gammel tobakk og et flygel som nok hadde sett sine beste dager. Men været var fint, og vi fikk mat. Og vi hadde i det minste vært heldigere enn “konkurrentene” . Denne konserten hadde vi felles med Philharmonisches Chor Lippe – som var blitt stoppet på veien og fått seg selv og bussen endevendt fra A til Å, så de var nok både forsinket og noe befippet da de kom fram. Vi på vår side var litt betenkte over å skulle synge sammen med et tysk kor med et så pretensiøst navn, og lurte litt på hvordan det ville bli å komme fra tjukke Hedmarken i dette selskapet. Det  kom faktisk en hel del folk for å høre på også, ikke minst trippet  det inn en hel (musikk?)skoleklasse ledsaget av  to lærere, pluss en del andre lokale folk. Lokalitetene til tross, så var nok dette et temmelig aktivt kulturhus i sitt lokalmiljø. Og vi var behørig annonsert:

Her er korets formann og reklameplakaten utenfor lokalet 🙂  Vi sang heldigvis først, og gjennomførte programmet vårt på en hederlig måte, synes vi selv. Deretter satte vi oss ned for å høre på de andre, og maken til hakeslepp har vi sjelden fått. Det er sannelig det verste jeg har hørt noen gang. Ingen ting var på plass på noe sett eller vis…. Vi visste sannelig ikke om vi skulle le eller gråte. Antagelig skyldtes det delvis den lange og slitsomme dagen de hadde hatt, de sang bedre dagen etter. Men lell da gut…

Men de sang blant annet dette vakre verket (Veni, veni Emmanuel arrangert av Zoltan Kodaly), som jeg skulle ønske vi også kunne synge – og det skal noe til å ikke gjøre det bedre enn den framføringen vi hørte denne dagen. Mannfolkets kommentar etterpå lød som følger: Den Emmanuel de anroper må da visselig være Emanuel Desperados….

Det spørs om de leser Flåklypa Tidende i Tyskland, men her er en vakker framføring til trøst:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=xRi1GDoaQu4]

 

Mannfolket og jeg sto over fellesbespisningen til kvelds. Det gjorde vi muligens klokt i. Det gikk frasagn etterpå om en viss tenor som hadde sett for seg en stor biff og fikk en liten porsjon ris med eplebiter. I Polen spiser man åpenbart en lett kveldsmat…Vi var slitne og kjøpte oss bare noe mat i en butikk og tok den på rommet.

Lørdag 22.. mai

Neste dag var det på’n igjen – ny konsert klokka fire. Men før det rakk vi en liten tur i byen. Vi landet i kafeen på SAS-hotellet, og der traff vi sannelig kjensfolk

vi traff en flaske vin også…

og heldigvis enda flere kjensfolk etterhvert, så det ble mange å dele på. Det var nok bra for gehøret. Denne dagen skulle vi synge på selveste hertugpalasset (The Castle of the Pomeranian Dukes) – og behøring annonsert var vi her og:

 

Konsertlokalet her var sannelig andre boller. Kapellet til hertugen var omgjort til konsertsal, men den gode kirkeakustikken var beholdt. I tillegg var det orgel og flygel – begge i god stand. Dette var en større konsert, med 5 forskjellige kor som hadde hver sin avdeling. Våre venner fra i går innledet, og vi hadde bange anelser og fryktet for at publikum ville flykte så de ikke rakk å høre verken oss eller noen andre. Men de hadde heldigvis kommet til hektene etter en god natts søvn, og sang – om ikke glimrende, så i alle fall anstendig. Deretter kom et lite swing/jazz-ensemble som etter sigende var meget bra, men  vi fikk ikke høre dem, vi satt oppe i et annet rom og forberedte oss.

Tenorene måtte ha en ekstra gruppeøving….

Og noen lyttet ved dørene…

Men det gikk greit i dag og. Med orgel i lokalet kunne vi også framføre en sats fra Missa Pro Pace, og vår utmerkede guide fikk solgt noen CD’er på våre vegne også. Etter oss kom et gospelkor med ca 14 medlemmer, og til slutt noe som vel mest må karakteriseres som et pensjonistkor. De var ryddige, disiplinerte og hadde en glimrende tekstuttale og presisjon, sang hele repertoaret utenat – men det hørtes jo at samtlige medlemmer i koret var over 70, spesielt på sopranene.

Etter gjennomført konsert var det springmarsj til et annet konsertlokale, hvor vi fikk høre noen spesielt inviterte elitekor: Elisabeth Singers fra Japan, Sofia Vocal Ensemble fra Sverige og Coralia Choir fra Puerto Rico.   Det er bare en ting å si om denne konserten : Fantastisk! Alle korene var flotte på sin måte, men svenskene tok kanskje førstepllassen for mitt vedkommende. Kanskje på grunn av musikkvalget? Alle presenterte en god del musikk fra eget land (og det er jo bra), og dette gjorde kanskje svenskenes utvalg mest tilgjengelig for oss?

Det japanske koret imponerte med presisjon og perfeksjonisme, og latinamerikanerne åpnet med en morsom (og særdeles krevende) korversjon av “Humlens flukt”, hvor sangerne ikke bare sang den forrykende musikken, men også drev ablegøyer, så vi kunne se humla suse gjennom stemmegruppene, og til slutt slo de den flat…. hehe

Kan anbefale å søke opp alle korene for eventuelle innspillinger. Svenskene solgte en CD, men vi hadde ingen Euro for hånden. Det kan muligens bestilles på nett.

Mannfolket og jeg tok ikke sjansen på eplegrøt til kvelds, så vi satte kursen for SAS-hotellet hvor vi satte til livs en nydelig middag til en meget rimelig penge. I ro og stillhet. Det var godt, det ble mye musikk denne dagen. De som satset på fellesløsningen hadde fått Tapas og enda mer musikk, sikkert trivelig nok det også.

Søndag 23.mai

Dette var en ren fridag, i den forstand at det ikke var noen konserter vi skulle synge. Men program  hadde vi. Mannfolket og jeg klarte ikke å komme oss tidsnok opp til første sightseeingrunde, men fikk hoppet på bussen i siste liten for runde 2. Det var fint å få  se litt mer av byen enn vi hadde rukket til fots. Stettin eller Szczecin som polakkene staver det – ble jo bombet sønder og sammen under krigen (byen var tysk den gangen), men noen perler står fortsatt igjen, og noen er gjenoppbygd. Vi stoppet også og besøkte et tilfluktsrom som tyskerne hadde bygd. Det hadde forseglede dører, luftsluser (mot gassangrep), innlagt vann og toaletter. I så måte en slående kontrast til tilsvarende anlegg vi besøkte på Malta for noen år siden. Men det var likefullt et hull under jorda, og må ha vært et skremmende oppholdssted under bombeangrepene. Tyske inskripsjoner og merkinger på veggen om hva som var tillatt og ikke, hvor mange personer og av hvilket kjønn som kunne oppholde seg i de forskjellige rommene og sånn – Ordnung Muss Sein. Og vakter ved dørene, som passet på at ingen jøder, løse fruentimmere, halliker, homofile, sigøynere eller andre untermenschen fikk slippe inn. Grøss…

Guiden som viste oss rundt, snakket et absolutt presentabelt engelsk – at hun konsekvent kalte de allierte for «the aliens» var bare en sjarmerende pussighet 😉

Her er vi, iført hjelm, på vei ned i katakombene.

Det var godt å komme ut derfra. Lunsj på slottet (igjen, vi ble vel vant til slottsbespisning) og etter lunsj en utflukt etter mitt hjerte: Vi besøkte et arboretum et stykke utenfor byen. Det var en fin tur, gjennom store, fine skogområder. Begynner å forstå hvorfor polakker (og russere, tror jeg) er ivrige sopp-plukkere, det så ut som et fantastisk soppterreng. Vi ble vist rundt i hagen av en skikkelig entusiast som visste mye om alle trærne. Det er importert trær fra hele verden til denne  samlingen. Rhodondendron og til dels magnolia var på topp, og duftet nydelig over hele hagen. Vi koste oss, men dessverre hadde myggen et festmåltid på vår bekostning.

Tilbake på hotellet var det så vidt tid til en liten strekk før vi skiftet og hadde felles middag som koret hadde bestilt på en restaurant med lokal mat. Det var kjempetrivelig, nydelig mat. Serveringen var treg, men hunger er den beste kokk, er det ikke så? Stemningen var på topp, og Halina fikk velfortjent takk og presang, det er jo for en stor del hennes forjeneste at turen ble så vellykket som den ble. Det er ikke lett å finne noen som snakker engelsk eller tysk i Polen, så en innfødt var gull verdt for oss. Hvordan skulle vi ellers ha greid å forklare problemet med orgelnøkkelen…

PÅ tide med et søkeordinnlegg igjen?

Publisert av
2

Dette er noe av det morsomste med wordpress (syns jeg da..) man kan se alle de snåle tingene folk søker på og havner på bloggen min. Her er de siste to dagers søkeord – jeg tar det som et tegn på at bloggen min ligger i kategorien "hummer og kanari":

reidar voith                                                en snål fyr
karl xiii frimurer                                           en minst like snål fyr 
planter i blomsterkasse                                jeg har nok ikke fasiten her, lurer selv  
frimurerlosjen kvinner                                   glem det….
svarte sopper                                            mmmm, svart trompetsopp
hvordan virker sykkelpumpen                        lurer jeg også på
alpeklematis albina plena                             jaaaaa, den er fin, kjøp den!
led oss                                                    …ikke inn i fristelse? Men det hender jo den beste
sopper i hagen                                           ikke noe å bry seg om, plenklipperen tar dem og de er sjelden spiselige
frodige hager                                             det drømmer vi alle om på denne tida?
tryllefløyten musikk                                     fantastisk, men spar den til en dag med dårlig vær
mosegti                                                     ikke veldig imponert
rose ingrid bergman                                     fantastisk! Beste stilkrosen for innlandsklima
tryllefløyten musikken                                  se over….
klær skaper folk                                          utvilsomt
rosa alpeklematis                                          den er også fin…
hyggelige restauranter i delft                       delft er en hyggelig by. Prøvde ikke mange restauranter der, vi nøyde oss med øl/kaffe og noe småtteri på en fortausrestaurant om jeg ikke husker feil
plantasjen gjødselspreder                             verd pengene hvis du har like stor hage som meg og har funnet ut at du vil gjødsle plenen. Ellers kan du like gjerne hive den utover….

Award

Publisert av
3

Har fått denne flotte pokalen av Anita – tusen takk!

Skal prøve å komme på sju ting, men nå er det for seint på natta. Mulig jeg pønsker ut en liten vri, men det er kanskje ikke lov?

Yepp – jeg lager min egen vri. Fortell sju ting om hagen din mens vi sitter og ser på snøværet og håper at det blir vår en gang.

1. Hvorfor hager du?
– Fordi det gir sunn mosjon, fred i sjela og skjønnhetsopplevelser.
2. Hva hadde du sagt eller gjort dersom du kom hjem fra ferie og fant ut at en «reality»-serie på TV hadde omkalfatret hele hagen din?
– Drept noen. I alle fall hatt syndige tanker om det.
3. Hvilken plante begjærer du aller mest – hvilken er på sikletoppen akkurat nå?
– Jeg forsøker stadig å få til Cercis canadensis. Tror den innkjøpte er død, håper noen av frøplantene mine lever ennu.
4. Hvilken plante er du hittil blitt mest glad over å se igjen etter vinteren?
– Rødveisen til Inger Karin. Det er liv i den, og den ser ut til å komme seg.
5. Hva har du i drivhuset?
– Pinlig lite egensådd i år. Det blir nok tomat og agurk, i tillegg til den fastboende vinranken.
6. Hva er det mest plagsomme du har i hagen og hvorfor?
– Stylterotter og krypsoleie. Årsaken bør være åpenbar.
7. Hva er du mest stolt over i hagen?
– Det må være den store fine magnoliaen.

Skal tagge noen når jeg kommer hjem….
Sender denne reviderte utfordringen tilbake til Anita, til Berit, nefertiti, ellea og Turbolotte.

Led oss ikke inn i fristelse….

Publisert av
12

I dag har jeg plantet stemor og påskeliljer på min mors grav. Da jeg gikk over kirkegården etterpå, passerte jeg en grav med noen riktig frodige blåveistuer foran. Og ikke bare var de frodige, noen av dem hadde svært uvanlige farger.
Jeg hadde en spade i hånden.
Jeg kjente hagegalskapen krible både her og der….
Jeg kjente den onde lyst i mitt hjerte…
Gravsteinen var åpenbart gammel, navnet på den var fullstendig uleselig.

Men det fins vel ikke noe mer skjendig og lurvete enn å stjele fra kirkegården, så jeg behersket meg. Selv om det var hardt.

IQ-sperre II
Jeg har hittil ansett meg selv for å ha en teknisk innsikt som minst er middels. Som regel har jeg ikke problemer med å finne ut av sånt og få ting til å virke. Så jeg var jo nokså flau over det med sykkelpumpa. Forrige uke kjøpte jeg ny støvsuger. Var veldig fornøyd med servicen på Expert på CC Gjøvik, fikk både rabatt og poser på kjøpet 🙂 Og det etter at jeg hadde klart å overbevise den unge selgeren om at en god støvsuger i øvre prisklasse må jo ha et munnstykke som lar seg demontere dersom det setter seg fast en halv brødskive inni der. Selgeren så bare rart på meg og sa at det spørsmålet hadde han aldri fått før – men da han endelig lot seg overtale til å finne fram bruksanvisninga, fant vi ut at det gikk helt greit. Så jeg dro fornøyd hjem med støvsugeren. Da jeg kom hjem, oppdaget jeg imidlertid at den manglet småmunnstykkene til hyller, møbler og sprekker. Kasta meg på telefonen, og de tilbød både å bytte den i en annen støvsuger av et annet merke, og å bestille de manglende munnstykkene til meg. Valgte det siste, og i dag ringte de og sa at munnstykkene var kommet. Reiste glad og fornøyd til Gjøvik, og ble nokså betuttet da ekspeditøren dro fram et parkettmunnstykke (som jeg allerede hadde), og et bokhyllemunnstykke. Hvor er de to andre??? Selgeren dura ut på lageret for å snakke med sjefen. Jeg ble stående og fikle med munnstykket. Det viste seg å ha IQ-sperre. 3 i 1, hehe. Det kunne foldes ut og brettes rundt på diverse finurlige måter slik at det kan funke som alle tre typer. Men det tok litt tid å oppdage, gitt.

Vårlige bekymringer…

Publisert av
3

Har så smått begynt å klippe rosene på de luneste stedene i hagen. De fleste av dem har store, fine knopper, og nå melder meteorologene at det er slutt på vinteren. Vi får håpe de har rett. Jeg feller ingen dødsdom over noen rose på dette stadiet uansett – og de fleste ser ut til å ha overlevd en ganske hard vinter. Vi hadde tross alt ganske godt snødekke mesteparten av tida, men det har vært noen veldig kalde perioder. Noen roser er brune over der snødekket har vært, men regner med at de kommer seg fint når de har mange friske knopper lenger ned. Selv de fleste av mine tertefine stilkroser later til å ha overlevd. Noen få ser temmelig døde ut, men de får stå et par uker til. Min største rosebekymring så langt er min yndling Souvenir du Dr. Jamain – ved inngangen. Den viser ikke antydning til knopper ennå. Litt usikker på hvor tidlig den har vist knopper tidligere – den står nå tross alt i skyggen. Så jeg krysser fingrene, lever i håpet osv.  Og skulle det verste skje, står den på lista til Hesleberg Gartneri.

Et annet sikkert vårtegn er sykkelen. Det er nå levelig å sykle på jobb, men dekkene mine har vært nokså halvflate. Den stedlige sykkelbutikk har i alle år vært så sympatiske at de har hatt et trykkluftuttak utenfor inngangen – bare å pumpe opp. Men nå har de revet den delen av butikken og bygger nytt. Så jeg så meg nødsaget til å kjøpe en sykkelpumpe. I min ungdom var dette en nokså enkel innretning, nå hadde de for søren minst 15 forskjellige utgaver. Siden jeg ikke er noen avansert syklist og har en nokså standard DBS damesykkel, kjøpte jeg den billigste. Med uttak for to forskjellige ventiler. Men fikk jeg noe luft i dekkene? Nix. Så i dag klaget jeg min nød til min gamle skolekamerat Tore, og lurte på om han hadde en sykkelpumpe som virker. Som en god kjøpmann var han jo bekymret for å ha solgt dårlige varer, og bad meg ta den med tilbake. Jeg viste han hvilken jeg hadde kjøpt – og han viste meg hvordan den virker. Den har en liten hendel som må vippes over for å feste den til ventilen. Jeg trodde den var for å feste pumpen til sykkelen…. hrrrmpf. IQ-sperre? hehehe. Jaja, nå har jeg i alle fall luft i dekkene.

Støyforurensning

Publisert av
7

Raker i hagen og lurer på hva det er som gjør at enkelte mener det er helt ok å plage naboene med sin elendige musikksmak. Har nå rakt en times tid til akkompagnement av dårlig popmusikk som smeller i veggene her. Gikk faktisk en liten tur for å forsøke å bringe på det rene hvem synderen var, men oppdaget ingen til tross for at jeg gikk et godt stykke. Det fikk meg til å lure på om elendet muligens skyldes et arrangement på idrettsplassen borti vegen her. Men lell da, gut. Er det virkelig nødvendig for å få avviklet et arrangement (muligens med unntak av musikkfestival) at det spilles høy musikk? Har de ikke hørt om helgedagsfred? Eller folk som har migrene/nattvakt/små barn som de forsøker å få til å sove?

Dersom det ER en av naboene, så føler jeg faktisk for å si fra. Men hva er i så fall lurt å gjøre? Var det meg, ville jeg naturligvis foretrekke at folk kom og sa fra til meg på en ordentlig måte. (Den tida vi hadde bikkje, hendte det jo at han stakk av og plagde naboene. Bedre de ringer og brøler: Nå har den hel»)¤» kjøteren din dr»()/»»! på trappa mi! – enn at de ringer politiet og forlanger dyret avlivet? Så kan jeg jo be om unnskyldning og gå og fjerne elendigheta…) Men folk som spiller så høy musikk kan jo umulig bry seg om at de plager naboene. Hva ville du gjort?

[polldaddy poll=3106250]

Bilene i MITT liv….

Publisert av
2

Inspirert av Anita

Min aller første bil var en Datsun Cherry 1979-modell. (Det var før Datsun skiftet navn til Nissan) Verdens kuleste bil… Sølvgrå metallic med blå seter. Kjøpt kontant hos en usannsynlig kjekk dansk bilselger – til eksport. Den kjørte jeg på importskilter i Irland i 3 år. Antagelig ikke helt lovlig, men jeg antar forholdet er foreldet og nye EU-regler forlengst på plass. Og denne modellen var ikke importert til Irland ennå, så selv bilfetisjister sperret øya opp: Who owns that fancy sports car?
Jeg elsket den bilen, selv om jeg var nokså livredd da jeg kjørte den alene hjem fra København.

Jeg elsket den så mye at da jeg begynte å pådra meg barn, så skjønte jeg at det var dumt med todørs bil, men kjøpte samma bilen på nytt. Knall rød, veldig kul og med fire dører og hatchback. Eller kombi, heter det vel på norsk. Veldig praktisk med barnevogn.

Før det hadde gått to uker, hadde vi kollidert to ganger med folk som kom uforvarende over i motsatt kjørebane. Det var ikke vår skyld noen av gangene, men jeg antok det måtte hvile en skummel forbannelse over den røde bilen, og byttet den i en hvit av samme type. Den beholdt jeg til jeg kjøpte en Subaru Legacy rød stasjonsvogn, og mannfolket arvet Nissanen… Barneflokken hadde på det tidspunkt økt til 3 døtre, og det begynte å bli trangt i Nissanen. (Barn nr 3 er født i 1990, og Subaruen ble kjøpt brukt). Den bilen savner jeg fortsatt. Sånn rent bortsett fra at den SPISTE dekk, så var den perfekt. Kom fram hvor som helst, og det var god plass. Bagasjerommet hadde gummimatte, hva mer kan en hagegal forlange. Ingen sak å holde reint etter jord og planter.  Den var en trofast sliter som var med på flere familieferier i inn- og utland. Den særeste opplevelsen med denne bilen var mot slutten av den tida jeg eide den. Da jobba jeg – like etter at 4. datter var født i 1994 – på kirurgisk avdeling på Hamar. En natt jeg hadde vakt, og bilen var parkert på parkeringsplassen for ansatte, var det en særdeles energisk innbruddstyv som brøt seg inn. Han (?) skadet ikke bilen på noen måte, men må ha brukt det meste av natten på å skru løs min fastmonterte mobiltelefon – som på den tiden bestod av en diger dings fastskrudd i bagasjerommet, et fastmontert håndsett på dashbordet, og en antenne på taket. Da jeg kom ut om morgenen var alt vekk. Jeg ble jo litt betuttet sånn umiddelbart, for sånt utstyr var DYRT i den tida. Men det var jo også tilsvarende forsikret, så jeg fikk igjen massevis av penger på forsikringen, og kunne kjøpe meg en mer tidsmessig mobiltelefon – som det gikk an å putte i lomma. ( Det er ikke lenger siden, folkens!) I alle fall hvis lomma var litt stor… Hva innbruddstyven skulle med utstyret mitt, er litt vanskeligere å forstå…

Men nå hadde vi 4 barn, og det går jo ikke i lengden i en femseters bil. Neste bilkjøp er en historie jeg ofte har fortalt… En dag jeg hadde fri, kjørte jeg innom flere bilforhandlere på Lillehammer for å se etter noe mer egnet. Av nostalgiske hensyn stoppet jeg først hos Nissan – hvor jeg ble konsekvent ignorert i lengre tid, til tross for at jeg kikket interessert på alle bilene i utstillingshallen, og selgerne åpenbart ikke hadde køer av kunder. Jaja, de selger vel ikke biler til kvinnfolk, tenkte jeg – og forlot stedet. Neste stopp var Ford – hvor de åpenbart hadde kommet litt lenger ad likestillingens vei i 1994. Det tok ikke lang tid før en traust gudbrandsdøl kom og lurte på om han kunne hjelpe meg. Ja takk, svarte jeg. Jeg tenker på å bytte inn bilen min, og kunne tenke meg en bruktbil som er maks to år gammel. Han spurte ikke mer, men fulgte meg rett ut i bakgården og viste meg en Ford Fiesta. Konebil?

Njaaa, det var ikke akkurat noe sånt jeg hadde i tankene, svarte jeg. Ved siden av stod en Ford E 350. – Jeg tror heller jeg tar den der 🙂 Dølen så lettere himmelfallen ut, men ble med på en prøvetur. Og jeg trengte litt hjelp og veiledning. Den bilen hadde automatgir, cruisekontroll og klimaanlegg – ingen av delene hadde jeg vært borti før. Og plass til fire unger i baksetet (eller baksofaen…), plass til kjøleskap og kaffetrakter mellom forsetene (rene lenestolene), og plass til hva som helst i bagasjerommet. Det var også en fantastisk bil for den perioden i livet. Den var med på noen turer på familieferie til Frankrike – med alle fire døtrene. Til sånt var den perfekt, men på kronglete norske veier på vinterføre under utrykning på legevakt var den dårlig…

Da de eldste døtrene begynte å bli så store at sjansen for å få alle med på familieferie i bil så mindre ut, ble den byttet i en Ford Focus.  Jeg syntes den lilla fargen var fin – veldig lett å finne igjen på overfylte parkeringsplasser. Mine døtre syntes den var pinlig….

Da denne begynte å bli moden for utskifting, valgte jeg en mørkeblå Hyundai Matrix. Også en bil jeg var VELDIG fornøyd med. Kranglet aldri, økonomisk i innkjøp og drift, plass til hva som helst i bagasjerommet – særlig hvis man slo ned baksetene. Man sitter høyt og godt, og den har klimaanlegg som funker bra.  Men den døde dessverre.

Så nå kjører jeg Hyundai i30 stasjonsvogn. Veldig fornøyd med den også, selv om det ikke er like høyt under taket som i den gamle. Den er sølvgrå – ikke verken blålilla eller limegrønn til mine døtres store glede (de låner den jo..), og følgelig anonym på enhver parkeringsplass, alle biler er jo sølvgrå nå for tida. Men den har fjernstyrt lås, da – så den blunker til meg når det er nødvendig.