Kategoriarkiv: blabla

Nå husker jeg…

Publisert av
7

hvorfor jeg pleier å la være å ta influensavaksine. (Har gjort det en gang før…).

Ble vaksinert mot svineri i går, (etter innstendig oppfordring fra kommuneoverlegen som ikke ville ha flere brå forfall og beordringer på legevakta) – og i dag har jeg vondt i halsen, vondt i armen, vondt i hue, er kvalm – tror jeg har litt feber også. Og dette har jeg påført meg frivillig.

Nå skal det jo sies at jeg er på langt nær så syk som da jeg virkelig HADDE influensa, sist gang i 1997. Da lå jeg rett ut i en uke, mer død enn levende. Nå er jeg jo absolutt levende, og skal nok kreke meg på jobb. Og  jeg  antar at fordelene både for meg selv og andre oppveier et par dagers ubehag. Men det er jo lov å synes litt synd på seg selv, er det ikke?

Det er bra at troen på de verste konspirasjonsteoriene er i ferd med å forta seg noe…

Og den andre bloggen som kobler til artikkelen skriver mer saklig og fornuftig enn meg , med en god gjennomgang av alle de tilsetningsstoffene som konspirasjonsteoretikerne hisser seg opp over. Jeg har også googla og lest  litt, og kommet til stort sett de samme konklusjoner som angis her. Orddelingsfeilene og annen besynderlig norsk, som for eksempel:

«Skavlan brukes også i fuktighetskremmer»  kan jeg nok i mindre grad gi min tilslutning til….

(bilde er lånt hos Hegnar, får håpe han ikke saksøker meg)

Mysterier

Publisert av
12

… jeg legger litt annet innhold i dette begrepet enn Alt Godt . Jeg er glad i krim, og det har jeg alltid vært. I min grønne ungdom var jeg på interrail i Europa, og på et tvilsomt herberge i Italia, traff jeg en biliotekar fra New Zealand. Dette var et herberge av den typen hvor de hadde flere senger på hvert rom, og vi havnet på samme rom. Dette var en dame på noen-og -seksti. Hun jobbet som bibliotekar, sparte alle pengene hun tjente og brukte dem på å reise, fortrinnsvis til Europa. På det tidspunktet hadde jeg en studieplass i Dublin i sikte, og spurte henne til råds for å skjerpe engelsken. Les Agatha Christie, sa hun. Og det gjorde jeg. Jeg pløyde gjennom samtlige bind av hennes krimromaner på originalspråket, det var min forberedelse til å studere i et fremmed land. Og jeg må si meg enig med bibliotekaren. Agatha skriver et forbilledlig engelsk, og jeg lærte mye.

Da jeg landet i Dun Laoghaire, oppdaget jeg uansett at utfordringen ikke var det faglige – det gikk greit- men det daglige. «How-to -pay-the -milkman»-klubben ble stiftet, og hadde også folk med engelsk som morsmål som medlemmer. Også for kanadiere og amerikanere var det forvirrende å finne fram i et nytt samfunn. Men vi hadde utvilsomt godt av det alle sammen. Da jeg satt i taxien fra Busarus til adressen jeg hadde på en lapp til noen som kjente noen, en datter av en venninne av min mor som hadde lovet meg å sove på sofaen hennes til jeg fant et eget sted å bo … så skjønte jeg ikke ett eneste ord av hva taxisjåføren sa. Det var et virkelig panikkøyeblikk i mitt liv. Hvor har jeg havnet??? Jeg skjønner jo ikke bæret av hva de sier her – og  jeg som trodde jeg kunne engelsk!!! – Taxisjåfører i Dublin er notorisk pratsomme. Da jeg dro hjem til jul samme året – noen måneder senere – konverserte jeg taxisjåføren som om jeg ikke skulle gjort annet. Min største bragd den høsten – slik jeg følte det selv – var å ta en telefon til shippingkontoret i Drogheda (og dialekten der er MYE vanskeligere enn i Dublin) og avtale frakt og levering av flyttelasset mitt. Det kostet litt svette, kan man si.

 Da jeg og mine kolleger tok taxi fra sentrum til flyplassen for noen få år siden – og jeg fortsatt så det som min plikt å konversere taxisjåføren – så lurte han på hvor jeg hadde fått min «Dublin accent» – mulig det var et triks i håp om å få et fett tips, men det er noe eget med Dublin. Det er nå det eneste som er å si om den saken.

Mysteriet jeg leser for tiden er «The Private Patient» av PD James. Hun må være engelsk krims «Grand Old Lady» framfor noen. Født i 1920, og denne boka er gitt ut i 2008. Og den er aldeles glimrende skrevet. Man er kanskje ikke enig i alle hennes betraktninger, men det er ikke poenget. Jeg legger meg bare helt flat. Her ser jeg omgivelsene hun beskriver så levende for meg at her er det ingen tvil om at vi har med en meget god forfatter å gjøre.

Tradisjoner og sånn…

Publisert av
7

Tradisjoner skal man visstnok ikke kimse ad. Men jeg kimser nå så mye jeg vil over at butikkene selger julebrus og julemarsipan i oktober. Bank skulle de hatt. SERRIØST!

Og det verste av det hele er at når vi som foretrekker å feire jul i desember kommer for å kjøpe julebrus, så er det tomt for den julebrusen som er noe god. Mulig jeg får kjøpe en kasse og gjemme på et lurt sted. Ikke at jeg er noe glad i julebrus, men det er det jo nok av andre som er her i huset. I fjor var det ikke igjen noe Fru Lysholm heller, når det endelig kom til jula. Ikke at det gjorde noe, jula her i huset ble noe utenom det vanlige i fjor, og akevitten stod der fremdeles ved påskeleite. Får håpe det ikke gjentar seg. Mulig jeg burde kjøpe en flaske Fru Lysholm også,  og gjemme på et lurt sted sammen med julebrusen.  Enda verre blir det vel med ribba i år, nå som influensaen gjør sitt inntog over den ganske svinebestand og landbruksmyndighetene beordrer masseslakting over en lav sko. Skjønt jeg leste granngivelig i avisen i dag at de hadde besinnet seg. Svina lot til å overleve influensaen ganske greit, sånn stort sett – så det er vel ikke egentlig noen krise om de hoster litt noen dager.  Så da blird et kanskje ribbe i år og?

En annen juletradisjon som overhodet ikke har rukket å bli noen tradisjon ennå, er den musikalske julekalenderen i bloggen min. Første gang er det en begivenhet, andre gang er det en gjentakelse – først tredje gang er det i ferd med å bli en tradisjon. Så hva skal jeg gjøre i år? Jeg spør de tre folka som gidder å slenge innom bloggen min 😉 En julekalender krever jo litt forberedelse…

[polldaddy poll=2128934]

Hagegal…

Publisert av
18

Nettforumet Hagegal har hatt en stor plass i livet mitt i mange år nå.  Jeg registrerte meg som bruker noen uker etter at forumet åpnet i 2003, men var ikke så aktiv i starten. I januar 05 begynte jeg i admingruppa, og ble leder for denne etter ganske få måneder. Det har jeg fortsatt som fram til nå – og det har vært en spennende tid.

Hagegal er et unikt forum på mange måter. Det ble startet helt spontant, har hele tiden eksistert utelukkende på grunn av frivillig innsats fra svært mange, både brukere og folk i admingruppa. Det bærer sitt navn med rette, et forum fullt av galskap, hageskrullinger, kjempekoselige folk. Noen ganger går det en kule varmt, men hele tiden har forumet fortsatt å vokse og trives 🙂 Det håper jeg det vil fortsette med. For meg er tiden inne til å overlate ledervervet til Gunda – som er omtrent like fersk som jeg var da jeg overtok ;-). Det tror jeg vil gå aldeles glimrende. Vi er jo noen gamle travere i admingruppa som kan trå til med råd om det trengs. 

For meg er det hagegal og ikke VG det gjelder når jeg sier at dagen er ikke den samme uten 😀

Kino

Publisert av
8

På en trist og grå dag, kan man jo prøve å muntre seg litt opp med en kinotur. Min andre datter kom hjem for å få mors biff til søndagsmiddag, og deretter dro vi på kino for å se Julia & Julie. Jeg fikk lyst til å se denne av 2 grunner:

  1. Meryl Streep er jo bare toppen, mer er det ikke å si om den saken. 
  2. Jeg fikk denne kokeboka i gave av de medstudentene jeg bodde sammen med i studietida, og sliter nå på mitt andre eksemplar. Riktignok i papercack-utgave, da slites de jo fortere. Den andre kokeboka som også omtales i filmen (Joy of Cooking) fikk jeg også i studietida. Kjøpte ny utgave av denne på tur til Boston for leeeenge siden, denne gangen med fast omslag, og den holder nok resten av min tid.

Filmen var koselig. Kanskje litt lang? Det skjer jo ikke så mye annet enn matlaging, og historien om Julia Child er nok ganske mange hakk mer interessant enn historien om den unge bloggeren. Men er du glad i å lage mat, og liker Meryl Streep – er filmen verd å se. En film med mat og Meryl som er langt bedre, og også regissert av Nora Ephron, er imidlertid «Heartburn». Denne slutter med at Meryl slenger en Key Lime Pie i trynet på Jack Nicholson – ’nuff said, hehe.

Bravo til de som står fram på denne måten

Publisert av
5

slik som Mads gjør det i denne artikkelen.

Mobbing forekommer dessverre – og ikke bare blant barn. Ofte er mobbingen på sitt mest brutale blant barn og unge. Men kom ikke og si at det ikke også forekommer i arbeidslivet og i andre fora. Desto bedre at det settes fokus på det, og at noen har krefter og ressurser til å fronte saken.

Den tida jeg gikk på skolen, var mobbing ikke oppfunnet som begrep. Erting kalte de det da, og forekom selvsagt. Det var ikke noe bedre, selv med et snillere ord. Og det fantes – den gang som nå – lærere som mobbet. De var ofte de verste, og legitimerte mobbing blant elevene ved det eksemplet de viste.

Jeg har ofte spurt meg selv hvorfor jeg slapp unna. Da jeg begynte på barneskolen her jeg fortsatt bor, var jeg et opplagt mobbeoffer. «Fin» byfrøken, med kjole, kåpe og støvletter med pelskant, i motsetning til de strekkbuksene de jentene som var noe her hadde på den tiden. Ikke kunne jeg gå på ski, ikke kunne jeg lese små bokstaver – det hadde de for lengst lært her. Så «frøken» måtte skrive leksen med store bokstaver på den ene siden av tavla – kun for meg.  Jeg husker den første skoledagen på nytt sted VELDIG godt, selv om det er over førti år siden. Jeg følte meg ikke særlig vel, det er så. Folk GLODDE på meg. Men ingen var ekle. Jeg ble bedt hjem til to av mine nye klassevenninner allerede første dagen, i starten var det nok heller litt stas med den nye byfrøkna.

Jeg gikk fra en anonym «bytilværelse» til et lite sted på landet med alt det førte med seg. Jeg husker at noe av det første min mor sa til meg da jeg begynte å ferdes ute på det nye stedet ( min bror og jeg lå strøkne de to første ukene med en eller annen barnesykdom som unger fortsatt fikk på den tida…) var: Husk å oppføre deg pent. Her vet alle hvem du er. Og det gjorde de jo – og gjør det fortsatt, på godt og vondt.

På små steder bryr folk seg med hverandre – men de bryr seg OM også. Det er kanskje prisen man må betale?

Og så var det plutselig oktober…

Publisert av
2

I dag har jeg fri, og har benyttet anledningen til å late meg, spa inn et lass med pellets i påvente av fyringssesongen og gå en (forgjeves) tur i nærområdet for å se om det hadde kommet opp noe mer traktkantarell. Det hadde det ikke, nei – evt hadde det vært noen andre der før meg. Nabolaget er fullt av iherdige sopp-plukkere. Så det ble ikke noe på meg, gitt 😉

Spørs om vi ikke får ta en tur til vårt hemmelige sted i løpet av helga – for å se om det er kommet opp noe mer trompetsopp. Ikke vet jeg oom den holder ut utover høsten på samme måte som traktkantarellen?  Men sopp eller ikke, været i september har jo hittil vært så nydelig at jeg nesten tilgir den lusne sommeren. Til helga er det meldt regn, dog. Så det blir vel snø og vinter med tida også, lite å gjøre med det. Skulle hatt med kamera på skogturen – både skogen og hagen er jo aldeles nydelige på denne tida, selv om de hel»&%#§§!! stylterottene har spist nesten alle rosene mine.

Middag for menn…

Publisert av
10

Etter så mange gode råd på forumet, med oppskrifter og det hele, har jeg lovet å blogge middagen. Den skal finne sted på fredag, men jeg har startet forberedelsene i dag, onsdag. Eller i går rettere sagt – med innkjøp på vinmonopolet av følgende:

  • 2 flasker Solier Jovee musiserende vin 😉
  • 1 flaske la Frontera Amontillado Dry til suppen
  • 2 flasker Trimbach Riesling til laksen
  • 4 flasker Allesverloren Tinta Barocca til lammet

Og det får sannelig klare seg…I dag har jeg handla masse rotgrønnsaker, tenker det blir den verste jobben å kutte opp alle de.

Og så skal jeg koke pærer etter Sonys angivelse som skal få stå og godgjøre seg til fredag. Har ikke hørt noe fra slakteren som lovet

 

å skaffe meg lammefilet, men de har på CC Gjøvik, har jeg sett. Ellers har jeg vært i skauen igjen da – og funnet tilbehør. Sprøstekte traktkantareller og rørt tyttebær bør bli bra.     

Pærer, som nå ligger i glass med Amaretto og koser seg….

Borddekking er påbegynt. Kutting av alle grønnsakene er den verste og kjedeligste jobben, men nå er den gjort. Gulrøtter, neper, sellerirot, kålrot og sjalottlauk… Kjøttet marineres i rødvin med rikelig tilsetning av hakket timian og hvitløk. Spørs om ikke alle disse karene må sove på sofaen i natt når de kommer hjem til sine elskede…

Urtesmør med hvitløk og timian er også gjort i stand og ligger på kjølerommet.

Jeg fikk ikke tatt så mange bilder som jeg kanskje burde under selve festen, da jeg naturlig nok var opptatt med annet.

Vi serverte et glass Solier-Jové til folk etterhvert som de kom.

Forretten var svart trompetsoppsuppe.  De som har lest tidligere soppinnlegg i bloggen, vet at mannfolket og jeg kom over en bra forekomst av disse i år, og en middag for musikere synes jeg jo var rett anledning til å servere dem. Jeg brukte samme oppskrift som traktkantarellsuppen. Det fungerte meget bra, suppa ble veldig god (selvskryt skal man som kjent lytte til…), og den ble penere å se på enn traktantarellsuppen. Den blir litt brunrosa i fargen pga tomatpureen og fløten, og de svarte trompetsoppene dannet en nydelig kontrast. Dessverre tok jeg ikke noe bilde av suppen.

Deretter serverte jeg laksecarpaccio etter oppskriften til Hærland og Hellstrøm. Min ble litt annerledes. Jeg kjøpte Salma-laks, det tror jeg er lurt når man skal servere den rå, selv om den er dyr. Løyrom fant jeg ikke, men brukte svart lodderogn. Druekjerneolje fant jeg heller ikke. Brukte avocadoolje. Det ga majonesen et grønnskjær og et hint av avocado som jeg synes var spennende. Karse var heller ikke å oppdrive noe sted, så jeg brukte blomkarse – smaken er jo ikke så forskjellig, og jeg syns det var fin pynt. Min carpaccio så slik ut:

Hovedretten var det såpass mye arbeid med mens det stod på, at det ble dårlig med knipsing, de få bildene jeg tok er ikke av en slik kvalitet at de er noe å legge ut. Men jeg serverte lammefilet med rotgrønnsaker, sennepsbakte poteter, sprøstekt traktkantarell og rørte tyttebær. Jeg gjorde det på denne måten:

3-4 ss dijonsennep spes og røres med 2-3 dl god olivenolje. Små amandinepoteter rulles godt inn i dette og bakes hele i langpanne i ovnen.

Rotgrønnsakene (jeg brukte gulrøtter, sellerirot, kålrot og sjalottløk som beskrevet over) Kokte dem i appelsinjuice og litt olje i en bred, flat gryte, strødde på litt salt og sukker til slutt. Det ble veldig godt, og jeg traff med timingen – de ble akkurat al dente. Traktkantarellene ble brunet i meierismør på relativt sterk varme. De største revet opp, de minste hele. Ikke noe fiksfakserier med disse.

Kjøttet brunet jeg i pannen og stekte det deretter ca 10 min i ovnen ved 125 grader. Da gikk tallerknene inn i ovnen også, – denne gangen serverte jeg hovedretten ferdig dandert, med god hjelp av min yngste datter som servitrise. Den ene av gjestene uttrykte sin takknemlighet over dette, og ga til beste en malende beskrivelse av hvor forspist han hadde vært sist han inntok en flere retters middag hjemme hos oss, hehe.  Dessverre tok jeg ikke noe bilde av hovedretten, som sagt – men litt av tilbehøret:

 

Hjemmebakte rundstykker med maldonsalt og oliven – rørte tyttebær.

Desserten kan jeg takke Sony for – både ide og oppskrift. Pærene ble som sagt kokt i sukkerlake på onsdag og lagt ned på to litersglass hvor jeg hadde fordelt en halv flaske amaretto. Kokte vaniljekrem etter oppskrift fra Sony, På fatet la jeg en pære, helte over litt saus fra glasset, en god klatt vaniljekrem, pyntet med bringebær og sjokolade. Det ble sånn:

(se bort fra oppvasken og grytekluten som kom med på bildet….)

Deretter var det kaffe med avec attåt og medbragt Kvæfjordkake fra en av gjestenes frue med hilsen og rose. Takk til Margrete!

Jeg håper og tror at gjestene var mette og vel belåtne da de gikk hjem 🙂