Kategoriarkiv: livet

En ganske rolig dag…

Publisert av
3

Med litt feriefølelse, selv om jeg ikke egentlig har ferie. Rehab-avdelingen er stengt i tre uker, men jeg har ikke ferie. Har derfor som onsdagsoppgave å gå en runde på resten av sykehjemmet for å ta meg av eventuelle medisinske problemer. I forrige uke var det mye å gjøre, denne uka var det rolig Smilefjes Så jeg kom tidlig hjem, og kunne glede meg til besøk av verdens søteste

jonasoganna

…på toget på vei til mormor og morfar…

Og jeg kunne gå meg en sopptur innimellom regnbygene og plukke årets første

kantareller

Som ble til risotto, severt ved siden av grillmat. Kylling, laks eller pølse – alt etter preferanse og allergier.

Risottoen laget jeg på sushiris- i det jeg har fått med meg at den ikke skal lages på langkornet ris. Den ble god om jeg skal si det selv. Kantareller og løk. Ris som varmes forsiktig, tilsettes buljong litt etter litt inntil risen er mør. Helte i litt fløte til slutt, det var ikke så dumt nei…

Etterpå tok vi en aldri så liten blåbærtur. Jonas husket at han og jeg hadde vært på blåbærtur i skogen i fjor. Imponerende Smilefjes

Fredsprisen til internett?

Publisert av
Svar

Det er fremmet forslag om dette. Lenge før verdens første Facebook-revolusjon var et faktum. Nå frykter verden for stabiliteten i Midt-østen (i den grad det finnes noe slikt, dette er vel pr. definisjon et temmelig ustabilt område). Men det er jo tankevekkende at myndighetene satte så mye inn på noe ingen trodde var mulig – å fjerne Egypt fra internett. For noen dager siden kunne vi også lese at framtidas kriger vil utkjempes uten blodsutgydelser. Måtte det være så vel. USA har en lite ærerik historie – de har støttet nokså mange diktatorer og demokraturer i dette området – som det minste av to onder, muligens? Nå gjenstår det å se hvordan det går, vi får håpe at folk i Tunis, Egypt og andre steder oppnår mer enn å erstatte et korrupt og diktatorisk regime med et annet – med andre støttespillere.
Det er mulig. Spania, Portugal, Hellas (?) og de fleste østeuropeiske land er eksempler på dette. Men det forutsetter antagelig et visst utdannings- og opplysningsnivå i befolkningen. Kanskje gir det nettopp håp at dette betegnes som en Facebook-revolusjon? Mao – folk kan lese. De har orientert seg om hva som skjer i nabolandet.
Og internett gir helt unike muligheter til innblikk i hvordan folk har det andre steder – på et helt personlig nivå.
Jeg har i det siste lest noen kvinnelige bloggere fra Saudi-Arabia, som vel er et av verdens mest lukkede og undertrykkende land. Men internett har de…
http://blueabaya.blogspot.com/
http://saudiwoman.wordpress.com/
Og det finnes mange flere…
Også i vår hjemlige andedam har internett vært nyttig i den siste tiden. I den såkalte “Maria Amelie”-saken har media gått i takt – men folk kan lese både Marias egen blogg og bloggere fra Kaukasus og Russland – og tenke selv. I den grad de er i stand til det, en del kommentarer på avisartiklene kan jo tyde på vesentlige mangler her…

Pizza, kjevle og takknemlighet

Publisert av
5


Mobilen min har plutselig fått litt hetta – selv om den ikke er Iphone. Lurer på om det har noe med nyttår å gjøre? Uansett – forrige og dette bildet hører sammen. Får se om jeg klarer å omkalfatre dem litt. (klarte det, hurra!)Det er et bilde av dagens julerestepizza, og mitt nye, fancy kjevle. Det gamle gikk opp i liminga, så jeg kjøpte et silikonkjevle. Det ser ut til å funke veldig bra, lite som setter seg fast på det. Kjøpte maken i julegave til min niese – siden hun har fått seg samboer, må hun jo også få noe ordentlig redskap til å holde styr på ham, hehe. Noe som fikk min bror til å bemerke at samboeren slapp altfor lettvint unna – jeg kjøpte i sin tid marmorkjevle til den unge damens mor. Det hadde jeg faktisk glemt, hohoho.
Pizzaen ble ikke så verst. Rester av juleskinke, pepperoni, ananas, soltørkede tomater, rester av blåmuggost. Det gjelder jo å prøve å bruke opp noen av julerestene.
Ellers har jeg vært flink til å fryse ned det jeg ser vi ikke kommer til å klare å bruke opp i år, da. Mannfolket er ikke verdens mest praktiske natur, men glimter til med noen geniale ideer av og til. For eksempel ved innkjøp av ny fryser, mente han at det var bedre å kjøpe en litt mindre som fikk plass i avlukket foran kjølerommet enn en diger en som står i kjelleren. Lettere å holde orden på, lettere å både legge ting nedi der og ta dem opp igjen når man ikke trenger å gå helt ned i kjelleren for å gjøre det… Den forrige fryseren gikk nedenom jula for to år siden. I år var det pelletskaminen som streika. Det førte til at det var temmelig kaldt nede – men ikke så verst oppe, takket være at årets julegave fra min snille far var varmepumpe 🙂 Og snille pelletskaminreparatøren rykket ut i romjula og fiksa fyren, så nå er det varmt som bare det her.
Det er jeg takknemlig for, og ga ham en julebonus i form av en flaske vin. Mannfolket fikk nemlig en hel kasse fra kultursjefen (en uoffisiell takk fra det offisielle Ringsaker…, som han sa) i forbindelse med årets julekonsert. Denne konsertserien har gått siden 1983, og er årets julegave fra lokale musikere og sangere til bygdefolket – en julepresang mange åpenbart setter stor pris på. 🙂
Det hender jeg sier til mannfolket at hver gang han gjør noe, kommer det i avisen – mens enkelte andre av oss ikke kommer i avisen med mindre noen har noe å klage over. Dette er jo ikke helt sant. Han spiller naturligvis utallige gudstjenester, begravelser og annet uten annet en regulativlønn. Og et og annet hyggelig ord. Det siste betyr mye for de fleste av oss, det er fint å bli satt pris på.
Jeg er også så heldig at jeg har en jobb hvor jeg får mange klemmer og gode ord.
I dag var det endelig ikke kaldere enn at mannfolket og jeg fant ut at det var på tide å bevege litt på julematen og gå en tur. Rett som det var, stoppet en bil rett ved siden av oss på landeveien og sjåføren hoppa ut! Vi tenkte det var noen som skulle spørre etter veien, men mannen kom bort og tok meg i hånden og takket pent for behandlingen på legevakta for noen uker siden. Det tok meg en stund å koble riktig – han så utvilsomt friskere ut i dag, og det var en travel vakt.
Men det var jo veldig koselig gjort.
Det er kanskje et nyttårsforett de fleste av oss (inkludert meg) burde ha – si fra når du er fornøyd, minst like ofte som du klager over noe?

In Freezing Winter Night

Publisert av
Svar

http://www.youtube.com/watch?v=C-kxRUYVjhQ
kaldt er det så sannelig. Juleforberedelsene begynner så smått å gjøre seg gjeldende. I helgen holder Ringsaker kantori sin tradisjonsrike Ni Lesninger – en anglikansk gudstjeneste med lesninger fra skriften og musikalske innslag.
Vi har invitert biskopen annethvert år – for å lese den niende teksten – og både biskop Rose og vår nåværende Solveig Fiske har takket ja. De mellomliggende årene har domprost Ole Elias Holck stilt opp, inntil Ringsaker nå er blitt eget prosti, så i fjor leste prosten vår den niende teksten. Når vi har invitert biskopen har jeg, som foretagendets “precentor” (a propos min Librarything – The Warden, han er også sin kirkes “precentor”- får håpe jeg ikke kommer ut for like mange videreverdigheter) også syntes det var hyggelig å invitere til llitt bespisning etter endt dyst. Jeg blogga litt om “presteinvasjon” for to år siden. Biskop Solveig viste seg i alle fall å være en særdeles trivelig dame, som attpå til etterlot seg en pakke med hjemmelagde kokosmakroner. 🙂 I år blir det ikke så mange prester – og jeg tenker å servere Mulligatawny – det var en god suppe, som varmer like godt nå som den gjorde i januar, tenker jeg. Får se om det blir noen matblogging. Må ha noe dessert eller kake også. Ostekaken jeg serverte sist er jo god – men andre forslag mottas med takk.

Hvorfor blogge? Og litt novemberstemning..

Publisert av
5

Som ihuga blogger siden 1999 (dvs. det startet som en enkel nettdagbok i Word uten mulighet for kommentarer), skjønner jeg ikke hvorfor ikke alle gjør det. Det blir da også bare fler og fler som gripes av basillen.

Min første nettdagbok handlet først og fremst om hagen, og en slik dagboksoversikt viste seg jo nokså snart å være helt uvurderlig. (hva het nå den igjen, hvor kjøpte jeg den mon tro.. og hvor i HULESTE planta jeg det der?) Alt sånt (eller i alle fall mye av det) fant jeg jo igjen i hagedagboka! Og når jeg i tillegg fikk epost fra folk som leste skriveriene mine fra tid til annen, ble jeg jo overlykkelig 🙂

Via hagedagbøkene på hagegalforumet, blogspot og wordpress.com, har skrivekløen fulgt meg over til wordpress på eget domene. Og med økt skrivekløe følger mange flere temaer. Jeg skriver om løst og fast, det jeg er opptatt av både på hjemmebane og blant det som skjer i tiden. Dette gjør kanskje bloggen mindre interessant for andre, men MYE bedre for meg. Jeg kan bla tilbake og se hva jeg drev med på et bestemt tidspunkt. Her om dagen lurte min datter på hvor gammal Tuselatten egentlig var – gjett hvor svaret var å finne? 🙂 Det gjelder bare å holde en viss orden på kategoriene, så er det jo ikke vanskelig å finne igjen hva jeg skrev om hvilket tema. I flere år har jeg gremmet meg over at jeg ikke er flinkere til å holde orden på biblioteket mitt. Nå har jeg lagt inn Library Ting på bloggen, foreløpig med en bok, så får vi se. Det sier seg selv at jeg ikke legger inn alt jeg har lest gjennom 50 år, men det jeg leser heretter kan det kanskje bli en råd med? Foreløpig ligger den en bok der, så får vi se om jeg klarer å legge inn noen tanker om den og om Jane Austen på Librarything.

Det er også så genialt at man kan gradere sine innlegg dersom man skriver om andre enn seg selv, eller skriver ting om seg selv som ikke alle nødvendigvis har noe med. Man kan legge på et passord som man velger hvem som skal få –  eller man kan legge ut ting som kun er synlige for en selv (eller den som har adminpassordet til bloggen).  Jeg tenker at når jeg i sin tid er senil eller død, så er atagelig et slikt dokument fint å ha for familien også?

Blogging er jo også ganske mye mer sosialt enn å skrive en dagbok for egen skrivebordskuff. Jeg koser meg med å lese et utvalg av andres blogger, forsøker å kommentere litt i rykk og napp hos andre – og surfer stundom mer tilfeldig rundt på nettet og kommer av og til over noen perler hos helt ukjente bloggere også.

Memer og denslags farsotter som av og til svirrer rundt  i bloggosfæren har jeg et litt blandet forhold til, men denne hos Abre må jeg bare knabbe og sende videre. Den ga meg en god latter i novembermørket. (Med det samme du er inne hos Abre, les hans siste post : En Teknisk Justering, eller les i det hele tatt bloggen hans ) Her jeg ligger i senga og pleier snørr og feber, passer det meg usedvanlig godt å tenke over hva jeg virkelig ikke kan fordra:

1. Å vaske og rydde. Uansett hvor bra jobb du gjør blir det rotete og møkkete igjen like fort.

2.Støyforurensning. “Muzak” er noe av det verste jeg vet, å gå på shopping før jul, når alle julesanger radbrekkes i bakgrunnen er forferdelig. Også god musikk er plagsom når man egentlig er opptatt med noe helt annet og ikke hører etter. Mannfolket og jeg er ofte uenige om dette. Han mener jeg er ukultivert som slår av musikken hans, jeg mener selv Beethoven er bortkastet og plagsomt når man egentlig forsøker å konsentrere seg om noe annet.

3.Disneyland. Har sjelden fått mer aversjon og avsmak for hele konseptet “fornøyelsespark” enn etter et besøk på EuroDisney. Heldigvis har jeg et godt forhold til gode, gamle Tivoli.

4. Nattvakter. Dette blir bare verre for hvert år som går. Men jeg må vel pent holde ut noen år til. Selve jobben er jo ok, med mindre det dreier seg om å lappe sammen fulle folk som insisterer på å jodle og snøvle under hele seansen.., men jeg foretrekker å jobbe om dagen.

5. Tannlegen. Say no more. Men alternativet er verre.

6. Regnskaper. Heldigvis har jeg “folk til sånt”

7. Intriger og baksnakking. Ikke bare er det dårlig gjort, men det går som regel også utover helt uskyldige. Har man noe å klage på – si det til den det gjelder. Eller sjefen h*n*s hvis det må til.

8. Lurte litt på om jeg også skulle inkludere vinteren. Men tror jeg går for: fryse om vinteren. Vinteren i seg selv kan være vakker, januarlyset er helt spesielt, det er mye kos man kan finne på inne, og det er godt med en hagepause. Men å stå opp og fryse er IKKE godt.

Sender den videre til de av mine eventuelle lesere som eventuelt måtte føle seg litt grinete i dag!

Og jeg tror jeg legger til punkt 9: Selgere.
For noen uker siden hadde vi en fyr på døra som skulle selge oss ny kabel fra Telenor/CanalDigital. De legger ned nye kabler og er avhengig av et visst antall husstander for å få det til. Et kjapt regnestykke viste at vi ville få minst like mange tv kanaler og MYE mer stabilt og kjapt bredbånd med ny kabel, og til samme pris som før. Som introduksjonstilbud skulle de stå for alt som het montering og evt nytt utstyr det var behov for. Høres logisk ut, ikke sant – nåværende telekabler er fra femtitallet, og et strålende tilbud. Jeg innvendte at grunnen til at vi gikk over fra kabelTV til parabol er at den kabelen de la tvers over hagen (som vi selv måtte grave ned) ble gravd 10 cm ned fordi det er laaaaangt – og tvers over plen/bed gudvethva. Så jeg grov den over et par ganger pr sesong med jordfreseren – med forutsigbare konsekvenser for signalkvaliteten. Dette sa jeg selvsagt til selgeren – men ble avfeid med: Dette er ikke noe problem, nå kommer vi og graver ned kabelen, du får bare si fra hvor du vil ha den.  Og dette var ingen misforståelse – det var noe jeg presiserte flere ganger. Og gikk til slutt med på å skrive under – på denne krystallklare betingelse.  Ukene gikk, og i dag kom endelig en montør. Det er innpå meteren med tele i bakken nå…

Montøren ristet på hodet da han fikk høre hva selgeren hadde sagt, og sa at det er kunden selv som har ansvaret for å grave ned kabelen på egen eiendom. Dessuten var det tele i bakken. Dessuten var uttaket på andre siden av veien, så dette blir vanskelig…

Konsert eller noe lignende?

Publisert av
Svar

Cantarelle har lovet å holde en konsert/tilstelning på en av kommunens institusjoner – og valget falt på Brøttum BA. Begrunnelsen fra kommunen var at denne delen av kommunen får altfor lite kultur formidlet fra den “kulturelle spaserstokken” i forhold til andre institusjoner i kommunen. De har i alle fall fått et fantastisk flott bygg – jeg har ikke vært der siden ombyggingen – det er ni år siden jeg avviklet min praksis på Brøttum. Så dette var litt spesielt for meg, jeg så jo igjen en del tidligere pasienter 🙂
Vi øvde i “kapellet”, et fint rom innredet for båreandakter – med god plass og elektronisk instrument.
Så gikk vi opp i kantina, hvor beboere og folk i nærområdet hadde samlet seg. Vi satset på et litt blandet program og framførte først en kirkelig bolk, med et par instrumentalinnslag, samme sangprogram som vi framførte i kirka sist søndag, noen felles salmer – og deretter kaffe. Etter pause hadde vi et litt mer løssluppent program – med sanger som hovedsaklig handlet om dyr: Pål sine høner, Kulokk, Bæ bæ lille lam, Katteduetten. Et par velkjente allsanger (og vi var sannelig imponerte over hvordan folk sang – de lærte nok mer sang på skolen for 60+ år siden….). Vi hadde egentlig gjort en avtale med soknepresten på Brøttum – Siri Sunde – men hun måtte reise vekk formedelst familiært dødsfall – så vi måtte klare oss uten hennes medvirkning. Dette skulle jo ikke være noen andakt, men vi hadde tenkt oss et lite lesestykke. Jeg plukket fram Selma Lagerløfs “Legenden om julerosen”. Det er en meget vakker historie – om enn litt lang. Jeg kuttet så mye jeg kunne, men den var kanskje fortsatt litt i overkant. Her er en dansk versjon brukt i en gudstjeneste.
Den kunne kanskje med fordel vært brutt opp av noe musikk – mannfolket tenkte i alle fall tanken etter inspirasjon av Hovlands: Den vakreste rosen.
Jeg håper han plukker opp denne inspirasjonen 🙂 Historien er en allegori – den handler vel ikke egentlig om jul, selv om de viktigste hendelsene i historien foregår på julenatten. Den handler vel om “the human condition” sånn i det store og hele?
Jeg lånte boka på biblioteket i dag – takk for god og rask service. Lån den du og, hvis du ikke kjenner historien.

Hjemme igjen

Publisert av
1

Har fått supplert med noen bilder, og ikke minst videosnutter av det fantastiske “Bridge Band”.
Praha er en vakker og interessant by som jeg håper å få vende tilbake til. Noe av det som slo oss var hvor fantastisk velholdt, velstelt og vakkert alt var. Alle husene hadde sin farge, fasade og særpreg, ofte fantasifulle detaljer – åpenbart gamle – pietetsfullt bevart.

Da jeg kom hjem i kveld, ringte jeg min kjære far og fortalte at vi var vel hjemme, og pratet litt om Praha. Han fortalte at han har vært der to ganger. Første gangen på syttitallet – i jobbsammenheng. Det var noe av det gråeste, skitneste og stussligste stedet han hadde sett, sa han! Hotellet de bodde på skulle være et av byens beste, likevel var det lite eller ingenting som fungerte, fasaden var trist og neonskiltet med hotellnavnet fungerte ca 30 %.

Her har det åpenbart skjedd noe. Intet mindre enn en nasjonal dugnad av dimensjoner?
Dette fikk meg til å reflektere litt over generasjoners perspektiv. Mine foreldre har opplevd krigen – riktignok som barn. Da jeg var liten syntes jeg de voksne og eldres prat om alt som skjedde under krigen og hvor glade vi barn kunne være for at vi ikke hadde opplevd noe sånt var noe slitsomt og irriterende. Ettersom tiden gikk har interessen for hva som skjedde da sunket og steget igjen, og historien skrives på nytt. De siste par årene har jo sett et sterkt oppsving i bøker, filmer og historier om krigen både i Norge og andre steder – selv om de siste som faktisk sloss i den krigen nå er i ferd med å dø.

Jeg husker bilturer i Europa som tenåring – hvor Østeuropa var et avstengt område som man selvsagt ikke verken besøkte eller forholdt seg til på noen måte. Jeg husker TV-bildene fra Praha-våren, selv om jeg ikke var så særlig gammel da, og historien om Jan Palach.På vår Segway-rundtur i Praha hadde vi en guide som var 24 år, dvs født 1986 (og studerte organisasjon og ledelse ;-), tidligere arkitektur – “this is my part time job”). Med andre ord, hun husker ikke kommuniststaten, men har sikkert fått tutet ørene fulle av sine foreldre og andre voksne i oppveksten. Ingen forkleinelse for henne – hun var både kunnskapsrik, dyktig og hyggelig, og snakket et utmerket engelsk.
Men man trenger kanskje flere generasjoner for perspektiv?

Stigning…

Publisert av
4

Dette er siste dag av en fantastisk ferie- i morgen rekker vi ikke stort. Vi brukte formiddagen til å rusle opp til Praha-borgen, man kan jo ikke forlate byen uten å ha sett den. På veien opp tittet vi også på St. Nicolaus-kirken på denne siden av elva. En fantastisk barokk-kirke hvor ornamenter og malerier stod i kø. Etter en bedagelig, om enn ganske bratt spasertur, var vi oppe på borgen akkurat i tide til å få med oss vaktskiftet med fanfarer og det hele. Været var fortsatt aldeles nydelig, så vi satset først på en spasertur gjennom de kongelige hager. De var flotte, men vil nok være enda flottere til våren, det var massevis av vårblomstrende trær og busker, samt oppspadde bed hvor det antagelig er plantet (eller snart vil bli plantet) vårløk. Vi så det praktfulle gamle orangeriet – og det moderne drivhuset som er bygd på initiativ av presidentfruen Olga Havel. Deretter så vi på den flotte St. Vituskatedralen – et gotisk mesterverk. Det var jo nokså mye annet det var mulig å se på her oppe også, men det er fint å ha noe til gode også? Vi begynte å bli småsultne, og tenkte å rusle ned gjennom “Det gyldne smuget”. Dette var imidlertid stengt for restaureringsarbeider – nok en grunn til en ny tur. Vi kom likevel ned, og lette opp restauranten U Zlaté Studne. (Som mannfolket mente måtte bety “Til den late student”, men det betyr Ved den gyldne kilde, hehe) Denne ligger på toppen av et fint hotell, har anbefaling i Michelin-guiden, og følgelig et nesten norsk prisnivå… Men det var verd både pengene og turen opp til femte etasje. Her satt vi like oppunder borgen, høyt over Prahas hustak og nøt solen og utsikten på terrassen. Lunsjmenyen var ikke stor, men aldeles nydelig og servicen upåklagelig.

Kan anbefales. Mannfolket spiste schnitzel av noe slag, jeg gikk for den mer internasjonale Caesar Salad, som var aldeles perfekt. Før bestillingen kom på bordet, fikk vi en liten smak av røkt kjøtt, med mørk saus og en fruktbit, samt to typer brød. Ikke noe av dette dukket opp som overraskelser på regningen, slik vi er blitt advart mot at det ofte gjør på restauranter her i landet. For det hele, med 3 øl og to kaffe, betalte vi ca 400 norske kroner, og bare utsikten var jo verd det 😀
Men nok matprat… På veien ned handlet vi litt gaver til folk hjemme, og tok det ellers med ro i påvente av kveldens konsert med Tsjekkisk filharmonisk orkester. Dette må sies å være turens desiderte høydepunkt. Fantastisk sal: Rudolfinuum. Fantastisk dirigent: Marin Alsop, en dame jeg aldri har hørt om, men det har jeg en følelse av at jeg burde ha? Maken til dirgent har jeg sjelden sett – det er sjelden jeg blir sittende og glo fascinert på dirigenten når jeg er på konsert, men det gjorde jeg her- uten at jeg fant det forstyrrende på noe vis, det var ikke det at hun gjorde vesen av seg selv. Fantastisk solist: Rustem Hayrourinoff, som jeg heller ikke har hørt om. Jeg tenkte det skyldtes at jeg syntes mannen så ut som den rene tenåring, men når jeg ser på nett at han er professor ved The Royal Academy of Music i London, så burde jeg vel muligens ha hørt om ham også?
Heldigvis hadde jeg da i det minste hørt om Beethoven og Shostakovitch. Programmet bestod av Leonore III i C dur opus 72 og pianokonsert nr 5, begge av Beethoven. Etter pause fulgte Shostakovitch’ 5. Symfoni – som jeg ikke har hørt på år og dag.
Shostakovitch hadde ikke noe lett liv. I 1936 ble han fordømt av kommunistpartiet, og noen av Stalins verste forfølgelser startet. 5. symfoni ble uroppført i november 1937, og det sies at publikum gråt og applauderte i en halvtime ved urframføringen. Merkelig nok ble verket også rost av kommunistpartiet, som uttalte at vårt publikum gleder seg over alt som er rent, klart og fylt av glede og optimisme. Gleden er truet fram, sa komponisten seinere, og man må vel være bra inndoktrinert for ikke å høre akkurat det i denne avslutningen? Men man hører antagelig det man vil høre, og når man sitter med “fasiten” i programmet er det jo ikke noe problem. Storslagen musikk – og framføring som gjorde ære på den.

Og som ikke det skulle være nok, så var vår nye yndlingsrestaurant Tri Stoleti ikke stengt da vi rusla forbi, så vi fikk satt til livs nok et deillig måltid før vi la oss. Jeg bare gjentar: Er du i Praha, spis her! Og få med deg potetsuppen.

Nå er det dessverre slutt for denne gang, men jeg sier som Schwarzenegger: I’ll be back.

Det ER mulig…

Publisert av
3

En rolig dag i Praha. Været er like fint. Etter frokost tok gikk vi bare rundt for å glane og shoppe litt. Denne byen er ett av de stedene i verden hvor man faktisk ikke trenger å GJØRE noe for å ha det kjekt. Arkitekturen her er noe helt for seg selv som jeg ikke har sett maken til noe som helst sted. Hele byen burde stått på Unescos liste – ikke bare det stygge kommunistshoppingsenteret. Her er en salig blanding av arkitektoniske stilarter – til og med kubustisk – som visstnok forekommer utelukkende her. Man trenger bare å løfte blikket for å ha noe interessant å se på. Utsmykking, farger, stilarter – det er nok å se på. Og blir man lei av å se på hus, så kan man jo se på folk- her er det turister fra alle verdenshjørner. Og er man utstyrt med et bedre shoppinggen enn meg, og dessuten har evnen til å planlegge litt – vil jeg tro at en norsk gjennomsnittsfamilie ville spare inn hele utlegget for turen og vel så det ved å legge julegaveshoppingen til en weekend i Praha. Vi er ikke store shoppere, så da lunsjtiden innfant seg, befant vi oss igjen foran rådhuset og det astronomiske uret. Dette er virkelig en imponerende innretning, det er ikke rart det står horder av turister klare med kamera her hver time. Noen av timene har  de også en tårnblåser – som blåser en trompetfanfare fra tårnet når alle apostlene har passert. Jeg skjønte ikke helt dette uret, og skal google noe info om det når jeg kommer hjem. Kunne selvsagt ikke plassere alle apostlene heller – selv om det var opplagt at Peter kom først – med nøkkelen.

Sultne var vi og, og begikk den feil å sette oss på restauranten rett overfor det selvsamme uret. Dette må jo nødvendigvis være en av byens dyreste adresser – og vi antok derfor at maten sikkert måtte være bra. Men så feil kan man ta. Bønnesuppen var ok, men ikke særlig varm. Siden dette etter eget utsagn var en biffrestaurant, bestilte jeg cheeseburger fra lunsjtilbudet. Burgeren var intetsigende, brødet og chipsen industriframstilt og osten svett. Legg til en dash thousand island og noen halvvisne  salatblader – jeg sendte ut igjen det meste. Hva ER det med folk her i landet? Liker de ikke mat?

Etter lunsj og en liten siesta på rommet, tok vi taubanen opp til høyden bak hotellet. Det var morsomt – godt utsyn på veien opp, og  til dels også på veien ned (til fots), selv om hele åssiden er bevokst med masse løvtrær. På toppen var det også en liten rosehage, som fortsatt stod i full blomst. Dette var åpenbart et yndet turområde – masse folk var ute og gikk. Og bikkjer. Her i landet går ingen hunder i bånd (bortsett fra en Doberman vi møtte med munnkurv OG bånd), men de tripper fornemt rundt, plager ingen og er åpenbart godt oppdratte. Vi klatret ikke opp i kopien av Eiffeltårnet  som finnes her – men det var det mange andre som gjorde. Vi nøt høstsola og en fin tur- skal prøve å få på noen bilder av dette også – og utsikten – dersom noen av dem blir bra.

Før middag ble det nok en spasertur – klok av skade konsulterte vi tripadvisor.com igjen – og valgte å spise hos Artisan – som ligger på andreplass når det  gjelder populære spisesteder i Praha. Også dette stedet ligger litt unna hovedturiststrømmen, men var ikke vanskelig å finne. Lokalet var fint, dempet belysning, brune og rosa farger. Vi ble ønsket velkommen og vist til et bord bakerst i lokalet. Kelneren var gresk, maten italienskinspirert – og igjen: Helt nydelig. Så det ER mulig 🙂 Det er nok flere enn meg som leser tripadvisor også – det var mange turister på bordene rundt oss – og de har nok ikke dumpet over stedet ved en tilfeldighet. Prisene var absolutt ikke høyere enn der vi fikk servert gatekjøkkenkvalitet av en sur fyr før i dag heller…

Nå tar vi en tidlig kveld. I morgen blir det nok en lang dag. Vi planlegger å spasere til borgen for å se på St Vituskatedralen, hagen og muligens noe annet? Om kvelden har vi bestilt konsertbilletter og gleder oss til det.

Mannfolket spiste blåskjell til forretttt, jeg spiste røkelaks på toast med noe chili/søtt garnityr. Det het noen fancy italiensk som jeg ikke husker, men var kjempegodt. Deretter hadde jeg lyst på alle hovedrettene – ikke minst stedets burger som hevn for fiaskoen tidligere på dagen, men det endte med at mannfolket spiste denne, mens jeg valgte ravioli med anderagout. Begge deler var kjempegodt (jeg fikk smake på burgeren, og det var noget HELT annet ja…)

Traving, paradokser, overraskelse og en tragisk slutt

Publisert av
5

Tirsdagen opprant med strålende vær. Noe kaldt fra morgenen av, men utover dagen ble det riktig så levelig temperatur. Vi spiste frokost rimelig tidlig- frokosten er også bra og bidro slett ikke til å trekke ned det gode inntrykket av hotellet. Etter frokost ruslet vi igjen over Karlsbroen og rakk fram til rådhuset akkurat i det klokka slo ti – så vi fikk se apostlene komme fram. Et fantastisk ur, og med rette berømt. Jeg spurte guiden i går om Praha slapp helt unna bomber under krigen (det kan jo virke sånn – ellers ville vel all den vidunderlige arkitekturen her være erstattete med grå kommunistblokker…). Svaret var – nesten. Og hun viste meg at egentlig er det jo bare halve rådhuset igjen – og det står slik den dag i dag. Tenk om de hadde ødelagt det astronomiske uret!


Vi ruslet videre rundt, og hadde noen små ærender å gjøre, mannfolket trengte nytt belte og jeg trengte noen strømpebukser. Dette fikk vi i en bygning som i følge gårsdagens utmerkede guide er kommet på Unescos verdensarvliste – som et typisk eksempel på kommunistisk byggeskikk. Hun fortalte videre at dette hadde vært partiets hovedkvarter under kommunist-tida. En diger, kasselignende bygning i betong. Nå er det shoppingsenter. De gamle aparatchikene snur seg sikkert i sine sarkofager.
Vi fikk i alle fall kjøpt det vi trengte, og satte deretter kursen for det jødiske kvartalet. Denne bydelen er et paradoks i seg selv. Tidligere nærmest et slumområde, og hjem for Prahas mange jøder. Det er flere synagoger i området, som alle nå er overtatt av turistbransjen. Strøket er fullstendig renovert og regnes blant Prahas fineste. Den første synagogen vi besøkte var fullstendig tom. Kun skjelettet stod igjen og på de hvitkalkede veggene var det skrevet inn navnet på alle Tsjekkiske jøder som ble drept under krigen. Det var tett i tett med navn fra golv til tak i hele synagogen og to gallerier. Deretter kom vi ut på den jødiske kirkegården. Dette er et merkelig sted. Jøder hadde bare lov til å begrave sine døde på dette lille området i mange hundre år- så likene ble lagt lagvis og gravstøttene står tett i tett. De mange likene har ført til at bakken her er flere meter høyere enn terrenget rundt. Det var ikke lov å ta bilder her, men jeg tok sjansen likevel:

Til slutt så vi enda en synagoge – som hadde mer preg av museum. Torah-ruller, lysestaker, bønnebøker og andre gjenstander med forklaring på hvilken rolle de spilte ved jødenes forskjellige helligdager var interessant å se. En annen del av bygningen var viet barnetegninger fra Teresienstadt. De voksne som var internert der forsøkte i det lengste å skjerme barna og gi dem en så normal hverdag som mulig. Blant annet ved å drive en skole. En av de kvinnene som underviste der tok vare på flere tusen av de tegningene barna lagde. Hjerteskjærende.
I likhet med kommunisthuset som er blit shoppingsenter, er denne jødiske bydelen også et paradoks. Det er svært få jøder i Praha i dag – det hele er overtatt av turistindustrien slik at glanere som oss kan betale penger for å se på denne tragiske delen av historen. Vi får håpe noen lærer noe.
Etter dette var vi ganske slitne av både traving og inntrykk. Været hadde gått fra neglesprett-klart til nesten sommerlig siden vi gikk ut i morges – og vi gikk for en lett lunsj på en uteservering like ved hotellet. Der var det godt å sitte – prisene var forholdsvis stive, og maten fortsatt ikke noe å skrive hjem om, men absolutt spiselig. Skulle bare mangle.
Deretter tok vi en siesta på rommet. Såre bein trenger noen hvilepauser. Vi hadde operabilletter til kvelden, og tenkte også å få i oss noe mat før den tid. I følge vår stadig utmerkede guide går tsjekkerne tidlig til sengs – så vi regnet ikke med at det ble mat å få etter at forestillingen var ferdig.
Vi hadde enda ikke helt forsont oss med tanken på at en så stor by som dette ikke skulle klare å hoste opp noe god mat – så vi forsøkte oss på en restaurant som har fått svært mye god omtale på tripadvisor.com (det hadde forsåvidt også gårsdagens restaurant med skarprettergulasjen, så forhåpningene var ikke overdrevne). Vi tuslett inn på Tri Stoleti – en ganske stor restaurant hvor det kun var 2 andre bord besatt. Det var antagelig litt tidlig for middag – vi lot oss ikke avskrekke.  

Lokalet var fint, stille og rolig i en liten sidegate – kun lyden av et springvann inne i lokalet og ganske svak bakgrunnsmusikk var å høre. Betjeningen var proff, høflig og stillfarende. Og tro det eller ei: maten var KJEMPEGOD! Først spiste vi begge Kulajda. Dette er en tsjekkisk potetsuppe med kantareller og egg.  Om jeg skal være riktig kritisk  og ekkel så vil jeg si at jeg var ikke overbegeistret for at det lå et stekt egg og fløt oppi suppa mi, i suppe er det bedre med kokt egg- eventuelt porsjert. Men lell da gut, suppa var nydelig og det var rikelig med søte små kantareller oppi der.  

Deretter hadde mannfolket valgt villsvingryte med nypesaus (!), mens jeg bestilte andebryst med bacon, rødbeter, pinjekjerner og potetmos. Villsvinet kan jeg av gode grunner ikke uttale meg om, men mannfolket satte det til livs og sa det var veldig godt. Anda var perfekt. Mør, akkurat passe stekt. Tilbehøret er jo åpenbart klassisk tsjekkisk, (muligens med unntak av pinjekjernene?) – og aldeles nydelig. Rødbetene var kokt i noe sursøtt som passet akkurat, pinjekjernene kledde dette og potetmosen var hjemmelaget. Nammenam! Om du er i Praha – spis her! Rødvinen – som vi overlot til kelnerdamen å plukke ut – var også helt nydelig.  

(Nå bør jeg muligens også si noe om at vi spiste på restauranten i hotellet i går kveld. Kylling til meg og grillspyd til mannfolket. Begge deler også helt ok. Nydelig stekt, ingen usmak – men litt kjedelig. Og nesten ingen grønnsaker. )  

Deretter var vi stappmette og absolutt klare for en liten spasertur slik at maten skulle synke før operaforestillingen. Den foregikk i Národní divadlo, som visstnok betyr noe i retning av nasjonalteateret. Det er visstnok folkets stolthet og et slags symbol for nasjonen. Bygd for en stor del for  innsamlede midler, for å skape en egen tsjekkisk kulturell  identitet i et forsøk på kvitte seg med den tyske dominansen. Ikke før var det bygd, så brant det ned. Konspirasjonsteoriene florerte, men tsjekkerne gjøv på igen og bygde det opp igjen – og nå står bygget der i all sin prakt fremdeles – til glede for både innfødte og turister. Det har riktignok fått en pendant (hvor billettkontoret og diverse annet ligger) som vår guide uten å nøle utnevnte til Prahas styggeste bygg i går (og vi gir henne rett, det ser ut som skitten bobleplast). Operaen var praktfull – både bygningen og framføringen. Salen var så godt som fullsatt av folk i alle aldre og antrekk 🙂 Og Aida er en perle av en opera.  Solistene var gode, koret var kjempefint – særlig kara- og helhetsinntrykket var en fryd. Jeg satt riktignok igjen med mest sympati for Amneris – og ikke Aida da teppet falt.  Men det kan jo ha mange grunner 😉  

Jeg tok en del skumringsbilder på vei til operaen i kveld, de ligger på mobilen, for jeg hadde glemt å ta minnekortet ut av pcn. Har også en liten video av “The Bridge Band” som jeg skal prøve å få lagt ut etterhvert. Dette var en gjeng med godt voksne karer som spilte jazz på Karlsbroen ved middagstider i dag. De var jo helt ubetalelige og veldig gode 😀 Komplett med vaskebrett, visp og trakt til sangeren (ikke noe elektronisk forsterkerutstyr der nei…)

Dette er to forskjellige dager. Legg merke til at besetningen er litt forskjellig. Og sjekk trompeteren med sneipen…