Skifter du dekk?

Legger du om dekkene selv?
Jeg må tilstå at jeg har hatt et litt ambivalent forhold til dette opp gjennom årene. Jeg lærte meg det, da jeg fikk min første bil i 1979 – men jeg har ikke alltid gjort det selv. Særlig ikke da jeg hadde en diger Ford E350 – den var bare altfor diger, og dekkene klarte jeg ikke å rikke på, så tunge var de.
Og min far har til dels kommet settende og påpekt at dette ikke er kvinnfolkarbeid – og har det vært en sur kveld i oktober/november og holkeføre varslet neste dag – så har jeg ikke protestert… Men nå har han passert de 80, og har kaskje tenkt at klarer jeg det ikke selv nå, så får jeg betale noen andre for å gjøre det. Det er selvsagt også greit – men – det ER ikke vanskelig. Jeg hører noen medsøstre si at de er redde for at de ikke skal klare å skru fast hjulet hardt nok, men jenter: det er tull.
Og en nydelig oktoberettermiddag som i dag, så er det jo helt greit med en liten hjuljobb. Du trenger en jekk:

image

Denne har jeg kjøpt hos n’Clas for ca 100 kr. Før det hadde jeg en maken som jeg hadde kjøpt på Europris. Den døde etter 2 1/2 år, men den var jo likevel verd penga. Dette er en hydraulisk jekk, mye mer praktisk og lettvinn enn det spetakkelet som gjerne følger med bilen. Selv om det er greit å kunne bruke den også i nødsfall.

Og en hjulvinne, eller et hjulkryss:
image

Begynn med å løsne hjulmutrene. Ikke skru dem helt av, bare løsne. Righty-tighty, lefty-loosey, enkelt og greit.
Når mutrene er så løse at det er greit å skru videre med håndmakt, jekk opp bilen (husk håndbrekket), til det er noen cm klaring under hjulet. Skru løs. Fjern hjulet, sjekk hjulbrønnen for rust og sånn. Sett på nytt hjul, skru til mutrene i diagonal rekkefølge (jeg har fem og skrur 1-3 -5-2-4). Jekk forsiktig ned, og trekk mutrene til. Clas, Biltema og sånn har også muttertrekkere til en rimelig penge, men jeg innbiller meg at et gjennomsnittlig kvinnfolk på 50-70 kg er akkurat passelig dreiemoment, og tråkker litt på hjulvinna. Det holder, det er ikke nødvendig å stramme til så du ødelegger gjengene.

Hele greia tar 20 minutter, og du verden så flink og selvhjulpen man føler seg.
Men jeg håper ikke det blir glatt på leeeeenge ennå. Vinterdekkene mine er heldigvis piggfrie. Og siden jeg har passert de 50, satser jeg heller på å kunne det selv, enn å måtte blafre med øyevippene om jeg skulle punktere på veien. (Jeg er medlem av NAF også, da – det anbefales, for verre ting enn punktering).

GPS er ikke alltid redningen–eller vellykket sopptur i dag og :-)

Gikk en sopptur alene i dag. Hadde en svært dårlig natt, og våkna med tidenes hodepine. Etter noen timers søvn på morgenkvisten, tenkte jeg at frisk luft og fysisk aktivitet må være tingen. Kjørte til et område i nærheten hvor jeg vet det er mye sopp, med kurv, kniv, mobiltelefon og pågangsmot.

Fant først bakveien til et soppsted vi har fra før – slipper å gå gjennom garden til noen. Bra. Men da jeg kom til et av fjorårets kantarellsteder, ble jeg en smule forbanna. En god del sopp var for gammel – min feil, skulle vært der for en uke siden. Men en god del sopp var også sparket løs og slengt utover. Hør, vennen min: hvis du er ute og trener og ikke liker/er interessert i/skjønner deg på sopp – la den stå? Jeg kan skjønne at du kan komme til å tråkke på en som står midt i stien – men sparke til en hel klynge som står godt til siden for stien og ikke gjør noen fortred? Skal tilgi deg om du er ei ku – men det er ikke dyr i dette området, og kua ville hatt vett til å spise kantarellene. Så en annen gang – ikke gjør det. Jeg kommer ikke og sparker middagen din veggimellom, gjør jeg vel? Og du ville ikke likt det noe særlig om jeg gjorde det.

Men det var da en god del igjen, på litt mer ubesparkelige steder, så jeg planlegger Kulajda til middag i dag. nammenammm.

Deretter gikk jeg inn i et for meg ukjent område. Tassa et godt stykke – og fant ganske mange Steinsopp. Dette er visstnok i europeisk sammenheng den aller mest ettertraktede soppen. Jeg har ikke helt blitt kjent med denne, for den er som regel markspist – noe som fører til at jeg får lite av den i kurven, og den havner som regel i poser med “skogsopp” og brukes til saus på vinterens steker. Men nå har jeg mange. Forslag til hva man kan bruke steinsoppen til sånn helt for seg selv? Jeg lagde risotto med steinsopp her om dagen – det var godt…

Det var også rikelig med piggsopp. Særlig de gulrøde. Dette er en av mine absolutte favoritter. Den er veldig god og det er som regel ganske mye av den her omkring – så sant det ikke er et helt elendig soppår.

Men etter at jeg hadde gått ganske langt, kom jeg over et nytt område med kantareller (det var da jeg ringte mannfolket og forevarslet Kulajda…). Jeg plukket og plukket – og ikke før hadde jeg avsluttet telefonsamtalen, så så jeg at det faktisk også stod en klynge med godt utviklede traktkantareller i kanten av stien. De måtte i kurven selvsagt – og DER! litt oppi bakken under lyngen fant jeg nok et sted med Svart trompetsopp! Hurra!

Men om jeg finner igjen dette stedet en annen gang, er en annen sak. Da jeg skulle hjem, forsøkte jeg først en egenoppfunnet snarvei – og havna til knes i gjørme. Deretter tok jeg fram mobilen og Google Maps.

Det burde jeg ikke gjort. Satelitten klarte nok ikke å peile meg helt riktig, og sendte meg i feil retning. Og dumme meg stolte mer på teknikken enn på egen intuisjon og stedsans. Det ble noen kilometer i feil retning…. men trim er sunt sies det. Får få med mannfolket og gå tilbake til stedet ganske snart. Jeg merker at selv om jeg er rimelig flink til å lese kart, så har jeg en typisk kvinnelig stedsans – jeg kjenner igjen smådetaljer, sopp, planter og bær som jeg vet jeg har gått forbi før. I tillegg til at jeg faktisk kjente på meg at retningen var feil – selv om GPS’en sa noe annet Smilefjes

 

Her er stedet – men jeg sier ikke hvor det befinner seg Smilefjes som blunker

traktkantarellstedet

Morten Korch

image
Hadde en perfekt, ny rose i dag da jeg kom hjem. Jeg dedikerer denne til min nabo som ble stedt til hvile i dag – og på grunn av dette ble min arbeidsdag kortere enn vanlig. Hun ville fylt 90 i år, så hun fikk et langt liv. En klok og interessant dame, som slett ikke hadde noe lett liv. Hun var også svært glad i hagen sin.
Fred med hennes minne.

En terrorist er en terrorist er en terrorist…

Jeg fikk rett i det jeg skrev i mitt forrige innlegg – dette var en høyreekstremist. Det er ingen glede i å få rett om noe som helst i denne sammenhengen – dette er bare tragisk uansett. Men tross alt er det bra at vi kan stå sammen om å ta avstand fra en slik avskyelig handling, og slippe en vanskelig og uhåndterlig debatt om innvandrere på toppen av det hele.

Som jeg har skrevet her og der. Det var opptil flere “islamistiske grupper” som spratt fram og påtok seg “ansvaret” for disse terroranslagene. Som en kommentator fra BBC sa: “Various idiots come out of the woodwork as usual. They are not at all credible”.

Jeg håper de sitter igjen med vondt i magen i forhold til at de har påtatt seg ansvaret for handlingene til en islamfiendtlig rasist. Det viser i min bok med all ønskelig tydelighet at en terrorist er en terrorist er en terrorist. Uansett om slike grusomme handlinger begås av jihadgrupper eller ariske riddere er de avskyelige, og det har vi nå fått merke til gagns.

Noen hatgrupper er lansert på Facebook og andre steder, men i det store og hele har folk i Norge så langt taklet denne grusomme hendelsen med verdighet, kjærlighet og omsorg. Ullevål blir nedrent av folk som vil gi blod. Folk står i kø for å melde seg som frivillige på Sundvollen eller delta i søket etter de siste savnede.

All ære også til statsministeren og de andre involverte i regjeringen, kongehuset, politiet og andre som har frontet dette i media så langt. Kanskje spesielt til AUF-leder Eskil Pedersen som selv ble beskutt og tok omsorg for de evakuerte fra Utøya. Media har også stort sett oppført seg pent i denne saken, selv om mange som lå i dekning og desperat gjemte seg for drapsmannen opplevde å bli oppringt av media, med den fare det medførte – og media var der i helikoptere før politiet kom til stedet. Det sier vel noe om hvor ressursene er i dette landet. Politikammeret som fikk meldingen om skytingen hadde en patrulje – dvs. to personer – tilgjengelig. Neppe noen båt.  Likevel har de fått en del pes for at det gikk “altfor lang” tid før politiet var på stedet. Det viser seg at det gikk en time, og at beredskapstroppen var der samtidig som de lokale. Mer kan man neppe forlange.

Nå leter vi alle etter forklaringer. Hvordan kunne noe slikt skje i dette lille, fredelige landet? Her er vi tross alt glad i hverandre alle sammen, ikke sant?

Det har vært mange kommentatorer både på TV og internett, som har analysert gjerningsmannens såkalte “manifest” det er åpenbart i stor ustrekning kopiert fra andre høyreekstreme voldsmenns tanker og ideer. Det er ingen tvil om at dette er en politisk handling – selv om det framstår som utrolig amatørmessig å bombe regjeringskvartalet etter kontortid i fellesferien – da må man da utelukkende ramme vaskehjelper og ferievikarer?

Eller AUFs ungdomsleir – ingen av disse har noen politisk makt – ennå. Men hvis man ønsker å gi et bidrag til Arbeiderpartiets valgkamp til høsten – så kan man vel ikke gjøre det bedre enn dette, så  makabert det enn er. Selv Siv Jensen er AUF’er nå… Å skyte barn med kaldt blod – selv om man er uenig i deres politiske standpunkt – hvor motbydelig er det mulig å bli? Jeg spår et sterkt oppsving for AP i neste meningsmåling. I så måte har drapsmannen oppnådd nøyaktig det motsatte av det han ønsket.

Men hvordan kan slikt skje?

 

Det er allerede mange bloggere som har skrevet mye vettugt om dette. Jeg begynner med VamPus: Han var en av oss.  Han var det. En nordmann, født og oppvokst i vårt trygge land, uten spesielle traumer i barndommen eller seinere. Likevel ender han med et livssyn som gjør at han ser det som nødvendig å skyte tenåringer på sommerleir med kaldt blod.

Hvordan kunne det skje?

Det er vel dessverre ikke så vanskelig som vi skulle ønske. Det er mange – inkludert forsvareren hans – som mener at han er psykisk syk. Dette må vurderes av sakkyndige, men mange års nitid planlegging og så strukturert oppførsel som denne gjerningsmannen har vist, tyder absolutt ikke på at han er psykotisk. Andre beskriver ham som helt vanlig. Mye av det han kommer med i sitt såkalte manifest er tanker som er ganske vanlige – i alle fall inntil han begynner på beskrivelsen av hvordan man framstiller bomber. Magnhilds antiblogg påpeker i et meget lesverdig innlegg en klar parallell til en kronikk skrevet av  Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen temmelig nylig. Man skulle tro at de siste dagers hendelser ville få noen hver – og kanskje særlig Frp-ere – til å tenke seg litt om og ta sine holdninger opp til vurdering. Men nei. Siv Jensen uttaler at det å assosiere drapsmannen med Frp – til tross for at han var medlem i flere år – er like uhyrlig som drapshandlingene. Det har hun visst senere trukket tilbake, hun skjønte vel at det ikke var særlig smart sagt. Men hun står visst ved at drapsmannen knapt var medlem av Frp i det hele tatt, bare i en bagatellmessig periode på 7-8 år, og han hadde flere tillitsverv i denne perioden.

 

 

“Fremskrittspartiet…

– En nasjonal tragedie

– Vi står sammen med alle i sorgen. I dag er vi alle AUFere, sier Siv Jensen.

– Dette er en nasjonal tragedie. Nå er det viktig at vi står sammen i sorgen, over tapet av så mange menneskeliv. Denne dagen går mine tanker først og fremst til de pårørende. Dette er en dag for samhold og omsorg. Jeg sender mine varmeste kondolanser til alle de berørte.

– De horrible og feige angrepene vi har sett er i strid med prinsippene og verdiene til hele det norske samfunnet. Dette er et angrep mot regjeringen og Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, men også et angrep mot hele det norske demokratiet og hele vår nasjon, sier Siv Jensen.

Tidligere medlem i FrP
Det ble lørdag morgen bekreftet at den siktede tidligere har vært medlem av FrP og FpU.

Han meldte seg inn i FrP i 1999, og betalte sin siste medlemskontingent for året 2004. Han ble fjernet fra medlemsregisteret i 2006. Han var medlem av lokallaget på St.Hanshaugen i perioden 2001 – 2003. Og en kort periode i lokallaget på Frogner i 2003.

Vedkommende var medlem i FpU fra 1997 til 2006/7. Han betalte sin siste medlemskontingent i 2006, og meldte seg ut i 2007. Han hadde i perioden to verv i ungdomsorganisasjonen, som nestformann i lokallaget Oslo Vest FpU fra januar 2002 til oktober 2002. Og deretter styremedlem i samme lokallag fra oktober 2002 til november 2004.

– Det gjør meg ekstra trist at denne personen har vært medlem hos oss, sier Jensen.

De som kjente siktede da han var medlem i organisasjonen sier han var en litt beskjeden gutt som sjelden ble med i diskusjoner. Han ble med tiden inaktiv inntil han sluttet å betale kontingent og meldte seg ut.

 

Da han meldte seg ut av Frp, meldte han seg heller inn i Frimurerordenen, hvor han var medlem i flere år – inntil han ble ekskludert her om dagen. Heller ikke der later det til å være noen som ser grunn til å ransake sine holdninger eller spørre seg om deres ideelle organisasjon av hvite, utvalgte menn med en hierarkisk og lukket oppbygging er egnet til å utvikle slike holdninger som denne morderen viste. Tvert om.

Den Norske Frimurerorden uttrykker medfølelse og omsorg

Fra Den Norske Frimurerorden

– Jeg er rystet over den grusomme ugjerningen som har blitt begått i regjeringskvartalet og på Utøya, uttaler Den Norske Frimurerordens Stormester, Ivar A. Skar.

Vi tenker med sorg og medfølelse på de som er blitt rammet og på deres pårørende.

Det har kommet fram i media at den siktede har vært medlem av Den Norske Frimurerorden. Han er nå ekskludert med umiddelbar virkning.

Eksklusjonen er et uttrykk for at de handlinger han er siktet for å ha utført og de verdier som synes å ha motivert dem er fullstendig uforenlig med hva vi står for som orden.

Vi bygger vår virksomhet på de kristne og humanistiske verdier og ønsker at våre medlemmer skal bidra til å fremme nestekjærlighet, fred og godhet blant mennesker.

Politiet vil selvsagt få all den hjelp og informasjon vi kan bidra med.”

 

 

Begge organisasjoner føler åpenbart sterkt behov for å ta avstand og uttrykke at mannen knapt nok har vært innom deres organisasjoner, og i alle fall ikke har vært noe toneangivende medlem. Det er antagelig ikke så rart. Verken FRP’ere eller frimurere i sin alminnelighet vil støtte slike handlinger som denne mannen har begått. Men det ville kanskje vært til hjelp om de stilte seg et spørsmål om hvorfor denne mannen søkte seg til deres organisasjoner? Eller stilte seg noen spørsmål omkring sine egne ideer?

abb    220px-Anders_Behring_Breivik_in_diving_suit_with_gun_(self_portrait)

Han var jo åpenbart selv stolt av sitt frimureri, og lærte av symbolbruken – dette er hans egne internettbilder.

Kanskje vi faktisk alle burde ta en titt på våre holdninger og fordommer. Hvem er “vi” og hvem er “de”? For det tror jeg er kjernepunktet. Denne mannen dyrket et sterkt fiendebilde befolket av visse grupper av andre mennesker. Det samme gjør Frp og Frimurerlosjen. Men gjør vi ikke alle det til en viss grad?

Det er der faren ligger ved å demonisere denne mannen. Han har gjort noe de færreste av oss kunne funnet på, i alle fall i Norge i fredstid. Men vi må ikke glemme at Hitler ble valgt i et demokratisk valg, og svært mange journalister bemerket under Nurnbergprosessen at det mest bemerkelsesverdige ved de tiltalte var hvor vanlige de var. De var som deg og meg.

Vi har på mange måter tatt fram det beste i oss som mennesker og nasjon i de dagene som er gått etter de grusomme hendelsene. Våre ledere har en stor del av æren for dette, som jeg skrev i begynnelsen. Jens Stoltenberg, Eskil Pedersen, Kronprins Haakon, Kongen og Fabian Stang har alle opptrådt imponerende. Vi får håpe at resten av oss lærer noe. Noe annet enn å bli enda mer selvgode og spre falske sitater av Barack Obama på nettet. Fred Ut har også skrevet noe veldig bra om disse dagene. Jeg låner konklusjonen, men for all del – klikk og les hele posten.

 

“Instead we will continue trying to make everyone understand that the Us and Them isn’t about religion, color, country. It’s about those who seek death and those who seek life.”

En ganske rolig dag…

Med litt feriefølelse, selv om jeg ikke egentlig har ferie. Rehab-avdelingen er stengt i tre uker, men jeg har ikke ferie. Har derfor som onsdagsoppgave å gå en runde på resten av sykehjemmet for å ta meg av eventuelle medisinske problemer. I forrige uke var det mye å gjøre, denne uka var det rolig Smilefjes Så jeg kom tidlig hjem, og kunne glede meg til besøk av verdens søteste

jonasoganna

…på toget på vei til mormor og morfar…

Og jeg kunne gå meg en sopptur innimellom regnbygene og plukke årets første

kantareller

Som ble til risotto, severt ved siden av grillmat. Kylling, laks eller pølse – alt etter preferanse og allergier.

Risottoen laget jeg på sushiris- i det jeg har fått med meg at den ikke skal lages på langkornet ris. Den ble god om jeg skal si det selv. Kantareller og løk. Ris som varmes forsiktig, tilsettes buljong litt etter litt inntil risen er mør. Helte i litt fløte til slutt, det var ikke så dumt nei…

Etterpå tok vi en aldri så liten blåbærtur. Jonas husket at han og jeg hadde vært på blåbærtur i skogen i fjor. Imponerende Smilefjes

Fredsprisen til internett?

Det er fremmet forslag om dette. Lenge før verdens første Facebook-revolusjon var et faktum. Nå frykter verden for stabiliteten i Midt-østen (i den grad det finnes noe slikt, dette er vel pr. definisjon et temmelig ustabilt område). Men det er jo tankevekkende at myndighetene satte så mye inn på noe ingen trodde var mulig – å fjerne Egypt fra internett. For noen dager siden kunne vi også lese at framtidas kriger vil utkjempes uten blodsutgydelser. Måtte det være så vel. USA har en lite ærerik historie – de har støttet nokså mange diktatorer og demokraturer i dette området – som det minste av to onder, muligens? Nå gjenstår det å se hvordan det går, vi får håpe at folk i Tunis, Egypt og andre steder oppnår mer enn å erstatte et korrupt og diktatorisk regime med et annet – med andre støttespillere.
Det er mulig. Spania, Portugal, Hellas (?) og de fleste østeuropeiske land er eksempler på dette. Men det forutsetter antagelig et visst utdannings- og opplysningsnivå i befolkningen. Kanskje gir det nettopp håp at dette betegnes som en Facebook-revolusjon? Mao – folk kan lese. De har orientert seg om hva som skjer i nabolandet.
Og internett gir helt unike muligheter til innblikk i hvordan folk har det andre steder – på et helt personlig nivå.
Jeg har i det siste lest noen kvinnelige bloggere fra Saudi-Arabia, som vel er et av verdens mest lukkede og undertrykkende land. Men internett har de…
http://blueabaya.blogspot.com/
http://saudiwoman.wordpress.com/
Og det finnes mange flere…
Også i vår hjemlige andedam har internett vært nyttig i den siste tiden. I den såkalte «Maria Amelie»-saken har media gått i takt – men folk kan lese både Marias egen blogg og bloggere fra Kaukasus og Russland – og tenke selv. I den grad de er i stand til det, en del kommentarer på avisartiklene kan jo tyde på vesentlige mangler her…

Pizza, kjevle og takknemlighet


Mobilen min har plutselig fått litt hetta – selv om den ikke er Iphone. Lurer på om det har noe med nyttår å gjøre? Uansett – forrige og dette bildet hører sammen. Får se om jeg klarer å omkalfatre dem litt. (klarte det, hurra!)Det er et bilde av dagens julerestepizza, og mitt nye, fancy kjevle. Det gamle gikk opp i liminga, så jeg kjøpte et silikonkjevle. Det ser ut til å funke veldig bra, lite som setter seg fast på det. Kjøpte maken i julegave til min niese – siden hun har fått seg samboer, må hun jo også få noe ordentlig redskap til å holde styr på ham, hehe. Noe som fikk min bror til å bemerke at samboeren slapp altfor lettvint unna – jeg kjøpte i sin tid marmorkjevle til den unge damens mor. Det hadde jeg faktisk glemt, hohoho.
Pizzaen ble ikke så verst. Rester av juleskinke, pepperoni, ananas, soltørkede tomater, rester av blåmuggost. Det gjelder jo å prøve å bruke opp noen av julerestene.
Ellers har jeg vært flink til å fryse ned det jeg ser vi ikke kommer til å klare å bruke opp i år, da. Mannfolket er ikke verdens mest praktiske natur, men glimter til med noen geniale ideer av og til. For eksempel ved innkjøp av ny fryser, mente han at det var bedre å kjøpe en litt mindre som fikk plass i avlukket foran kjølerommet enn en diger en som står i kjelleren. Lettere å holde orden på, lettere å både legge ting nedi der og ta dem opp igjen når man ikke trenger å gå helt ned i kjelleren for å gjøre det… Den forrige fryseren gikk nedenom jula for to år siden. I år var det pelletskaminen som streika. Det førte til at det var temmelig kaldt nede – men ikke så verst oppe, takket være at årets julegave fra min snille far var varmepumpe 🙂 Og snille pelletskaminreparatøren rykket ut i romjula og fiksa fyren, så nå er det varmt som bare det her.
Det er jeg takknemlig for, og ga ham en julebonus i form av en flaske vin. Mannfolket fikk nemlig en hel kasse fra kultursjefen (en uoffisiell takk fra det offisielle Ringsaker…, som han sa) i forbindelse med årets julekonsert. Denne konsertserien har gått siden 1983, og er årets julegave fra lokale musikere og sangere til bygdefolket – en julepresang mange åpenbart setter stor pris på. 🙂
Det hender jeg sier til mannfolket at hver gang han gjør noe, kommer det i avisen – mens enkelte andre av oss ikke kommer i avisen med mindre noen har noe å klage over. Dette er jo ikke helt sant. Han spiller naturligvis utallige gudstjenester, begravelser og annet uten annet en regulativlønn. Og et og annet hyggelig ord. Det siste betyr mye for de fleste av oss, det er fint å bli satt pris på.
Jeg er også så heldig at jeg har en jobb hvor jeg får mange klemmer og gode ord.
I dag var det endelig ikke kaldere enn at mannfolket og jeg fant ut at det var på tide å bevege litt på julematen og gå en tur. Rett som det var, stoppet en bil rett ved siden av oss på landeveien og sjåføren hoppa ut! Vi tenkte det var noen som skulle spørre etter veien, men mannen kom bort og tok meg i hånden og takket pent for behandlingen på legevakta for noen uker siden. Det tok meg en stund å koble riktig – han så utvilsomt friskere ut i dag, og det var en travel vakt.
Men det var jo veldig koselig gjort.
Det er kanskje et nyttårsforett de fleste av oss (inkludert meg) burde ha – si fra når du er fornøyd, minst like ofte som du klager over noe?

In Freezing Winter Night

http://www.youtube.com/watch?v=C-kxRUYVjhQ
kaldt er det så sannelig. Juleforberedelsene begynner så smått å gjøre seg gjeldende. I helgen holder Ringsaker kantori sin tradisjonsrike Ni Lesninger – en anglikansk gudstjeneste med lesninger fra skriften og musikalske innslag.
Vi har invitert biskopen annethvert år – for å lese den niende teksten – og både biskop Rose og vår nåværende Solveig Fiske har takket ja. De mellomliggende årene har domprost Ole Elias Holck stilt opp, inntil Ringsaker nå er blitt eget prosti, så i fjor leste prosten vår den niende teksten. Når vi har invitert biskopen har jeg, som foretagendets «precentor» (a propos min Librarything – The Warden, han er også sin kirkes «precentor»- får håpe jeg ikke kommer ut for like mange videreverdigheter) også syntes det var hyggelig å invitere til llitt bespisning etter endt dyst. Jeg blogga litt om «presteinvasjon» for to år siden. Biskop Solveig viste seg i alle fall å være en særdeles trivelig dame, som attpå til etterlot seg en pakke med hjemmelagde kokosmakroner. 🙂 I år blir det ikke så mange prester – og jeg tenker å servere Mulligatawny – det var en god suppe, som varmer like godt nå som den gjorde i januar, tenker jeg. Får se om det blir noen matblogging. Må ha noe dessert eller kake også. Ostekaken jeg serverte sist er jo god – men andre forslag mottas med takk.

Hvorfor blogge? Og litt novemberstemning..

Som ihuga blogger siden 1999 (dvs. det startet som en enkel nettdagbok i Word uten mulighet for kommentarer), skjønner jeg ikke hvorfor ikke alle gjør det. Det blir da også bare fler og fler som gripes av basillen.

Min første nettdagbok handlet først og fremst om hagen, og en slik dagboksoversikt viste seg jo nokså snart å være helt uvurderlig. (hva het nå den igjen, hvor kjøpte jeg den mon tro.. og hvor i HULESTE planta jeg det der?) Alt sånt (eller i alle fall mye av det) fant jeg jo igjen i hagedagboka! Og når jeg i tillegg fikk epost fra folk som leste skriveriene mine fra tid til annen, ble jeg jo overlykkelig 🙂

Via hagedagbøkene på hagegalforumet, blogspot og wordpress.com, har skrivekløen fulgt meg over til wordpress på eget domene. Og med økt skrivekløe følger mange flere temaer. Jeg skriver om løst og fast, det jeg er opptatt av både på hjemmebane og blant det som skjer i tiden. Dette gjør kanskje bloggen mindre interessant for andre, men MYE bedre for meg. Jeg kan bla tilbake og se hva jeg drev med på et bestemt tidspunkt. Her om dagen lurte min datter på hvor gammal Tuselatten egentlig var – gjett hvor svaret var å finne? 🙂 Det gjelder bare å holde en viss orden på kategoriene, så er det jo ikke vanskelig å finne igjen hva jeg skrev om hvilket tema. I flere år har jeg gremmet meg over at jeg ikke er flinkere til å holde orden på biblioteket mitt. Nå har jeg lagt inn Library Ting på bloggen, foreløpig med en bok, så får vi se. Det sier seg selv at jeg ikke legger inn alt jeg har lest gjennom 50 år, men det jeg leser heretter kan det kanskje bli en råd med? Foreløpig ligger den en bok der, så får vi se om jeg klarer å legge inn noen tanker om den og om Jane Austen på Librarything.

Det er også så genialt at man kan gradere sine innlegg dersom man skriver om andre enn seg selv, eller skriver ting om seg selv som ikke alle nødvendigvis har noe med. Man kan legge på et passord som man velger hvem som skal få –  eller man kan legge ut ting som kun er synlige for en selv (eller den som har adminpassordet til bloggen).  Jeg tenker at når jeg i sin tid er senil eller død, så er atagelig et slikt dokument fint å ha for familien også?

Blogging er jo også ganske mye mer sosialt enn å skrive en dagbok for egen skrivebordskuff. Jeg koser meg med å lese et utvalg av andres blogger, forsøker å kommentere litt i rykk og napp hos andre – og surfer stundom mer tilfeldig rundt på nettet og kommer av og til over noen perler hos helt ukjente bloggere også.

Memer og denslags farsotter som av og til svirrer rundt  i bloggosfæren har jeg et litt blandet forhold til, men denne hos Abre må jeg bare knabbe og sende videre. Den ga meg en god latter i novembermørket. (Med det samme du er inne hos Abre, les hans siste post : En Teknisk Justering, eller les i det hele tatt bloggen hans ) Her jeg ligger i senga og pleier snørr og feber, passer det meg usedvanlig godt å tenke over hva jeg virkelig ikke kan fordra:

1. Å vaske og rydde. Uansett hvor bra jobb du gjør blir det rotete og møkkete igjen like fort.

2.Støyforurensning. «Muzak» er noe av det verste jeg vet, å gå på shopping før jul, når alle julesanger radbrekkes i bakgrunnen er forferdelig. Også god musikk er plagsom når man egentlig er opptatt med noe helt annet og ikke hører etter. Mannfolket og jeg er ofte uenige om dette. Han mener jeg er ukultivert som slår av musikken hans, jeg mener selv Beethoven er bortkastet og plagsomt når man egentlig forsøker å konsentrere seg om noe annet.

3.Disneyland. Har sjelden fått mer aversjon og avsmak for hele konseptet «fornøyelsespark» enn etter et besøk på EuroDisney. Heldigvis har jeg et godt forhold til gode, gamle Tivoli.

4. Nattvakter. Dette blir bare verre for hvert år som går. Men jeg må vel pent holde ut noen år til. Selve jobben er jo ok, med mindre det dreier seg om å lappe sammen fulle folk som insisterer på å jodle og snøvle under hele seansen.., men jeg foretrekker å jobbe om dagen.

5. Tannlegen. Say no more. Men alternativet er verre.

6. Regnskaper. Heldigvis har jeg «folk til sånt»

7. Intriger og baksnakking. Ikke bare er det dårlig gjort, men det går som regel også utover helt uskyldige. Har man noe å klage på – si det til den det gjelder. Eller sjefen h*n*s hvis det må til.

8. Lurte litt på om jeg også skulle inkludere vinteren. Men tror jeg går for: fryse om vinteren. Vinteren i seg selv kan være vakker, januarlyset er helt spesielt, det er mye kos man kan finne på inne, og det er godt med en hagepause. Men å stå opp og fryse er IKKE godt.

Sender den videre til de av mine eventuelle lesere som eventuelt måtte føle seg litt grinete i dag!

Og jeg tror jeg legger til punkt 9: Selgere.
For noen uker siden hadde vi en fyr på døra som skulle selge oss ny kabel fra Telenor/CanalDigital. De legger ned nye kabler og er avhengig av et visst antall husstander for å få det til. Et kjapt regnestykke viste at vi ville få minst like mange tv kanaler og MYE mer stabilt og kjapt bredbånd med ny kabel, og til samme pris som før. Som introduksjonstilbud skulle de stå for alt som het montering og evt nytt utstyr det var behov for. Høres logisk ut, ikke sant – nåværende telekabler er fra femtitallet, og et strålende tilbud. Jeg innvendte at grunnen til at vi gikk over fra kabelTV til parabol er at den kabelen de la tvers over hagen (som vi selv måtte grave ned) ble gravd 10 cm ned fordi det er laaaaangt – og tvers over plen/bed gudvethva. Så jeg grov den over et par ganger pr sesong med jordfreseren – med forutsigbare konsekvenser for signalkvaliteten. Dette sa jeg selvsagt til selgeren – men ble avfeid med: Dette er ikke noe problem, nå kommer vi og graver ned kabelen, du får bare si fra hvor du vil ha den.  Og dette var ingen misforståelse – det var noe jeg presiserte flere ganger. Og gikk til slutt med på å skrive under – på denne krystallklare betingelse.  Ukene gikk, og i dag kom endelig en montør. Det er innpå meteren med tele i bakken nå…

Montøren ristet på hodet da han fikk høre hva selgeren hadde sagt, og sa at det er kunden selv som har ansvaret for å grave ned kabelen på egen eiendom. Dessuten var det tele i bakken. Dessuten var uttaket på andre siden av veien, så dette blir vanskelig…

Konsert eller noe lignende?

Cantarelle har lovet å holde en konsert/tilstelning på en av kommunens institusjoner – og valget falt på Brøttum BA. Begrunnelsen fra kommunen var at denne delen av kommunen får altfor lite kultur formidlet fra den «kulturelle spaserstokken» i forhold til andre institusjoner i kommunen. De har i alle fall fått et fantastisk flott bygg – jeg har ikke vært der siden ombyggingen – det er ni år siden jeg avviklet min praksis på Brøttum. Så dette var litt spesielt for meg, jeg så jo igjen en del tidligere pasienter 🙂
Vi øvde i «kapellet», et fint rom innredet for båreandakter – med god plass og elektronisk instrument.
Så gikk vi opp i kantina, hvor beboere og folk i nærområdet hadde samlet seg. Vi satset på et litt blandet program og framførte først en kirkelig bolk, med et par instrumentalinnslag, samme sangprogram som vi framførte i kirka sist søndag, noen felles salmer – og deretter kaffe. Etter pause hadde vi et litt mer løssluppent program – med sanger som hovedsaklig handlet om dyr: Pål sine høner, Kulokk, Bæ bæ lille lam, Katteduetten. Et par velkjente allsanger (og vi var sannelig imponerte over hvordan folk sang – de lærte nok mer sang på skolen for 60+ år siden….). Vi hadde egentlig gjort en avtale med soknepresten på Brøttum – Siri Sunde – men hun måtte reise vekk formedelst familiært dødsfall – så vi måtte klare oss uten hennes medvirkning. Dette skulle jo ikke være noen andakt, men vi hadde tenkt oss et lite lesestykke. Jeg plukket fram Selma Lagerløfs «Legenden om julerosen». Det er en meget vakker historie – om enn litt lang. Jeg kuttet så mye jeg kunne, men den var kanskje fortsatt litt i overkant. Her er en dansk versjon brukt i en gudstjeneste.
Den kunne kanskje med fordel vært brutt opp av noe musikk – mannfolket tenkte i alle fall tanken etter inspirasjon av Hovlands: Den vakreste rosen.
Jeg håper han plukker opp denne inspirasjonen 🙂 Historien er en allegori – den handler vel ikke egentlig om jul, selv om de viktigste hendelsene i historien foregår på julenatten. Den handler vel om «the human condition» sånn i det store og hele?
Jeg lånte boka på biblioteket i dag – takk for god og rask service. Lån den du og, hvis du ikke kjenner historien.