Kategoriarkiv: familie

Tur til København

Publisert av
Svar

Mannfolkets bursdagsønske. Hjemme hos oss starter hver dag med Morgenandagten fra Københavns domkirke – hørt på radio. Danmark er nok yndlingsreisemålet. Så da legger fruen planer for tur. Danskebåten er alltid en avslappende start på turen (til tross for noe luguber omtale i det siste, men sånt får dem vel til å skjerpe seg, tenkte jeg.) Denne gangen var det ingen tilgjengelige Commodore-lugarer den dagen vi skulle dra (merkelig, for båten virket ikke veldig full, og vi møtte knapt nok et menneske i korridoren), så vi gikk opp et hakk til Commodore de  Luxe, og var spent på hva forskjellen var. Vi ble vist inn i samme korridor som sist – og tenkte lugaren var lik, men den var langt større, med en komfortabel sittegruppe, og for ikke å snakke om panoramavinduet med retning mot baugen. Fantastisk utsikt – selv om det var mørkt og overskyet på det meste av overfarten denne gangen. I tillegg har man adgang til Commodore-lounge på dekk 11, hvor det er internett, aviser, tv, snacks og drikke tilgjengelig til enhver tid.

musserende vin i kjøleskapet var det og… Det som gjør Commodore verd prisen er at frokosten er inkludert og vidunderlig – og langt mindre kø enn i buffeten. Om de Luxe var verd prisen er jeg mer usikker på, men fint var det.

Og siden vi nå først var i luksushjørnet, spiste vi på Marco Polo og ble servert av en hyggelig og pratsom dansk tjener fra Sønderjylland. Han anbefalte å skifte ut forretten på spisekartet med hummer og champagne… det smakte ikke vondt.

hovedretten var også både vakker og velsmakende, men den ble det ikke noe bilde av. Desserten var fantasifull og blomstrende

Vel framme etter en litt urolig natt (gamle kjerringer sover nå engang best i egen seng – men senga var god og havet rolig, ingen grunn til å sove dårlig egentlig), tok vi det med ro over frokosten til køen var avviklet, og ruslet av båten. Vi hadde bestilt Adina Apartment Hotel, og kan hjertelig anbefale dette. Det ligger 450 m fra fergekaien, så det er perfekt om man kommer med båt. Det vil si at det er 2-3 km fra sentrum, men bussen stopper rett utenfor døren, og man kan leie sykler på hotellet. Vi er nå installert i en velutstyrt leilighet i 6 etasje, kjøkken/oppholdsrom med spisebord og sittegruppe, velutstyrt kjøkken, nydelig bad med vaskemaskin og tørketrommel og separat soverom. Vi bad om et rom mot bakgården og fikk det – det går en trafikkert vei like forbi, men her oppe er det tyst som graven. Rimelig var det og, i forhold til hotell – så herved anbefalt på det hjerteligste.

Men vi fikk ikke sjekket inn før klokken to, så vi deponerte bagasjen og ruslet inn til byen. Der spiste vi frokost på Peder Oxe – altså dansk frokost 🙂 – lekre smørrebrød med tilhørende øl og øquavit.

 

 

 

 

Nå har jeg tatt en siesta i sengen (som er god), og vi planlegger å spise på en mye anbefalt italiensk restaurant i nabolaget og ellers ha en rolig kveld med bøker og evt tv (her er det tv både på soverommet og stua…), de neste kveldene skal vi på konserter og opera. Kan ikke stresse rundt hver kveld heller.

Så var det slutt for denne gangen

Publisert av
Svar

Fire dager i Praha går fort. Ikke så mye blogging denne gangen, vi har ikke gjort så mye turistgreier. Shoppa masse, det var noe av hensikten. Men som jeg har sagt og skrevet mange ganger, i Praha trenger man ikke gjøre så mye annet enn å gå rundt og glo.
Om kvelden er det vakkert og stemningsfullt, og på denne tiden er det julemarked.

Vi kom oss aldri på Gerschwinkonsert, dessverre – så vi bestemte oss for å kompensere med jazzbåten.

Det ble en hyggelig og svært lattermild aften. Og jazzbandet var fenomenalt. Pianisten og han som blåste veldig bra på klarinett, sax, fløyte og trompet imponerte mest.

På gjensyn!

Edit: må legge til at jeg først denne gangen har oppdaget 15-trikken, som tar oss fra rett utenfor hotellet til rett utenfor shoppingseneret. I stedet for å gå et godt stykke og stresse med bytte av undergrunnsbane.

Praha, Praha…

Publisert av
Svar

Nå har jeg vært dårlig til å blogge, men jeg har altså reist til Praha IGJEN. Denne byen blir man aldri lei, og jeg er glad så lenge jeg har døtre som gidder å være med sin gamle mor på juleshopping i denne fantastiske byen. Så langt har vi ikke shoppa noe særlig, da.
Vi kom i går, og var ganske trøtte da vi ble installert i vår flotte suite på Hotel Roma. Mens vi ventet på at rommet skulle bli klart, gikk vi på creperiet, deretter var det siesta før vi spiste på vårt stamsted Lokal.
I dag har vi hatt en musikalsk overdose. Først var det adventskonsert på Narodni DIvadlo, hvor vi fikk høre noen moderne julesanger for barnekor, og deretter Böhmische Hirtenmesse av Jakup Jan Ryba. Ukjent stoff for oss, mannfolket har lyttet på Youtube og blitt begeistret. Vi satt høyt oppe på en hylle nulloperaen og kjente litt på høydeskrekken, men det var utmerket kor (barn) og solister, orgelet lot nok noe tilbake å ønske, det hadde nok vært bedre å velge en framføring i en kirke av dette verket. El-orgel blir sjelden det samme. Deretter ble det litt shopping, før vi hadde planlagt lunsj på Lehka Hlava, men der var det fullt. Pod Vezi var ingen dårlig erstatning. Vi rakk en ørliten strekk før vi tok en taxi til Estates Theatre for å overvære Tryllefløyten. Denne gangen ingen høydeskrekk, vi hadde flotte plasser i parkett, og både så og hørte godt. En forestilling som var svært forskjellig fra den mannfolket og jeg overvar samme sted i april 2011. Denne gangen hadde man vendt tilbake til røttene i stor grad, kostymene var tradisjonelle og scenografien basert på original libretto og scenetegninger. Mozart var med selv – som kommentator og oversetter. Høres slitsomt ut, men det var ikke det. En god oppsetning synes jeg – damene var best denne gangen også, men intet stygt sagt om kara heller.
Kvelden ble avsluttet med luksusmiddag på Bellevue. Bildet er av Kjerstis mat, rene kunstverket. kjerstismat

Vi fikk ikke vindusbord denne gangen, men du verden for utmerket mat og service.
I morgen er det shopping som gjelder. Jeg har kommet til at dette er mitt tiende besøk i Praha siden det første besøket høsten 2010, eller det ellevte hvis man regner med besøket i sommer, som varte to og en halv time.

Naboer – takket være

Publisert av
Svar

Hvordan har du det med naboene dine? Det er jo de som kan gjøre livet ditt til et hælvete om de synes hekken din er for høy eller om katta di bæsjer i bedene deres….Jeg priser meg svært lykkelig for at jeg aldri har hatt sånne naboer, og tenker derfor å skrive en bloggpost til naboenes pris.
De første naboene jeg kan huske var i min barndom i Sarpsborg. Nabogutten var kul og hakket mer oppfinnsom enn meg, vi lekte mye sammen, og jeg kan huske både den gangen vi prøvde å tenne på uthuset, og den gangen mora hans fant en ugle i gangen. Mamma var hysterisk begge gangene, vi syns det var kult, kan jeg huske.
Så flytta vi til Moelv. Jeg var sjuk, det var mars, og det var mye snø. Jeg fikk ikke gå på skolen, men naboungene kom og ringte på og lurte på om ikke dænna jinta kom ut og lekte snart. Min mest delte bloggpost noensinne handler om litt av denne tiden.
Jeg bodde i mitt trygge miljø i Moelv inntil jeg dro til Skien, og bodde på et tomt «søsterhjem» bak stedets psykiatriske sykehus. Det var til dels litt skummelt, men det var heldigvis ikke tomt da jeg flytta inn. En kollega som bodde der da, forbarmet seg over meg og inviterte meg til julemiddag hos sin familie – da jeg for første gang måtte jobbe i jula, og ikke kunne reise hjem til mammas julemat. Det er sånne naboer man kan trenge.
Jeg kan takke min familie og min skaper for en trygg base, og hadde derfor mot til å reise utenlands og studere – det var ikke desto mindre litt skummelt. Men det gikk veldig bra, takk til gode naboer og samboere i hybler og leiligheter, og ikke minst familien hjemme når det virkelig røyna på.
Da jeg kom hjem etter seks år i utlendighet, var jeg heldig nok til å kunne trekke turnusplass i nabolaget – på Hamar. Der traff jeg mannfolket, og det fikk store konsekvenser. På grunn av svangerskap fikk jeg turnusplass i Våler – og der flytta jeg inn i et tvilsomt nabolag. Den gangen fikk turnuslegen en av sosialboligene på stedet – det var ikke akkurat mors beste barn som bodde der. Og min veileder var Johan Bjerkvik. Jeg lærte mye av ham, han var en god veileder. Men jeg kan likevel ikke stille meg bak denne artikkelen fullt og helt – jeg følte meg aldri helt komfortabel med ham – selv om jeg aldri i verden så for meg at noe slikt kunne skje som det som faktisk skjedde. Men jeg har stor grunn til å takke ham for at jeg kom meg helskinnet fra Våler, kollegaen hans ville underkjenne min turnus fordi jeg bad om vaktfritak fra åttende svangerskapsmåned.
Jeg flytta tilbake til Moelv, fikk barn, og vi flytta inn i et trekkfullt hus hvor hverdagen på vinteren stort sett bestod av å fyre – for å få temperaturen opp fra ca 11 grader på morgenen, til 19 grader på kvelden- etter å ha båret ved hele dagen. Hovedsikringen var elendig, så det eneste rommet som var varmt var barnerommet. Vi hadde ikke så mye tid til å omgås naboene. Noen av dem prøvde å få meg med på en Dynasti-gruppe (dette var jo tingen på TV den gangen), jeg takket høflig nei. Ungen deres fikk bade i vårt barnebasseng ute, og beit Eirin i ryggen så hun fikk store merker. Men vi ble ikke uvenner – heldigvis. Begge familiene flyttet. Vi bygde hus – hadde en til på vei og trengte større plass. Vi flytta til et nabolag hvor det den gang bodde stort sett eldre folk, men ingen av dem klaga over ungeskrik. Vi fikk nok en datter (og enda to). Det var intet gjerde mellom oss og naboen rett øst for oss. En morgen hadde vår tredje datter stått opp litt før oss andre – iført seg gummistøvler og bestemt seg for å rømme. Hun løp over tomta til naboen, og ned mot hovedvegen over et jorde. Der sank heldigvis gummistøvlene ned i gjørma, og hun ble stående fast – og hyle. Jeg har vel neppe løpt så fort verken før eller siden – for å innhente den bortløpne ungen. Neste dag satte naboen opp gjerde. Takk til Ivar.
Naboene der holdt øye med hverandre. Da en nabo syntes det var usedvanlig lite liv i nabohuset, kom hun til meg og lurte på hva som burde gjøres. Jeg ringte politiet – dette er deres jobb. Og de brøt opp døren og gikk inn sammen med meg. Ingen lå død heldigvis, mannen var på hytta. Det er godt å ha naboer som bryr seg, selv om det kan koste en oppbrutt inngangsdør.
Så døde min mor, og min far syntes etterhvert at huset og hagen ble litt for mye. Vi flytta inn i mitt barndomshjem. Og naboene her er ikke mindre prima. Vi hjelper hverandre etter beste evne, uten å løpe ned dørstokkene hos hverandre. Takk til rørleggernaboen som kom og hjalp meg Takk til Lars for brøyting og trefelling. Og har jeg glemt noen i farten, så beklager jeg det – men naboer er noe av det beste du har. Stell pent med dem.

Årets siste grillmiddag?

Publisert av
Svar

«Skorsteinen» til å fyre opp i er jo bare genial. Burde være standard – du slipper kjemikalier i maten

Fancy steketermometer. Ikke helt skjønt hvordan det funker, men det kommer seg.

 

Lammekjøtt i dag. Vi får se om det blir bilde når det blir ferdig.

 

 

Status så langt – en mislykka fisk, pulled pork x 2, riktig godt, verdens beste kylling – og lammekjøtt i dag.

Lammekjøttet ble riktig godt, men huska ikke på å ta noe bilde. Fornøyd med denne matlagingsdingsen, det kan man trygt si. Det blir nydelig mat, men litt uforutsigbar serveringstid.

Vi kom oss til Vadstena

Publisert av
Svar

Her er hotellet i dagslys:

wp-image-1575182657jpg.jpg

dette er byens gamle Stadshus (rådhus), og bærer preg av det. Ganske staselig. Det ble omgjort til hotell ca 1920. Den øverste etasjen du ser der med litt annen farge enn resten, er bygd på seinere – der var det i hotellets første år en veranda, med servering og storslått utsikt over Vettern.  Vi ankom seint i går, men jeg hadde et håp om at hotellet hadde egen parkering med tilgjengelig stikk-kontakt. No such luck. Og Motala har sier og skriver EN ladestasjon for elbil, og den viste seg å være ute av drift. Så da var jo gode råd dyre. Sverige ligger åpenbart langt etter Norge når det gjelder tilrettelegging for elbil. Selv i Moelv har vi jo minst 6 offentlige ladestolper for treg lading, så man kan få fullt batteri over natta. Vi trengte jo egentlig rask lading, så vi valgte å forsøke å komme oss til Mjölby, hvor det finnes en hurtiglader. Med sakte kjøring gikk det bra, og en liten avstikker er vel egentlig bare en bonus når man er på ferie. Det var ingen svensker som tuta på lusekjøringen min heller. Vi kom fram med siste rest av batteri i behold, og ladet i solskinnet. Det var en fin tur også – vakre landskap heromkring. Svenskene kommer bort og spør og er nysgjerrige når de ser en elbil, det er jo egentlig bare morsomt. Deretter gikk turen til Vadstena som jo egentlig var målet for hele turen. Og vi ble ikke skuffet. Å gå i Sancta Birgittas fotspor var særdeles interessant. Må ha vært litt av ei dame…

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang igjen. Før vi begynte å bekymre oss for ladingen, tok vi en runde i Motala. Først så vi på kirken – som er vakker.

wp-image-747401934jpg.jpg

Så rusla vi ned mot vannet, gjennom en vakker park wp-image-98890652jpg.jpgwp-image-1029421721jpg.jpg

Og der fant vi Motala Motormuseum. Som hadde fått mye bra omtale på Tripadvisor, også fra ikke særlig motorinteresserte folk. Men her skulle min kjære far ha vært…

Vi kom oss som sagt til Mjölby wp-image-279540172jpg.jpg

Og deretter til Vadstena, hvor vi spiste lunsj på torget (ikke noe å blogge om, men helt greit), og hadde en svært interessant ettermiddag i klostermuseet og den fantastiske katedralen. Salig er det kor som får lov til å dra på pilegrimstur hit og synge noen strofer i denne fantastiske kirken.

Deretter ble det en strekk på rommet for å ta igjen noe av gårsdagens tapte søvn, før vi spiste en nydelig middag på Levins Matsalar. Anbefales på det varmeste, skal skrive en omtale på Tripadvisor når jeg kommer så langt.

Tur til Motala/Vadstena – første dag, transportetappe

Publisert av
Svar

Første VIRKELIGE langtur med elbil, har gleda meg en god stund. Turen ble planlagt med appen NextCharge som ikke fungerer helt tilfredsstillende denne gangen, syntes jeg. Fra Karlstad til Motala er det litt for langt til å være sikker på å klare det uten lading, men laderen som var angitt så ut til å være ute av drift, og intet annet var mulig å finne – ikke engang en forklaring på hva som skjer. Så det ble til at vi tok omveien om Ørebro.
Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang.

 

Første stopp var Silkeveven på Skarnes – hvor vi fikk se gammel kinesisk vevteknikk og de utroligste silkestoffer. Motsto såvidt fristelsen til å kjøpe noe.

 

Første planlagte ladestopp var Kongsvinger, men der var det kø. Kun en eneste hurtiglader i nærheten, og foran oss var det to e-golf og en Nissan Leaf. Så pausen ble lenger enn beregnet. Men snart kunne vi sette kursen over grensa, og inn til shoppingsenteret i Charlottenberg, hvor vi tenkte å proviantere litt, kjørte vi bak noen med veldig fin bil, og parkerte rett ved siden av :D. Været er strålende, som dere ser.

Laderen i Arvika stod der helt alene, så ladingen gikk kjapt. Samme i Karlstad, hvor vi også hadde tenkt å spise middag, men det meste var stengt. Det ble stusslig bensinstasjonsmat på oss. Æsj. Så kom den problematiske etappen – til Motala var det litt for langt til å våge seg, så vi kjørte til Ørebro og kom fram til laderen med 11% batteri. Ingen fare med andre ord, men jeg blir litt engstelig når det begynner å telle ned på de røde strekene. Så det ble seint innen vi kom fram til Motala, men hotellet var en svært positiv overraskelse. De ringte oss tidligere på kvelden for å opplyse om at resepsjonen er ubetjent fra kl 23, vi måtte få en kode for å komme oss inn. I den tomme resepsjonen lå nøkler og opplysninger framme. Stort fint rom, nydelig seng. Nå får vi se om frokosten er spiselig og hva vi videre gjør. Kjøre hele dagen er i alle fall ikke planlagt :-). Selv om det går fint med elbil, takket være regelmessige hvilepauser.

Burgere

Publisert av
Svar

Det er godt. Familiemiddag i dag, kjempekoselig med flere rundt bordet igjen.

burger

Kjersti bakte burgerbrød etter oppskrift fra Trines Matblogg – de ble kjempegode. Veggisburger: 1 raspet blomkålhode, litt reven ost (rester), 2 egg, halvannen bløtlagt brødskive, ca 1/2 ts malt nellik, malt ingefær og biffkrydder. Kunne vært litt mel i og – de ble litt løse i fisken.

Vanlige burgere: 2 pakker økologisk kjøttdeig (tenk, det fant jeg i butikken!) 2 bløtlagte brødskiver, samme krydder som veggisburgerne.

Alt på grillen – sammen med burgerbacon. Ost legges på etter at burgerne er vendt for siste gang.  Serveres med hjemmedyrket salat og tomat – tynne skiver rødløk, burgerost og hjemmelaget aioli. Og svinedyr ketsjup fra Annis pølsemakeri.

Potetene var opphøgde pottiter fra Toten, varianten med mist fett – jeg tilsatte litt trøffelolje og frisk persille i airfryeren – VELDIG godt.

Burger er godt. Det er jo en grunn til at selv miserable og usunne gatekjøkkenburgere selger som hakka møkk.

HJemmelagd er best.

Oppladd og oppglødd – om å gå over til elbil

Publisert av
1

Min sju år gamle Hyundai var det for så vidt ikke noe galt med, men den begynte å koste mye penger på verkstedet, en tur til Oslo for å besøke barnebarna var en dyr affære både i bompenger og diesel – og det er ingen god følelse å kjøre rundt og forurense. Dieselbiler er verstingene får vi høre, til tross for at den gangen jeg skaffet meg det, ble det anbefalt av myndighetene.
Min kjære far – som har vært en trofast støtte og rådgiver siden jeg kjøpte min aller første bil i 1979 – ble med meg på en fridag rundt i Hamar for å prøvekjøre elbil. Dette var nytt for oss begge, men jeg hadde gjort såpass til forhåndsundersøkelser at jeg hadde blinka ut noen aktuelle. Stryk Tesla – så mye penger er det ikke nødvendig å bruke på en bil med den kjøringen jeg bedriver. Vi prøvde Renault Zoë, Kia Soul, E-golf, BMW i3 og Nissan Leaf, i den rekkefølgen. Kia-mannen hadde vært grei nok til å tilby meg å låne bilen til dagen etter, så det var for det meste den vi kjørte rundt i, og fikk et meget godt inntrykk av. Bortsett fra fargen, den var hvit med babyblått tak og blå reklame på sidene. Kampanjebil for FRP, mente mannfolket. Selv om de vel pr definisjon ikke kjører El-bil
Ved dagens slutt var jeg imponert over alle bilene, men holdt samlet sett en knapp på Kia eller BMW. Men ikke på BMW-selgeren, som knapt gad å se på oss. Så vi tok en ekstra tur til Lillehammer hvor selgeren var mer interessert i å selge meg en bil – for en ny runde med prøvekjøring. Endte med at jeg bad om tilbud på BMW og Kia – og satte gamlebilen inn på Kia-verkstedet for taksering. Det tok to dager før tilbudet ble klart, men jeg fikk beholde EL-bilen til selgeren var tilbake fra kurs. Så grei skulle han ikke vært. For den ekstra dagen tok jeg en prøvetur til Lillehammer fordi min datter hadde sagt at det stod en Kia i en av de fargene jeg var tilbudt utstilt på Strandtorget. Det gjorde det ikke, men vi dro opp til forhandleren for å se om den kanskje var tilbake der. Og det var den. De hadde biler i BEGGE fargene jeg var tilbudt. Og en hyggelig selger kom strømmende øyeblikkelig. Om det skyldes at jeg denne gangen hadde med en ung og vakker datter i stedet for en far på 86 – eller om det var fordi det var en kar som kunne jobben sin skal være usagt. Jeg sa som sant var at jeg var i ferd med å innhente tilbud på Hamar og egentlig bare var der for å se på fargen, men mannen sendte med meg kortet sitt og ba meg ringe ham om et bedre tilbud…
Det fikk jeg. Prismessig hårfint, men det som gjorde utslaget var at jeg kommer nok til å ha service på Lillehammer uansett – og framfor alt – de hadde bilen i butikken så jeg fikk den to dager senere – ikke to uker. Den greie fyren på Hamar tok det heldigvis pent.
BMW-tilbudet var langt dårligere rent økonomisk, og de kunne ikke levere før til vinteren. Og jeg hadde vel egentlig bestemt meg for Kia uansett. En langt mer praktisk bil, med et utseende som man enten elsker eller hater. Jeg synes den er søt – så lenge den har en hvilken som helst annen farge enn den vi prøvekjørte. Den gullgrå er stilig, syns jeg.

Så her er gliset på anskaffelsesdagen – utenfor bilbutikken.
image

Og her står gliset til lading utenfor kontoret. Det er flere i Moelv som er miljøbevisste og har økonomisk sans (jeg vet ikke hvem du er, men leser du dette håper jeg ikke du har noe i mot at jeg tok bilde av bilen din)
Lading av bil var jo ukjent territorium for meg – hadde kun sett min Nissan-kjørende kollega utføre denne tryllekunsten på vei til Gardermoen på firmatur i fjor høst. De fleste elbiler kan lades på tre måter: Du kan plugge den i en stikkontakt hjemme. Det tar tid, men det gjør jo ikke noe hvis du likevel sover og ikke skal kjøre noe sted. Sjekk kontakten for varmgang eller få aller helst en elektriker til å se på anlegget ditt. Dette er stor belastning. Jeg bruker en kurs som ikke noe annet belaster – så langt ikke antydning til varme.
Det gror opp stadig flere ladestolper hvor man kan lade gratis med elbilforeningens nøkkel til boksen. Alle offentlige bygg skal ha muligheten. Det er flere utenfor min arbeidsplass, så der lader jeg i det daglige. Som vist på bildet under. Dette er også langsom lading og visstnok best for batteriet.

image

Det vanskeligste er «hurtiglading». Det vil si den typen lading du gjør underveis når du skal kjøre lenger enn bilen din klarer på en lading. Jeg har allerede kjørt Oslo tur-retur tre ganger siden jeg fikk bilen for 16 dager siden. Men heller ikke det er noen heksekunst, det gjelder bare å orientere seg litt. Det finnes ganske mange forskjellige tilbydere av hurtiglading, og ymse plugger. Mobil-app er løsningen her – for å finne ut hvor laderen er, hva det koster, hvordan du skal betale og om de har en plugg som passer til din bil. ladestasjoner.no og elbilforeningens sider bør leses. Her står bilen til lading utenfor MacDonalds på Gardermoen – lading på vei til Oslo.
image

 

Maccern har skjønt det – mens man lader bil, lader man opp passasjerene i sola også – de tjener flere penger. Samme har KIWI gått for, de bygger ut ladestasjoner, slik at folk shopper hos dem mens de lader bilen.  Så langt har jeg ikke hatt de helt store anfallene av rekkeviddeangst, laderne sitter tett her på indre Østlandet. Kun sporadiske øyeblikk av usikkerhet fordi dette er såpass nytt for meg. Egentlig mer bekymret for om jeg kommer til å spise mer hamburger og bensinstasjonspølse heretter – noe skal man jo bedrive de 20-30 minuttene bilen bruker på å lade (og til vinteren blir det mer, da blir det nok færre langturer). Men man kan ta med seg sin Kindle – man kan gå seg en tur, man kan ta med seg film og video på en usb-stikke og vise på skjermen i bilen. Man TRENGER ikke spise usunn mat 😀

image

Vi HADDE en ladestolpe utenfor legevakta også – men nå er området avsperret som byggeplass. Håper de flytter ladestolpen? Men det er kanskje prisen vi må betale for en tidsmessig legevakt. Den vi har nå begynner å bli frynsete i kænta, særlig lokalitetsmessig.

image

Men jeg er hekta på elbil – ingen tvil om det. Jeg har pleid å si at jeg ikke liker å kjøre bil – men nå gjør jeg det. Har allerede planlagt pilegrimstur til Vadstena på sensommeren. Bilen er stillegående og økonomisk, topp radio, komfortabel – du kan bare plystre etter alle bomstasjoner. Det mest kuriøse: Denne bilen har vifte i setet. Du kan kjøle ned akterenden på varme dager 😀 (trekker strøm da) Og du er pr definisjon nødt til å ta en pause sånn ca hver annen time. Det er sunt.
Men en ting jeg VIRKELIG lurer på. Hvorfor er ikke ladestasjoner skiltet på samme måte som bensinstasjoner langs veien? Vel er elbiler stort sett nye og har innebygd gps, men ved akutt rekkeviddeangst er det ikke tilrådelig å begynne å fikle med mobiltelefon eller gps. Skilting hadde gjort susen? Har skjønt at jeg må planlegge ladesteder før jeg legger ut på langtur. Ny fjellregel?

Tusen takk

Publisert av
Svar

En litt svimmel uke…
Fredag 1. april trommet mannfolket og døtrene sammen til stort lag i Spritbua. Familie og venner møtte glade opp og etterlot seg anselige mengder vin og andre koselige presanger.
jubileum
(bilde knabbet fra kusine Sølvi)
Jeg satte stor pris på det – kjempetakk til Ingvild, Kjetil og Åsne for stor innsats på kjøkkenet, også til de som bidro med kunstneriske innslag, og alle som var der og lot til å kose seg. De siste gikk hjem klokka tre – så det må ha vært vellykket.
På selve dagen ble jeg skremt ut av dusjen av tre morgenfriske Cantareller. Flerstemt sang i purkotten er de vel vant med etter nokså mange julemorgenkonserter. Imponerende! Tusen takk for kake og ferskentre som jeg skal prøve å holde liv i. Har forsøkt en gang før – men det treet tror jeg hadde noe slags sykdom – det var neppe kulda alene som tok knekken på det. Det råtna «innenfra» på en måte. Om det blir fersken gjenstår å se – denne ferskentypen dyrkes visst mest for vakre blomster. Men jeg skal prøve meg som pollineringsbie. Visstnok er hovedproblemet med fersken i vårt klima ikke kulda i seg selv, men at treet blomstrer så tidlig at det er lite insekter ute. Hvis gartnersken må ut med pensel på hver enkelt blomst sier det seg selv at ferskendyrking i stor og kommersiell skala er utelukket.
På jobb på demensavdelingen ventet enda mer kake, kaffe, presanger og klemmer…
20160407_103915.jpg

Fine sokker i postkassa…
20160407_162951.jpg

Kvelden ble avsluttet på domkorøvelse med bursdagssang og påfølgende hyggelig stund på vinbar. Fikk til og med et ekstra glass vin av den hyggelige barverten.

Jeg er i sannhet en heldig og privilegert person, det er det viktig å ikke glemme.