Vi tok med oss Idefix, og var glad vi var to, siden han har vært litt under pari i det siste. Men nå koste han seg så det holdt. Det er slutt på båndtvang i marka, han fikk løpe som han ville, og det gjorde han. Ble nok litt sliten, men hadde det kjempestas 🙂 Og vi fant sopp 
Utrolig mye steinsopp i skogen i år. Mannfolket får stuing av steinsopp eller piggsopp til wienerschnitzelen jeg planlegger å servere ganske straks. Vi må jo øve oss til vi skal til Wien om ikke lenge 😀
Nå er det riktignok allerede litt over midnatt, men det har vært en lang dag. Siden det er søndag, er mannfolket ganske opptatt, og jeg hadde tenkt å luke. Det ble ikke noe av formedelst høljregn.
Detsto større grunn til å reise til Hamar og delta i innvielse av Ragnar Røgeberg-salen i Hamars nye kulturhus. Spesielt på bryllupsdagen var det god grunn til dette. Spesielt siden mannfolket allerede var involvert i arrangementet og opptatt hele dagen. Jeg bodde i Dublin i hele studietida – 1976-1982. Seks år. Da jeg dro derfra, var det slutt med kjæresten, jeg kjente ingen i Norge og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Heldigvis trakk jeg et lavt nummer i turnusfordelingen og kunne velge et sykehus som lå i nærheten av familien i det minste. Jeg dro til Hamar. Og fikk et vikariat som student allerede høsten før jeg egentlig begynte i turnus. Der ble jeg innkvartert i en stusslig hybel, og når jeg en sjelden gang ikke jobba (tok på meg mest mulig…) satt jeg der og spilte Mozarts Requiem og syntes synd på meg selv. Da det var slutt på den cognacflasken og den konfektesken jeg hadde kjøpt på taxfree på vei fra Dublin, og jeg kunne Requiem tilnærmet utenat, fant jeg ut at det var på tide å få seg et liv. Jeg meldte meg på dykkerkurs – noe jeg alltid hadde hatt lyst til (og kanskje det var noen kjekke karer der?), og i Dublin var jeg blitt shanghaiet inn i Dublins eldste oratoriekor – The Culwick Choral Society – og hatt stor glede av det. Så jeg ringte min gamle spillelærer Eirik Steinum, for å høre om det fantes noen kor på Hamar. Jada, svarte han. Det er to bra kor her. Collegium Vocale og Hamar Domkor. I løpet av den videre samtalen røpet han at sangerne i Domkoret pleide å gå på Stallgården og drikke øl eller kakao etter korøvelsene på torsdag. Aha! Jeg var jo mer ute etter sosialt liv enn noe annet. Jeg ringte Ragnar Røgeberg og fikk beskjed om å møte neste torsdag til prøve. De sang Stanfords Magnificat og Nunc Dimittis, og akkompagnatøren hadde åpenbart et våkent øye for nye unge damer i koret. Resten er historie, er det ikke sånn det sies? Det var i alle fall 29 år som ektefolk i dag.
Nå har de bygd nytt kulturhus på Hamar, og korsalen har fått navnet Ragnar Røgeberg. Det er vel fortjent – fred med hans minne. Han var pott og panne i Hamars kor- og orkesterliv i en mannsalder. Innvielsen ble en tributt til hans liv og virke, og det står det respekt av.
Men fyttigrisen for et stygt bygg? Hamar er vel uansett ingen arkitektonisk perle, her er det vel litt hummer og kanari. Men det som finnes av gammelt og bevaringsvedig i sentrum, er vel først og fremst basarhallene. Nå har de bygd en ny koloss av glass og betong på samme torget. Utvendig ser det direkte skummelt ut – mørke glassflater som stirrer ned på deg, hvem er det som skuler på deg bak der? Synes det ligner mest av alt på den gyselige greia som skjemte ut Rådhuspladsen i København, inntil de var kloke nok til å rive den for ikke lenge siden. Innvendig er det ikke stort bedre. Det ser ut som et industrianlegg med rå betongflater og synlige lufterør i metall. Ikke akkurat koselig? Og de rå betongflatene i golvet ser allerede slitte og stygge ut, til tross for at bygget ennå ikke er ferdig innviet. Gjetter på at renholderne gremmer seg, men ingen spør vel dem hva de synes. På vei opp til korsalen gikk jeg en VELDIG lang og helt unødvendig bratt trapp. Jeg håper de har bra kapasitet i heisen og hjertestarter i bygget. Dette er ikke for folk med dårlig kondis. Men også slike folk kan like sang og musikk?
Logistikken trenger antagelig også å jobbes litt med. Man bør ikke starte en klassisk konsert i foyeren samtidig som folk kommer ut fra en popkonsert og prater høylytt, og er totalt uinteresser i at folk forsøker å spille og synge et verk av Egil Hovland i samme rom? Hadde ikke vært vanskelig å forsøke å legge en halvtime mellom disse arrangementene – eller om det ikke gikk – si fra til de som forlot den andre konserten at de burde være stille når de gikk ut?
Årets bursdagsgave fra min snille og generøse far, var nye kjøkkenbenker. Og hjelp til monteringen, som vi hadde avtalt å ta nå i helga.
Jeg tok sjansen på å røske ut den gamle kjøkkenvasken selv for et par dager siden – tenkte en mann på 84 skal slippe å kravle rundt inni kjøkkenbenken. Her kan man se hvorfor nye benker var ønskelige. Partiet bak kranene blir stadig vått og for dårlig tørket igjen, treet blir misfarget. Den ekle fargen på benken nærmest kamera er støv under mikrobølgeovnen som jeg ikke gadd å fjerne fra en benk som likevel skulle kastes.
Hadde nå valgt heldekkende oppvaskbenk, for å eliminere dette problemet. Synes det ble ganske stilig. Men før jeg kom så langt, stod ergrelsene i kø. Både nåværende og forrige benk er kjøpt fra IKEA, med nøyaktig samme tykkelse. Mao. avstanden fra blandebatteriet til koblingen inni benken burde være nøyaktig den samme. Riktignok er det en forsenking på noen millimeter på den nye oppvaskbenken – men når rørene viste seg å være ca 5 cm for lange når jeg prøvde å koble på, da skjønte jeg ingen ting – og gjør det fortsatt ikke. Og blandebatteriet var gammelt, med kobberrør og ikke armerte slanger slik det er nå. Så gode råd var bokstavelig talt dyre. Jeg stod opp før fuggern feis fredag morgen og kjøpte nytt blandebatteri. Det gjorde susen. Skjærebrettet, og spesielt dørslaget fra IKEA som passer oppi vasken er geniale. Den lille forsenkingen oppe til høyre er til å helle ut skvetter som man må kvitte seg med samtidig som man vasker opp. Kjekt.
Og så tok vi ut platetoppen… Her var det to umake benker som var skjøtt under toppen, ikke særlig stilig…
Ny benk 3 m 40 cm. Blytung. Mannfolket slepte den ut på terrassen
Og mossa skar hull. Med en stikksag er dette noe kjempepjukkel- sist gang gjorde jeg det selv. Så denne gangen foreslo jeg å betale for å få hullet ferdig årna, men den gang ei..
Det tok sin tid, men til slutt gikk da platetoppen nedi der…
Og med noe list og lempe, samt banning og sverting fikk vi benken på plass og vatra opp…
Platetoppen måtte jeg sette meg på for at den skulle kneppe seg på plass i klammene sine. Min fader synes det var et idiotisk konsept. Men det funker da…
Og så var turen kommet til den siste benken som skulle sitte over oppvaskmaskinen. Jeg var litt bekymret for om han kom seg ut fra det hullet der… med det gikk bra
Og resultatet er jeg veldig fornøyd med
Oljing av benkeplater. Trikset er vel å få dem til å trekke til seg så mye olje som mulig
Nå gjenstår bare litt rydding og støvsuging. Veldig fornøyd. Og i kveld er det vel så vi kan begynne å bruke benkene også.
Hipp hurra for verdens beste mossa som ble 84 her forleden. I den anledning samlet vi 10 personer rundt middagsbordet og koste oss med hummersuppe – nå mer etter brødrene Prices enn Julias metode. Jeg startet med mirepoix som ble frest forsiktig i gryta til mørt, men ikke brunt. Hummerskallene i panna fikk varma seg ordentlig og deretter flambert seg med konjakk. Før de kom opp i grønnsakgryta, kokte ut pannen og tilsatte hvitvin og fiskebuljong. Koste seg en halvtimes tid, silte, tilsatte fløte og smakte til med krydder. Den var litt stusslig på fargen, så jeg «juksa» litt med gurkemeie og paprika. Ble ganske godt da. Hummerkjøttet i til slutt, varmes bare så vidt, og en ekstra skvett konjakk skader heller ikke.
Deretter var det Julias Coq au Vin. Jeg aner ikke kjønnet på de økologiske kyllingene jeg kjøpte, men jeg antar det er flest hanekyllinger som slaktes uansett? Hønene skal jo brukes til å produsere flere. Og jeg tror ikke kjønnet har noe å si for smaken. Her fulgte jeg Julias oppskrift til punkt og prikke, og det smakte ikke ille.
Desserten har jeg ingen bilder av, enda den var best. Bringerbæris, bringebærsorbet og friske bringebær. Yum.
Bringebærisen lagde jeg etter oppskrift i heftet som fulgte med maskina (på vaniljeis), tilsatte bare en del frosne bringebær (most med stavmikser).
Bringebærsorbet: 500 g frosne bringebær, 2 stivpiskede eggehviter 1 1/2 dl sukkerlake, 1 1/2 dl bringebærlikør.
Nam.
Da var også 2013 gått over i historien.
Hva skjedde i år? Kanskje først og fremst at vår yngste datter flyttet hjemmefra. Empty nest syndrome? Vi gjør jo vårt beste for å skjemme bort Idefix, men det er blitt litt rart her, det må man si. Etter så mange år med liv og røre…
Heldigvis hadde vi alle fire hjemme til julemiddag og noen hektiske juledager – og ikke minst verdens aller søteste:
Ellers brukte jeg mye tid i årets første måneder til å grave i slekta, og hadde mange interessante stunder med det, både foran pc’n og i diverse arkiver. Prosjektet pågår fortsatt, om enn noe sporadisk.
I februar hadde jeg min første opplevelse som innvalgt lagrettemedlem/meddommer, men led den tort å bli stemt ut første dag. Det er jeg egentlig glad for, det var en usedvanlig fæl sak, hvor tiltalte i stor utstrekning hadde sørget for bevisene selv ved å filme de forferdelige overgrepene. Glad jeg slapp å se de filmene.
I april tilbragte mannfolket og jeg en uke i Bratislava. Bruk arkivfunksjonen i bloggen om du vil lese reisebrevene. Bratislava er en særdeles sjarmerende by ved Donau, med masse historie å se og oppleve. En tur hit kan anbefales på det sterkeste, også om du tenker at du egentlig vil gå på opera i Wien og spise gulasj i Budapest – begge disse byene er godt innenfor dagsturdistanse, og prisnivået og sjarmen i Bratislava banker begge disse mondene storbyene ned i støvlene etter mine begreper. Vi bodde på Marroll’s Boutique Hotel, en plass som troner på en særdeles velfortjent førsteplass på Tripadvisor, og makan til hotell tror jeg ikke jeg har bodd på.
I mai blogga jeg lite, i juni gjorde jeg noen spede forsøk på å minne meg selv om at dette egentlig er en hageblogg.
Og det fortsatte jeg med i august, da jeg skaffet meg Airfryer – og visstnok inspirerte flere andre til å gjøre det samme…
I september reiste jeg på en ukes ferie i Tyrkia, med mine to yngste døtre. Det var en deilig tur – vi slappet av så det holdt. Jeg drar gjerne tilbake til Tyrkia, både i håp om å få se litt mer av landets kultur og historie, og har heller ikke noe i mot å besøke det fantastiske hotellet igjen, jeg var særdeles imponert over Turquoise Hotel Resort & Spa. Valgnatta fikk vi med oss på WiFi
I oktober tok matblogginga helt av, jeg blogga ALLE middager den måneden. Hensikten var å inspirere meg selv og andre til å planlegge innkjøp og bruk av rester, slik at minst mulig mat blir kastet, samtidig som kostholdet bør være rimelig variert. Dette kan være en utfordring for små husholdninger bestående av 1-2 mennesker, men i våre dager har vi jo fryser.
Men turen til Vikingskipet på brukt- og antikkmessen var usedvanlig utbytterik i år…
Da året gikk mot slutten, var det selvsagt juleforberedelser som gjaldt. Kjersti og jeg hadde, i år som i fjor, en flott tur til Praha hvor vi gjorde unna en god del juleshopping. Fikk i tillegg med oss to operaer og en jazzkonsert. Vi kom ikke hjem før 19. desember, så sylte og lefse er kjøpevarer i heimen i år, selv om det er enkelt å lage selv.
Likevel tror jeg dette året har stått i matbloggingens tegn? Årets siste hendelse i så måte, er julegaven fra min kjære far. Disse har like god kapasistet og nøyaktighet som de langt dyrere du får kjøpt i Norge, og denne kom trygt fra USA i god tid før jul. Så langt har jeg brukt den til å koke egg, lage biff og en torskemiddag. Det siste var så langt det mest vellykkede, men skal definitivt tilberede mer kjøtt på denne måten.
Julegaven fra mine snille døtre har jeg også satt stor pris på og allerede brukt flittig.
Alt i alt må jeg bare si at vi har hatt et velsignet år. Alle i min nærmeste familie er friske og har ikke opplevd store katastrofer i år. Måtte dette vedvare i 2014. Vi lever i en privilegert avkrok av verden, og bør passe på å ikke glemme det.
Vi var treige til å komme oss ut av sengene i dag, selv jeg gikk glipp av frokosten…
Men vi fikk en pannekake med egg og diverse tilbehør i naborestauranten, kalte det brunsj og la trøstig i veg for å finne en notebutikk hvor Kjersti hadde planlagt å kjøpe en julegave til sin far. Nå skal jeg ikke røpe om hun fant noe, men hun var noe betenkt over pengebruken til noter til seg selv der vi satt på LOKAL etter endt ransaking av notebutikken.
Jeg fant noen noter med tanke på Cantarelle også 🙂 (og var i grunnen veldig fornøyd). Og som noen kommenterte på Facebook- det er da mye bedre å bruke penger på noter enn på unoter. Noter er en investering 🙂
Ellers ble det litt småshopping av de siste julegavene, før en strekk på hotellet, gulasjmiddag på en restaurant i nærheten
og til slutt Rusalka – på Narodni Divadlo. Dette er en fantastisk opera – jeg har sett den for et par år siden. Bortimot samme oppsetning tror jeg, men den tålte absolutt et gjensyn. Kjersti var kanskje litt forutinntatt av Disney, men vi var nok enige om at både musikken og de sanglige prestasjonene her var førsteklasses. Dvoraks musikk er vidunderlig, og denne operaen burde framføres langt mer også utenfor Tsjekkia. Det er vel bare Rusalkas sang til månen som er særlig kjent sånn internasjonalt. Den lider kanskje samme skjebne som Carl Nielsens Mascarade – skrevet på et språk få forstår. Men vi hadde da ingen problemer med tekstemaskinen på operaen i kveld – tekstet på engelsk og tsjekkisk, det kan være vanskelig nok også for innfødte å oppfatte all teksten i opera. Så nå til dags, når de fleste operascener har mulighet for å tekste på flere språk, burde dette ikke være noe problem. Det er kanskje et større problem for de fleste operasangere å synge på tsjekkisk eller dansk? Det fins jo oversettere også. Selv om det meste gjør seg best i originalversjon, er musikken tross alt det viktigste her.
Shoppingen er vel ikke så mye å skrive om. Men her er vi på jazzbåten. Kjersti har fått øl…
Det svingte skikkelig av disse gamle kara her, ja…
Maten var helt ok, men jazzen var best.
Også turen hjem over Karlsbroen til fots, da. Selv om det var kaldt og snø i lufta. Praha er en usannsynlig vakker by.
Karl himself på sokkel
Noe av hensikten med denne turen var å kombinere det nyttige med det behagelige, dvs. gjøre unna mest mulig julegaveinnkjøp. Prisnivået i Praha er noe helt annet enn hjemme, og man kan spare inn mye av utgiftene til turen med innkjøp av diverse gaver og andre julenødvendigheter. Så Kjersti og jeg la i dag kursen mot Palladium . Dette er et gigantisk shoppingsenter som ligger svært sentralt i Praha – metrostoppet Namesti Republiky har direkte inngang til senteret. Og der kan man handle det meste. Og trave seg sårbeint og sulten. I øverste etasje er det stort sett kun restauranter, Vi havna på den indiske, og fikk en helt grei lunsj. Linsesuppen var god, men lunken, kyllingretten var god, desserten uspiselig. Ølet var det ikke noe å si på.
Og nå har vi dalt ned på hotellet. Vi planlegger å besøke også et mindre shoppingsenter, hvor vi har vært før. Det ligger, som jeg før har blogga, i det gamle hovedkvarteret til kommunistpartiet, hvis sjefer sikkert roterer som propeller i sine sarkofager over dette. Vet ikke om det har noe navn, men der er det noen fine klesbutikker, en bra leketøysavdeling og en velassortert matbutikk i underetasjen.
Men her er dagens fangst:
I gamlebyen ligger det også mange småbutikker med spennende utvalg. Styrer man unna de verste turistløypene, kan man finne fine og unike ting. Kjeden MANUFAKTURA selger også mye fint og husflidsaktig, verd et besøk.
Sånn, det er vel det jeg vet om shopping i Praha.
Mitt femte besøk i denne vakre byen siden mannfolket og jeg var der første gang i oktober 2010 (også utførlig blogget). Kjersti og jeg bor i år som på fjorårets juletur på. Biskupsky Dum Dette hotellet kan også trygt anbefales. God frokost, hyggelig betjening, rolig og fredelig rom.
I går orka vi ikke stort mer enn en liten rusletur i nærområdet, vi startet dagen med å forsove oss, ble kjørt halvsovende til stasjonen i purkotten av snille mannfolket, rakk toget med et skrik, og sov videre inn til Gardermoen. Der kom vi oss på mirakukløst vis av toget med alle eiendeler i behold, spiste en morgenbaguett og sovnet igjen på flyet. Det er slitsomt å reise.
Julepynten er på plass
Og det er folksomt på Karlsbroen
Tårnblåsere som spiller julesanger på søndre tårn i formiddag…
Vi ruslet opp til borgen, Kjersti har jo ikke fått med seg den ennå. Der var Det Gylne smug åpnet igjen med sine små kardemommebyhus, og en utstilling av rustninger, våpen, torturinstrumenter og andre grusomheter.
Vi hadde også bestemt oss for å se Lobkowitz-samlingen igjen. Er du i Praha – GÅ IKKE GLIPP AV DENNE. Men først trengte vi mat. Og spiste på restauranten i palasset. Der er utsikten helt fantastisk. Det samme kan ikke sies om maten. Den var helt grei, men ikke mer enn det….
Vi besøkte også StGeorgskatedralen og leketøysmuseet, så vi er ganske sårbeinte her vi nå slapper av på hotellrommet før aftenens forestilling: Flaggermusen på statsoperaen. Vi tar metroen dit, tror jeg…
St Vitus-katedralen hadde vi billetter til, men rakk ikke dit før det var stengt. Kanskje i morgen?
Og vi dro på båttur på Manavgat-elven
Her ser du både elva og havet bortenfor. Vi stoppet her for et bad. Man kunne velge. Bade i havet som holder 30 grader, eller i Manavgat-elven som er grønn fordi den består av smeltevann fra Taurus-fjellene. Den holder 14 grader, men det påstås at man blir 10 år yngre om man bader her. Kan ikke si at det merktes på noen av oss. Særlig Kjersti som i så fall ville gått fra 19 til 9 burde jo være synlig? Hehe. Det var kaldt…
Vet ikke om skipperkurs er inkludert i det kurset Apollo gir sine representanter?
hotellet vårt fra sjøsiden…
Vi nærmer oss Side med Apollotempelet på pynten
Om kvelden hadde vi bestilt bord på den kinesiske restauranten. Det var ikke særs vellykket, både Kjersti og jeg ble dårlige. Maten var ok, men ikke mer enn det. Det vi spiste av den, da. Men på dette hotellet var det buffeten som imponerte mest. Perfekt mat til 1200 mennesker? Gjør det etter den som vil.
