Bilene i MITT liv….

Inspirert av Anita

Min aller første bil var en Datsun Cherry 1979-modell. (Det var før Datsun skiftet navn til Nissan) Verdens kuleste bil… Sølvgrå metallic med blå seter. Kjøpt kontant hos en usannsynlig kjekk dansk bilselger – til eksport. Den kjørte jeg på importskilter i Irland i 3 år. Antagelig ikke helt lovlig, men jeg antar forholdet er foreldet og nye EU-regler forlengst på plass. Og denne modellen var ikke importert til Irland ennå, så selv bilfetisjister sperret øya opp: Who owns that fancy sports car?
Jeg elsket den bilen, selv om jeg var nokså livredd da jeg kjørte den alene hjem fra København.

Jeg elsket den så mye at da jeg begynte å pådra meg barn, så skjønte jeg at det var dumt med todørs bil, men kjøpte samma bilen på nytt. Knall rød, veldig kul og med fire dører og hatchback. Eller kombi, heter det vel på norsk. Veldig praktisk med barnevogn.

Før det hadde gått to uker, hadde vi kollidert to ganger med folk som kom uforvarende over i motsatt kjørebane. Det var ikke vår skyld noen av gangene, men jeg antok det måtte hvile en skummel forbannelse over den røde bilen, og byttet den i en hvit av samme type. Den beholdt jeg til jeg kjøpte en Subaru Legacy rød stasjonsvogn, og mannfolket arvet Nissanen… Barneflokken hadde på det tidspunkt økt til 3 døtre, og det begynte å bli trangt i Nissanen. (Barn nr 3 er født i 1990, og Subaruen ble kjøpt brukt). Den bilen savner jeg fortsatt. Sånn rent bortsett fra at den SPISTE dekk, så var den perfekt. Kom fram hvor som helst, og det var god plass. Bagasjerommet hadde gummimatte, hva mer kan en hagegal forlange. Ingen sak å holde reint etter jord og planter.  Den var en trofast sliter som var med på flere familieferier i inn- og utland. Den særeste opplevelsen med denne bilen var mot slutten av den tida jeg eide den. Da jobba jeg – like etter at 4. datter var født i 1994 – på kirurgisk avdeling på Hamar. En natt jeg hadde vakt, og bilen var parkert på parkeringsplassen for ansatte, var det en særdeles energisk innbruddstyv som brøt seg inn. Han (?) skadet ikke bilen på noen måte, men må ha brukt det meste av natten på å skru løs min fastmonterte mobiltelefon – som på den tiden bestod av en diger dings fastskrudd i bagasjerommet, et fastmontert håndsett på dashbordet, og en antenne på taket. Da jeg kom ut om morgenen var alt vekk. Jeg ble jo litt betuttet sånn umiddelbart, for sånt utstyr var DYRT i den tida. Men det var jo også tilsvarende forsikret, så jeg fikk igjen massevis av penger på forsikringen, og kunne kjøpe meg en mer tidsmessig mobiltelefon – som det gikk an å putte i lomma. ( Det er ikke lenger siden, folkens!) I alle fall hvis lomma var litt stor… Hva innbruddstyven skulle med utstyret mitt, er litt vanskeligere å forstå…

Men nå hadde vi 4 barn, og det går jo ikke i lengden i en femseters bil. Neste bilkjøp er en historie jeg ofte har fortalt… En dag jeg hadde fri, kjørte jeg innom flere bilforhandlere på Lillehammer for å se etter noe mer egnet. Av nostalgiske hensyn stoppet jeg først hos Nissan – hvor jeg ble konsekvent ignorert i lengre tid, til tross for at jeg kikket interessert på alle bilene i utstillingshallen, og selgerne åpenbart ikke hadde køer av kunder. Jaja, de selger vel ikke biler til kvinnfolk, tenkte jeg – og forlot stedet. Neste stopp var Ford – hvor de åpenbart hadde kommet litt lenger ad likestillingens vei i 1994. Det tok ikke lang tid før en traust gudbrandsdøl kom og lurte på om han kunne hjelpe meg. Ja takk, svarte jeg. Jeg tenker på å bytte inn bilen min, og kunne tenke meg en bruktbil som er maks to år gammel. Han spurte ikke mer, men fulgte meg rett ut i bakgården og viste meg en Ford Fiesta. Konebil?

Njaaa, det var ikke akkurat noe sånt jeg hadde i tankene, svarte jeg. Ved siden av stod en Ford E 350. – Jeg tror heller jeg tar den der 🙂 Dølen så lettere himmelfallen ut, men ble med på en prøvetur. Og jeg trengte litt hjelp og veiledning. Den bilen hadde automatgir, cruisekontroll og klimaanlegg – ingen av delene hadde jeg vært borti før. Og plass til fire unger i baksetet (eller baksofaen…), plass til kjøleskap og kaffetrakter mellom forsetene (rene lenestolene), og plass til hva som helst i bagasjerommet. Det var også en fantastisk bil for den perioden i livet. Den var med på noen turer på familieferie til Frankrike – med alle fire døtrene. Til sånt var den perfekt, men på kronglete norske veier på vinterføre under utrykning på legevakt var den dårlig…

Da de eldste døtrene begynte å bli så store at sjansen for å få alle med på familieferie i bil så mindre ut, ble den byttet i en Ford Focus.  Jeg syntes den lilla fargen var fin – veldig lett å finne igjen på overfylte parkeringsplasser. Mine døtre syntes den var pinlig….

Da denne begynte å bli moden for utskifting, valgte jeg en mørkeblå Hyundai Matrix. Også en bil jeg var VELDIG fornøyd med. Kranglet aldri, økonomisk i innkjøp og drift, plass til hva som helst i bagasjerommet – særlig hvis man slo ned baksetene. Man sitter høyt og godt, og den har klimaanlegg som funker bra.  Men den døde dessverre.

Så nå kjører jeg Hyundai i30 stasjonsvogn. Veldig fornøyd med den også, selv om det ikke er like høyt under taket som i den gamle. Den er sølvgrå – ikke verken blålilla eller limegrønn til mine døtres store glede (de låner den jo..), og følgelig anonym på enhver parkeringsplass, alle biler er jo sølvgrå nå for tida. Men den har fjernstyrt lås, da – så den blunker til meg når det er nødvendig.

Åhhh! Årets første hageøkt her og.

Åhhh! Årets første hageøkt her og. Og sånne oppdagelser er jo bare vidunderlige. Lekker julerose som blomstrer for første gang. Og dette mobilkameraet er jeg fornøyd med!
Har ellers klipt bærbusker, fjernet en del brask i bedene, og tittet inn i drivhuset. Der må noe gjøres, og jeg bør komme i gang der inne snart. Myyye seinere enn vanlig.

Overgrep eller maktkamp?

De mange overgrep mot barn og unge som er blitt avdekket innenfor den katolske kirke verden over de siste årene er en tragedie. Måten det er håndtert på – eller forsøkt håndtert på – av de gamle menn som åpenbart har vært ivrig opptatt med å feie ting under teppet og først og fremst har fokusert på å unngå skandale og svekke kirkens (eller eget?) omdømme, er også en tragedie. De har jo klart å svekke kirkens omdømme mer enn noen kunne drømme om ved sin tafatte opptreden. Det hjelper lite å forflytte overgripere til nye beitemarker og legge saken i et hemmelig arkiv – og helt fram til det aller siste har hjelp til ofrene vært ikke-eksisterende.
Men de siste dagene har fokus dessverre flyttet seg – i alle fall i Norge – over på et par menn med åpenbart stort eksponeringsbehov. Eller hva det er.
Pastor Reidar Voith forteller at han var utsatt for voldtektsforsøk av en eldre kollega for mange år siden – da han selv var i begynnelsen av tyveårene. Det høres ut som en svært ubehagelig opplevelse, men det er jo ikke akkurat snakk om overgrep mot barn. Skal man tro medieoppslagene, er det flere ting denne pastoren sier som høres merkelig ut i mine ører. Man skal vel være bra desperat for å forsøke å voldta en ung mann på et par og tyve, hvis man selv er dobbelt så gammel, og i følge Pollestad selv: et hode kortere?
Rekk opp hånden den kvinne som IKKE har vært utsatt for pågående mannfolk som har forsøkt å grafse på en både her og der – og det uten å ha den fysiske overlegenhet som skal til for å sparke vekk vedkommende, slik pastoren selv sier at han gjorde. For all del, slik adferd er ikke greit, spesielt ikke fra en lærer/mentor/prest – men voldtekt lyder littegranne drøyt i mine ører.
Pastorens videre uttalelser synes jeg lyder enda merkeligere. (Ikke rart han har fått munnkurv og forbud mot å holde fortrolig menighetsmøte for å snakke ut om saken (angår den egentlig menigheten, så lenge etterpå?))

– Det er altfor mange homofile prester i kirken, sier han videre. Hallo? Hvis de skal leve i sølibat uansett, spiller det da overhodet noen rolle hvilken legning presten har i utgangspunktet? Den skal jo likevel undertrykkes? Det burde finnes en mekanisme for å luke ut de homofile. Huff. Er det ikke bedre med en mekanisme for å luke ut overgripere – uansett fil?
Likevel er ikke opphevelse av sølibatet veien å gå for å få slutt på overgrep innenfor kirken, for da vil de bli enda verre – nemlig incest !!!!
Er det slik å forstå at katolske prester er perverse griser pr. definisjon, og at det eneste som holder dem (i alle fall noen av dem) fra å begå overgrep mot barn og andre er at i alle fall noen av dem tar løftet om sølibat alvorlig?
I så fall står det virkelig ille til med moderkirken.

Edit: Det er heldigvis ikke bare jeg som tenker mitt.

Kunstverk

🙂

Fra englebarnet
Sendt som SMS til mamma på vakt, det var koselig. Har hatt den mest slitsomme vakten så langt i år. Søndagsvakter er lange – 13-23, og i dag gikk det slag i slag. Hadde knapt nok tid til å sette rumpa nedpå så jeg fikk i meg litt mat. Men mat må man ha.
Veldig mye triste ting også, det sliter litt ekstra. Særlig når det gjelder ungdommer- det går nesten mer innpå meg nå når de er på alder med ungene mine, enn for 25 år siden da de var mer på alder med meg selv.
Nå må jeg prøve å komme meg i seng, det er en dag i morgen også, og forhåpentlig enda en deilig vårdag så jeg kan gå ut og se om det er kommet opp noen krokus.
Gruer litt for elg- og rådyrskader som nå kommer for en dag, men det må vel bare tas med i beregningen. På tide å strø ut en ny porsjon revira så jeg forhåpentlig får ha roseknuppene for meg selv.

Sex og hjernevask?

Ligger litt etter antagelig, men har sett siste episode nå.
“Vi ønsker å gjøre oppmerksom på at sexolog Gro Isachsen mener psykologen Anne Campbell feiltolker funnene i sin studie om one-night stands. Isachsen tror grunnen til at så mange kvinner var misfornøyd med opplevelsen, var fordi sexen var dårlig, noe som også fremgår av Campbells egen rapport.”

Jeg synes dette er forbløffende…
Selvsagt var sexen dårlig. Det er vel nokså grundig fysiologisk bevist at kvinner statistisk sett bruker litt lenger tid på sex enn menn. Masters & Johnson klarte dette allerede på førtitallet. (det var dette med biologi/sosiologi/psykologi igjen, da). Så er det en engangsforeteelse, bruker selvsagt ikke mannen tiden på å finne ut hva kvinnen ønsker (kanskje noen, men neppe de fleste). Kvinner har rett og slett mer igjen for å ha sex med menn som bryr seg om dem – både på kort og lang sikt.
Og til Gro Isachsen – vel og bra med likestilling på de fleste områder, men er det noe å stå etter at både menn og kvinner skal ha seg med flest mulig? Det fører da vel bare til spredning av kjønnssykdommer og andre ulemper som det ikke bør være altfor vanskelig å forestille seg.
Likestilling er ikke at kvinner skal bli som menn på alle områder – på noen områder er det sannsynligvis kvinner som har den beste ideen i utgangspunktet?
Det vi kan ønske å komme bort fra, måtte være stempling og baksnakking av folk på bakgrunn av hvor mange sexpartnere andre tror eller vet at man måtte ha hatt. Det har de vel strengt tatt ikke noe med.
Og i andre kulturer: streng patriarkalsk regulering av kvinners seksualitet og den undertrykkelsen dette fører med seg på andre områder.

Kjønn og andre sosiale særegenheter

Har fundert på å skrive et blogginnlegg som en kommentar til Harald Eias tv-serie Hjernevask. Jeg har moret meg over programmene. Harald vet nok om dette til å stille gode spørsmål. Hvordan han har redigert svarene er det åpenbart en del som er blitt sure over. For meg ser det først og fremst ut som om han har trampet på noen akademiske tær som helt åpenbart hadde veldig godt av litt tramping og offentlig eksponering. I våre dager er det lettere enn noen gang å søke opp kunnskap og gjøre opp sin egen mening. Det medfører både muligheter og ansvar…
Men det har vel kunnskap alltid gjort. Det er ikke lett å skille humbug fra seriøs forskning. Og enda vanskeligere å skille god seriøs forskning fra dårlig eller mangelfull seriøs forskning.
Forskjellen på autoritet eller autoritær holdning/hersketeknikker kan også noen ganger være vanskelig å få øye på…. Det danner seg et hierarki og en hakkeorden innefor forskningsmiljøer på lik linje med alle andre miljøer hvor penger og prestisje står på spill.
Det innlegget jeg gjerne skulle skrevet har abre skrevet allerede:

anbefales!