Ser det går en blodgiveroppfordring som stafett mellom blogger om dagen. Ingen har utfordret meg – vet ikke om det skyldes at jeg er upopulær eller at ingen tør, men jeg blogger litt om det likevel, jeg 😀
Det viktigste er vel: Er du frisk og sunn og ikke mer enn normalt redd for nåler: GI BLOD!. Og meld deg gjerne som beinmargsgiver og organdonor også. Mange venter i årevis på organer de har svært god bruk for.

I Norge er det slik at dersom noen som er egnet som organdonor dør (man må være forholdsvis ung og frisk, og dø under «kontrollerte omstendigheter», på et sykehus), er det pårørende som må ta stilling til dette. Det er naturligvis svært vanskelig for mange. Ikke nok med at de må fatte det faktum at en av deres hittil friske og spreke pårørende plutselig er død, det kommer en ufølsom lege og plager dem med spørsmål om vedkommendes organer kan brukes til andre pasienter i tillegg. I alle fall føles det sånn for mange – selv om legen i denne situasjonen forsøker å være så varsom som mulig. De aller fleste har mer enn nok med seg selv i en slik situasjon, og dersom dette er et emne man ikke har diskutert i familien tidligere, sier de fleste nei. De orker antagelig bare ikke tenke på det i en slik situasjon.
Det eksisterer en ordning med «donorkort» som mange fyller ut og har i lommeboka ved siden av førerkortet. Det er en stor hjelp. Hvis pårørende er overbevist om at organdonasjon er avdødes ønske, er det straks mye lettere. Særlig hvis dette er blitt diskutert på forhånd. En av rubrikkene på donorkortet inneholder navnet på den pårørende som er informert om den potensielle donorens ønske.

Blod er mye lettere. Alle friske mennesker kan avse en halvliter blod noen ganger i året. Det kan redde livet til et medmenneske, og det er ikke nødvendig å ha en sjelden blodtype, selv om alle blodbanker naturligvis er glade for alle med AB Rh- de får i registeret. Marerittet er jo en hel familie med denne blodtypen som havner i en ulykke midt i en eller annen ferie hvor de fleste blodgivere er bortreist. Men verden er blitt mindre – tilgangen til blod fra andre blodbanker er antagelig lettere enn før – selv om ferietider fortsatt er vanskelige.

Jeg meldte meg som blodgiver i studietida i Dublin. Pelican House brukes ikke lenger til dette i følge Blood Transfusion Board. Men det var en koselig affære. Vi pleide å gå en hel gjeng. Ble lagt på feltsenger i en svær sal, og så kom det en pen, ung sykepleier og stakk en diger når i armen vår (sikkert derfor gutta gikk, ja…sykepleierne var sjelden menn i den tida…)
Og etterpå fikk vi tea&biscuits – eller Guinness. Det siste kunne være risikabelt, man følte seg jo gjerne litt svimmel allerede, og hadde antagelig større behov for væsketilførsel enn alkohol i en slik situasjon. Men vi var jo unge og spreke 😀
Jeg ga blod på Hamar etter at jeg var kommet hjem også, men siste gang jeg ble innkalt, var ikke så grei. Jeg jobbet jo på «huset» og av den grunn hadde nok blodbanken typet blodet mitt mer enn rutinemessig, og da det oppstod behov for akkurat mitt blod, ble jeg ropt opp og innkalt til blodbanken – men måtte dessverre fortelle dem at jeg da var gravid og trengte blodet mitt selv…
Og etter ti år med graviditeter og småbarn, har jeg ikke fått somlet meg til å melde meg igjen. Nå begynner jeg jo å nærme meg øvre aldersgrense, men jeg burde antakelig trå til igjen.
Og alle dere andre som er yngre og sprekere: GJØR DET!

Vi holder på å vaksinere våre pasienter i risikogruppene, og i dag var det min tur til å gjøre en innsats som ansvarlig lege. Det gikk greit, det var ikke noe rush på noe tidspunkt, og mot slutten av dagen satte vi vaksine på alle som ville ha – alternativet var å kaste resten, den ville ikke holdt seg til over helga.
Så nå kan vi vel begynne å prioritere ellers friske barn og unge til neste vaksinedag, det later til at de fleste risikopasienter som ønsker det har fått vaksine i vår praksis.
Hedmarkinger er ikke lette å vippe av pinnen, ingen kø, ikke noe hysteri.
Heldigvis ingen alvorlige bivirkninger heller – det er jo sjelden å se ved vaksiner uansett. De tilfellene av anafylaktisk sjokk jeg har sett i min praksis har stort sett vært forårsaket av insektstikk.

Charlotte Haug har skrevet en glimrende leder i Tidsskrift for den norske legeforening. Håper flere leser den, dette er noe som flere burde tenke over, og det har nok relevans også utenfor sykehusene.

Det aller viktigste:

Men det må tenkes helt nytt rundt hva styring av helsevesenet innebærer (1). Statlig planstyring, kortsiktig økonomisk tankegang og stadig voksende direktorater og direktørsjikt får kanskje folk til å arbeide raskere ved et samlebånd, men får ikke kompetente fagfolk til å prestere bedre og riktigere. Den største trusselen mot et offentlig, solidarisk finansiert helsevesen er ikke private alternativer – hovedtrusselen er et offentlig helsevesen som forvitrer. Ikke av mangel på penger, men av mangel på respekt for hvor viktig personlig engasjement, faglig selvrespekt og vilje til å ta selvstendig ansvar er for å få en helsetjeneste av god kvalitet. Mangelen på anerkjennelse av kompetanse og verdsettelse av den enkeltes innsats er mye farligere enn mangel på penger.