Selv for Frp?

Blir så sint av å lese sånt at det er vanskelig å skrive noe saklig. Men helt siden Hippokrates har legeetikken vært nokså klar på det meste av dette.

Taushetsplikten er hellig. Nei – vi vil ikke angi ulovlige innvandrere dersom de trenger legebehandling.  Det er to unntak i norsk lov. Dersom man regner med at man kan forhindre en alvorlig forbrytelse, kan man bryte taushetsplikten og kontakte politiet. Dersom man mistenker at barn lider overlast, har man faktisk plikt til å kontakte barnevernet. Det får klare seg, tenker jeg.

Å yte hjelp til dem som trenger det – uten politiske hensyn. Vil anbefale Siv & co. å finne litt dokumentasjon på hva norsk helsevesen gjorde under krigen. De tok seg utvilsomt av også tyskere når de trengte det – uansett om de hadde motstandsfolk gjemt i bøttekottet eller ei – og innlagte motstandsfolk (du har vel sett Max Manus) – ble heller ikke angitt til tyskerne.

Dette er vel de bærende prinsipper som gjør at Røde Kors får virke i de fleste krigssoner – de hjelper alle som trenger det av medisinske årsaker – uten å ta stilling til konfliktene.

Alt kan diskuteres – Leger uten grenser har et litt annet charter, og forsøker å sette lys på undertrykkelse og overgrep. Men de som mener at folk som har forvillet seg til et sted de ikke er velkomne skal nektes medisinsk hjelp, er jeg ikke så sikker på om jeg ønsker å diskutere med.

Og siden jeg selv er sykmeldt pr idag, så har jeg jo god tid til å skrive litt om dette.

Siv sier til VG (og andre aviser):

– Vi har flere ganger sagt at dersom vi klarer å stramme inn legenes praksis med sykmeldinger, så vil sykefraværet gå ned. Jeg har registrert at legeforeningen stiller seg helt uforstående til dette. De bør gå litt i seg selv og prøve å finne fram til metoder slik at legene blir litt strengere med sin sykmeldingspraksis, sier Jensen.

52 % av de spurte i en ny meningsmåling mener det er for lett å få sykmelding. I Høyre og FRP er det langt flere som mener det samme. Vi kjenner vel alle noen som er sykmeldt eller uføretrygdet, men likevel er ute og jogger eller går på ski, ikke sant? Men vet vi om det er for å trene opp igjen ryggen for å komme i arbeid? I følge bygdedyret bør man jo helst holde senga hvis man er sykmeldt….

Det hadde vært fint å få en oppskrift på hvordan vi skal foreta denne innstrammingen – hvis det faktisk er ønskelig.

1. Leger er ikke synske. Dersom pasienten sier at h*n har så store plager at h*n ikke kan jobbe – hvordan skal vi motbevise det? – konkrete forslag, takk.

2. Et godt lege/pasientforhold er avhengig av gjensidig tillit. Hvis vi skal pålegges en slik barnepikefunksjon, og konsekvent mistro alle som ber om sykmelding – vil det egentlig være gavnlig for folkehelsen?

3. Det foreligger faktisk minst en avgjørelse i trygderetten på dette. En pasient uten objektive funn mente det var umulig å jobbe. Legen var uenig, og ville friskmelde pasienten. Trygderetten avgjorde at pasienten hadde krav på sykmelding. Mener Siv at legene skal sette seg ut over loven – eller fortolkningen av denne?

Dette er ikke først og fremst et helsemessig spørsmål. Noen ganger er det helt klart at pasienten ikke kan eller bør være på arbeidsplassen i det hele tatt, og dette må det være legens jobb å gi beskjed om. Men de fleste kan helt sikkert gjøre NOE – bare de får tilpassede arbeidsoppgaver, særlig de langtidssykmeldte. Men det er jo ikke legen som vet mest om dette. Det er pasienten selv, arbeidsgiver og evt. bedriftshelsetjenesten.

Men som jeg har blogga om før – det er svært mange medvirkende årsaker til at folk blir sykmeldte, det er ikke bare snakk om konkret og målbar helse. I de aller fleste tilfeller dreier det seg om forhold på arbeidsplassen, mulighet for tilrettelegging, god eller dårlig ledelse, hvordan pasienten selv trives på arbeidsplassen og vedkommendes motivasjon for å jobbe i det hele tatt.

Politikerne trenger å gjøre det klart hva de egentlig er ute etter her.

Er de ute etter å bedre folkehelsa? I så fall bør de gjøre noe med sykehus- og behandlingskøene, sånn i første omgang. En hel rekke stimuleringstiltak for sunn livsstil kan også tenkes, både på arbeidsplassen og i privatlivet…

Er de ute etter å ta “unnasluntrere og snyltere”, eventuelt generelt redusere utgiftene?  I så fall bør de innføre karensdager og reduserte sykepenger, og øke arbeidsgiverperioden.

Er de ute etter et mer inkluderende arbeidsliv? I så fall må de finne noen passende gulrøtter (og evt pisker) for å motivere arbeidsgivere til å sysselsette de som ikke kan yte 100% innsats.

Men kan man finne noen andre å skylde på – for eksempel legene – så er det jo lettvint…

Jens & co. later til langt på veg å ha kjøpt utspillet fra Høyre og Frp om at det høye sykefraværet er fastlegenes skyld. I tillegg skal det innføres enda mer kontroll og flere skjemaer for de sykmeldte selv.
Jeg begynner virkelig å lure på om våre topp-politikere må være de eneste som ikke har fått med seg hvilket kaos det er i NAV for tida. Og har vært leeeenge. Det er svært få sykmeldte som oppfatter NAV som noe annet enn en tilleggsbelastning, dessverre.
Og nå skal de få enda flere regler å forholde seg til?
For å komme med en forholdsvis grov, men forhåpentlig likevel forståelig forenkling: Det er tre typer sykmeldte folk.
– De som er borte fordi de er for syke til å jobbe, eller gjennomgår en slik akutt belastning (jfr biskop Baasland, eller flere av våre topp-politikere) at de ikke er i stand til å utføre arbeidet sitt. Svært mange av disse har mer enn nok med å takle hverdagen, eller gjennomføre krevende medisinsk behandling. For eksempel kommer temmelig mange kreftpasienter i denne gruppa. De gjennomgår svært harde behandlinger som varer lenge. De aller fleste av disse opplever alle skjemaer, stadige forsinkelser, misforståelser og diskusjoner med NAV som en tilleggsbelastning som i svært mange tilfeller gjør at de bruker lengre tid på å komme seg.

– De som er borte fordi de støtes ut av arbeidslivet. Arbeidslivet er krevende. Noen opplever at de ikke passer inn på arbeidsplassen sin. De mobbes, de er selv opphav til konflikter, de har en jobb de trives dårlig med eller ikke mestrer, slik at de blir en belastning for kolleger osv. Da ender det svært ofte hos legen med diffuse symptomer som utvilsomt er plagsomme, men uansett hvilke tiltak legen setter i verk, vil det ikke hjelpe – fordi årsaken ligger på arbeidsplassen. Noen arbeidsplasser er flinke til å ta fatt i slikt, de fleste er det ikke, og NAV er det null hjelp å få fra i slike tilfeller.

– De som er borte fordi de ikke er særlig innstilt på å jobbe eller føler noe ansvar for jobben. Dette er nok de færreste, men vi kjenner vel alle noen, hvis vi skal være helt ærlige. De som tar en tredagers så snart de føler seg litt slitne, og som stadig presser legen til å forlenge sykmeldingen med noen dager til.

Jeg tror dessverre ikke mer byråkrati, flere regler og mer kontroll vil hjelpe på noen av disse gruppene. Det vil bare gjøre det hele enda dyrere.
Resepten er vel egentlig mye enklere: Det må lønne seg for arbeidstakere å være på jobben. Når de får like godt betalt for å ligge hjemme på sofaen, er ikke det noe incentiv til å komme seg på jobb.
Og enda viktigere: Det må lønne seg for arbeidsgiver å legge forholdene til rette for at folk skal være på jobben. Nå er det mye mer lønnsomt å si til arbeidstaker – nei, her er det så mye å gjøre at vi kan ikke ha sjuke folk her. Hold deg hjemme til du er frisk. Her er det jo visse positive antydninger i forslaget. Selv om resultatet fort kan bli at arbeidsgivere vil kvie seg enda mer for å ansette folk med helseproblemer, som Dagbladet skriver.

Folk som går til cellegift og strålebehandlling, eller langvarig psykiatrisk oppfølging, bør få lov til å drive med det i fred, til de er friske. Det bør være mulig å sette inn tiltak når de begynner å nærme seg – med tanke på yrkesveiledning, planlegging av evt. nødvendig omskolering og kanskje hospitering på aktuelle arbeidsplasser mens folk fortsatt er sykmeldt eller mottar medisinsk attføring. Det er umulig i dag – vanntette skott mellom ytelsene og fleksibilitet lik null.

Og folk i gruppe 2? Det er jo virkelig VANSKELIGE problemer. Mye greiere å la legen sykmelde dem enn å ta fatt i ubehagelige ting for de fleste arbeidsgivere, og jeg har så langt til gode å oppleve at noen har fått noe hjelp fra NAV (eller noen andre) med slike problemer.

Også de siste da. Her er det antagelig også for de rødgrønne mye bedre å la disse skylde på sykdom enn å gi arbeidsgiver rett til å sparke unnasluntrere eller trekke dem i lønn, eller hva?

er på retur, i alle fall for mitt vedkommende, selv om jeg fortsatt har en hoste som mannfolket beskriver som pestilent og en noe ustabil temperatur.  Det er vel sannsynlig at det var svineinfluensa – symptomene stemte på en prikk, selv om jeg ikke tok noen test. Og forløpet må beskrives som mildt. Selv om jeg har syntes umåtelig synd på meg selv og har hatt vondt alle steder et par dager, var jeg langt mer utslått og syk av navnløs influensa i 1997 (som var sist jeg hadde noe sånt).

Men jeg blir jo litt matt av alle disse konspirasjonsteoriene som florerer. Som kommentaren på mitt siste blogginnlegg. Tror folk virkelig at Stoltenbergfamilien har slik makt her i landet at de kan sette munnkurv på hele helsevesenet? Og hele pressen? Det er vel nettopp noe av grunntanken ved demokratisk styresett – at man skal kunne si hva man vil. Selvsagt har noen større gjennomslagskraft og blir mer lyttet til enn andre. Noen kan kjøpe opp flere formidlingskanaler enn andre. Men vi har vel alle en porsjon sunt vett?

Det er to sterke historier på nett i dag.

Tommy fra Hunndalen

og en noe vagere historie fra Ukraina, men dette lover ikke godt…

For egen del må jeg antagelig nå være dobbelt immun, etter vaksine og gjennomgått sykdom. (Edit for folk som ikke kjenner meg eller følger med i alle kanaler: Jeg ble vaksinert antagelig etter at jeg allerede var smittet. Så jeg er både vaksinert og har gjennomgått svineriet) Men hva som ligger foran oss her vet jo ingen ennå.