Dette er den tiden på året hvor jeg fortsatt tror at jeg skal klare å holde tritt med ugraset. Selv om det popper opp som nihodede troll overalt. De er ganske lette å rive opp. Men jeg ser jo resultatet av sensommerens og høstens forsømmelser. Både krypsoleien og snellene har klart å formere seg noe aldeles framifrå. Så her må det føres krig på flere fronter. De fine martagonliljene jeg henta hos Svein ser ut til å visne bort 🙁 De har stått i pottene jeg kjøpte dem i fram til nå – lunt og skyggefullt ved inngangen. De har bare sett stussligere ut for hver dag, dessverre. Grov dem opp i dag – løkene ser forsåvidt fine ut, så jeg har planta dem i et rosebed og håper det beste.