Markeringsdagen for psykisk helse for litt siden, førte til en bølge av innlegg, både i blogger rundt omkring og i avisene.
Den uttalte hensikt er mer åpenhet og mindre skam rundt psykiske lidelser – meget prisverdig.
Det er ille nok å være psyk om man ikke skal være nødt til å skamme seg og forsøke å skjule det også, slik mange har gjort i mange år.

Etter 25 år i trøste-og-bære-bransjen som Britt Åse kaller det, så har jeg sett og hørt litt av hvert, og ikke minst en utvikling.
Det er langt flere som innrømmer at de sliter med ett og annet – og ikke minst langt flere menn. Det er flere historier om misbruk i barndommen – flere og flere menn forteller om slikt også, her har det utvilsomt vært store mørketall. De aller fleste som forteller om slike ting flere år senere er svært traumatiserte – men det er likevel bra de slipper å fortsette å bære det inni seg – det åpner for bearbeiding og nyorientering.
Selv om det ville være å ønske at vi ble flinkere til å se disse ungene der og da. Hvis de i større grad opplevde at de ble trodd og overgriperen fikk sin rettmessige straff, ville det nok hjelpe på deres psykiske utvikling.
Etter 10-15 år eller mer, hvor man ikke tør å fortelle det og tror det er ens egen skyld, er det mye vanskeligere.
Dessverre er det fortsatt slik at det er langt mindre ressurser og mindre oppmerksomhet rundt barne- og ungdomspsykiatri enn voksenpsykiatri både her i landet og andre steder.
Og noe av det vanskelige med barn er at de som regel følges til lege/helsesøster/samtale med lærer av voksne som de har en meget sterk lojalitet til. Det er vanskelig for «hjelpeapparatet» å fange opp de riktige signalene.
Her er en artikkel jeg likte veldig godt – den er rett på sak og lite akademisk, full av klokskap.

Må vi alltid snakke om det?

Katastofepsykiatri er blitt et populært konsept, som har fått tilsvarende stor medieoppmerksomhet og muligens også bevilgede midler (hva vet jeg..) de siste årene. Tanken er jo besnærende: Har du vært utsatt for noe traumatisk, så skal du fluksens til psykolog, for å forebygge nevroser seinere.
I det seinere har det kommet kritiske rapporter om at dette ikke virker – det er sågar publisert studier som viser at de som klarer seg best er de som ikke prater om det i det hele tatt…
Tilbake til John Wayne, altså?
Hmmm
Kanskje det er så enkelt som at folk er forskjellige (hehe, det hadde du ikke trodd..) her også. Det varierer hva folk opplever som traumatisk, og hvordan de forholder seg til det.
Jeg minnes Åsta-ulykken. Da jeg kjørte hjem fra kontoret den dagen hørte jeg sirener på begge sider av Mjøsa, så jeg husker at jeg tenkte at nå har det skjedd noe forferdelig. Radioen ga jo svaret. Og der hørte vi gjentatte ganger den samme mannen uttale seg om hva som hadde skjedd, han var tydeligvis et øyenvitne som media hadde kastet seg over. (Eller som stilte villig opp…) I de første timene uttalte han seg svært så skråsikkert, la ut om hvordan han hadde beordret evakuering av vognen han satt i og organisert både det ene og det andre av hjelpearbeid. Ettersom timene gikk og omfanget av katastrofen ble mer klart, ble han spakere og spakere og sa mindre og mindre, siste gang jeg hørte ham på radioen brast stemmen og jeg hadde hjertelig vondt av ham. Han burde vært forskånet for den eksponeringen.
Også dette er en menneskelig reaksjon – lettelse og adrenalinrush er det første man opplever etter noe sånt (det vet alle som har født barn…) – og da kan man nok si både det ene og det andre av lite gjennomtenkte ting. Kanskje Vær Varsom-plakaten burde ha med et punkt om at direkte involverte bør få være i fred i et døgn eller så. Det burde holde å snakke med profesjonelle hjelpere som tross alt har et litt annet forhold til katastrofer?

Men nå prater jeg meg bort fra det jeg egentlig hadde tenkt å si noe om.
Det er bra med åpenhet og at folk forteller om hva de har opplevd, både i bloggene sine, til vennene sine og ikke minst til legen og psykologen.
Men alle ting har mer enn en side.
Jeg er vokst opp med en mor med en god del angst, fobier og komplekser. Den slags preger en hel familie.
Det ble ikke akkurat tiet ihjel, – selv om det kanskje ikke var så mye profesjonell hjelp å få heller. Sekundærgevinsten, som de gamle psykiatere kalte det – er jo at da må alle innrette seg etter den som plages…
For 100 år siden var det som det skulle at unge kvinner i bedre familier (som hadde råd til det) hadde massevis av ikke-dødelige, men svært kompliserte lidelser og sykdommer som krevde kuropphold både her og der – og sikkert ble pratet MYE om.
Og tjent mye penger på…

Det er ikke alle som klarer å skrive på internett eller andre steder om hva som plager dem. Det er ikke alle som har lyst til det, nytte av det eller grunn til det heller.
Man bør ikke tie av skam – verken over hva man plages med eller på grunn av press fra omgivelsene.
Men man bør heller ikke presses til å «snakke om det».
Noen av oss er mer sånn som dette:

Som jeg skrev som kommentar i en annen blogg: Alle som har noe å tenke med vil før eller siden slite psykisk.
For noen år siden måtte jeg selv gå til doktoren og be om sykmelding. Jeg våknet hver natt klokka tre med klump i magen og svette over hele kroppen…I lengden går ikke det med fire unger og full jobb.
Vet ikke helt om fastlegen min så på dette som en lett eller vanskelig jobb. Jeg så ingen grunn til å utdype det hele mer enn i korte trekk, jeg ville ikke ha medisiner eller «prate om det» – jeg ville bare ha litt mer tid til å grave i hagen noen uker.
For meg hjalp det.
For andre hjelper andre ting. Man skal ikke kimse av å prate om det – det trengs to for perspektiv er det også en luring som har sagt. Mange som har mer kompliserte problemer enn meg har god nytte av å lufte dem sammen med et profesjonelt medmenneske. Og det å få lov til å hjelpe folk med sånt er både et privilegium og svært lærerikt.
Og som jeg også skrev i bloggen til noen: det bør ikke være mer merkverdig eller mer pinlig å være «psyk» enn å ha vondt i foten.

Fordelen med å blogge – og ikke minst med å gå seg en skogstur og tenke litt, er at man kan jo komme på bedre tanker.
Jeg skrev noen ord om Muhammed-karikaturene i mitt forrige blogginnlegg om ytringsfrihet. Allerede da jeg skrev det, kjente jeg at det føltes ikke helt riktig, men først nå har det gått opp for meg hva det var som skurret.

Poenget med ytringsfrihet er først og fremst å beskytte retten til politiske ytringer, selv om de går på tvers av makthavernes oppfatninger.
Selvsagt er det viktig å utfordre folk som truer meningsmotstandere med bomber og granater, men er det nødvendig å framstille Muhammed som en gris?
Et lite signal om svaret på det er kanskje at den eneste som publiserte tegningene her i landet, var redaktøren for en av landets mest kristenfundamentalistiske publikasjoner.
Det var jo på en måte modig gjort, men han ville selvsagt ikke drømme om å publisere en tilsvarende muslimsk karikatur av Jesus – ville han?
Og hva er vitsen med å gjøre narr av folks religion? Hadde det ikke vært mer av en spenstig politisk ytring å karikere Osama Bin Laden? Eller noen andre som kommer med vemmelige eller voldelige politiske ytringer her og nå? Muhammed er jo død for en stund siden.
Det er jo ikke religionen som er problemet. Alle muslimer er ikke terrorister, like lite som alle kristne er det.
Det står noe i lovverket om berettighet harme.

Men unnskylder det springskaller?
Men dess mer man tenker på dette, jo vanskeligere blir det.
Det er rimelig å ta hensyn til sin nestes tro, familie og følelser. Man kan ikke påberope seg ytringsfrihet som unnskyldning for å kalle søstra til folk stygge ting.
Kan man gjøre det for å framstille Muhammed som en gris? Er det nyttig på noen måte, viktig, politisk frigjørende eller på annen måte konstruktivt? Eller er det bare dårlig folkeskikk?

Stig Sæterbakken har trukket seg som leder for litteraturfestivalen på Lillehammer. Men det spørs om NRKs kommentator har rett:

clipped from www.nrk.no Han så ikke at han, ved å la Irving tale på Lillehammer, risikerte å få et quiz-lag av nynazister fra Hadeland og omegn med på kjøpet. Det var et feilgrep. Så valgte han å trekke seg i protest. Det var et nytt feilgrep, for bare ved å sende ut invitasjonen hadde han oppnådd det han ville: En diskusjon om ytringsfrihetens og sannhetens grenser i vårt land.

Det var vel neppe quizlaget fra Hadeland han fryktet.
Jeg synes det var synd at han trakk seg. For en ukes tid siden hørte jeg en radiodebatt, hvor Hans Wilhelm Steinfeld i sedvanlig bøllete stil gjorde sitt beste for å kjøre over Sæterbakken i forhold til dette – uten å lykkes.
Og denne debatten var den direkte foranledning til at jeg gikk hjem og lette etter et sitat jeg husket, og trodde stammet fra Disraeli:
«I detest what you say, but I would fight to death for your right to say it».
Men selv om jeg i utgangspunktet bare har hørt det på engelsk, stammer det fra visstnok Voltaire, selv om det er noe usikkert. (Men til min glede fantes det en Voltaire-gadget, som jeg daglig fryder meg over. Må lese Candide en dag, selv om jeg er elendig i fransk…)
Men hvor mange av oss er egentlig villige til å ofre livet for at Irving skal få si sine utrivelige ting? (ikke jeg…)

Men handler dette egentlig om Irvings ytringsfrihet? I følge synsere som Dag Solstad gjør det ikke det – i fredstid kan man si hva man vil, det handler mer om hva som er klokt.
Kanskje det.
Under krigen stod det mer på spill:

Akkurat denne hadde vel ikke slått så godt an i dag, men vi skjønner hva de mener.
Argumentet om hva som er klokt, kontra hva som er lov ble også brukt i debatten omkring Muhammed-karikaturene.
Det var nok «lov» å publisere dem – men var det «klokt»?
Og var det viktig?

Ja -det var det.
På samme måte som det er både klokt og viktig å la folk som Irving komme til orde – la dem vise sin dumhet og mangel på kunnskap for all verden – så er det viktig å utfordre dem som truer med bomber og attentater hvis du sier noe de ikke liker også. Det koster bare mer.

Sponheim er sint og lei seg fordi partifellene ikke har støttet ham og kritisert det Thommesen skriver i boka si om at Lars er en usympatisk person.
Hvis jeg ikke husker feil, var Sponheim selv raskt ute og sa at denne boka kunne han ikke kommentere, for han var ikke psykolog.
Dette er en spydig og ekkel kommentar, for det første – han antyder jo at det Thommesen sier i boka (som jeg verken har lest eller kommer til å lese)skyldes hans psykiske problemer.
Da er det åpenbart for alle og enhver at dette er en personkonflikt mellom to menn med et stort ego – og det ville sannelig ikke være lett for noen andre å si noe vettugt etter en slik utblåsning fra sjefen sjøl.
Og har egentlig en slik personfokusert skittentøyvask noe i media å gjøre i det hele tatt? Hvem bryr seg? Aarebrot har aldeles rett.
Jeg håper egentlig Lars mister motivasjonen fullstendig, og at vi får en venstreleder med mer fokus på partiprogrammet og mindre på eget ego før valget. Da skal jeg vurdere å stemme på dere, folkens 🙂

Jeg konstaterer med glede at Aftenposten m.fl. er enig med meg.
Kvarme har et standpunkt som begynner å bli upopulært, og også innen kirken etterhvert representerer et mindretall.
Desto viktigere er det å verne om retten til å hevde standpunktet – så lenge det gjøres med lovlige og fredelige midler.
Det bør ikke være fritt fram for å trakassere folk som har standpunkter flertallet misliker – verken for pressen, statsråder eller menigmann.

I beste Valla-stil beklager han at Kvarme følte seg mobbet.
Legg merke til: Han beklager ikke at han sa at Kvarmes handlinger fremmer hat og vold. Han beklager Kvarmes følelser – som Kvarme ikke har sagt et pip om i media og som offentligheten, og jeg antar også Storberget, ikke vet noe om- og i hvertfall ikke har noe som helst med å beklage. Det er vel heller andre som har gått ut og sagt at Storbergets uttalelser (med rette, mener jeg) er mobbing av folk med andre meninger.
Skuffende saker, men ikke spesielt overraskende.
Ytringsfrihet, kjære Storberget – betyr å la folk som er uenige med deg få lov til å si hva de mener, og fremme sine synspunkter med lovlige midler.
Det var det Kvarme gjorde, og det bør han oppmuntres til, innenfor rammen av et sunt og livskraftig demokrati.
Eller er det slik at Storberget mener at ytringsfriheten gjelder bare for medlemmer av AP som er enige med Storberget?
Hvis Kvarme hadde stilt seg opp med stein og køller og forsøkt å hindre de homofile som ville gifte seg i å gjennomføre sitt forsett- da kan man snakke om hat og vold.
Men forskjellige meninger må vi tåle, eller hva?

Dagbladet…

Det hender jeg hisser meg opp.
Men dette må da være typisk avismisbruk av statistikk – og en misvisende overskrift. Dette er et område som man vet for lite om. Dessverre er det slik i Norge, at det er farlig å innrømme feil – da blir man straks tapetsert utover førstesiden i tabloidpressen og gjort til syndebukk. Det er ikke populært i kollegiale kretser heller.
Det framgår dårlig av avisartikkelen om det faktisk er påvist noen årsakssammenheng mellom feilhendelsen og dødsfallet. Heldigvis er det jo slik at selv om man får medisinene til pasienten i nabosenga ved en enkelt anledning, så er det sjelden dødelig. Som regel merker man ikke særlig forskjell i det hele tatt…
Selvsagt bør slikt ikke forekomme – men hva er det som gjør at det er så livsfarlig å innrømme at det faktisk skjer av og til?
I min studietid – en gang i urtiden (åttitallet…) – husker jeg med glede ett av sykehusene jeg praktiserte på. Der var det en ukentlig konferanse – åpen for alle ansatte og alle studenter – hvor man gikk gjennom alle ukens pasienter hvor ting ikke gikk som planlagt, eller komplikasjoner oppstod.
Ikke for å henge noen, men en saklig gjennomgang fra a til å – hva gikk feil, hvor gikk det feil, og kunne vi gjort noe for å hindre det? Så vidt jeg vet, forble innholdet innenfor husets fire vegger. Det er antagelig fornuftig – og en form som er best egnet til å trekke ut maksimal lærdom.
Det var svært lærerikt for oss studenter, og en påminnelse om at vi alle er mennesker.
Sånne konferanser burde være obligatorisk i alle bransjer…