Kategoriarkiv: livet

22. juli 2012

Publisert av
4

image

Jeg har rett som det er gleden av å lese folk teksten – og opplever at de faktisk hører etter. 🙂 I dag var en av disse dagene. Jeg er tekstleser i kirken, og dagens gudstjeneste var preget av det som skjedde denne dagen for ett år siden. Derfor fulgte man ikke den vanlige tekstrekken, teksten var spesielt valgt ut. Dette er en av Bibelens sterkeste og mest kjente tekster:

 

 

Paulus’ første brev til korinterne, 13. kapittel:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare en drønnende malm eller en klingende bjelle.

2 Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.

3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.

4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

6 Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.

7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

8 Kjærligheten tar aldri slutt.
Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.

9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.

10 Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.

11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.

12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

 

Jeg tok med meg en stor rosebukett fra hagen – det måtte jo være roser i dag.

Jeg blir kvalm av påstanden om at den forferdelige massakren var et forsvar for den «kristne kulturarv» – like kvalm som jeg antar de fleste muslimer blir av «islamistiske» terrorister. Det er galt å drepe andre mennesker. Det er blasfemisk å påstå at man gjør det i Guds navn.

Det er godt å se at de fleste av oss ønsker å stå opp og vise at vi mener noe annet. Det betyr ikke at det ikke er lov for de som er direkte rammet å være fortvilet og rasende. Ingen skal kreve av dem at de skal omfatte terroristen med kjærlighet – likevel har jeg langt større tro på rosetog og barn av regnbuen som motvekt for folk og land – enn på hatretorikk og fiendebilder. Folk er folk. Også romfolk. Vi trenger ikke å finne oss i at de bruker parkene våre til avtreder, men de er ikke en ensartet gruppe som kan settes i klasse med brunsnegler – de heller.

Skal Breivik intervjues?

Publisert av
Svar

Hørte et særdeles interessant program på EKKO på vei til vakt i går. Du kan høre det i podkast her:

http://nl.nrk.no/podkast/aps/20062/nrk_ekko_-_et_aktuelt_samfunnsprogram_2012-0319-1219_6346775650.mp3

 

Svært mange tankevekkende synspunkter. Hva mener du?

Ingen mener noe, i alle fall ikke her i bloggen. Jeg synes dette er vanskelig. Ytringsfrihet er et svært viktig prinsipp. Også folk som har begått avskyelige handlinger, eller har meninger de fleste av oss andre mener er helt grusomme – har lov til å gi uttrykk for sine tanker. I dette programmet blir det argumentert ganske kraftig for en stor grad av offentlighet – og at også rettssaken bør overføres i TV. En rettssak er i prinsippet offentlig, hvem som helst kan møte opp i rettssalen for å forvisse seg om at alt går rett og riktig for seg, som seg hør og bør i et demokrati. Pressen er til stede, og kan referere det som foregår – kun dersom dommeren har tungtveiende grunner til å lukke dørene, sendes pressen og publikum på dør. I USA overføres rettssaker i TV, og er blitt god underholdning, jfr Judge Judy og for ikke å snakke om rettssaken mot OJ Simpson. Det er vel først og fremst en viss avsmak for at rettssystemet skal gjøres til underholdning som gjør at vi er tilbakeholdne her i landet.
Media spør seg selv om de er «mikrofonstativ» for Breivik, og hjelper ham til å oppnå akkurat det han har gitt uttrykk for at han ønsker – nemlig publisitet i etterkant og spredning av sitt budskap. De etterlatte, overlevende og pårørende fra terroraksjonen har litt forskjellige meninger, men mange ønsker å tie ham i hjel, unngå å nevne navnet hans – og gi ham minst mulig oppmerksomhet. Det er først og fremst hensynet til disse som er argumentet mot at Breivik får gi intervjuer eller at rettssaken gjøres mer offentlig enn den allerede er. Den skal jo overføres via lukket nett til rettssaler over hele landet, slik at flest mulig av de berørte kan få ta del om de ønsker det. Så hvorfor ikke på TV- slik at vi alle kan følge med? For vi er jo på sett og vis alle berørt av dette.

Dette er svært vanskelige spørsmål. Det kan jo være bra – som en av deltakerne i radioprogrammet sa – at vi alle får mulighet til å gjøre oss opp en mening om hva slags person dette er. Virker han tilregnelig, hvordan er han egentlig? Jeg har en mistanke om at akkurat i dette tilfellet, kan det kanskje være bra. Det virker jo som om Breivik var en sær einstøing som isolerte seg på gutterommet. Frimurerlosjen – som åpenbart ønsker sin del av PR-kaka – går ut og karakteriserer ham som «pinglete». Det kan kanskje være bra for de som nå ser ham som et truende monster, får se den andre siden også.

Men det kan jo tenkes andre forbrytere seinere – som har vært på mediakurs og som vil takle medieeksponeringen suverent, og vinne mange tilhengere med sin opptreden?
Jeg er sannelig i tvil om hva jeg mener om dette, både prinsippielt og i forhold til denne konkrete saken.

Fornyelser

Publisert av
4

image

image

image

image

Nå må jeg sannelig interiørblogge litt – selv om det er helt ulikt meg. Dagligstua her i huset begynte å bli en skam å vise fram. Der hadde vi en sofagruppe som nå har rundet ti år, og med daglig bruk av en stor famillie, en katt og en hund – i tillegg til at en del av famliens måltider ble spist her, kan enhver tenke seg hvordan den så ut. Treseteren var tillike blitt trebent, så det var risikosport å sitte i den. Bestilte ny sofa fra Bolia på romjulstilbud, og den ble levert i går. Den er diiiger. Egentlig hadde jeg tenkt å bestille skinnsofa, med tanke på all søling og grising som fortsatt bedrives heromkring – men jeg er egentlig ikke så glad i det. De averterte imidlertid et mikrofibertrekk som skulle være særdeles rengjøringsvennlig. Så jeg satser på at dette i kombinasjon med den fancy nye dampvaskeren vil holde sofagruppen pen litt lenger enn den forrige. Dette er nok en litt annen kvalitet også…
Når rommet var tomt for møbler i påvente av nye, var det jo smart å passe på å slipe og lakke. Snille svigerfar hjalp meg å lakke (vi leide noen til slipinga…) da vi flytta inn her. Nå var det mange stygge skrammer i golvet også. Så jeg har flekkslipt stuegolvet og lakket mange strøk på flekkene og ett på hele golvet, og slipt hele korridoren, – som ikke ble tatt den gangen. Så der var nedslitt parkett bare forbokstaven. Ble veldig fornøyd med stua, men i korridoren var det vanskeligere å manøvrere den digre slipemaskina, så 100 % fornøyd med resultatet er jeg ikke – men det ble i alle fall mye bedre enn det var.
Så etter å ha lakka meg inn på soverommet to netter på rad, var det nå tid for litt rydding, støvsuging og sånn. Men jeg kunne jo ikke sette tilbake det stygge og ripete salongbordet heller?
Dette bordet er egentlig et klenodium, så jeg kaster det ikke – uansett hva mine døtre sier.
Det har fulgt oss fra jentene var små. Kjøpt på opphørssalg på en trevarefabrikk jeg har glemt navnet på – som lagde disse helt unike furubordene uten noe som helst i metall. Hele bordet er laget med trenagler og tredeler. Må tilstå at jeg har begått en viss helligbrøde og skrudd inn noen skruer på undersiden – den tida vi hadde unger som krabbet under bordet, tok jeg ikke sjansen på at bukkene som holdt de tunge klaffene oppe bare var å dytte unna. Helsa går tross alt foran, jeg så for meg en flatklemt og hjerneskadd stakkars unge under der.
Nå har jeg slipt og lakka det også – så det får forhåpentlig et nytt liv.
Kanskje kommer det et bilde etter hvert når alt blir ferdig?
Og sånn ble det til slutt:

Nyttårsforsettet holder fortsatt stand…

Publisert av
3

Det har ikke blitt laget noe ferdigmat her i heimen siden nyttår. Med unntak av en uke, har ukemenyen blitt planlagt hver helg – slik at shoppingen ikke har tatt så lang tid. Jeg har ikke orket å scanne alle tilbudsaviser og sånt forut for planen – men ser jeg et røverkjøp når jeg likevel handler, kjøper jeg inn mye, legger i fryseren og planlegger neste ukes middag deretter.

Dette burde jeg jo ha kommet på for mange år siden. Husker jo fortvilte shoppingturer etter jobb på desperat jakt etter en middagside som ikke ville få mer enn i høyden en unge til å begynne å surve – det var ikke så greit. Hadde nok vært mye greiere å sette opp en ukemeny, presentere den for ungene og gi dem tid til å surve fra seg før vi satte oss til bords? Men løsningen for oss ble etter hvert at mannfolket overtok middagsserveringen. Og siden han ikke har særlig interesse for matlaging, har vi spist en god del halvfabrikata de siste årene. Ingen har dødd av det, men jeg blir litt betenkt når jeg leser sånne artikler som dette.  Og oppdager at en god del produkter inneholder opptil 70 % palmeolje uten at dette opplyses.

Hvis man lager maten fra grunnen, vet man i det minste hva som er i den. Selv brød inneholder jo palmeolje… Jeg er ikke helt der at jeg baker alt brødet selv, men jeg har da blitt ganske flink til å bake knekkebrød i det siste. Og det er kjempegodt.

Hvis jeg finner en Stangekylling til helga (eller to, avhengig av hvor mange som er til stede til middagen), skal jeg prøve denne kyllingen med hvitløksoverdose. Hvitløk er fortsatt sunt.  Kanskje blir det suppe eller dessert også – jeg har jo blitt et skikkelig suppehue siden nyttår Smilefjes med åpen munn

Og stort sett tar det jo ikke veldig mye lenger tid å lage mat fra grunnen enn å varme opp halvfabrikata. Kjøttkaker, fiskegrateng – sånne vanlige hverdagsretter. Det er verd ti minutters ekstra innsats fordi det blir så mye bedre når man gjør det selv.

Året som gikk…

Publisert av
4

Jeg pleier å skrive en nyttårsbetraktning i bloggen min. Det skader ikke å stoppe opp litt og se på hva man har opplevd, lært og gjort det siste året? Nå har jeg vært usedvanlig treig. Denne pleier jo å komme på nyttårsaften eller en av de aller første dagene i januar. Nå er det allerede 10. januar – og jeg har fortsatt ikke skrevet noe. Kanskje det skyldes at 2011 var litt vanskelig?

Privat har jeg vel egentlig hatt det fint. I løpet av de siste 13. måneder har mannfolket og jeg vært 3 ganger i Praha. En by etter vårt hjerte, som vi nok kommer til å vende tilbake til enda flere ganger. Denne byen har det meste. Den er VAKKER! Man trenger egentlig ikke gjøre noe som helst annet enn å gå rundt å glane på folk, omgivelser og arkitektur for å ha det veldig fint. Den er HISTORISK – Bøhmen har ligget i sentrum for svært mye av Europas historie. Les, lær og bli kanskje litt klokere? Det er mye god mat å få – selv om man må lete litt etter denne. Og for hagegale er også Praha verd et besøk – turen i Petrin-åsen i april var definitivt et høydepunkt for meg.

Og musikken….. Vi har nå besøkt alle Prahas operahus – og holder nok en knapp på Narodni Divadlo. Og vi har sett Tsjekkias nasjonalopera – Rusalka. Den fortjener internasjonal utbredelse. Det samme kan nok sies om Carl Nielsens Maskerade. (blogginnlegget om denne – som vi så i København for noen år siden, finner jeg ikke igjen Edit: Det finnes her, bla fram til 17. januar) De har vel det til felles at de er skrevet på lite kjente operaspråk. Men det finnes vel oversettere – og nå til dags har de fleste store operahus tekstemaskiner.  Vi har nok ikke vært der for siste gang, selv om det sikkert finnes mange andre fantastiske steder å besøke som vi har til gode.

Dette året har vel hele Norge vært preget av terroraksjonen i juli. Naboen og jeg arrangerte fakkel/rosetog. Fra en dag til en annen – Are posta på Facebook at det var ille at vi ikke kunne gjøre noe, eller i det minste markere støtte – jeg svarte at det kan vi jo – og la ut en invitasjon. Før vi fikk sukk for oss var flere tusen ringsaksokninger på beina. Det var bra, selv om RB gikk litt i surr i konene til Are (for the record: han er gift med Elin Evensen. )

Ellers merker vi at avkommet er i ferd med å flytte hjemmefra. Vi går over i en ny fase av tilværelsen, men som alle andre har denne sine fordeler og ulemper. Jeg liker å invitere familien på middag  og store juletilstelninger, og kommer til å fortsette med det. Forhåpentlig vil barn og barnebarn fortsatt besøke mamma og pappa. 🙂 Årets nyttårsforsett er mer sunn og hjemmelaget mat også i det daglige.

For oss som ikke er fullt så proffe…

Publisert av
4

som Gundad, men likevel forsøker å bruke opp julerestene, skal jeg nå fortelle om mitt skammelige triks. Det var moro å se Gunda og Hanne lage Mulligatawney – og det skal kanskje jeg også gjøre, det er både selleri og epler igjen her etter jula. Men kraftkoking i 90 minutter blir neppe aktuelt, med mindre dette skjer på helga. Selv om Gunda påstår at det går helt greit å koke kraft av fire høner i slengen. Mulig det – men kraften må jo siles, fryses etc. og hva med alt kyllingkjøttet som også må pilles, sorteres og evt fryses? Ser dessverre ikke for meg at dette er noe jeg kommer til å gjøre annet enn rent unntaksvis. Så hva gjør man da når man kommer sulten hjem fra jobb, har planlagt lapskaus av resterende pinnekjøtt og ikke har kraft av verken margbein eller høne i fryseren? Man tager Knorrs Fond du Chef, eller eventuelt fond på flaske. Dette synes jeg funker så bra at jeg tviler på om jeg i alle fall hadde klart å smake forskjell på en rett kokt på dette og en som er kokt på hjemmelaget kraft. Og innholdsfortegnelsen er ikke avskrekkende. Bortsett fra johannesbrødkjernemel og xantangummi (begge er fortykningsmidler og regnes for ufarlige), inneholder ikke Fond du Chef noe jeg ikke selv kunne funnet på å putte i kraften. Og kjøper man fond på flaske, så slipper man jo fortykningsmidlene også. Problemet med buljongterning og desslike, er jo at det stort sett smaker salt.

Jeg lagde brun saus – med fond – puttet oppi en pakke frosne lapskausgrønnsaker og en pakke allerede ferdigkokt byggryn (som jeg faktisk HADDE i fryseren etter tidligere koking av stor porsjon – så helt håpløs er jeg da ikke), karvet opp resterende pinnekjøtt og krydret bittelitt. Litt fløte og honning. Lapskausen ble god, om jeg skal si det selv, og den var ferdig på under en halvtime. Det er vel omtrent maks for en hverdagsmiddag, i alle fall her i heimen.

Fordommer fordummer…

Publisert av
2

Jeg blogger svært sjelden pasienthistorier her i bloggen min. Grunnen til det er naturligvis at jeg bor på et lite sted, slik at dersom jeg forteller konkrete pasienthistorier, kan det godt hende at noen gjenkjenner dem – og det vil være et brudd på taushetsplikten.

Men i dag føler jeg for å gjøre det, fordi denne er ganske lærerik. Den stammer dessuten fra legevakta, som har et nedslagsområde på over 50 000 personer pluss tilreisende turister, så da blir gjenkjenningspotensialet mindre.

Nattvakter er bortimot det verste jeg vet, begynner å føle meg litt for gammel til det. Heldigvis er de ikke hyppige. Denne nattvakten var midt i uka, jeg hadde et berettiget håp om at julebordsesongen med tilhørende fyll og bråk ikke hadde helt startet ennå. Sykepleieren som satt på telefonen denne natta er dyktig og erfaren. Så jeg så for meg en rolig natt. Det var vel egentlig ikke så verst. Men når man må stå opp med 1-2 timers mellomrom gjennom hele natta, blir det slitsomt, selv om det ikke er MYE å gjøre. Man blir vel egentlig nesten enda trøttere enn om man jobber flettene av seg hele natta.

Den siste oppringningen kom på morgenkvisten – bare halvannen time igjen av hele vakta. Og sykepleieren syntes nok han hadde vekt meg ofte, og var nærmest litt unnskyldende for å ha sluppet inn en pasient med et angstanfall – som allerede hadde god oppfølging i psykiatrien, faktisk en avtale med sin behandler samme dag. Kunne sikkert holdt ut noen timer til? Og hva kan egentlig legevakta gjøre med angstanfall? Fint lite. Litt medisiner i ekstreme tilfeller, men slike ting krever jo oppfølging over tid. På legevakta ender sånt ofte med frustrasjoner – pasienten føler at h*n ikke får noe hjelp, og legen føler at h*n bruker masse tid på en pasient som settingen egentlig ikke er egnet for.

Men jeg stod nå opp, og kalte pasienten inn på kontoret.  Etter min erfaring er den beste måten å takle slike ting på å forsøke å få pasienten til å fortelle mest mulig om hva som er plagsomt, og ikke minst hva h*n er bekymret for – og hva de håper jeg skal kunne gjøre med dette. Denne pasienten var mest opptatt av en følelse av uro i brystet. Det er det jo mange angstpasienter som har, og mange av dem har stadige panikkanfall ved tanken på at det kan være noe feil med hjertet. Så jeg bad pasienten ta av seg, sjekket blodtrykk, hjerte og lunger mens jeg prøvde å se så beroligende ut som det er mulig i purkotten etter en mildt sagt slitsom natt . Og se det. Pasienten hadde en svært uregelmessig puls. EKG viste en rytmeforstyrrelse – og pasienten ble lagt inn for behandling av dette. Ikke farlig, men helt sikkert plagsomt.

Moralen er: Også angstpasienter kan noen ganger ha hjerteproblemer. Men fordommene er kanskje heller ikke helt urimelige, for vi ser jo selvsagt minst 20 pasienter med tilsvarende plager hvor intet galt er å finne med hjerte og indre organer for hver gang vi opplever noe sånt som dette. Men det var jo bra denne pasienten kom til legevakta. Stetoskopet og EKG-apparatet sitter langt inne hos psykiaterne.

Så kanskje moralen heller er at dersom man har fordommer, er det klokeste å holde dem for seg selv?

Femte og siste dag i Praha. Det beste ble gjemt til slutt :)

Publisert av
2

(klikkbare bilder)

 

Som det skal være – hele ferien har vært fantastisk, men den siste dagen ble definitivt den beste. Vi rusla ut etter frokost, med kurs for St.Agnes-klosteret, som vi hadde bestemt oss for å se. Siden vi gikk forbi og kirken var åpen, tok vi en titt på Vår Frue foran Týn. En meget vakker kirke, og vel verd et besøk. Tårnene har vært vårt landemerke på turen hele tida. De karakteristiske Adam-og-Eva tårnene synes over hele gamlebyen, og hjelper til å holde retningen i snirklede gater. Bak kirken står søylen tsjekkerne satte opp i glede over at de var kvitt svenskene. Nå er de tilbake, du hører svensk (og norsk…) på hvert gatehjørne… mobil 716 Men de skyter jo heldigvis ingen nå for tiden.

 

Da vi var ferdig med det, passerte vi igjen vårt “stamsted” – Lokal. Dette var sannelig en av de mest interessante oppdagelsene på turen, og jeg må lete mer etter den tsjekkiske bloggeren når jeg kommer hjem. Hadde jeg ikke lest dette, hadde vi neppe gått inn her:

mobil 717

Ingen reklameplakater med meny på fire språk her nei. Når du kommer inn, er alle bordene i det første rommet merket med “reservert stamgjester”.  Du ser også en disk hvor øltanken synes gjennom glasset . Mannfolket prøvde seg med å spørre etter mørkt øl første gangen- det var åpenbart ikke tingen. Her serverer de kun eget øl, men har flere måter å skjenke det på (beskrevet av den tsjekkiske bloggeren, men vi testa ikke dette). Tror det er det beste ølet jeg har smakt… Menyen er utelukkende på tsjekkisk, men de har en engelsk meny du kan få hvis du spør, heldigvis. Menyen er ikke rikholdig. De har 3 spesialiteter som står der hver dag (stekt ost, stekt kylling og stekt karpe), og en liten liste som skifter daglig.mobil 718mobil 719mobil 720

 

Som du ser er lokalet upretensiøst. I midten bilde av lunsjen vår siste dagen. Stekt kylling med potetmos og spinat. Enkelt og svært godt. Den potetmosen kom ikke fra en pose… Lappen til høyre er måten de holder tellinga på ølet. Så snart glasset er tømt, er kelneren der og lurer på om du vil ha en til Smilefjes

Vi var mette og vel belåtne da vi satte kursen for St.Agnes-klosteret, som ligger rett ved. Dette er pietetsfullt restaurert og tilhører nå nasjonalgalleriet. Første etasje brukes til diverse formål (inkludert bryllup og store fester, så det ut til), men man kan godt vandre rundt og nyte arkitekturen dersom det ikke er noe på gang. I annen etasje er det en permanent og imponerende utstilling av gammel kirkekunst. Som en av kritikerne på TripAdvisor bemerket , etter de første 30 bidene av jomfru Maria og Jesusbarnet, blir det kjedelig… Er du av denne oppfatningen, er nok ikke dette stedet, men synes du slikt er interessant, ikke minst hvordan symbolikken og framstillingsmåten endret seg – så er dette absolutt verd turen.

mobil 721mobil 722mobil 723mobil 724mobil 725mobil 726

Stedet har også en vakker kafeteria, hvor vi tok en kaffekopp. Overpriset for Praha, men greit nok for en gangs skyld.

mobil 727mobil 728mobil 729mobil 730mobil 731

Deretter tusla vi hjem for å ta en hvil før aftenens operaforestilling som lure meg hadde kjøpt dobbelt med billetter til, som før beskrevet. Så dette kosta oss nesten like mye som det ville gjort hjemme, men vi hadde strålende plasser i parkett til en fantastisk opplevelse som var verd pengene og vel så det. .  Men først noen flere ord om strøket vi bor i. Vi bor som sagt under Karslbroen. Fra trappa på vegen ned til Na Kampe (plassen vi bor på ) ser vi dette bildet:

mobil 714

Dette er et bilde av Jomfru Maria, og i lykten foran brenner det alltid lys. Overtroen sier at dersom du ser på dette bildet i det lyset slukner, kommer du snart til å dø. Muligens er det derfor det ikke er flere som tør å bo på denne plassen? Jeg visste ikke dette før de par siste dagene, men er man overtroisk, kan man jo bare feste blikket på noe annet. For det er nok av vakre ting å se på rundt her  – jeg har følelsen av å ha oppholdt meg i en filmkulisse fra den klassiske periode en ukes tid nårjeg har vært her.

Og denne skumlingen passer på oss….

mobil 742

Dvs han passer på restauranten i nabohuset. Vi har ikke vågd oss inn dit…

Og siste kvelden ble avsluttet med Rusalka. Det er vel Tsjekkias nasjonalopera. Og det ble definitivt turens høydepunkt. Vi var mildt sagt målløse. Denne operaen er lite kjent og spilt i andre land, men har de siste årene fått en gradvis  – og velfortjent større utbredelse og blitt spilt mer internasjonalt. Det er en fabel, et eventyr – som har mye til felles med Den lille havfrue – men siden dette landet ikke har noen kystlinje, er hun en vann-ånd, en datter av Nøkken, og ikke en havfrue. Og symbolikken er kanskje noe mer moderne i språket, og noe mer eksplisitt erotisk enn HC Andersens fabel. Det er svært så trist og tragisk, det går jo nedeom med alle her, men Dvoraks musikk er uforlignelig vakker, og alle prestasjonene vi så og hørte i går var svært gode. Det er sjelden jeg har tårer i øynene når jeg hører musikk, men det hadde jeg her.  Fantastisk!

Vi holder nok en knapp på orkesteret i Narodni Divadlo framfor statsoperaen, faktisk. Begge er fantastisk vakre hus. Den tredje operascenen (Theatre of the Estates, husker ikke hva den heter på tsjekkisk) – er nok den dårligste hva akustikk og fasiliteter angår, men vi koste oss med Tryllefløyten her og.

Men Rusalka fortjener å være kjent for mer enn Rusalkas sang til månen – selv om den er vakker. Jeg hadde i alle fall ikke hørt en tone av denne operaen før, bortsett fra akkurat denne arien.

 

The Bridge Band holdt varmen hver dag – med forskjellig besetning. Vaskebrettmannen er noe for seg selv, og legg merke til bassisten med votter…

Til Praha igjen

Publisert av
Svar

Vi lader opp til nok en tur til Praha – for tredje gang på litt over ett år. Dette er en flott by, som det tar en stund å bli lei, tror jeg. Denne gangen reiser vi med en liten baktanke om å gjøre all shopping av julegaver og derved spare inn det meste av turen 🙂 I tillegg har vi tenkt å gå i operaen og se Rusalka, som vel er en tilnærmet nasjonalopera. Vi gleder oss til det. De to tidligere turene til Praha har vært velsignet med så godt vær at vi har ikke hatt samvittighet til å være særlig mye innendørs. Nå, seint i november, regner vi med at det er kaldt. Kanskje vi endelig kan få sett noen museer? Været er meldt godt – kaldt og klart. Vi pakker hansker og varme klær. Og må prøve å finne ut av metroen, slik at vi kan komme oss til ett av de større shoppingsentrene. Hittil har vi gått når vi skal noe sted, for vårt favoritthotell ligger nærmest under Karlsbroen – og da har vi gangdistanse til alle turistattraksjoner. Reiseblogg følger sikkert også denne gangen, for de som måtte være interessert.
Denne gangen reiser jeg med tungt hjerte fra noen av mine pasienter, men hva har man kolleger til?

Rengjøringsvidunder

Publisert av
2

Er visst i det praktiske hjørne om dagen. 😀 Folk som kjenner meg – eller leser bloggen min – vet at det er ganske langt mellom husmoranfallene her i huset (bortsett fra litt god mat nå og da…). Men nå har jeg slått til så det skikkelig suser. Eller kjøpt meg enda en ny dings, som min far ville sagt. Nå var det riktignok mannfolket som kjøpte dingsen, siden englebarnet har fått med mitt visakort på tur – men så langt er det jeg som bruker den.
Har fundert lenge. Som jeg har blogga om før, så har vi en diger stue – 60 kvm. Der er det peis, og noen ganger ryker den inn. Jeg liker også å tenne stearinlys og parafinlamper når vi har gjester, så da kan vel enhver tenke seg hvordan taket ser ut etter 12 år. Har gjort noen spede forsøk på takvask, men for det første er det umåtelig slitsomt, dessuten blir det ikke fint. Det blir skjoldete og stygt – nesten så det var bedre med en jevnt grå farge. Min far har holdt på at jeg bør leie inn noen til å male taket, men det går da ikke an å male et så møkkete tak og forvente at det blir fint?
Så jeg har googla dampvaskere i smug, men ikke klart å finne så mye info. Har spurt meg litt fore hos folk som har greie på sånt, og i går slo vi til – tilbud på OBS. Og det funker faktisk bra. Både til taket (som nok trenger flere omganger likevel), til kjøkken, bad, do og faktisk også til flekker på møbler og trevegger. Anbefales!

image

Har bestilt masse tilbehør også – børster, kluter og desslike.